røntgenundersøkelse

Når røntgenstråler trenger gjennom kroppen, vil strålene svekkes i ulik grad i forskjellige vev. En digital røntgendetektor bak personen registrerer disse forskjellene, og signalene fra detektoren danner et elektronisk bilde. Røntgenbildet er bygget opp av gråtoner fra svart til hvitt, avhengig av hvor mye strålene svekkes i de ulike vevene.

CT fungerer ved at en smal røntgenstrålebunt gjennomstråler et tverrsnitt av kroppen i mange kryssende retninger. Strålesvekkelsen i alle retninger registreres av detektorer. Registreringene overføres til en datamaskin som kan regne ut hvor mye strålene svekkes i alle deler av snittet, som gjengis i gråtoner på en bildeskjerm. Strålefølsomme detektorer gjør at man kan se detaljer som ikke kan ses på vanlige røntgenbilder.

For å tolke et røntgenbilde må man kjenne til hvordan ulike typer vev svekker røntgenstrålene. Dette er vevenes røntgentetthet. Røntgenbilder kan gå fra helt hvitt til helt svart, og alle gråtonene mellom. Dette gjelder for vanlige røntgenbilder og CT.

Beinvevet har høyt kalkinnhold og er lite gjennomtrengelig for røntgenstråler. Røntgenstrålene stopper med andre ord i slikt vev. Bein og kalk fremtrer derfor lyst på røntgenbildet. På motsatt side av skalaen er luft og andre gasser som har svært lav røntgentetthet. Typiske eksempler er lungene og tarmgass som viser seg tilnærmet svart på bildet.

Vann har en røntgentetthet som ligger midt mellom beinvev og luft, og er derfor grå på bildet. Røntgentettheten for fettvev er lavere enn vann og fremtrer mørkt grå på bildet, mens muskler og indre organer har høyere tetthet og er lysere enn vann.

Metall er minst gjennomtrengelig for røntgenstrålene og lyser intenst hvitt på bildet.

Ved vanlige røntgenundersøkelser er det bare den delen av primærstrålen som passerer upåvirket fra røntgenrøret gjennom kroppen til bildedetektoren som gir bildeinformasjonen.

Sekundærstråling oppstår i alle bestrålte kroppsdeler og stråler i alle retninger. Sekundærstrålingen fører til sløring og redusert billedkvalitet. Sekundærstrålingen kan begrenses ved å begrense det bestrålte volumet med blendere og kompresjon av vevet, eller ved å bruke raster som bare slipper gjennom stråler med samme retning som primærstrålingen fra røntgenrøret.

Tradisjonell røntgenfilm er i dag helt erstattet av digitale røntgendetektorer, som er mer følsomme enn tradisjonell film. Gjennomlysning og bildekvalitet er bedre, og stråledosen mot kroppen under røntgenfotografering er redusert. Kontrastmidler benyttes for å forbedre den naturlige kontrasten mellom ulike vev i kroppen med ulik røntgentetthet. Moderne røntgenkontrastmidler har svært få alvorlige bivirkninger.

Forbedret teknologi og kontrastmidler har blant annet bidratt til at man nå kan røntgenundersøke de fleste blodårer, utførselsganger og hulrom i kroppen. Under røntgengjennomlysning kan man dessuten hente ut vevsprøver fra dyptliggende sykdomsprosesser (biopsi).

Utviklingen av CT var et betydelig diagnostisk fremskritt i forhold til tradisjonell radiografi. Med CT kan man fremstille svært detaljrike tverrsnittsbilder av kroppen og rekonstruere bildene i alle plan, også tredimensjonalt.

Tunge metaller er lite gjennomtrengelige for røntgenstråler. Bly er derfor velegnet som beskyttelse mot uønsket røntgenstråling. Man må ofte avskjerme røntgenstråler ved røntgenundersøkelser, fordi strålene kan skade kroppscellene. Særlig kjønnsceller (eggceller og sædceller) kan forandres av bestråling slik at endrede arveegenskaper kan overføres til etterkommere. Tross redusert stråledose for hvert bilde har økt bruk av røntgendiagnostikk og røntgenveiledet behandling likevel medført en økning i den totale dosen til befolkningen.

• radiologi
• røntgen
• CT
• gjennomlysing