Posttraumatisk stresslidelse, PTSD, er en angstlidelse som kan oppstå hos mennesker som har vært utsatt for særlig skremmende og redselsfulle opplevelser slik som grov vold, mishandling, krig og opphold i konsentrasjonsleir, katastrofer, tortur, voldtekt, alvorlige ulykker eller alvorlige forbrytelser (for eksempel væpnet ran).
post-traumatic stress disorder, PTSD, combat fatigue
Anslagsvis én prosent av befolkningen lider til enhver tid av PTSD. Blant overlevende etter alvorlige trafikkulykker vil omkring fem prosent utvikle PTSD. Omkring ti prosent av personer som er vitne til alvorlige krigs- eller terrorhandlinger, utvikler PTSD. Ved alvorlige katastrofer øker antallet til 15–20 prosent.
Langvarig overhengende fare mot eget liv, spesielt hvis det er forbundet med hjelpeløshet, øker risikoen for utvikling av PTSD ved traumatiske hendelser. Men personlige forhold (for eksempel dårlig fysisk form eller psykiske lidelser) og sosiale forhold (svakt lederskap, liten sosial støtte, kritikk fra massemediene) øker også risikoen for å utvikle PTSD. Det samme gjør hodeskader og andre kroppsskader.
PTSD ledsages ofte av andre psykiske lidelser som depresjoner, atferdsforstyrrelser og ulike psykosomatiske symptomer. Personer som i ung alder utvikler PTSD eller som har vært ofre for særlig alvorlige traumatiske hendelser, har økt risiko for å utvikle rusmiddelavhengighet som uttrykk for forsøk på selvmedisinering. Hver femte nordmann som overlevde nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleirer, utviklet risikopreget alkoholbruk.
Lidelsen er kjennetegnet ved samtidig forekomst av intrusive symptomer knyttet til den traumatiske hendelsen, symptomer på tanke- og atferdsmessig unnvikelse av alt som minner om hendelsen, og forekomst av symptomer på økt fysiologisk beredskap (psykofysiologisk aktivering).
Intrusive symptomer er gjenopplevelse av den traumatiske hendelsen i våken tilstand og i søvne (mareritt). Situasjoner som minner om den traumatiske hendelsen (for eksempel kontakt med politi i asyllandet hvis torturen i hjemlandet ble utført av uniformert personell), kan utløse angstanfall.
Unnvikelse viser seg i form av motvilje mot å snakke om eller involvere seg i aktiviteter som kan minne om hendelsen, eventuelt sosial tilbaketrekning. Noen kan utvikle en fobi mot situasjoner som minner om den traumatiske hendelsen.
Økt fysiologisk beredskap (aktivering) kommer frem i form av skvettenhet ved plutselige lyder eller lysblink, søvnforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer og økt irritabilitet.
Psykologisk behandling er viktigst i den akutte fasen, for å forebygge utvikling av PTSD. Vekten legges på å dempe sterkt belastende tanker, følelser eller bilder ved gjennomarbeiding av hendelsen skritt for skritt. Hvis flere er rammet, brukes gruppebehandling (se debriefing) ofte i løpet av de første to døgn for å hindre utvikling av PTSD, men tilgjengelig dokumentasjon tyder på at engangs debriefing ikke har noen effekt, i det minste ved vanlige ulykker.
Hvis PTSD er utviklet, finnes det flere effektive psykologiske behandlingsmetoder. Ved relativt kortvarige traumatiske hendelser kan man bruke psykologiske videoteknikker. Ved mer omfattende traumatiske hendelser kan avdemping av symptomene oppnås ved at man snakker om hendelsen i systematiske, men avpassede former, eventuelt ved samtidig bruk av distraksjonsteknikker (eye movement desensitization and reprocessing). Individuell terapi (spesielt kognitiv psykoterapi) og gruppepsykoterapi er også aktuelle behandlingsmetoder. Medikamenter (antidepressiver) kan i tillegg hjelpe noen. Spesielt kan slike medikamenter avhjelpe intrusive symptomer og symptomer på økt fysiologisk aktivering.
Ubehandlet tenderer PTSD mot å bli kronisk. Det er økt risiko for å bli involvert i alvorlige ulykker og traumatiske dødsfall, antakelig på grunn av atferdsforstyrrelser og skadelig bruk av rusmidler. Et lite mindretall kan over år utvikle personlighetsendring.
Ved PTSD kan det påvises økt nivå av stresshormoner (spesielt noradrenalin og kortisol), og muligheten er til stede for at dette på sikt kan skade sentralnervesystemet hvis tilstanden ikke behandles.
Det er ulike kriterier for PTSD i ICD-10 og DSM-systemet (DSM-IV), noe som medfører at forskning som bruker DSM-systemet, får høyere prevalenstall enn ICD-10-basert forskning. Det er også uenighet om avgrensningen mellom psykiske lidelser som er utløst, men ikke forklart, av traumatiske opplevelser alene, og rene traumeutløste opplevelser.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.