Hopp til innhold

Nord-Makedonias historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Flagget til Nord-Makedonia benytter symbol tatt fra gravkisten av gull og den forgylte gravkronen til Filip II av Makedonia som er avdekket i Vergina i Hellas.
Kart over området under den klassiske antikken (rundt 400-tallet f.Kr.)

Nord-Makedonias historie er relativ kort da staten ble dannet ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia (Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia) da staten erklærte sin uavhengighet i 1991. Landet har derimot en lengre historie som historisk region på Balkan, for en oversikt over den større historiske regionen, se Makedonia (region). Nord-Makedonia ble medlem av De forente nasjoner i 1993, men på grunn av en strid med Hellas over navnet «Makedonia» ble staten omtalt som Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia, forkortet FYROM. Grunnen til striden er at et større område i Hellas allerede het det samme.

Som geografisk og historisk region har Makedonias grenser endret seg betydelig i historien, men på sitt meste besto den av deler av fem av dagens stater: Hellas, Nord-Makedonia, Bulgaria, Albania og Serbia. Før Makedonia oppsto som historisk region har det vært bosetninger der i over 9 000 år. Fra midten av 300-tallet f.Kr. ble kongedømmet Makedonia en dominerende makt i antikkens Hellas og nabolandene med sine konger Filip og dennes sønn, Aleksander den store. Siden har Makedonia vært knyttet i mer eller mindre grad til Hellas. Selve navnet «Makedonia» er gresk, Μακεδονία, Makedonía, og beslektet til det antikke greske ordet μακεδνός (Makednos). Betydningen er noe uklar, men kan ha betydd «den høye» eller «høylender», det vil si en referanse til folket i området.[1]

Forhistorien

[rediger | rediger kilde]

Antikken

[rediger | rediger kilde]
Mynt (gullstater) preget under Filip II av Makedonia, avbildning av hodet til guden Apollon.

I antikken omfattet det meste av det området som i dag er Nord-Makedonia også kongedømmet Paionia (gresk Παιονία, Paionía; latinsk Paeonia) som var befolket av paioniere, et folk av trakisk opprinnelse,[2] men også deler av antikke Illyria[3] og Dardania,[4] befolket av ulike illyriske stammer,[5] Lyncestis og Pelagonia befolket av molossiske stammer.[6] Ingen av disse hadde fastlagte grenser. De var tidvis underlagt kongene av Makedonia og i andre tider brøt de seg fri.

I år 336 f.Kr. erobret Filip II av Makedonia området i øvrige Makedonia, inkludert dets nordlige områder og sørlige Paionia (som nå begge ligger innenfor grensene av Nord-Makedonia[7] Filips sønn Aleksander den store erobret det som var igjen av regionen og nådde så langt nord som til Donau, og la alt dette inn under sitt rike.

I år 280 f.Kr. invaderte og herjet keltiske stammer under ledelse av Brennus landområdet til paioniere som ble ytterligere hardt presset av dardanerne. Senere ble Paionia forent igjen, men i år 217 f.Kr. maktet den makedoniske kong Filip V av Makedonia (220-179 f.Kr.) å forene de fleste av de adskilte regionene i Dassaretia og Paionia inn i det makedonske kongedømmet. I år 148 f.Kr. beseiret romerske legioner, ledet av den romerske generalen Quintus Caecilius Metellus, den siste makedoniske konge, Andriskos. Paionia rundt Axios dannet det andre og tredje distrikt i den romerske provinsen Makedonia.[8] Romerriket la det meste av det som i dag er Nord-Makedonia inn under sitt rike, organisert som provinsen Makedonia, men de nordligste delene lå i Moesia. Under keiser Diokletian (død 311 e.Kr.) hadde området blitt delt i Makedonia Salutaris og Moesia prima.[9] Ved år 400 e.Kr. hadde paioniere mistet sin identitet som folk, og Paionia var blitt redusert til et geografisk begrep.[10]

Middelalderen

[rediger | rediger kilde]
Samuils festning, Ohrid

På begynnelsen av middelalderen ble området delt av Jireček-linjen, en tenkt skillelinje i antikkens Balkan som skilte innflytelsen mellom latinsk (i nord) fra gresk (i sør) fram til 300-tallet e.Kr. Området var befolket av trako-romere og helleniserte borgere fra Østromerriket og bysantinske grekere. De gamle språkene til de trakiske eller illyriske folkene hadde allerede gått tapt før slaverne strømmet inn i området, og deres kulturelle innflytelse var allerede sterkt redusert på grunn av gjentatte barbariske invasjoner på Balkan, fulgt av påfølgende hellenisering, latinisering og til sist slavisering. Sørslaviske stammer bosatte seg i området til dagens Nord-Makedonia på 500-tallet. De slaviske bosetningen ble referert til av bysantinske greske historikere som «Sklaviniai». Disse deltok flere angrep på Østromerriket, alene eller sammen med bulgarere eller avarer. En gang rundt 680 bosatte en bulgarsk gruppe, ledet av khan Kuber, som tilhørte det samme Huset Dulo som khan Asparukh, på slettene i Pelagonia. Herfra invaderte de gjentatte ganger den greske regionen Thessaloniki.

