betablokkere

Betablokkere motvirker effekter av det sympatiske nervesystemet, som er en del av det autonome nervesystemet. Stimulering av det sympatiske nervesystem kalles adrenerg stimulering og fører til frisetting av signalstoffet noradrenalin fra nerveendinger og av hormonet adrenalin fra binyrene. Adrenerg stimulering kan også fremkalles ved behandling med adrenalin, noradrenalin, isoprenalin og dopamin.

Betablokkere virker ved å hemme eller blokkere den stimulerende virkningen av adrenalin og noradrenalin på adrenerge betareseptorer. Det finnes tre hovedgrupper av adrenerge reseptorer:

• alfa-1
• alfa-2
• beta

De har forskjellig virkemåte på cellenivå og ved stimulering gir de forskjellige effekter på hjertet, blodårene og indre organer. Adrenalin og noradrenalin virker på alle de adrenerge reseptorene, men det er bare effektene gjennom betareseptorene som motvirkes av betablokkere.

• Les mer om adrenerge reseptorer

Det finnes mange betablokkere på markedet med noe forskjellige egenskaper. En hovedforskjell er om de skiller mellom undergrupper av betareseptorer. Selektive betablokkere (f.eks. atenolol, betaksolol, bisoprolol, esmolol, metoprolol, nebivolol) blokkerer hovedsakelig beta-1-reseptorer, mens ikke-selektive betablokkere (f.eks. propranolol, sotalol, timolol) blokkerer både beta-1- og beta-2-reseptorer. Det finnes også ikke-selektive betablokkere som i tillegg blokkerer alfa-1-reseptorer (carvedilol, labetalol).

Selektive betablokkere vil hovedsakelig motvirke adrenerge effekter på hjertet. Ikke-selektive betablokkere vil i tillegg motvirke adrenerge effekter på blant annet glatt muskulatur i luftveiene (bronkiene), blodårene og livmoren.

Alle betablokkere reduserer derfor hjertets slagkraft og hjertefrekvensen, noe som er ønskede effekter ved hjertesykdom og høyt blodtrykk. De ikke-selektive vil i tillegg føre til sammentrekning av blodårer i huden (årsak til kalde hender og føtter), sammentrekning av luftrørsgrener (problem ved astma) og redusert frigjøring av glukose fra leveren (problem ved lavt blodsukker). De ikke-selektive betablokkerne kan også redusere nervøs skjelving.

Betablokkere brukes i stor grad ved hjertesykdommer og høyt blodtrykk. Det vanligste er å ta betablokkere som tabletter, men i akutte situasjoner kan de også gis intravenøst.

De senker hjertets slagvolum og hjertefrekvensen og samtidig fremkalles en senkning av blodtrykket. På denne måten avlastes hjertet. De er derfor særlig nyttige i behandlingen av hjertekrampe (angina pectoris), høyt blodtrykk og hjertesvikt. Behandlingen må følges og kontrolleres av en lege. Særlig er det viktig å unngå bruk av ikke-selektive betablokkere hos pasienter som har astma, da en blokkering av beta-2-reseptorer i luftrørsgrenene kan føre til forverring av astmasykdommen.

Ikke-selektive betablokkere brukes av enkelte for å dempe nervøs skjelving, men slik bruk er ikke å anbefale. Slik bruk er også grunnen til at de er forbudt i idrettssammenheng.

En del pasienter vil oppleve bivirkninger, spesielt nedsatt blodsirkulasjon til hendene og føttene med økt kuldefølelse, nedsatt muskulær yteevne, nedsatt seksualfunksjon og forverring av astma. Søvnforstyrrelser (særlig mareritt) kan også forekomme. Mange av disse bivirkningene er forbigående.

• hjertemedisiner
• hjertet
• blodtrykk

• Tidsskrift for Den norske legeforening: Språkspalten – betablokker eller betablokkerer?