antiepileptika

Antiepileptika forebygger epileptiske anfall i kraft av å dempe nervecellenes evne til å utløse eller videresende nerveimpulser. Dette gjør de ved å:

• hemme åpningen av spenningsstyrte ionekanaler. Noen virker på såkalte natriumkanaler og dermed innstrømning av natriumioner i nervecellene (samme virkemåte som ved for eksempel fenytoin, karbamazepin, lamotrigin). Andre virker på spenningsstyrte kalsiumkanaler (slik som gabapentin, pregabalin).
• hemme effekten av signalstoffet glutamat, som bidrar til å øke impulstrafikken i nervesystemet (for eksempel felbamat, topiramat)
• øke effekten av signalstoffet GABA. Denne økningen har en generelt hemmende effekt på aktiviteten til nerveceller. Når GABA bindes til GABA-reseptoren, åpnes kanaler som slipper klorioner inn i cellen (for eksempel fenobarbital, topiramat)

Noen antiepileptika virker på flere av de ovennevnte virkemåtene.

De ulike antiepileptika er ikke like egnet ved alle former for epilepsi. Riktig valg av et antiepileptikum og optimal dosering er kritisk for å kunne forebygge epileptiske anfall uten at hjernens normale funksjon forstyrres. Doseringen av antiepileptika tilpasses hver enkel pasient, vanligvis av en spesialist. Ved å trappe opp doseringen langsomt i begynnelsen av behandlingen kan man redusere eller unngå bivirkninger. Doseringen kontrolleres jevnlig ved måling av medisinkonsentrasjonen i blod, og det overordnede målet vil være å oppnå best mulig effekt med minst mulig bivirkninger.

Antiepileptika er en virkestoffgruppe som kan påvirke medisinmengden i blod av andre samtidig brukte medisiner. På den andre siden kan antiepileptika selv ha interaksjoner med andre legemidler eller naturpreparater.

Dette skyldes at de fleste antiepileptika metaboliseres i leveren. Noen av dem (for eksempel karbamazepin, fenobarbital, fenytoin) induserer (øker) leverens innhold av enzymer som metaboliserer legemidler (såkallte enzyminduserende antiepileptika). Denne økningen av enzymer fører til at andre samtidig brukte legemidler som omsettes gjennom de samme leverenzymene metaboliseres raskere. De får dermed kortere virketid i kroppen og redusert effekt. På den andre siden kan legemidler og naturpreparater hemme leverenzymene som metaboliserer antiepileptika, med en økt mengde antiepileptika i blodet og bivirkninger som resultat.

Det må derfor tas høyde for mulige interaksjonseffekter når man bruker antiepileptika sammen med andre legemidler. Man må også være oppmerksom på at også andre stoffer kan påvirke metaboliseringen av antiepileptika. For eksempel bør ikke grapefruktjuice eller johannesurtte kombineres med enzyminduserende antiepileptika.

Ingen av de vanlige antiepileptika er vanedannende, og alvorlige bivirkninger sees sjelden. En velkjent bivirkning ved epilepsibehandling har vært fortykkelse av tannkjøttet (gingival hyperplasi). Dette kan sees etter langvarig bruk av fenytoin, spesielt når behandlingen er påbegynt i barnealder. Fenytoin kan også gi økt hårvekst.

En vanlig bivirkning ved flere av legemidlene er tretthet. Dette er spesielt kjent ved bruk av fenobarbital.

Ustøhet og uklart syn, eventuelt også uklar tale, kan sees i forbindelse med store mengder av de fleste antiepileptika. Disse bivirkningene vil reduseres raskt når dosen trappes ned, noe som imidlertid må skje etter nærmere avtale med lege.

Flere av de nyere preparatene har færre bivirkninger enn de gamle. Allergiske hudreaksjoner, vektøkning, håravfall og hormonelle forstyrrelser kan forekomme. Alle medikamentene kan påvirke bloddannelsen og leverfunksjonen.

Det er viktig at pasienten ikke avslutter behandlingen på egen hånd, da dette kan føre til utvikling av hyppigere og kraftigere anfall som kan utvikle seg til status epilepticus.

• epilepsi
• krampetilstand

• Spesialsykehuset for epilepsi (SSE): Epilepsimedisiner
• Helsebiblioteket: Epilepsi