personlighetsforstyrrelser

Personlighetsforstyrrelser forekommer hos omkring 13 prosent av befolkningen.

Sannsynligvis er det ikke vesentlige forskjeller mellom kjønn hva angår utbredelse, men fordelingen er noe ujevn hva angår de forskjellige undergruppene. For eksempel er det mye som tyder på at emosjonelt ustabil, avhengig og engstelig-unnvikende personlighetsforstyrrelse er noe mer vanlig hos kvinner, mens menn har høyere forekomst av antisosial, narsissistisk og schizoid personlighetsforstyrrelse.

Forskning tyder på at personlighetsforstyrrelser utvikles dels på grunnlag av genetisk sårbarhet (temperament) og dels på grunnlag av psykologiske og sosiale (miljømessige) forhold.

Den økningen av personlighetsforstyrrelser som synes å ha forekommet i moderne tid, tyder på at miljømessige og kulturelle forhold spiller en vesentlig rolle. Ustabile oppvekstforhold, omsorgssvikt, traumatisering og manglende gode voksne rollemodeller antas å være viktige årsaksfaktorer.

Videre kan nevnes samfunnets økende kompleksitet og krav til interpersonlig kompetanse som bidragende årsaker til at sårbare og rigide personer lettere faller utenfor.

Felles for individer med personlighetsforstyrrelser er problemer med:

• identitet
• retning i livet (mål og mening)
• evne til empati
• evne til nærhet

Disse egenskapene kan være svekket i mer eller mindre grad. Det er i dag allment akseptert at det er en gradvis overgang mellom ingen eller lite problemer på disse områdene (hos folk flest), til moderate og alvorlige hos et mindretall.

I tillegg kommer lite fleksible personlighetstrekk som har med følelsesregulering, kontroll, tankemønstre og impulsivitet å gjøre.

Til sammen gjør dette personen mindre tilpasningsdyktig og mer utsatt for å få andre psykiske lidelser, som angst- og depresjonslidelser, rusmiddelavhengighet og spiseforstyrrelser.

Personlighetsforstyrrelser kan også medføre til dels betydelige belastninger for nære pårørende, venner og arbeidskolleger.

Det har vært stor uenighet om forståelse og kategorisering av personlighetsforstyrrelser. Det er i hovedsak to diagnosesystemer som brukes innen psykiatri: den amerikanske DSM-5 (2013) og den internasjonale ICD-11 (2019). Både DSM og ICD får nye versjoner med ujevne mellomrom. I DSM-5 og ICD-11 blir det lagt mer vekt på funksjonsnivå enn på personlighetstyper sammenlignet med den forrige versjonen av begge diagnosesystemene.

I ICD-10, som er den gjeldende i Norge, skiller en mellom åtte ulike typer personlighetsforstyrrelse. ICD-11 brukes internasjonalt. I den versjonen deles ikke personlighetsforstyrrelser inn i forskjellige typer, men heller i mild, moderat og alvorlig personlighetsforstyrrelse. I tillegg til alvorlighetsgrad kan man også beskrive særtrekk. Dette skal medføre en mer individualisert beskrivelse – se avsnitt under.

DSM-systemet opererer i tillegg med narsissistisk og schizotypal personlighetsforstyrrelse som egne kategorier. DSM-5 opererer altså fortsatt med ulike typer, men har også en alternativ modell for utprøving som ligner ICD-11.

Tidligere var det vanlig å skille mellom alvorlige og mildere personlighetsforstyrrelser. Ved de alvorlige personlighetsforstyrrelsene (paranoid, schizoid, dyssosial, emosjonelt ustabil, dramatiserende og narsissistisk) fremhevet man at personlighetstrekkene skaper store konflikter og problemer i forhold til andre mennesker, privat så vel som i sosiale sammenhenger og i arbeidslivet.

De mildere personlighetsforstyrrelsene (tvangspreget, unnvikende, avhengig og uspesifisert) var mer kjennetegnet ved at personene riktignok var hemmet i sin evne til å vise følelser, i sin seksualitet og/eller i sin evne til å utfolde seg selv (selvhevdelse). Disse personlighetstrekkene kom oftest bare til uttrykk overfor ens nærmeste og skapte som regel lite vanskeligheter for andre i sosiale situasjoner og i arbeidsforhold.

Nå legger en mer vekt på at alle personlighetstyper kan forekomme i mer eller mindre alvorlig grad. Eksempelvis kan mange med engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse ha større funksjonssvikt enn mange med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

De forskjellige personlighetstypene utelukker ikke hverandre. Samme person kan ha flere personlighetsforstyrrelser samtidig. Tidligere antok en at en personlighetsforstyrrelse ville ha lang varighet, oftest livet ut. Dette er ikke lenger en rådende oppfatning. Personer endrer seg gjennom livsløpet og som oftest blir utformingen noe mindre markert eller dramatisk etter hvert som personen blir eldre. Dette gjelder også de alvorlige formene for personlighetsforstyrrelser som ikke sjelden kan være forbundet med sosialt uakseptabel atferd, eventuelt kriminalitet, spesielt hos yngre.

