immunitet (medisin)

Menneskekroppen har en markert, generell motstandskraft mot infeksjon. Hud og slimhinner er den første barrieren mot infeksjon: de hindrer mikrober i å trenge inn i kroppen. En rekke stoffer i de forskjellige kroppsvæskene hindrer også bakteriene i å formere seg og i å fremkalle sykdom. Forskjellige immunceller opptar mikroorganismer i seg ved fagocytose, og mikroorganismene blir da som oftest uskadeliggjort og drept. Dette forsvaret (medfødt immunitet) er imidlertid av og til ikke tilstrekkelig, og spesifikk, ervervet immunitet får livsviktig betydning. Slik immunitet bygger igjen på en rekke forskjellige mekanismer.

Humoral immunitet (av latin humor, 'fuktighet, væske') skyldes produksjon av spesifikke antistoffer. Denne spesifisiteten forklarer at immunitet bare gjelder den aktuelle infeksjonen og ikke andre samtidige infeksjoner. En måte antistoffer virker på, er ved å nøytralisere gifter (toksiner) som enkelte bakterier produserer og utskiller. Dette gjelder for eksempel difteribakteriene og stivkrampebakteriene. Antistoff nøytraliserer virkningen av de tilsvarende toksinene, men anti-difteritoksin beskytter bare mot difteri og ikke mot stivkrampe. Vi kan stimulere produksjonen av antistoffer ved hjelp av vaksinasjon.

En annen måte antistoffene virker på, er ved å binde seg til overflaten av bakterier. Bakteriene blir da mer effektivt tatt opp i spesielle hvite blodceller (makrofager) slik at de blir drept, og sykdomsutviklingen hemmes.

Antistoffer kan også nøytralisere virus og hindre videre utvikling av mange virussykdommer, for eksempel polio.

Cellulær immunitet vil si at det er celler som er direkte ansvarlige for beskyttelsen. Dette gjelder infeksjoner hvor mikroorganismen lever inne i menneskeceller hvor antistoffer ikke kan trenge inn. Slike immunreaksjoner utføres av T-celler, som ofte virker i et nært samspill og i samarbeid med makrofager. Slikt forsvar er for eksempel aktuelt ved tuberkulose.

• Les mer om lymfocytter og T-celler

Et vesentlig grunnlag for utvikling av disse formene for immunitet er at immunsystemet reagerer forskjellig første gang det møter et bestemt antigen, og neste gang. Dette kalles primær og sekundær respons. Immunsystemet utvikler spesielle hukommelsesceller som sørger for at reaksjonen andre gang kommer raskere, er kraftigere og varer lenger. Dette er grunnlaget for utvikling av immunitet, og siden både humorale og cellulære reaksjoner er spesifikke, gjelder immunitet som oftest bare den aktuelle infeksjonen. Noen mikroorganismer er imidlertid beslektet med hverandre, og vi kan da få en kryssimmunitet. Eksempler på dette er vaksinasjon med materiale fra kukopper som beskytter mot kopper hos mennesker, og vaksinasjon med BCG-bakterier som beskytter mot tuberkulose.

Begrepet immunitet er klart beskrevet allerede i gamle egyptiske papyrusruller. Egypterne hadde sett at mennesker som overlevde det første angrepet av bestemte smittsomme sykdommer, ikke ble syke når epidemien rammet samfunnet på nytt.

• vaksine
• immunsystemet
• hukommelsescelle