leddgikt

Sykdomsbildet og forløpet er forskjellig fra person til person. Hos enkelte begynner symptomene ganske brått med leddhevelser og smerter som øker i løpet av få dager. Andre får mer langsomt utviklende leddplager.

Leddsymptomener omfatter stivhet, særlig i dagenes første timer (morgenstivhet), smerter ved bevegelse og reduserte bevegelsesutslag. Fingerledd (utenom ytterleddene), håndledd, føtter og ankler angripes oftest. Leddene angripes ofte symmetrisk. Det vil si at omtrent de samme leddene angripes i begge kroppshalvdeler. Håndkraften kan bli dårlig, og et håndtrykk kan være smertefullt. Funksjonstapet kan gjøre det vanskelig for eksempel å skjære brød eller bruke nøkler. Ryggsmerter er uvanlig, men leddgikt i nakke- og kjeveleddene ses. Leddgikt medfører ofte uvanlig tretthet, nedsatt appetitt og lette muskelsmerter.

Hvis sykdommen får utvikle seg, oppstår ledd-deformiteter med feilstillinger. Leddene kan bli ustabile og komme delvis ut av stilling (subluksasjon) eller skli helt ut (luksasjon). Fingrene blir da skjeve og kan typisk peke oftest fra kroppen (ulnar deviasjon). Musklene kan bli forkortet og seneskjeder kan stivne, noe som bidrar til at fingre og tær blir krokede (kontrakturer).

Betennelse i seneskjeder (seneskjedebetennelse, tendinopati) og slimposer (bursitt) er ikke uvanlig. Også lymfeknuter kan hovne opp.

Noen med leddgikt utvikler revmaknuter (noduli rheumatici). Knutene er vanligvis smertefrie, opp til to centimeter store. De lokaliseres særlig i underhuden på strekkesiden av hender, underarmer og albuer, men andre lokalisasjoner forekommer også. Knutene kan være forskyvelige eller festet til vevet under. Slike revmaknuter forekommer nesten bare hos pasienter som har revmatoide faktorer og anti-CCP i blodet.

Ved håndleddene kan senehinnen i håndleddskanalen (canalis carpi) svulme opp slik at en nerve (nervus medianus) kommer i knip. Dette medfører smerter og nedsatt følelse i de tre fingrene på tommelsiden av hånden (karpaltunnelsyndrom, canalis carpi-syndrom). Tilstanden kan bekreftes ved nerveundersøkelse i form av nevrografi og krever ofte kirurgisk behandling.

Diagnosen stilles på bakgrunn av symptomene, og ved at hevelse i ledd som uttrykk for leddbetennelse (artritt) bekreftes. Man har også nytte av blodprøver i form av revmatoide faktorer (RF), anti-CCP, CRP og senkningsreaksjon (SR). Normale verdier i alle disse prøvene utelukker ikke leddgikt, men er uvanlig.

Bildediagnostikk med ultralyd- og MR-undersøkelser kan være en hjelp for å påvise tidlige betennelsesforandringer i leddhinnen (synovialhinnen).

Ved mistanke om leddgikt bør en raskt henvises til revmatolog. Revmatologen kan fastslå diagnosen og undersøke om det foreligger tegn høy sykdomsaktivitet eller alvorlig forventet sykdomsforløp og igangsette sykdomsdempende behandling.

Et behandlingsopplegg omfatter informasjon om sykdommen og behandlingen, smertelindrende tiltak, oppstart av sykdomsdempende behandling og vurdering av funksjonsfremmende tiltak som fysioterapi. Viktige mål med behandlingen er å oppnå fravær av leddbetennelser og andre sykdomsmanifestasjoner. Dessverre kan man ennå ikke helbrede leddgikt. Dersom sykdommen har medført feilstillinger eller andre større leddskader kan ergoterapeut undersøke behovet og tilpasse støtteskinner og praktiske hjelpemidler.

Evnen til å bli gravid påvirkes vanligvis ikke av leddgikt. Under svangerskap bedres ofte symptomene, men vanligvis kommer et tilbakefall etter fødselen. Både ved planlegging av graviditet og i løpet av svangerskapet bør revmatolog konsulteres for å diskutere hvorledes man best kan planlegge og gjennomføre medisineringen. Spesielt må metotreksat og andre legemidler som kan skade fosteret stanses i tide. Ved behov skiftes til andre medikamenter.

Nasjonalt kompetansesenter for svangerskap og revmatisk sykdom (NKSR) ved St. Olavs hospital kan bidra med informasjon om svangerskap ved leddgikt og andre revmatiske sykdommer.

Leveutsiktene ved leddgikt er blitt mye bedre de siste årene. Tidlig diagnose og sykdomsdempende legemidler er viktig. Målrettet oppfølging har også bidratt til at langt færre får invaliditet eller forkortet livslengde. Imidlertid er leddgikt fortsatt å betrakte som en alvorlig sykdom.

Forebyggende tiltak mot komplikasjoner omfatter vaksiner og god hygiene mot infeksjoner. Leddgikt er på sikt også forbundet med økt forekomst av åreforkalkninger (aterosklerose) som i høyere alder øker risikoen for hjerneslag og hjerteinfarkt. Spesielt ved leddgikt anbefales røykeslutt, sunt kosthold, tilpasset fysisk aktivitet og om nødvendig behandling av for høyt kolesterol. Best resultat oppnås blant pasienter som er godt informert om sykdommen og behandlingen.

