ryggmargen

På tverrsnitt av ryggmargen danner den grå substansen en H-formet figur. Denne deler den hvite substansen i forstrenger, bakstrenger og sidestrenger.

To av bena i H-en peker mot fremsiden av kroppen og kalles forhornene eller ventralhornene. Her finnes karakteristiske grupper av store, stjerneformede nerveceller (motoriske forhornceller eller motonevroner). Deres nerveutløpere (aksoner) går ut i og danner en bunt av nervefibrer som kalles ventralroten (radix anterior). Dette er de nervefibrene som i sitt videre forløp innerverer skjelettmuskulaturen.

De to andre bena peker mot baksiden av kroppen og kalles dorsalhornene. Her kommer de bakre (dorsale) nerverøttene (radix posterior) inn til ryggmargen. Disse røttene består av de sentrale nervegrenene fra de spinale sensoriske gangliene i det samme segmentet.

De sensoriske gangliene ligger i mellomvirvelhullet, omtrent der den ventrale og den dorsale roten slår seg sammen og danner den perifere ryggmargsnerven i det aktuelle segmentet. De sensoriske gangliecellenes perifere nervegrener ender som sensoriske nervefibrer i huden, musklene og leddkapsler innenfor deres segmentale innervasjonsområde.

Ryggmargen er som resten av sentralnervesystemet omgitt av tre hinner; innerst årehinnen, pia mater, i midten spindelvevshinnen, arachnoidea, og ytterst senehinnen, dura mater.

De sentrale grenene fra sensoriske gangliecellene ender delvis omkring nerveceller i dorsalhornene, og de inngår i de ulike sentrale sensoriske nervebanene. Mange av fibrene ender også omkring dorsalhornceller som formidler signalene lokalt til celler i samme segment og nabosegmentene (internevroner). Noen av de sensoriske fibrene ender også direkte på motoriske forhornceller (motonevroner) på samme nivå. Dette gjelder for eksempel den nervebanen som formidler knerefleksen.

En annen hovedgruppe av spinale nervebaner har sine utspring fra grupper av nerveceller i hjernen. Deres aksoner løper ned til de ulike segmentene av ryggmargen. Den mest kjente av disse er pyramidebanen. Den har sitt utspring fra den motoriske hjernebarken. Fibrene ender til dels direkte på motonevroner og til dels på internevroner i ryggmargen. Pyramidebanen formidler de signalene som gir opphav til våre viljestyrte bevegelser.

Andre baner til ryggmargen har sitt utspring i likevektskjernene (vestibulariskjernene) i den forlengede marg. Disse kjernene formidler likevektsapparatets bidrag til vår styring av bevegelser (posturale reflekser). Atter andre slike baner setter i gang og vedlikeholder våre gangbevegelser og åndedrettsbevegelser.

Ryggmargen er utsatt for sykdommer og skader av ulike slag, blant annet multippel sklerose og poliomyelitt. Effektene av akutte skader på ryggmargen forteller atskillig om ryggmargens funksjonelle potensial.

Ryggmargsskader kan oppstå ved traumer og brudd på ryggsøylen. De mest dramatiske av slike skader fører til avklemming eller knusing av ryggmargen (total tverrsnittslesjon). Derved mister hjernen muligheten for å påvirke aktiviteten i ryggmargen nedenfor skadestedet. Samtidig taper hjernen de sensoriske opplysningene fra den isolerte delen av ryggmargen.

Effektene av slike skader forandrer seg med tiden etter at skaden oppstod. Umiddelbart etter skaden er pasienten fullstendig lammet og følelsesløs i hele den delen av kroppen som får sin nerveforsyning fra ryggmargen nedenfor lesjonsstedet. Samtidig opptrer tap av alle ryggmargsreflekser, og med det også manglende evne til å tømme urinblæren. Dette betinger spesielle pleiebehov.

I denne tidlige fasen får man inntrykk av at all aktivitet i den isolerte delen av ryggmargen er fullstendig utslukket (spinalt sjokk). Etter noen dager eller uker opptrer imidlertid de første tegn på aktivitet i den isolerte ryggmargen ved at de spinale refleksene gradvis vender tilbake, og med det også etablerer spontan blæretømming. Videre i forløpet vil ofte de spinale refleksene aksentueres. De kan bli så kraftige at de i seg selv kan føre til problemer som for eksempel feilstillinger og dermed nødvendiggjøre spesiell behandling.

Naturlig nok vil tverrsnittlesjonens nivå spille en avgjørende rolle for sykdomsforløpet. Hvis skaden sitter høyt i halsmargen, tapes åndedrettsbevegelsene, og pasienten trenger kontinuerlig respiratorbehandling for å opprettholde livet. Lavere skader i halsmargen fører til manglende viljemessig kontroll og tap av følelse i både armer og ben. Dessuten tapes som nevnt den bevisste kontroll over vannlatingen. Alle disse sykdomsbildene reiser sine spesielle behandlings- og pleieproblemer. Trening og øvelser er vesentlige deler av behandlingen. Målet er å gjøre pasienten selvhjulpen i størst mulig grad.

Det finnes foreløpig ingen muligheter for å reetablere signalledning i sentrale nervebaner som er avbrutt ved skadestedet. Det arbeides imidlertid intenst med dette problemet. I eksperimentelle undersøkelser er det en viss fremgang, men det er ennå usikkert når de mulige teknikkene vil bli en effektiv del av behandlingen ved disse invalidiserende skadene.

• reflekser
• hjernen
• nervesystemet