M-komponent

M-komponent er forkortelse for 'monoklonal komponent'. Når én enkelt celle begynner å dele seg og dattercellene fortsetter med dette, får man en såkalt klonal eller monoklonal cellevekst. Alle cellene er kloner av hverandre og derfor helt like som opphavscellen.

Monoklonal cellevekst er typisk for kreftceller. Ved myelomatose er det en plasmacelle som er opphavet til kreftcellene. Hovedoppgaven til plasmacellene er å lage antistoffer mot ulike typer infeksjoner. Når plasmaceller vokser ukontrollert med utgangspunkt i en celle, som altså skjer i kreft, får man en svær overproduksjon av identiske antistoffer. Dette antistoffet utgjør den såkalte M-komponenten.

Det «motsatte» av M-komponent er det normale polyklonale immunglobulinet. Det lages av mange forskjellige plasmaceller og har små, men distinkte forskjeller.

M-komponent kan påvises i en blodprøve ved serumelektroforese. Man kan måle hvor mye det er av M-komponenten, og dette er et direkte mål på hvor mange monoklonale antistoffproduserende plasmaceller det er i kroppen. Ved behandling som reduserer antallet kreftceller, vil nivåene av M-komponenten synke, mens en ny økning varsler tilbakefall.

Immunglobulinene deles inn i forskjellige klasser. Produksjon av IgG og IgA er typisk for myelomatose, mens IgM er typisk for Waldenstrøms makroglobulinemi. Det kan finnes M-komponent også ved andre kreftsykdommer som kronisk lymfatisk leukemi, lymfom og amyloidose, men den har ikke samme betydning ved disse sykdommene.

M-komponenten kan foreligge som komplett immunglobulin med både tung og lett kjede, IgG-kappa eller IgG-lambda og tilsvarende for IgA og IgM. Hos omtrent 20 prosent av pasientene med myelomatose produseres det kun lette kjeder, det vil si kappa- eller lambdakjeder, og det er da disse som utgjør M-komponenten. Lette kjeder skilles ut i urinen i motsetning til det komplette immunglobulinet.

Forekomst av M-komponent øker med alderen, og hos personer over 80 år har fem prosent dette uten at de har tegn på kreft. Denne tilstanden kalles MGUS som er en forkortelse for 'monoklonal gammopati av usikker betydning'. Dette er i seg selv godartet, men regnes som et forstadium hvor 1–2 prosent per år utvikler myelomatose. En 50-åring med MGUS har derfor 20–40 prosent sjanse til å utvikle myelomatose før hen blir 70 år.

MGUS er mye vanligere enn myelomatose, og de fleste utvikler aldri kreft. På den annen side har alle pasienter med myelomatose hatt et slikt forstadium som kan ha vart i 20–30 år.

M-komponenten var den første tumormarkøren som ble brukt i utredning og behandling av kreft på slutten av 1950-tallet, og har vist seg å være svært nyttig. M-komponenten har også gitt interessante opplysninger om tumorbiologi. Den viser at kreftutvikling kan ta svært lang tid fra de første tegnene foreligger. Det er sannsynlig at andre kreftformer også kan ha en like lang utviklingstid. Selv om potensielle forstadier av myelomatose kan oppdages svært tidlig, vil oppstart av behandling ved MGUS ikke forhindre utvikling av kreft.

Kreft er kjennetegnet ved monoklonal cellevekst som etter hvert forgreiner seg i nye cellekloner med tilleggsmutasjoner. Imidlertid viser det godartede førløpet av MGUS at monoklonal cellevekst ikke er ensbetydende med kreft. Monoklonal cellevekst utvikler seg til et visst nivå, men deretter kan kroppen greie å holde det under kontroll.

• tumormarkør
• myelomatose
• Waldenstrøms makroglobulinemi