Leddgikt finnes hos en halv til én prosent (prevalens) av den voksne befolkning. Sykdommen er dermed blant de vanligste betennelsesaktige revmatiske sykdommene. Det regnes med 25 til 40 nye tilfeller per 100 000 voksne per år (insidens), noe som tilsvarer om lag 1500 nye tilfeller årlig i Norge.

Inntil 50-årsalderen er sykdommen cirka fire ganger så hyppig hos kvinner som hos menn. Deretter reduseres kjønnsforskjellen. Forekomsten er den samme i byene som på landet, og det er ingen forskjell i utbredelse mellom ulike sosiale lag. Klimaet synes heller ikke å spille noen rolle. Sykdommen opptrer omtrent like hyppig overalt på kloden.

Leddgikt-lignende sykdom forekommer også hos barn i form av barneleddgikt.

Til tross for økt kunnskap om sykdomsmekanismene, kjenner vi ikke til hva som utløser leddgikt. I enkelte slekter foreligger spesielt mange tilfeller. Blant eneggede tvillinger (som er genetisk like) er det 12 til 15 prosent sjanse for at begge får leddgikt dersom den ene blir syk, men man har ikke påvist et spesielt arvelighetsmønster. Hormoner kan også ha betydning, dels fordi kvinner er mer utsatt enn menn, og dels fordi det ofte inntrer en markert bedring under graviditet.

Når sykdommen begynner, ses en reaksjon i immunsystemet som blir for aktivt. Den autoimmune prosessen angriper etter hvert leddene ved en feil. Det utvikles en betennelsesreaksjon (artritt). Først blir innsiden av leddkapselen betent, deretter skades brusk og beinsubstans.

Omtrent 80 prosent med leddgikt har en gruppe antistoffer i blodet som betegnes revmatoide faktorer (RF, revmafaktorer) og anti-citrullinert peptid antistoff (ACPA, anti-CCP). Disse oppstår tidlig i sykdomsforløpet og kan spille en rolle i sykdomsutviklingen, men er neppe årsak til sykdommen. Leddgikt med tilstedeværelse av revmatoide faktorer eller ACPA/anti-CCP kalles ofte seropositiv revmatoid artritt. Ved seronegativ revmatoid artritt er disse faktorene ikke til stede.

Man vet at immunsystemet ved leddgikt aktiverer visse typer hvite blodceller, B- og T-celler. Man tror at sykdommen starter ved at et antigen (virus, bakterie eller noe som ligner på disse) blir presentert av antigen-presenterende celler (B-celler, makrofager eller dendrittiske celler) for T-celler. Dette leder til en rekke hendelser i immunsystemet som fører til dannelse av stoffer som fremmer betennelse i leddkapsel, brusk og beinsubstans. Slike cytokiner er tumor nekrosefaktor alfa (TNF-alfa) og interleukin-6. Også proteinaser og vekstfaktorer er sentrale i aktivering av celler som bryter ned brusk og beinsubstans.

Kostholdet er ikke vist å være av betydning for utbruddet av sykdommen. Enkelte synes imidlertid å ha det bedre på diett. Noen føler seg bedre av vegetarkost og kan bli verre av kjøttmat. Andre føler seg verre etter inntak av sitrusfrukter, kaffe eller rødvin. Betydning for prognosen er imidlertid usikker. En anbefaler for de fleste et variert kosthold med mye flerumettet fett, ofte gjennom fet fisk kombinert med frukt, grønnsaker og lavt sukkerinntak.

Flere undersøkelser har vist at røyking øker risikoen mange ganger for å få leddgikt, og at prognosen er dårligere blant røkere. Overvekt bør også unngås fordi betennelsesprosessene kan øke ved fedme.

Klimatiske forhold er ikke årsak til sykdommen, men ledd- og muskelsymptomene kan påvirkes av været. Mange føler mer smerter og stivhet når lufttrykket er lavt og luftfuktigheten høy (værsyke) og bedring på dager med tørr luft og høyt lufttrykk. Tilsvarende kan gjelde også for pasienter med artrose (slitasjegikt), ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) og for fibromyalgi.

Man mener leddgikt er en relativt ny sykdom. Den første sikre beskrivelsen ble gitt av den franske kirurgen Augustin Jakob Landré Beauvais (1772–1840) så sent som i 1800. Betegnelsen revmatoid artritt ble innført i 1859.

Revmatoid faktor som påvises i blodprøver hos de fleste med leddgikt, ble først påvist av den norske legen Erik Waaler (1903–1997) i 1937. En klassisk test for å påvise revmatoid faktor kalles Waalers reaksjon var mye brukt tidligere. Testen er nå erstattet av nyere teknikker der ACPA/anti-CCP er sentrale.

Behandlingsmulighetene for leddgikt ble betydelig bedre etter at metotreksat ble innført på 1980-tallet, med biologiske legemidler fra slutten av 1990-tallet og kinase-hemmere fra 2017.

• ledd
• artrose
• urinsyregikt