kvakksalver

Kongelige forordninger fra 1672 og 1795 forbød andre enn utdannede leger å praktisere medisin i Norge. De som drev slik virksomhet, ble kalt kvakksalvere. I 1871, med kvakksalverloven, ble disse bestemmelsene liberalisert, mens en ny lov i 1936 på ny innskrenket rommet for kvakksalveri.

Virksomheten er fra 2004 regulert gjennom alternativ behandlingsloven.

Kvakksalveri i behandling av syke dyr har historisk vært omfattende. I 1838 ble det ved kongelig resolusjon fattet vedtak om dyrlegers autorisasjon og adgang til å foreskrive reseptbelagte medisiner fra apotek, men så sent som i 1871 fastslo departementet at adgangen til å behandle syke dyr var fri. Den første begrensning ble innført med husdyrloven av 1894 som gjorde unntak for smittsomme dyresykdommer. Ellers var adgangen til å behandle syke dyr fri helt frem til 1935, da det ved kongelig resolusjon og i lov om dyrevern ble bestemt at kun veterinærer hadde adgang til å foreta kirurgiske inngrep, eller sette i verk medisinsk behandling som kunne medføre lidelse for dyrene.

Det var imidlertid først i lov om veterinærer av 1948 det ble fastslått at retten til å utøve veterinærvirksomhet og kalle seg veterinær (dyrlege) kun gjelder kandidater som etter fullført veterinærmedisinsk studium er gitt offentlig autorisasjon. Denne loven inneholder også bestemmelsene om at kun veterinærer har adgang til å behandle smittsomme dyresykdommer, til å iverksette fullstendig eller lokal bedøvelse, og til å bruke legemidler det er forbudt for apotekene å levere ut til alle og enhver.

• alternativ behandling
• kunnskapsbasert medisin
• legevitenskap
• veterinær