farmakopé – Store medisinske leksikon

Norges første farmakopé, *Pharmacopoea Norvegica*, utkom i 1854.

Norges første farmakopé

Av Digitalt Museum/Digitalt Museum.

Lisens: CC BY NC SA 4.0

Den europeiske farmakopé finnes både i papirutgave som vist på bildet og i digital versjon.

Bokformat

Av Den europeiske farmakopé.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Farmakopé er en offisielt godkjent publikasjon som inneholder detaljerte spesifikasjoner for identifikasjon, renhet, styrke og kvalitet av legemidler, inkludert virkestoff, hjelpestoff og andre komponenter. En farmakopé fungerer som en standardreferanse for forskning, utvikling, produksjon og kvalitetskontroll av legemidler.

Faktaboks

Uttale: farmakopˈé
Etymologi: av gresk farmakon, ‘legemiddel’
Også kjent som: farmakope, pharmacopoeia

Historisk sett var en farmakopé en fortegnelse over komposisjoner og preparater som legene kunne forskrive, sammen med forskrifter for hvordan de skulle fremstilles på apotek. Formålet var å sikre korrekt sammensetning og kvalitet av de beskrevne legemidlene og av råvarene brukt i fremstilling. Droger, preparater og legemidler opptatt i en farmakopé kalles offisinelle. I dag har farmakopeer hovedvekten på fastsettelse av standarder for råvarer, samt beskrivelse av tester og kvalitetskrav til legemidler.

Den norske farmakopeen består i dag av Den europeiske farmakopeen og Norske legemiddelstandarder. Norske legemiddelstandarder bygger på Den europeiske farmakopeen, men gir nasjonale presiseringer og er den offisielle kilden til norske navn på virkestoff, hjelpestoff og legemiddelformer.

Internasjonale farmakopeer

I tillegg til Den europeiske farmakopé (Ph. Eur.) er det flere andre internasjonale farmakopeer som United States Pharmacopeia (USP), British Pharmacopoeia (BP) og Japanese Pharmacopoeia (JP). Disse spiller en viktig rolle i å harmonisere standarder på tvers av landegrenser, noe som blant annet letter internasjonal handel og distribusjon av legemidler.

Ansvar

Farmakopeer utarbeides av farmakopékommisjoner, som består av sakkyndige innen farmasi og medisin. I Norge er dette arbeidet styrt av Direktoratet for medisinske produkter (DMP). Den norske farmakopékommisjonen har i dag fem medlemmer fra akademia, legemiddelindustri, sykehusapotek og legemiddelproduksjon. I tillegg er det oppnevnte norske eksperter som jobber med spesifikke problemstillinger i ulike arbeidsgrupper under Den europeiske farmakopeen.

Historie

Det finnes beskrivelser av nedtegnede samlinger fra kinesisk medisin datert helt tilbake til 3000 år fvt. Det finnes også flere store og delvis godt bevarte reseptsamlinger fra middelalderen. Aghrabadin av Mesuë, Antidotarium Nicolai, Antidotarium magnum og Dynameron er fire viktige samlinger man regner med ble brukt av apotekere til å lage standardiserte medisiner for legene i Europa fra omkring år 1000 og fremover til de første farmakopeene ble trykket.

Blant de første farmakopeene i Europa regnes Nuovo Receptario Composito som ble gjort offisiell i Firenze i 1498, Concordie dels Apotecaris vedtatt i Barcelona i 1511 og Dispensatorium av Valerius Cordus som ble offisielt vedtatt av Nürnberg i 1546. Det første verket som faktisk ble kalt farmakopé var imidlertid Adolph Occos Pharmacopoeia Augustanai fra 1564, som ble gjort offisiell i Augsburg i 1613.

Den norske farmakopé

Danmark-Norge fikk sin første autoriserte farmakopé i 1772. Den første norske farmakopeen, Pharmacopoea Norvegica, ble utgitt i 1854. Fra 1865 og fremover førte samarbeid mellom de nordiske landene til gradvis modernisering av den norske farmakopeen frem til utgivelsen av Pharmacopoeia Nordica i 1963. Etter hvert tiltrådte de nordiske landene arbeidet med en felles europeisk farmakopé, og i 1978 ble den europeiske farmakopé autorisert i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Galenisk farmasi

Gøril Eide Flaten

Professor, UiT – Norges arktiske universitet