kjønnsorganene

Kvinner har to sett med kjønnslepper: ytre og indre. Disse ble tidligere kalt store og små, men det er stor variasjon i størrelsen på kjønnsleppene, slik at de ytre kan være mindre enn de indre.

De ytre kjønnsleppene (labia majora) danner en spalteformet åpning (rima pudendi) foran skjedeinngangen. Foran går de over i det hårkledte venusberget (mons pubis). Bak ender de i det såkalte mellomkjøttet (perineum), det vil si området mellom skjede- og endetarmsåpningen. De ytre kjønnsleppene tilsvarer utviklingsmessig mannens pung (scrotum).

De ytre kjønnsleppene har en utside som er kledd med hud som har behåring, og en innside med glatt, hårløs hud med mange talgkjertler. Under overflaten består de store kjønnsleppene av fettvev og løst bindevev.

De indre kjønnsleppene (labia minora) ligger innenfor de ytre, de er uten hår og fett og løper foran sammen i klitoris (clitoris).

Bak de indre kjønnsleppene ligger skjedeinngangen eller forgården (vestibulum). Her munner urinrøret ut, to til tre centimeter under eller bak spissen av klitoris. For øvrig dekkes selve skjedeåpningen mer eller mindre av skjedekransen (hymen, tidligere kalt jomfruhinnen). Under slimhinnen i skjedeinngangen ligger en slimproduserende kjertel på hver side (bartholinske kjertler) som fukter forgården.

Den synlige delen av klitoris – glans – ligger helt fortil i vulva og er på størrelse med en ert. Størrelsen kan variere en hel del. Glans er dekket av en hette som består av fremre del av de indre kjønnsleppene. Den indre delen av klitoris består av svamplegemer og strekker seg på begge sider mot skjedeåpningen og til siden for den. Vev fra klitoris strekker seg også inn i fremre skjedevegg. En del av svamplegemene som ligger til siden for skjedeåpningen og under de ytre kjønnsleppene kalles bulbus vestibuli. Denne inneholder også erektilt vev, og kan sees på som en del av klitoris.

Glans har svært mange nerveendinger og er derfor veldig følsom. Klitoris består av erektilt vev, som svulmer opp når det blir blodfylt. Klitoris svulmer opp som følge av seksuell stimulering.

Størrelsen av hele klitoris varierer svært mye i ulike undersøkelser – fra cirka 1,5 til 10 centimeter. Denne variasjonen skyldes usikkerhet i hva som måles og hvordan man måler.

Klitoris er en helt sentral erogen sone. Den er svært følsom, og berøring og stimulering gir stor seksuell nytelse. Den kan stimuleres utenfra (hånd, tunge) og blir også stimulert ved penetrasjon av vagina. Stimulering av klitoris kan utløse orgasme.

Utviklingsmessig tilsvarer klitoris penis hos mannen. Det er nivået av mannlige kjønnshormoner i fosterlivet som bestemmer om det utvikles klitoris eller penis.

Skjeden (vagina) er kanalen mellom de ytre og de indre kvinnelige kjønnsorganene. Selve skjeden er et avflatet muskelrør på syv til ti centimeter. På innsiden er den tverrfoldet og kledt med slimhinne. Skjeden går skrått oppover/bakover. Den øverste delen omgir livmorhalstappen (portio vaginalis), som er livmorens nederste del. Her er skjederøret utvidet i noe som kalles skjedehvelvingen (fornix vaginae).

Skjeden holdes fuktig først og fremst ved transsudasjon, det vil si at det siver litt væske fra blodårene gjennom cellene som kler skjedeveggen. Ved skjedeåpningen er det en kjertel på hver side – Bartholinis kjertel – som man tidligere trodde var viktig for fuktigheten i skjeden, men som har vist seg å spille mindre rolle. Ved seksuell stimulering øker transsudasjonen betydelig, og skjeden blir fuktigere. Slimhinnen i skjeden er sterkt påvirkelig av det kvinnelige kjønnshormonet østrogen, og etter menopausen blir den tørrere og tynnere.

Skjeden har en spesiell bakterieflora, bestående for det meste av melkesyrebakterier. De bryter glukose ned til melkesyre, og det gjør at skjeden normalt har lav pH – rundt 4.

Midt på livmorhalstappen er det et lite hull (mormunnen, ostium uteri), som er åpningen på en kanal opp til livmorhulen. Det er opprinnelig rundt, men blir mer spalteformet hos kvinner som har født barn. Åpningen er vanligvis lukket av en slimpropp, som forhindrer bakterier i å trenge opp i livmorhulen. Dette slimet blir mer tyntflytende i tiden omkring eggløsning, slik at eventuelle sædceller lettere kan trenge inn i livmoren på sin vandring mot egglederne og eggstokkene.

Muskulaturen i skjedeveggen er svært tøyelig, noe som betyr at skjederommet kan utvides betydelig (for eksempel under en fødsel). Under en fødsel kan likevel den bakre skjedeveggen revne; dette forsøker man å forhindre ved episiotomi.

