Nukleærmedisin, fagområde innen medisinen som omfatter behandling og diagnostikk ved hjelp av radioaktive isotoper (radionuklider). Nukleærmedisin innebærer at kroppen selv er den radioaktive strålekilden, i motsetning til røntgen hvor strålene sendes inn i kroppen fra en ekstern kilde. Singel photon emisjons tomografi (SPECT) og positron emisjons tomografi (PET) er nukleærmedisinske teknikker som etterhvert er blitt dominerende. Nukleærmedisin er først og fremst funksjons undersøkelser og viser i mindre grad anatomiske detaljer. PET og SPECT benyttes i stor grad ved utredning av lever/galleproblematikk, nyresykdom, hjertesykdom, cancer og ulike demenstilstander som Alzheimer´s sykdom. Eksempler på noen vanlige scintigrafier, se kolescintigrafi og scintigrafi.
DIAGNOSTIKK
Radioaktive isotoper som er bundet til forskjellige målsøkende bæremolekyler (tracere) søker seg til ulike syke vev og organer i kroppen hvor de konsentreres og kan registreres på grunn av strålingen de avgir. De biologiske tracerne som benyttes er bygget opp av aminosyrer, proteiner eller karbohydrater og disse stoffenes molekylære egenskaper influerer på hvilke målsøkende organer og vev de oppsøker i kroppen. Glukose er en viktig faktor for metabolismen. Glukose (FDG = fluoro deoxy glukose) benyttes derfor i stor grad som tracer ved PET diagnostikk av hurtigvoksende tumorvev og ved betennelse med rask metabolisme, mens blodceller tilsvarende benyttes som tracer for å studere blodgjennomstrømning og hjertefunksjonen.
Tracere kan installeres i kroppen enten ved inhalasjon, oralt eller intravenøst. Etter at det radioaktive stoffet er tilført kroppen, blir pasienten lagt under en radioaktivitetsdetektor. Tiden undersøkelsen tar avhenger av teknikken som brukes og hvilke sykdomsprosesser som undersøkes. Det instrumentet som oftest brukes kalles gammakamera. Gammakameraet er koblet til en datamaskin som lager bilder av hvordan radioaktiviteten er i det området eller organet som undersøkes. Normalt vev i skjoldbrusk kjertelen viser seg for eksempel som jevn radioaktivitet mens nedsatt stoffskifte vises som en lavaktiv «kald knute» og økt stoffskifte som en høyaktiv «varm knute». Grafiske fremstillinger av målingene brukes ved ulike funksjonsundersøkelser. Et eksempel er kurver som viser om utskillelsen av urin fra nyrene er normal eller blokkert.
Strålingen fra pasienten kan fremstilles som todimensjonale såkalte scintigrammer eller tredimensjonale bilder. For SPECT skjer det tredimensjonale bildeopptaket ved at gammakameraet beveger seg tomografisk 360° rundt pasienten. De radioaktive isotopene som benyttes ved SPECT-teknikken sender ut gammaståler direkte. PET benytter radioaktive isotoper som sender ut positroner som genererer gammastråling når positronene kolliderer med elektroner i det biologisk aktive vevet. PET scanneren består av en stasjonær ring med detektorer som nøyaktig lokaliserer hvor i kroppen strålingen kommer fra. Hybridløsninger hvor isotopundersøkelser kombineres med røntgen CT (computertomografi), PET-CT (positron emisjonstomografi) eller MR (se magnettomografi) PET-MR, har gitt betydelig bedre anatomisk fremstilling av sykdomsforandringer og organfunksjon enn tradisjonell gammakamerateknikk.
Bivirkninger
Nukleærmedisinske undersøkelser er smertefrie og lite belastende for pasientene. Overømfintlighetsreaksjoner eller annet ubehag er meget sjeldne. Det er (2006) ingen dokumentasjon for at nukleærmedisinsk diagnostikk har gitt kreftutvikling. Se også strålebehandling.
BEHANDLING
Intens radioaktiv stråling dreper celler, spesielt celler i vekst, derfor kan radioaktive isotoper også benyttes til behandling. Man gir radioaktive forbindelser som kroppen så selv konsentrerer i det vevet man ønsker å ødelegge. Radioaktive isotoper kan dessuten brukes som strålekilder utenfor kroppen, f.eks. i form av koboltapparat.
Radioaktivt jod
Behandling av struma og høyt stoffskifte med radioaktivt jod er den behandlingen som dominerer tallmessig. Jod blir tatt opp i skjoldbruskkjertelen og er en del av de stoffskiftehormonene som lages der. Radioaktivt jod vil også tas opp og konsentreres i skjoldbruskkjertelen. Er dosen stor nok, kan bestrålingen få kjertelen til å skrumpe. Effekten er den samme som ved kirurgisk fjerning av store deler av kjertelen. Også kreft i skjoldbruskkjertelen med fjernspredning kan i mange tilfeller helbredes med radioaktivt jod. De radioaktive jodatomene oppsøker kreftcellene som trenger jod i sitt stoffskifte, og ødelegger dem.
HISTORIKK
Den franske fysikeren Henri Becquerels (1852–1908) oppdagelse av spontan radioaktivitet (1896) kom omtrent samtidig med den tyske fysikeren Wilhelm von Röntgens (1845–1923) beskrivelse av røntgenstrålene, men det tok betydelig lengre tid før radioaktive isotoper fikk praktisk medisinsk anvendelse. I 1913 kom den første rapporten om intravenøs bruk av radium til behandling av ulike sykdommer. Først i 1926 ble radioaktive isotoper (radon) brukt diagnostisk. Den ungarsk-svenske fysikeren og kjemikeren George de Hevesy (1885–1966) ble tildelt Nobelprisen i kjemi 1943 (tildelt 1944) for sitt arbeid med radioaktive isotoper i medisinsk og biokjemisk forskning. Radioaktivt jod (123I) ble brukt for første gang diagnostisk 1939 og terapeutisk 1941, ved sykdom i skjoldbruskkjertelen. Odvar Skaug (f. 1914) introduserte nukleærmedisinsk teknikk i Norge, og den første kliniske bruken startet 1950 ved Universitetets Psykiatriske Klinikk i Oslo. I 2006 brukes nukleærmedisinsk teknikk ved alle norske regionsykehus og de fleste sentralsykehus, i alt 25 nukleærmedisinske avdelinger. PET-CT ble tatt i bruk i Norge i 2006. Se også radioaktivitet, positronemisjonstomografi.