Dehydrering betegner et tap av vann fra kroppen. Årsaken er en for dårlig tilførsel av vann i forhold til vanntapet gjennom blant annet urin, svette, metabolske prosesser og fordampning fra hud og luftveier. Voksne mennesker har et daglig behov for vann på cirka 30 ml/kg/døgn, som tilsvarer 1 – 1,5 liter vann per døgn. Vannbehovet vil avhenge av fysisk aktivitet, og det daglige behovet er noe høyere hos yngre sammenliknet med eldre. Vanntapet følges også av et av tap av elektrolytter, blant annet natrium og klorid, som kan være av betydning om det er snakk om et større tap over kort tid. Ved alvorlig dehydrering, spesielt om det samtidig tapes større mengder elektrolytter, vil tapet av væske kunne påvirke det sirkulerende blodvolumet (hypovolemi) og medføre sirkulasjonssvikt.
Årsaker
Rundt 60 prosent av vekten hos menn og 50 til 55 prosent av vekten hos kvinner består av vann. Av dette er rundt 1/3 av vannet fordelt utenfor cellene (i ekstracellulærvæsken) og 2/3 av vannet fordelt inne i cellene (i intracellulærvæsken). Av vannet fordelt i ekstracellulærvæsken vil cirka 1/4 være i blodet og cirka 3/4 være fordelt i væsken som ligger mellom kroppens celler.
Om kroppen taper væske gjennom for eksempel oppkast eller diare, vil dette medføre at konsentrasjonen av elektrolytter i den tapte væsken er nærmere opp til osmolariteten i kroppens ekstracellulærvæske, for eksempel blod. Denne type væsketap betegnes derfor ofte "isoosmotiske tap", og vil i større grad påvirke det sirkulerende blodvolumet sammenliknet om det var et rent vanntap. Det vil også kunne medføre elektrolyttforstyrrelser, og denne type tap vil raskere medføre utvikling av hypovolemi.
Om tapet er mer preget av å være et rent vanntap, selv om det følger mindre mengder elektrolytter med, vil dette i mindre grad påvirke det sirkulerende blodvolumet. Svette er et typisk eksempel på dette. Avhengig av alvorlighetsgrad vil kroppen ha bedre evne til å tolerere vanntap av denne typen, da tapet vil være både fra det ekstracellulære og det intracellulære rommet, i motsetning til i hovedsak tap fra det ekstracellulære rommet ved isoosmotiske tap. Slike tap betegnes ofte "hypoosmotiske tap", da konsentrasjonen av elektrolytter i den tapte væsken vil være lavere enn osmolariteten i ekstracellulærvæske.
Betydning av osmolaritet
Dersom væsketapene er preget av vanntap fremfor tap av salter vil dette medføre at konsentrasjonen av natrium og andre elektrolytter stiger i blodet slik at plasmaosmolariteten blir høyere. Dette vil medføre væskeskift fra det intracellulære til det ekstracellulære rom. Forhøyet plasmaosmolaritet vil utløse sterk tørste. Det vil også medføre utskillelse av antidiuretisk hormon (ADH) fra hjernen (hypothalamus) som gjør at nyrene i større grad holder på kroppsvæsken ved å utskille mindre urin fordi de konserverer vann i distale tubuli.
I forklaringsmodell i forrige avsnitt skilles det mellom en «klassisk dehydrering», altså «hypoosmotioske tap» fra for eksempel svette, og andre typer tap av kroppsvæsker hvor det tapes større mengder elektrolytter samtidig («isoosmotiske tap»), for eksempel ved oppkast eller diare. Disse ulike måtene å tape væske på påvirker plasmaosmolariteten forskjellig, og vil medføre ulik grad av væskeskift mellom intracellulært og ekstracellulært rom. Forklaringsmodellen innebærer imidlertid en forenkling av noen fysiologiske prinsipper. Det vil ikke alltid være hverken spesielt enkelt eller hensiktsmessig å skille klinisk mellom de ulike måtene kroppen har tapt væske på. Dette påvirkes ikke minst påvirkes av i hvilken grad kompensasjonsmekanismer for væsketapet har vært aktivert, og over hvor lang tid.
Symptomer og tegn
Tørste vil oftest være uttalt ved moderat til alvorlig dehydrering, men kan være mindre fremtredende hos eldre, hos syke og ved bruk av enkelte medikamenter. Dehydrering vil kunne medføre svimmelhet, mental uklarhet, hodepine, tap av appetitt og sløvhet. Ved alvorlig dehydrering vil kombinasjonen av sirkulasjonssvikt grunnet hypovolemi og en rekke påvirkninger av elektrolyttsammensetning, hormonaktivering og påvirkning av cellefunksjon kunne være livstruende. Ubehandlet vil død kunne inntre og grad av vanntap som aksepteres vil avhenge av alder, årsak til væsketapet, underliggende sykdommer og tiden væsketapet får utvikle seg over.
Behandling
Ved mindre grad av dehydrering vil uttalt tørste medføre at personen selv forsøker kompensere for væsketapet ved å drikke. Tilstanden behandles i henhold til prinsipper for væskebehandling og vil avhenge av om, og i hvilken grad personen har utviklet sirkulasjonssvikt. Ved oppstart av væskebehandling ved alvorlig dehydrering vil det vanligvis måles elektrolytter i blodet slik at riktig type væske og eventuelle tilsetninger av elektrolytter kan velges.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne referanser
- Allan Enquist og Birgitte Brandstrup. «Rationel væske-, elektrolytbehandling og ernæring». Munksgaard forlag Danmark (2007). ISBN: 9788762807693