arsenikk

Arsen forekommer naturlig i bergarter og sedimenter som mineralet arsenolitt (kubisk As2O3) og claudetitt (monoklin). Andre arsenmineraler, som arsenopyritt, kan danne arsenikk ved forvitring og oksidasjon. Arsenikk kan derfor finnes løst i grunnvannet som en naturlig forekomst. Forurensning fra blant annet gruver og industri kan gi helseskadelige konsentrasjoner av arsenikk i drikkevann.

På grunn av helsefaren ved kronisk eksponering for arsen finnes det grenseverdier for konsentrasjonen av arsen i grunnvann som brukes som drikkevann. Fra flere land er det rapportert om høye arsenkonsentrasjoner i grunnvannet (arsenikk og andre arsenforbindelser). I flere land i Asia og Sør-Amerika er kronisk arsenforgiftning via drikkevann stedvis et betydelig helseproblem.

Risproduksjon er vannkrevende, og i regioner med høy andel av uorganisk arsen (som arsenikk) i grunnvannet vil også næringsmidler som ris kunne inneholde mye arsen. Det finnes derfor grenseverdier for innhold av arsen i ris og risprodukter.

Svelging av arsenikk gir akutt skade på slimhinnene i mage og tarm. De første effektene er smerter i svelget, gjentatt oppkast og kraftig diaré med fare for dehydrering. Ved alvorlig forgiftning vil videre forløp gi sirkulasjonssvikt, hjerterytmeforstyrrelser og en gradvis utvikling av alvorlige effekter i sentralnervesystemet. Pasienten kan blant annet ha delirium, kramper og nedsatt bevissthet i en relativt tidlig fase av forgiftningen. Dødeligheten er høy.

En pasient med arsenikkforgiftning må raskt til sykehus for behandling. Behandlingen er tredelt og består av dekontaminering, intensiv støttebehandling og metallbinder som motgift.

Dekontaminering betyr å fjerne stoffet fra mage-tarmkanalen før det tas opp i kroppen. Det er først og fremst tidlig tømming av magesekken (ventrikkeltømming) som er egnet ved svelget arsenikk.

Intensiv støttebehandling vil si å opprettholde sirkulasjonen, for eksempel med legemidler, og motvirke forgiftningens virkninger i kroppen.

Motgift ved arsenikkforgiftning er metallbindere som DMSA (dimerkaptoravsyre) og DMPS (dimerkaptopropansulfonat). Motgiftene er bare delvis effektive, og det er sannsynlig at pasienten allerede har utviklet alvorlige effekter i flere organer før motgiften kan binde og skille ut tilstrekkelige mengder arsen.

Arsenikk hemmer mange enzymer og forstyrrer signalveier i ulike celletyper. Virkningen er blant annet hemmet funksjon av cellens energiomsetning i mitokondriene, og de samlede effektene fører til økt celledød. Arsenikk gir også blant annet økt oksidativt stress i cellene, og dette bidrar til den høye giftigheten.

Arsen fra arsenikk distribueres til alle organer, og det er målt spesielt høye konsentrasjoner i lever, nyrer og hjertet. Arsen kan også oppkonsentreres i skjelett, hud, hår og negler. Ved en akutt forgiftning med arsenikk vil om lag halvparten av mengden være skilt ut av kroppen etter fem dager.

Arsentrioksid eller diarsentrioksid er de mest presise navnene på arsenikk. Den engelske betegnelsen for grunnstoffet arsen er arsenic, og den svenske betegnelsen for arsen er arsenikk. Arsenic på engelsk og arsenikk på svensk betyr begge derfor grunnstoffet arsen og ikke arsenikk. Det er viktig å skille disse begrepene da ikke alle arsenforbindelser er giftig som arsenikk.

• arsen – grunnstoff
• forgiftning

• Vitenskapskomiteen for mat og miljø: Vurdering av uorganisk arsen i norsk kosthold