På slutten av 600-tallet organiserte keiser Justinianus II et stor militærtokt mot Sklaviniai på den greske halvøya og det ble rapportert at han tok over 110 000 slavere til fange og førte dem til Kappadokia i Lilleasia. Under keiser Konstans II, som også drev krig mot slaverne, ble et betydelig antall slavere fra Makedonia tatt til fange og fraktet til Lilleasia hvor de ble tvunget til å anerkjenne den bysantinske keiserens overherredømme og tjenestegjøre i hans hær.

Bruken av navnet «Sklaviniai» som en nasjon i egen rett opphørte i bysantinske nedtegnelser en gang etter 836 da de slavere i den makedonske regionen ble befolkningen i Det første bulgarske riket. Opprinnelig to adskilte folk, Sklaviniai og bulgarere, tok bulgarerne opp i seg slavisk språk og identitet mens de samtidig beholdt bulgarsk demonym (innbyggernavn) og navnet på riket. Slavisk innflytelse på regionen ble forsterket ved framgangen til dette riket og som inkorporerte hele regionen under seg ved år 837. Helgenene Kyrillos og Methodios, bysantinske grekere født i Thessaloniki, var oppfinnerne av det første slaviske glagolittiske alfabetet og gammelkirkeslavisk. De misjonerte også i den slaviske verden. Deres kulturelle arv ble ervervet og utviklet i middelalderens Bulgaria som etter 885 i regionen Ohrid til et betydelig geistlig senter med nominasjonen av helgenen Klemens av Ohrid som «den første erkebiskop på bulgarsk språk» som tok bolig i denne regionen. I samsvar med en annen disippel av Kyrillos og Methodios, sankt Naum av Preslav, som skapte et blomstrende bulgarsk kultursenter rundt Ohrid. Her lærte over 3 000 elever det glagolittiske alfabetet og det kyrilliske alfabetet i hva som i dag er kalt for Ohrids litterære skole.

Prins Marko.

Mot slutten av 900-tallet var mye av det som i dag er Nord-Makedonia blitt det kulturelle og politiske senter i Det første bulgarske riket under tsar Samuil av Bulgaria mens den bysantinske keiseren kom til å herske over den østlige del av riket (det som i dag er Bulgaria), inkludert den daværende hovedstaden Preslav, i 972. En hovedstad ble etablert i Ohrid som også ble setet for den bulgarske patriarken (se Den bulgarske ortodokse kirke). Fra da av ble den bulgarske modell en integrert del av en større slavisk kultur som helhet. Etter flere tiår av bortimot konstant krigføring kom Bulgaria inn under bysantinsk overherredømme i 1018. Hele Makedonia kom inn under Østromerriket (Det bysantinske riket) som den bysantinske provins Theme av Bulgaria[11] og det bulgarske patriarkvelde ble redusert til rang av erkebiskop.[12]

På 1200- og 1300-tallet ble den bysantinske kontrollen ledsaget av perioder av bulgarsk og serbisk styre. Eksempelvis hersket Konstantin Asen, en tidligere adelsmann fra Skopje, som tsar av Bulgaria fra 1257 til 1277. Senere ble Skopje hovedstad under det serbiske rike (som eksisterte kortvarig fra 1346 til 1371) under Stefan Dušan. Under oppløsningen av riket ble området underlagt uavhengige lokale serbiske herskere fra familiene Mrnjavčević og Dragaš. Maktområdene til Mrnjavčević omfattet også de vestlige delene av dagens Nord-Makedonia og maktområdene til Dragaš besto av de østlige delene. Hovedstaden til førstnevntes rike var Prilep. Det er kun to kjente herskere fra Huset Mrnjavčević, kong Vukašin Mrnjavčević og hans sønn Marko Mrnjavčević. Marko ble en vasall av Det osmanske riket og døde senere i slaget ved Rovine.

