respirator

De første respiratorer som ble masseprodusert og kom i bruk i større skala (rundt 1930), var de såkalte jernlunger eller tankrespiratorer, som fungerte etter undertrykksprinsippet. Disse etterligner naturlig pustefunksjon ved at det skapes et undertrykk rundt pasientens buk og brystvegg, slik at innåndingsgass dras inn gjennom pasientens normale luftveier. En stor ulempe ved slike respiratorer var at hele pasientens kropp, utenom hodet, måtte inn i en stor tank, noe som gjorde annen behandling og stell vanskelig.

En variant av undertrykksprinsippet var skjoldrespiratoren, hvor bare overkroppen og øvre del av magen var omsluttet av noe som lignet brystplaten på en rustning, og hvor trykket inne i «skjoldet» kunne varieres.

Respiratorer som fungerte etter undertrykksprinsippet, var lite egnet til behandling av pasienter med stive lunger som skyldtes alvorlige sykdommer i selve lungevevet, eller pasienter som trengte høye oksygenkonsentrasjoner i innåndingsluften. Disse respiratortypene er derfor stort sett avløst av overtrykksrespiratorer.

Overtrykksrespiratorer fantes allerede omkring 1900, men ble masseprodusert og kom i vanlig bruk først i 1950-årene. En stor fordel med overtrykksrespiratorene er at de tar mindre plass. Dessuten er pasientens kropp alltid tilgjengelig for behandling og stell, og respiratoren kan ventilere lungene effektivt selv om lungevevet er stivt og motstanden i luftrørene høy.

Ulempen er at man ved høye luftveistrykk må ha et rør ned i luftrøret, noe som kan gjøre det umulig å snakke. Ved langvarig respiratorbehandling bruker man ofte spesielle trakealkanyler (talekanyler) som gjør at pasienten likevel kan snakke, men ofte bare i svært korte perioder.

I de tidlige modellene ble luftvolumet som fylte lungene ved hver innblåsing (tidevolumet), bestemt av inspirasjonstid og mottrykket fra luften i lungene. Senere kom respiratorer som kunne innstilles til å gi konstante tidevolum, uansett mottrykk. Omkring 1980 kom respiratorer hvor man kunne velge mellom å ventilere med konstante tidevolum eller med konstant trykk, og hvor respiratoren dessuten kunne understøtte pasientens egne pusteforsøk. Det ble utviklet alarmer som varsler personalet hvis respiratoren ikke fungerer i overensstemmelse med innstillingene, hvis pasienten ikke puster når respiratoren er innstilt til bare å assistere pasientens egen ventilasjon, eller hvis slangeforbindelsen mellom respirator og pasient brytes eller lekker eller oksygenkonsentrasjonen blir for lav. I moderne respiratorer er det i tillegg en rekke avanserte elektroniske funksjoner for å måle lungefunksjonen og gi pasienten skånsom og individuelt tilpasset pustehjelp.