Livmoren (uterus) er en pæreformet hulmuskel som ligger i bukhulen mellom urinblæren og endetarmen. Livmoren har to deler: livmorlegemet (corpus) og livmorhalsen (cervix). Den nederste delen av livmorhalsen stikker inn i skjeden. Hele livmoren måler hos en voksen kvinne rundt 7 centimeter, av dette utgjør livmorhalsen cirka 2,5 centimeter. Bredden øverst er cirka 5 centimeter, tykkelsen er 2–3 centimeter. Selve veggen er 1–1,5 centimeter tykk. Den veier om lag 50 gram hos en kvinne som ikke har født, men kan bli dobbelt så stor etter noen fødsler. I svangerskapet vokser livmoren til rundt 1000 gram, men skrumper igjen etter fødselen.

Hulrommet i livmoren (cavitas uteri) er en trekantet spalte med ett hjørne mot livmorhalsen og de to andre rettet mot egglederne som munner inn i toppen av livmoren fra hver side. Fra hver side munner én eggleder (tuba uterina) inn i livmoren.

Innsiden av livmoren er kledt med slimhinne, som varierer med menstruasjonssyklus. Ved begynnelsen av menstruasjonssyklus (rett etter menstruasjon) bygges slimhinnen opp under påvirkning av østrogen. Etter eggløsning, under påvirkning av progesteron, skjer det forandringer som gjør den mottakelig for et eventuelt befruktet egg. Et befruktet egg graver seg helt ned i slimhinnen før det begynner å lage det vevet som skal bli til morkake. I de fleste menstruasjonssykler skjer det ingen befruktning, og slimhinnen støtes av under menstruasjon. Selve veggen i livmoren er glatt muskulatur. Muskelfibrene går på kryss og tvers, og denne ordningen gjør at når livmoren trekker seg sammen etter en fødsel, snøres blodårene av, og en større blødning blir forhindret. Livmoren har en rik blodforsyning, både gjennom arterier som går primært til livmoren (a. uterina) og med forbindelser til arteriene til eggstokkene (a. ovarica). Utsiden av livmoren er kledd med den samme glatte slimhinnen som kler resten av bukhulen.

Egglederne går ut fra hver side av toppen av livmoren og ender til hver side (lateralt) i en åpen trakt (infundibulum) med frynsete kant som fanger opp det modne egget i eggløsningsøyeblikket. Herfra ledes egget inn til livmorhulen. Traktåpningen ligger som en hånd med fingre over eggstokken (ovarium), som hos kjønnsmodne kvinner er på størrelse med en liten plomme.

Alle egg dannes i eggstokkene i fosterlivet. Ved fødselen er det cirka to millioner egganlegg, men de fleste går til grunne etter hvert. I kjønnsmoden alder modnes ett hver måned og når frem til eggløsning. Eggstokkene produserer de kvinnelige kjønnshormonene østrogen og progesteron og det mannlige kjønnshormonet testosteron.

De to testiklene (testes) ligger i hver sin hudfold med glatt muskulatur, pungen (scrotum). Hver testikkel er delt inn i flere mindre rom fylt av de sæddannende kanalene (tubuli seminiferi). Her dannes sædcellene, og mellom kanalene ligger det cellegrupper (Leydigceller) som produserer det mannlige kjønnshormonet testosteron. I toppen av testikkelen går dette nettverket av smårør over i bitestikkelen (epididymus), hvor de modne sædcellene lagres.

Testiklene i pungen henger utenfor kroppen. Produksjonen av sædceller krever litt lavere temperatur enn kroppstemperaturen. Testiklene er fritt bevegelige innenfor pungen og har en glatt overflate. Man kan også kjenne bitestiklene.

Sædlederne (ductus deferens i entall) leder sædcellene ut av bitestikkelen; den har kraftig glatt muskulatur i veggen som trekker seg sammen ved sæduttømming (ejakulasjon). Sammen med blodårer, nerver og lymfeårer danner den sædstrengen eller funikkelen (funiculus spermaticus), som går inn i bukhulen gjennom lyskekanalen. Her bøyer sædstrengen av til baksiden av blæren og trenger inn i prostata sammen med munningen fra sædblærene (vesiculae seminales). Den felles utførselsgangen går gjennom prostata og inn i urinrøret (urethra), som herfra fører både urin og sæd. Urinrøret regnes altså til mannens kjønnsorganer, i motsetning til kvinnens korte urinrør, som bare fører urin.

Like under prostata ligger Cowpers kjertler (glandulae bulbourethrales). Sammen med sædcellene danner alle disse bikjertlene den hvitaktige sædvæsken. Mannens urinrør er cirka 20 til 25 centimeter langt og går fra bunnen av urinblæren gjennom prostata og bekkenbunnmuskulaturen. Like før det munner i spissen av penishodet utvider det seg, mens selve overflateåpningen er spalteformet.

Urinrøret er omgitt av penis, som består av to svamplegemer omgitt av kraftige bindevevskapsler. Ved seksuell stimulering fylles svamplegemene med blod, slik at den ellers myke og nedhengende penisen blir hard og oppreist (ereksjon).

Ovenfor penis er huden dekket av hår. Det brer seg vanligvis ikke så mye ut i bredden som hos kvinnen, men kan fortsette i en eventuell behåring langs midten av mageregionen.