galleblæren – Store medisinske leksikon

Mikroskopisk snitt gjennom galleblæren (HE-farging). Legg merke til den sterkt foldede slimhinnen med sylinderepitel og underliggende glatt muskulatur.

Per Holck.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Galleblæren er et pæreformet hulorgan som mottar og lagrer galle, og tømmer den ut i øvre del av tolvfingertarmen etter behov. Galleblæren er forbundet med gallegangene.

Faktaboks

Også kjent som: latin vesica biliaris, vesica fellea

Galleblæren ligger inntil leverens nedre bakflate i en grop mellom høyre leverlapp og lobus quadratus. Den er her festet med bindevev. Galleblærens frie overflate er glatt, kledd med bukhinne. Organet inndeles i en halsdel (collum), en hoveddel (corpus) og en avrundet endedel (fundus), som ligger inntil tykktarmens tverrdel.

Galleblæren er ikke livsnødvendig, og den blir ofte fjernet kirurgisk i forbindelse med for eksempel operasjon av gallestein.

Form og funksjon

Galleblæren er omtrent 8–10 centimeter lang, 4–5 centimeter bred, er relativt tynnvegget (1–2 millimeter) og rommer 30–100 milliliter. Den mottar gallen, som blir produsert i leveren og ledet via de små gallegangene til to større ganger (ductus hepaticus dexter & sinister) fra hver sin leverhalvdel. De forener seg til en felles gallegang (ductus hepaticus communis). Der hvor den går over i hovedgallegangen (ductus choledochus), sender den ut en sidegren: galleblæregangen (ductus cysticus) den produserte gallen til galleblæren, hvor den lagres og konsentreres. Galleblærehalsen og galleblæregangen har begge en spiralformet innvendig slimhinne (plica spiralis) som tjener som lukkemekanisme for styringen av gallestrømmen, og forhindrer unødvendig tømming ved økt intraabdominaltrykk (bukpresse, hoste).

Galleblæren virker som en «reservebeholder» som etter behov tømmer gallen ut i tolvfingertarmen gjennom galleblæregangen og hovedgallegangen. Dette skjer ved at spesielle celler i tarmveggen «leser» mengden av fett i tarminnholdet, og sender hormonelle signaler (kolecystokinin) som får muskulaturen i galleblæreveggen til å trekke seg sammen.

Mikroskopisk anatomi

Slimhinnen på innsiden (tunica mucosa) er sterkt foldet med høyt sylinderepitel utstyrt med små utvekster på overflaten (mikrovilli). Dette gjør overflaten på innsiden av galleblæren større, slik at resorpsjonen av vann og dermed konsentrasjonen av galle øker betydelig, opptil fem til ti ganger. Epitelcellene i galleblærehalsen danner et slimaktig sekret som beskytter slimhinnen mot den etsende virkningen av gallevæsken. Under epitelet er det løst bindevev. Det tynne muskellaget i galleblæreveggen (tunica muscularis) består av glatt muskulatur i flere retninger. Den grønne, gjenværende gallen inneholder gallefargestoffer, gallesyrer, kolesterol og mineraler.

Blodforsyning og innervasjon

Galleblæren får sin blodtilførsel fra arteria cystica, som er en sidegren fra den høyre leverarterien (arteria hepatica propria).

Den innerveres parasympatisk av nervus vagus (X), sympatisk av nerver fra plexus hepaticus (fra nervi splanchnici), slik som leveren.

Utvikling i fosterlivet

Galleblæren utvikles embryonalt fra det endodermale kimblad, som en utvekst fra hovedgallegangen (ductus choledochus) i tredje til fjerde fosteruke.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Abdominal anatomi

Per Holck

Professor emeritus, dr. med., Universitetet i Oslo