Den osmanske tid

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt erobret av den osmanske hæren i løpet av den første halvdelen av 1400-tallet forble regionen en del av Det osmanske riket for bortimot 500 år. I løpet av denne tiden fikk regionen en betydelig tyrkisk minoritet, særlig i form av muslimer, skjønt en del ble også muslimer ved konvertering. Skopje og Monastir (Bitola) ble hovedsteder i adskilte osmanske provinser (eyaleter). Dalen til elven Vardar, som senere ble det sentrale området for Nord-Makedonia, ble styrt av Det osmanske riket fram til den første Balkankrigen i 1912, med unntak av en kort periode i 1878 da området ble frigjort fra den osmanske undertrykkelsen etter den russisk-tyrkiske krigen i 1877–1878, og ble en del av Bulgaria. I 1903 ble den kortvarige Kruševo-republikken proklamert i den sørvestlige delen av dagens Nord-Makedonia av rebellene i Ilinden-Preobrazhenie-opprøret.

De fleste etnografer og reisende under det osmanske styret klassifiserte de slavisktalende folket i Makedonia som bulgarere. Eksempler på dette omfattet 1600-tallets reisende Evliya Celebi i hans Seyahatname (Reisebok), og den osmanske politikeren Hilmi Pasha i 1904 og senere. Imidlertid bemerket de også at det språket som ble snakket i Makedonia hadde en egen karakter, ofte beskrevet som «vestlig bulgarsk dialekt». Det er bevis på at enkelte makedonske slavere, særlig de i de nordlige regioner, så på seg selv som serbere[13], mens i sørlige Makedonia var «den store greske ide», gresk Μεγάλη Ιδέα Megali Idea, støttet av store deler av den slaviske befolkningen. «Den greske ide» var et konsept om gresk nasjonalisme som uttrykte det mål å etablere en gresk stat som skulle omfatte alle etniske grekere ettersom en stor gresk befolkning etter den greske uavhengighet i 1832 fortsatt levde under osmansk styre. Selv om slaverne i Makedonia ble referert til som «bulgarere» har en del forskere antydet at etnisitet i middelalderen var langt mer flytende enn hva vi ser på den i dag, en forståelse som er avledet fra 1800-tallets romantikkens idealer om en homogen nasjonal stat.[14][15]

I løpet av tiden med den bulgarske renessanse støttet mange bulgarere fra Vardar Makedonia kampen for å danne en bulgarsk kulturell utdannelse og religiøse institusjoner, inkludert bulgarsk eksarkat.

Nasjonal oppvåkning

[rediger | rediger kilde]
Grensene på Balkan etter den første og den andre Balkankrigen.

Det osmanske diktaturet over regionen var betraktet som særlig hard. Flere opprørsbevegelser med det mål å etablere et selvstyrt Makedonia, bestående av hele regionen Makedonia, begynte å vokse fram på slutten av 1800-tallet. Den tidligste av disse var Bulgarsk-Makedonsk Adrianoples Revolusjonære Komiteer, senere omformet til SMORO. I 1905 ble den omdøpt til Indre Makedonske-Adrianople Revolusjonære Organisasjon (IMARO) og etter den første verdenskrig ble den delt i to fraksjoner; Indre Makedonske Revolusjonære Organisasjon (IMRO) og Indre Trakiske Revolusjonære Organisasjon (ITRO). Den første organisasjon proklamerte ikke noen form for etnisk identitet, den var åpen for å «...foren alle utilfredse elementer i Makedonia og i Adrianople-regionen, uansett deres nasjonalitet...»[16] Flertallet av dens medlemmer var derimot slavere og bulgarere.[17] I 1903 organiserte IMRO Ilinden-Preobrazhenie-opprøret mot den muslimske undertrykkelsen, og etter en del innledende suksess, inkludert dannelsen av «Krushevo-republikken», ble knust med stort tap av menneskeliv. Opprøret og dannelsen av republikken er betraktet som et vendepunkt og forløpet til det senere Nord-Makedonia.

Kongeriket Jugoslavia

[rediger | rediger kilde]

Etter de to Balkankrigene i 1912 og 1913 og oppløsningen av Det osmanske riket ble de meste sistnevntes okkuperte områder i Europa delt mellom Hellas, Bulgaria og Serbia. Området som utgjorde dagens Nord-Makedonia ble da døpt Južna Srbija, Sørlige Serbia. Etter den første verdenskrig ble Serbia en del av kongeriket til serbere, kroater og slovenere. I 1929 ble kongedømmet offisielt omdøpt til Kongedømmet Jugoslavia og delt i provinser kalt banovina. Sørlige Serbia, inkludert hele hva som i dag er Nord-Makedonia, ble kjent som Vardar Banovina i Kongeriket Jugoslavia.