Flere psykiske lidelser som debuterer i barneårene (eksempelvis Aspergers syndrom, autisme), kan fortsette inn i voksen alder og fremtre som en personlighetsforstyrrelse. Det er faglig uenighet om hvorvidt schizotyp lidelse skal kategoriseres som en personlighetsforstyrrelse eller som en lidelse innenfor det schizofrene spektrum. Videre er det ganske vanlig å forveksle emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse med bipolar lidelse type II.

Behandling av personlighetsforstyrrelser er psykoterapi, gjerne i kombinasjon med ulike psykososiale tiltak. Det finnes spesialiserte psykoterapier med godt dokumentert effekt (eksempelvis i mentaliseringsbasert terapi (MBT), dialektisk adferdsterapi (DBT) og skjematerapi), men også god, oppdatert og strukturert klinisk praksis ser ut til å fungere bra.

Det er særlig for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse at det foreligger godt forskningsmessig belegg for effekt av psykoterapi. Det er mer usikkert for de andre typene. Typisk fokus for behandling vil være selvforståelse/identitet, følelsesregulering, evne til nærhet og samspill med andre.

Ved alvorlige kriser kan innleggelse ved psykiatrisk institusjon for en kortere periode være nødvendig. Lengre tids opphold ved dagavdeling kan også være aktuelt, men i hovedsak er det snakk om poliklinisk behandling, gjerne gjennom lang tid, oftest mer enn ett år. I perioder der samtidige symptomlidelser (angst, depresjon, søvnforstyrrelser) er sterkt tilstede kan en ha nytte av legemidler i tillegg, men det er ikke dokumentert at legemidler har varig effekt på forløpet av en personlighetsforstyrrelse.

Tall fra norske undersøkelser ved Svenn Torgersen og medarbeidere.

Når diagnosesystemene DSM og ICD skulle revideres, hadde arbeidsgruppene en målsetting om å forlate oppfatningen om personlighetsforstyrrelser som kategoriske fenomener, og erstatte dette med en dimensjonal forståelse. Man ønsket med andre ord å fjerne seg fra ideen om at personlighetsproblemer ikke en noe man enten har eller ikke har, og erstatte dette med en mer moderne forståelse av at dette er noe man kan ha mer eller mindre av. Sette ville også være i tråd med forskning som viste at personlighetsforstyrrelser er lang mindre stabile fenomener enn man tidligere har antatt. Videre var det behov for et mål av alvorlighetsgrad. Flere behandlingsformer var utviklet, disse hadde vist seg virksomme men ressurskrevende, og det var et behov for et mål for å skille ut hvem som skulle ha behandling og på hvilket nivå.

Som et svar på dette behovet utarbeidet arbeidsgruppen for personlighetsforstyrrelser i DSM en skala for nivå av personlighetsfungering. Denne måler kapasiteter vi alle mennesker har felles, knyttet til hvordan vi ser på oss selv og andre. Her måles aspekter som identitet, evne til planlegging, empati og intimitet, aspekter som har vist seg avgjørende for hvordan det går deg i livet, men som også er tilgjengelig for behandling når dét er nødvendig. En kartlegging av personlighetsfungering er ment som selve hjørnestenen i diagnostikk av personlighetsforstyrrelser, i tillegg inneholder denne modellen en beskrivelse av personlighetstrekk, karakteristika for hvert menneske – altså de trekk som gjerne skiller oss fra andre.

Forslaget ble ansett som banebrytende, fordi et representerte en moderne forståelse av hva en personlighetsforstyrrelse faktisk er. Forslaget ble imidlertid anset som for radikalt til å innføres nå, og DSM valgte å beholde en tradisjonelle, kategoriske tilnærmingen i den femte versjonen (DSM-5). Arbeidsgruppens forslag fikk i stedet status som en alternativ modell, som kan brukes side om side med den offisielle modellen. Den alternative modellen har imidlertid fått betydelig utbredelse, og inspirerte revisjonsarbeidet for ICD. I den nye versjonen av ICD (ICD-11), som ble vedtatt i 2019, har man gått bort fra kategoriene som ble brukt i ICD-10 (og DSM-5). I den nye diagnosemanualen skal man vurdere alvorlighetsgrad (mild, moderat, alvorlig) og hvilke personlighetstrekk som er dysfunksjonelle. Det innebærer at mange velkjente spesifikke underkategorier «forsvinner» fra diagnosemanualen, og erstattes med en mer individtilpasset angivelser av en personlighetsfungering og personlighetstrekk. Mange hadde nok helt å fjerne begrepet Personlighetsforstyrrelse, imidlertid er det å håpe at en mer moderne forståelse vil fjerne noe av stigma kunnet til diagnosen. Selv om ICD-11 ble vedtatt innført av WHO allerede i 2019, er denne modellen enda ikke i offisielt klinisk bruk i Norge, men forventes komme i bruk i løpet av 2026.

• personlighetspsykologi
• personlighetstest
• psykoterapi

• Karterud, Sigmund, Urnes, Øyvind og Wilberg, Theresa: Personlighetspsykiatri, isbn 978-82-05-494672-6
• Evang, Anders: Utvikling, personlighet og borderline, 4. utgave, 2003, isbn 82-02-23550-2
• Torgersen, Svenn: Personlighet og personlighetsforstyrrelser, 1995, isbn 82-00-40698-9
• Christensen, T. B., & Nysæter, T. E. (2023). Ny oppfatning av personlighetsforstyrrelser. Tidsskrift for Den norske legeforening.