Waldenstrøms makroglobulinemi

Det registreres rundt 20 nye tilfeller av sykdommen i Norge hvert år. Milde stadier av sykdommen blir ofte ikke oppdaget, så den reelle forekomsten er nok noe høyere.

De fleste som får sykdommen er eldre; den forekommer sjelden under 40-årsalder. Menn rammes noe hyppigere enn kvinner. Det er en arvelig disposisjon ved kreftformen, med omtrent 20 ganger økt relativ risiko for nære familiemedlemmer. Men fordi sykdommen er så sjelden, er den absolutte risikoen likevel lav.

Kreften utgår fra en type B-celler som i utviklingen ligger mellom lymfocytt og plasmacelle. Disse kalles lymfoplasmacytoide celler. Slike celler lager en type proteiner kalt immunglobuliner av M-type (IgM), som normalt sett er en del av kroppens første immunforsvar mot mikrober. Ved Waldenstrøms makroglobulinemi blir det for mange slike celler, og de lager for mye av immunglobulinene. Fordi kreftcellene er klonale, lager de det samme immunglobulinet, som kalles monoklonal komponent (M-komponent).

Sykdommen ligner blodkrefttypen myelomatose ettersom det ved begge sykdommene er forstadium som kalles MGUS. Ved MGUS lages M-komponent uten at det har utviklet seg til kreft. Det er ikke mulig å si om tilstanden vil utvikle seg videre til kreft eller ikke. Ved forstadiet til Waldenstrøms makroglobulinemi er M-komponenten IgM, til forskjell fra myelomatose der M-komponenten er IgG, IgA eller IgD.

Hvis andelen kreftceller i beinmargen går over 10 prosent, eller konsentrasjonen av IgM i blodet går over 30 gram per liter, kalles sykdommen Waldenstrøms makroglobulinemi. Da vil det hos over 90 prosent av pasientene ha tilkommet mutasjon i MYD 88-genet. Når dette genet blir mutert, deler cellene seg raskere (økt proliferasjonsrate) og evnen til apoptose (selvdrap) reduseres. På denne måten oppstår ukontrollert cellevekst, med andre ord kreft.

Noen ganger lager ikke kreftcellene IgM. Da kalles tilstanden lymfoplasmacytoid lymfom. Dette er ellers samme sykdom.

Sykdommen rammer beinmargen. Beinmargen er ansvarlig for å lage alle kroppens blodceller. Når det blir mange kreftceller i beinmargen, kan de fortrenge den normale produksjonen av røde blodceller, granulocytter og blodplater. Dette kan gi anemi, økt sårbarhet for infeksjoner og blødninger.

Kreftcellene kan også trenge inn i lymfeknuter og milt, som kan vokse i størrelse. Man kan i tillegg få feber, nattesvette og vekttap. Disse tre symptomene kalles ofte for B-symptomer.

Waldenstrøms makroglobulinemi har som regel et mildt forløp. De aller fleste lever med sykdommen i over ti år. Rundt halvparten av de eldre med sykdommen dør av annen årsak.

Mange observeres bare ubehandlet. Hvis det oppstår symptomer vil man starte behandling. Det er da vanlig å gi CD 20-antistoff. Dette er en form for immunterapi der medikamentet fester seg på overflaten av kreftcellene slik at de merkes for celledrap av kroppens eget immunsystem. Det er vanlig å kombinere CD-20 antistoff med cellegift som angriper DNA-et i kreftcellene, for eksempel bendamustin. Hemmere av enzymet Brutons kinase er også effektive, og ofte et godt valg til pasienter som ikke tåler DNA-virkende cellegift.

Sykdommen kan kun kureres med allogen stamcelletransplantasjon. Slik behandling gis svært sjelden fordi behandlingen ofte er farligere enn sykdommen i seg selv.

Hyperviskositetssyndromet kan behandles akutt med plasmaferese. Det er en behandling hvor man tapper blod fra pasienten, fjerner IgM med plasma og tilbakefører resten av blodet til pasienten. Da må cellegift alltid gis i tillegg for å få ned produksjonen av IgM.

Den svenske legen og professoren Jan Gösta Waldenström (1906–1996) var i 1944 den første som beskrev sykdommen. Han rapporterte om to pasienter med blødning i øyets netthinne, nese og munn. De hadde også forstørrede lymfeknuter, anemi, høy senkning og mange lymfocytter i beinmargen. De hadde videre påfallende tyktflytende blodserum med høy konsentrasjon av ett protein med ekstremt høy molekylmasse, et makroglobulin. Senere fant man at dette proteinet var IgM i monoklonal form, og man skjønte at dette måtte komme fra de lymfoplasmacytoide kreftcellene i beinmargen.

• immunglobuliner
• M-komponent
• monoklonal