Jugoslaviske Makedonia under den andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

I løpet av den andre verdenskrig ble Jugoslavia okkupert av aksemaktene fra 1941 til 1945. Vardar Banovina ble delt mellom Bulgaria og det italiensk-okkuperte Albania. Bulgarske autoriteter var ansvarlig for innsamlingen og deportasjonen av over 7 000 jøder i Skopje og Bitola.[18] Det undertrykkende styre av okkupantstyrkene fikk mange makedonere til å støtte de kommunistiske partisanene til Josip Broz Tito, og den nasjonale frigjøringskrig i Makedonia sikret at aksemaktene ble drevet ut av Makedonia ved slutten av 1944.

Mot selvstendighet

[rediger | rediger kilde]

Makedonia under Jugoslavia

[rediger | rediger kilde]

I 1944 proklamerte Det anti-fascistiske rådet for den nasjonale frigjøringen av Makedonia (ASNOM) Folkets republikk Makedonia som en del av Folkets føderale republikk Jugoslavia. ASNOM forble fungerende regjering fram til krigen ble avsluttet.

Den nye republikken Makedonia ble en av de seks republikker under den jugoslaviske føderasjon. Som en følge at sammenslutningen endret navn til Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia i 1963 ble Makedonia likeledes gitt nytt navn til Den sosialistiske republikk Makedonia. «Sosialistisk» ble fjernet i 1991 da landet fredelig ble utskilt fra Jugoslavia.

Erklæring om selvstendighet

[rediger | rediger kilde]

Makedonia feirer offisielt den 8. september 1991 som Uavhengighetsdag (makedonsk: Ден на независноста, Den na nezavisnosta), med hensyn til den folkeavstemning som sikret uavhengighet fra Jugoslavia, om enn rettferdiggjort med deltagelse i en framtidig forening av de tidligere statene i Jugoslavia. Årsdagen for begynnelsen av Ilinden-opprøret (Sankt Elias dag) den 2. august er også feiret på offisielt nivå som Republikkens dag.

Robert Badinter, som leder av Fredskonferansens kommisjon av det tidligere Jugoslavia, anbefalte at Europakommisjonen anerkjente landet i januar 1992.[19]

Makedonia forble i fred gjennom Jugoslavia-krigene tidlig på 1990-tallet. Noen mindre grenseendringer mot Jugoslavia ble løst ved at man løste problemene med en demarkasjonslinje mellom de to landene. Makedonia ble derimot alvorlig destabilisert av Kosovokrigen i 1999 da bortimot 360 000 etniske albanske flyktninger fra Kosovo søkte tilflukt i landet. Selv om disse forlot landet kort tid etter krigen har albanske radikale på begge sider av grensen tatt opp våpen for å kreve selvstyre eller uavhengighet for de makedonske områdene med albansk befolkning.

2000-tallet

[rediger | rediger kilde]
Nord-Makedonia

Våren 2001 gikk etniske albanske opprørere som kalte seg for Den nasjonale frigjøringshær (NLA), hvorav en del hadde tidligere vært medlemmer av Kosovos frigjøringshær, tok opp våpen i vestlige Makedonia. De krevde at forfatningen ble endret for verne om etniske albanske rettigheter, blant annet med henhold til språk. Geriljaen fikk støtte fra albanere i NATO-kontrollerte Kosovo og etniske geriljasoldater i den demilitariserte sonen mellom Kosovo og resten av Serbia. Stridene var konsentrert i og rundt Tetovo, den femte største byen i republikken.

Etter en felles NATO og serbisk angrep på den albanske geriljaen i Kosovo var funksjonærer fra Den europeiske union (EU) i stand til å forhandle fram en våpenhvile i juni. Regjeringen ville gi etniske albanere større sivile rettigheter, og geriljatroppene ville frivillig overgi sin våpen til overvåkere fra NATO. Enigheten ble en suksess, og i august 2001 utførte 3 500 NATO-soldater «Operasjon nødvendig høsting» («Operations Essential Harvest») for å motta våpene. Rett etter at operasjonen var ferdig i september oppløste NLA offisielt seg selv. De etniske forholdene har siden blitt bedret betydelig, skjønt tilhengere av hard fremgangsmåte på begge sider har fortsatt gitt bekymringer og en del voldshandlinger har fortsatt, først og fremst mot politiet.

Den 26. februar 2004 døde president Boris Trajkovski i et flykræsj i nærheten av Mostar i Bosnia-Hercegovina. Resultatet av den offisielle undersøkelsen avslørte at årsaken til flyulykken var mannskapets prosedyremessige feil, begått mens de første å gå inn for landing ved flyplassen i Mostar.

