Milt. Miltens plassering i forhold til galleblæren og bukspyttkjertelen.
Milt. Skjematisk fremstilling av miltens oppbygning. Dette organet har stor betydning for immunapparatet, da det danner leukocytter, filtrerer fremmede partikler og destruerer «gamle» blodceller.
Milten er et lymfatisk organ som ligger innskutt i blodbanen. Milten er bønneformet og på størrelse med en nyre, ti til tolv centimeter lang. I fosterlivet fungerer milten som et viktig bloddannende organ. Hos voksne har milten en viss immunologisk funksjon og betydning for å bli kvitt gamle blodceller, men den er ikke livsnødvendig.
betegnelse på latin: lien, gresk: splen
Den ligger øverst i venstre hjørne av bukhulen, helt oppe under mellomgulvet bak de nederste venstre ribbeina, mellom magesekken (til høyre), venstre nyre (bak) og tykktarmen (foran, under). Milten er omtrent ti til tolv centimeter lang, syv centimeter bred og fire centimeter tykk. Vekten varierer mellom 120 og 200 gram.
Milten kan normalt ikke kjennes (palperes). Ved visse sykdommer, som kyssesyke, kan den likevel forstørres. Forstørret milt kalles splenomegali.
Milten er kledd med en tynn bindevevskapsel, men har bløt konsistens og er dyprød av farge på grunn av mange blodkar. Blodkarene kan inneholde varierende mengde blod, noe som kan få størrelsen og vekten til å variere.
Miltens høyre, konkave side mottar miltarterien (arteria lienalis fra truncus coeliacus) i en langstrakt fordypning, milthilus (hilum splenicum), hvor bukhinnen lager en fold, slik at milten blir liggende omgitt av bukhinnen (intraperitonealt). Arterien trer inn i vevet via bindevevsdrag som kommer fra bindevevskapselen og som deler organet opp i flere mindre rom. Kapselen som er kledd med bukhinne, inneholder glatt muskulatur som kan gjøre milten mindre og tømme den mer eller mindre for blod. Kraftige støt mot milten kan få den til å sprekke (miltruptur) og forårsake store indre blødninger.
Miltens vev betegnes som rød og hvit pulpa.
Hvit pulpa består av lymfatisk vev (lymfocytter) som følger de stadig mindre arteriene innover i organet. Her produseres hvite blodceller (lymfocytter). Vi skiller mellom B-lymfocytter, som kan produsere antistoffer som hindrer virus og bakterier i å komme inn i kroppens forskjellige vev, og T-lymfocytter, som på annen måte deltar i immunforsvaret.
Den svampete, røde miltpulpaen mellom bindevevsstrengene består hovedsakelig av utvidede kapillarer (sinusoider), og inneholder dessuten røde blodceller og celler som bryter ned og destruerer gamle røde blodceller gjennom fagocytose. Deres jernholdige røde fargestoff (hemoglobin) blir lagret i milten og kan siden brukes om igjen til oppbygging av nye blodceller i benmargen. Avfallsstoffene fra nedbrytningen av blodcellene blir utskilt som gallefargestoffer via leveren.
Milten mottar sympatisk innervasjon fra ganglion coeliacum. Parasympatiske grener fra nervus vagus (X).
I fosterlivet er milten et viktig bloddannende organ av både røde og hvite blodceller. Hos mennesker har den liten betydning som blodreservoar, i motsetning til hos mange dyr, som for eksempel hos hunder og katter. Den er ikke livsnødvendig, idet nedbrytningen av røde blodceller kan overtas av benmargen og leveren, mens immunforsvaret kan overtas av andre lymfatiske organer i kroppen.
Dersom milten må fjernes (splenektomi), for eksempel etter trafikkskader, kan likevel enkelte bakterielle infeksjoner få et alvorligere forløp enn ellers.
I den antikke medisinen ble milten oppfattet som et av kroppens fire hovedorganer, sammen med hjertet, hjernen og leveren. Man mente at den utskilte kroppsvæsken «svart galle», og var «tørr» og «kald». Ved sykdom skulle den følgelig behandles med det motsatte – med «varme» og «fuktige» midler – for å holde kroppsvæskene i balanse. Denne oppfatningen holdt seg levende i mange hundre år, ikke minst forestillingen om miltens funksjon. Man mente at den var et blodrensende organ, og var sete for menneskenes følelse av velvære – iallfall så lenge den fungerte som den skulle. Den som hadde fått fjernet milten mistet angivelig evnen til å le. Mye av dette ble overført til norsk folkemedisin, og i Fostbrødrenes saga sies det at «latteren sitter i milten».
Mange steder har «hold» i siden blitt kalt «milthogg».
Ennå i dag har vi bevart minner om de antikke forestillingene. Miltens latinske betegnelse (splen) har blitt overført til engelsk (spleen) i betydningen livslede, tungsinn, og organets angivelige «sorte galle» – gresk melan chole – kjenner vi igjen i ordet «melankoli».
Kommentarer (3)
skrev Kathrine M N Johnsen
svarte Per Holck
skrev H V
Hei, eg las i N24-9 i Medical physiology (Boron & Boulpaep, 3rd ed.) at dyr som hund, hest og sel har ein milt som fungerer som blodreservoar. Men at milten hos kattar liknar meir på milten hos menneske og fungerer ikkje som blodreservoar i nokon særleg grad.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.