mononukleose

Diagnosen mononukleose stilles sjelden hos barn, noe som skyldes at sykdommen har et så mildt forløp at den ofte blir diagnostisert som forkjølelse. Den etterlater imidlertid immunitet, og antistoffer mot EBV kan påvises i blodet hos mange mennesker som aldri har fått diagnosen mononukleose. Oftest angripes halvvoksne og yngre voksne; de fleste pasienter er 15–25 år, og mononukleose forekommer ytterst sjelden etter 40-årsalderen.

De vanlige symptomene og tegnene ved mononukleose er tett nese, vondt i halsen, forstørrelse av lymfeknuter og milten, og dessuten leverbetennelse.

Sykdommen kan begynne akutt med høy feber og muskel- og leddsmerter, men vanligvis er det en innledende fase av cirka én ukes varighet, da pasienten har lett feber og føler seg trett. I denne fasen, hvor smittestoffet formerer seg i neseslimhinnen, kan pasienten utskille virus og smitte andre.

Smitten skjer antagelig ved nær eller intim kontakt (derav navnet «kyssesyke»). Sykdommen kan opptre i små epidemier innenfor mindre grupper (skoler, kaserner). Blant annet på grunn av den ukarakteristiske innledende fasen, og fordi personer som har hatt EBV-infeksjon kan utsondre virus uten å ha symptomer, er det vanskelig å etterspore smittekilder, og inkubasjonstiden er ikke kjent med sikkerhet.

Etter om lag ti dager kommer det i typiske tilfeller en bratt temperaturstigning til cirka 39 °C og tegn på sterk halsbetennelse: ømme, hovne mandler med et hvitaktig belegg som dekker over overflatiske sår i slimhinnen, og hevelse av lymfeknutene på halsen. Også andre grupper av lymfeknuter svulmer ofte opp, blant annet i armhulen og i lysken, samt det lymfatiske vevet i milten og i leveren. Leverbetennelsen kan føre til gulsott. Det kan videre opptre sterk snue med tilstopping av nesen, ødem i øyelokkene og av og til meslingaktige utslett på kroppen. Allmenntilstanden kan bli betydelig nedsatt.

Feberen kan vedvare i flere uker, men oftest begynner den å falle etter én til to uker; samtidig avtar miltforstørrelsen og blodprøvene blir normale. Sykdommen etterfølges hos mange av en tretthetsperiode som kan strekke seg over uker og måneder. Kyssesyke hører til blant infeksjoner som kan medføre langvarig utmattelse i ettertid, såkalt «postviral» utmattelse. Kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) kan følge i kjølvannet av kyssesyke.

Diagnosen stilles på bakgrunn av de unormale blodprøvene, halsbetennelsen og de forstørrede lymfeknutene, samt på det positive utfallet av en test (Monospot) som påviser antistoffer rettet mot formalinbehandlede røde blodceller fra hest (heterofile antistoffer).

Behandlingen er å lindre symptomene.

Alvorlige komplikasjoner, for eksempel ruptur (bristning) av en sterkt forstørret milt, hjernebetennelse eller hjernehinnebetennelse kan forekomme, men er ytterst sjeldne.

• virus
• immunitet
• antistoffer