MR-undersøkelse

MR-undersøkelser kan gi et detaljert bilde av kroppens organer. Bildene kan påvise endringer i vev, væskestrømninger i blodårer, galleveier og hjernevæsken, og studere bevegelsene i hjertet.

MR brukes mye ved utredning av sykdommer i hjernen og ryggmargen. MR er også særlig god til å påvise væske ved betennelser og skade i muskler, sener, knokler og ledd. MR brukes svært mye ved undersøkelse av leveren og galleveiene, både ved mistanke om kreft i leveren og steiner i gallegangene. MR av hjertet kan supplere ekkokardiografi (ultralyd av hjertet) og kan i tillegg påvise sykdom i hjertemuskelen. MR angiografi av pulsårene kan påvise utvidelser (aneurismer) og innsnevringer. For å undersøke prostata, for eksempel ved mistanke om kreft, er MR klart den beste bildediagnostiske metoden.

Man kan bruke MR alene eller med et kontrastmiddel.

Undersøkelsene tar lang tid fordi det gjøres gjentatte opptak av kroppen i tre dimensjoner. Gjentatte opptak gjør det mulig å undersøke forskjellige egenskaper ved vevene.

Organene og vevet avbildes i varierende gråtoner fra svart til hvitt. Legen ser etter områder som avviker fra et forventet normalt område. Hver undersøkelse har et eget navn avhengig av hvilke organ som undersøkes og hvilken problemstilling som skal løses.

Billedfremstillingen er ofte sammenlignbar. MR benytter ikke radioaktive stråler og har flere fordeler med bedre bilder ved undersøkelse av hjernen, blodårene og muskel- og skjelettorganene.

MR-undersøkelsen tar mye lengre tid enn CT. Derfor brukes ofte CT ved akutte tilstander som blødninger eller skader, og for eksempel ved mistanke om hjerneslag.

Ettersom MR ikke påfører pasienten ioniserende stråling, er det en foretrukket metode ved undersøkelse av barn. Fordi undersøkelsen er relativt tidkrevende og pasienten må ligge absolutt stille under undersøkelsen, kan det være nødvendig med narkose for barn under 5–6 år.

Mange pasienter misliker å ligge inne i en trang tunell og det sterke magnetfeltet gjør det vanskelig å undersøke pasienter med metall i kroppen, for eksempel pacemaker.

Kontrastmidlet ved MR er mindre ubehagelig enn CT kontrast og er ikke skadelig for nyrene.

Pasienten ligger på et bevegelig bord og får en radioantenne plassert omkring den kroppsdelen som skal undersøkes. Deretter sendes bordet med pasienten inn i en tunnelformet magnet. Hodet ligger innenfor eller utenfor åpningen alt etter hvilken del av kroppen som undersøkes. Bordet rører seg ikke under bildeopptaket.

Pasienten har hele tiden kontakt med personalet, som også ser pasienten via et kamera. Noen ganger kjennes en viss varmefølelse under bildeopptaket, men ingen smerter eller ubehag. Vifter sørger for at lufta er godt sirkulert inne i tunnelen.

Maskinen gir fra seg kraftige bankelyder under opptaket. Pasienten får derfor øreklokker hvor man eventuelt får beroligende musikk eller mottar beskjeder.

Noen ganger vil det bli gitt kontrastvæske gjennom en tynn venekanyle i armen. Dette blir man eventuelt informert om på forhånd.

En undersøkelse kan være overstått på 20 minutter eller vare opptil 1 time avhengig av hva som skal undersøkes.

Man får skriftlig instruksjon på forhånd. Generelt bør man unngå koffeinholdig drikke før man skal inn i maskinen, og også unngå å ha smykker eller metall på kroppen. Kredittkort vil bli avmagnetisert i magneten og blir derfor låst inn i et eget skap.

En MR-undersøkelse er en sikker og ufarlig undersøkelse. Pasienten og legen som henviser må allikevel opplyse om eventuell diabetes, nyresykdom eller graviditet i henvisningen. Det er også viktig å opplyse om pacemaker, hjertestarter, kunstige hjerteklaffer, og mulige klips av metall i hjernen eller øynene. Spørsmålene blir gjentatt ved undersøkelsen. Hvis man plages med klaustrofobi kan man få noe beroligende på forhånd.

Den kraftige magneten i en MR-maskin danner et magnetisk felt som gjør at hydrogenatomene i kroppen ordnes parallelt med det ytre magnetfeltet. Når undersøkelsen starter, sendes det en kortvarig elektrisk strømpuls gjennom snodde elektriske kabler i maskinen. Derved dannes et kortvarig magnetfelt i kroppen. Magnetfeltet har gradert styrke i tre plan, noe som gjør at ethvert punkt kan lokaliseres eksakt i rommet. Deretter sendes pulser av radiobølger inn i kroppen via antenner (spoler) som slutter rundt kroppsdelen som undersøkes.

Radiobølgene gjør at hydrogenatomene mottar energi og slås ut av likevekt. Når radiosignalet slås av, faller hydrogenatomene tilbake i likevekt mens de sender ut igjen energien. Energien som frigis fanges opp av antennene før de sendes tilbake til datamaskinen som radiosignaler. Det er disse signalene som til slutt danner MR-bildet.

Kroppen består av rikelig med vann, som inneholder hydrogenatomer. Derfor mottas gode signaler fra hele kroppen. Tiden som hydrogenatomene bruker på å nå likevekt etter en radiopuls, varierer med sammensetningen av molekyler og vevsstrukturen til hydrogenatomene. Derfor har de forskjellige vevene i kroppen ulike signalkjennetegn. Også sykt vev har andre MR-signaler enn friskt vev.

Den østerrikske fysikeren Wolfgang Pauli var den første som observerte atomkjerners magnetiske moment i 1924. Fysikerne Felix Block (1905–1983) og Edward Mills Purcell ble i 1952 tildelt Nobelprisen i fysikk for sitt arbeid med måling av kjernemagnetisk resonans og definisjon av begrepet spinn.

Magnetresonans (MR) ble først benyttet til kjemisk analyse og strukturbestemmelse, kjernemagnetisk resonansspektroskopi (NMR). MR-signaler fra dyr ble første gang målt i 1967, og metoden ble foreslått brukt til diagnostikk av sykdom hos mennesker. Først i 1973 lyktes det den amerikanske kjemikeren og informasjonsviteren Paul Christian Lauterbur å danne bilder ved hjelp av MR-signaler, og i 1976 ble de første MR-bildene av levende mennesker publisert av den britiske fysikeren Sir Peter Mansfield.

• radiologi
• røntgenundersøkelse
• MRCP
• fMRI
• MR-maskin