nukleærmedisin

Diagnose stilles ved hjelp av radioaktive isotoper som er bundet til forskjellige målsøkende bæremolekyler. Disse bæremolekylene eller markørene søker seg til ulike syke vev og organer i kroppen hvor de konsentreres og kan registreres på grunn av strålingen de avgir. De biologiske markørene som benyttes er bygget opp av aminosyrer, proteiner eller karbohydrater og disse stoffenes molekylære egenskaper influerer på hvilke målsøkende organer og vev de oppsøker i kroppen.

Glukose er en viktig faktor for metabolismen. Glukose (FDG = fluoro-deoxy-glukose) benyttes derfor i stor grad som markør ved PET-diagnostikk av hurtigvoksende tumorvev og ved betennelse med rask metabolisme. Blodceller benyttes tilsvarende som markører for å studere blodgjennomstrømning og hjertefunksjonen.

Radioaktive markører kan installeres i kroppen enten ved inhalasjon, oralt eller intravenøst. Etter at den radioaktive isotopen er tilført kroppen, blir pasienten lagt under en radioaktivitetsdetektor. Tiden undersøkelsen tar avhenger av teknikken som brukes og hvilke sykdomsprosesser som undersøkes. Det instrumentet som oftest brukes kalles gammakamera. Gammakameraet er koblet til en datamaskin som lager bilder av hvordan radioaktiviteten konsentreres og fordeles i det området eller organet som undersøkes.

Normalt vev i skjoldbruskkjertelen viser seg for eksempel som jevn radioaktivitet, mens nedsatt stoffskifte vises som en lavaktiv «kald knute» og økt stoffskifte som en høyaktiv «varm knute». Grafiske fremstillinger av målingene brukes ved ulike funksjonsundersøkelser. Et eksempel er kurver som viser om utskillelsen av urin fra nyrene er normal eller blokkert.

Strålingen fra pasienten kan fremstilles som todimensjonale såkalte scintigrammer eller tredimensjonale bilder. For SPECT skjer det tredimensjonale bildeopptaket ved at gammakameraet beveger seg tomografisk 360° rundt pasienten. De radioaktive isotopene som benyttes ved SPECT-teknikken sender ut gammastråler direkte.

PET benytter radioaktive isotoper som sender ut positroner. Disse genererer gammastråling når positronene kolliderer med elektroner i det biologisk aktive vevet. PET-skanneren består av en stasjonær ring med detektorer som påviser nøyaktig hvor i kroppen markøren er lokalisert og strålingen kommer fra.

Ved at isotopundersøkelser kombineres med røntgen, CT, PET-CT, MR, eller PET-MR, får man en betydelig mer presis anatomisk fremstilling av sykdomsforandringer og organfunksjoner enn man får ved tradisjonell gammakamerateknikk.

Intens radioaktiv stråling dreper celler, spesielt celler i vekst, derfor kan radioaktive isotoper også benyttes til behandling. Man gir radioaktive forbindelser som kroppen så selv konsentrerer i det vevet man ønsker å ødelegge. Radioaktive isotoper kan dessuten brukes som strålekilder utenfor kroppen, for eksempel i form av koboltapparat.

Den franske fysikeren Henri Becquerels oppdagelse av spontan radioaktivitet (1896) kom omtrent samtidig med den tyske fysikeren Wilhelm von Röntgens beskrivelse av røntgenstrålene, men det tok betydelig lengre tid før radioaktive isotoper fikk praktisk medisinsk anvendelse. I 1913 kom den første rapporten om intravenøs bruk av radium til behandling av ulike sykdommer.

Først i 1926 ble radioaktive isotoper (radon) brukt diagnostisk. Den ungarsk-svenske fysikeren og kjemikeren George de Hevesy ble tildelt Nobelprisen i kjemi 1943 (tildelt 1944) for sitt arbeid med radioaktive isotoper i medisinsk og biokjemisk forskning. Radioaktivt jod (¹²³I) ble for første gang brukt diagnostisk i 1939 og terapeutisk i 1941, ved sykdom i skjoldbruskkjertelen.

Odvar Emil Skaug (1914–1996) introduserte nukleærmedisinsk teknikk i Norge, og den første kliniske bruken startet i 1950 ved Universitetets psykiatriske klinikk i Oslo. I 2006 brukes nukleærmedisinsk teknikk ved alle norske regionsykehus og de fleste sentralsykehus; i alt 25 nukleærmedisinske avdelinger. PET-CT ble tatt i bruk i Norge i 2006.

• radioaktivitet
• positronemisjonstomografi
• strålebehandling