I mars 2004 søkte republikken Makedonia om medlemskap i EU. Den 7. desember 2005 konkluderte presidentskapet å liste republikken Makedonia som en kandidat for medlemskap. Det er antatt at EU vil annonsere dato for begynnelse av forhandlingene med å gi medlemskap senere.

I august 2005 ble Polen den 112. landet av 191 medlemmer totalt av Forente nasjoner som anerkjente republikken Makedonia under dets konstitusjonelle navn. En endelig enighet mellom Hellas og republikken Makedonias navn har derimot ennå ikke funnet sted. Det siste publiserte forslaget var «Republika Makedonija-Skopje» (med denne stavingen), men det ble avvist av republikken Makedonia. Forhandleren fra Forente nasjoner, Matthew Nimetz, foreslo en annen form flere måneder senere, «Republika Makedonija» av de land som anerkjente landet under dette navnet, og at Hellas skulle kunne bruke formen «Republika Makedonija – Skopje». Internasjonale institusjoner og organisasjoner skulle kunne bruke navnet «Republika Makedonia» med latinske bokstaver. Også denne formen ble avvist av Hellas.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Georg Autenrieth, A Homeric Dictionary, μακεδνός». Perseus.tufts.edu
  2. ^ Bauer, Susan Wise: The History of the Ancient World: From the Earliest Accounts to the Fall of Rome (2007), ISBN 039305974X, side 518: «... Italia); i nord, trakiske stammer som var kollektivt kjent som paenonere.»
  3. ^ Wilkes, John: The Illyrians, Wiley-Blackwell, 1996, ISBN 0631198075, s. 49. Sealey, Raphael, history of the Greek city states, ca. 700-338 B.C., University of California Press, 1976 ISBN 0520031776, s. 442.
  4. ^ Evans, Thammy: Macedonia, Bradt Travel Guides, 2007, ISBN 1841621862, s. 1
  5. ^ Borza, Eugene N.: In the shadow of Olympus: the emergence of Macedon, Princeton University Press, 1992, ISBN 0691008809, ss. 74-75. Lewis, D.M. et al. (red.): The Cambridge ancient history: The fourth century B.C., Cambridge University Press, 2000, ISBN 0521233488, ss. 723-724.
  6. ^ Boardman, John & Hammond, N. G. L. : The Cambridge Ancient History Volume 3, Part 3: The Expansion of the Greek World, Eighth to Sixth Centuries BC, 1982, ISBN 0521234476, s 284
  7. ^ Poulton, Hugh: Who are the Macedonians? C. Hurst & Co. Publishers, 2000, ISBN 1850655340, s. 14.
  8. ^ Titus Livius: xiv. 29
  9. ^ Encyclopaedia Britannica: Scopje
  10. ^ Encyclopædia Britannica: Paeonia
  11. ^ Kart Arkivert 19. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  12. ^ Stephenson, Paul: Byzantium’s Balkan Frontier: A Political Study of the Northern Balkans, 900-1204 (utdrag), Cambridge University Press 0521770173
  13. ^ Southern Old Serbia – Vardar Macedonia Arkivert 24. november 2009 hos Wayback Machine.
  14. ^ Pohl, Walter: side 13-24 i: Debating the Middle Ages: Issues and Readings, i Lester K. Little & Barbara H. Rosenwein (red.), Blackwell Publishers, 1998: «Etniske grenser er ikke statiske, og faktisk mindre i folkevandringsperioder. Det er mulig å skifte etnisitet... En mer hyppigere i den tidlige middelalderen, folk levde under omstendigheter av etnisk tvetydighet».
  15. ^ Fine, John V. A.: When Ethnicity Did Not Matter in the Balkans. University of Michigan Press. ISBN 0-472-11414-x. Side 3: «de fleste sørslavere nevnes med en spesifikk nasjonaltype som er nevnt i våre kilder var så av politisk tilknytning, det vil si at de enkeltpersoner som ble nevnt slik tjente den gitte statens hersker, og kan ikke bli betraktet som etniske serbere, kroater eller hva det nå måtte være.»
  16. ^ Glenny, Misha: The Balkans 1804-1990, Granta, 1999
  17. ^ Glenny, Misha (1999)
  18. ^ Cohen, Mark: The Holocaust in Macedonia: Deportation of Monastir Jewry, United States Holocaust Memorial Museum
  19. ^ Recognition of States: Annex 3

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Brown, Keith (2003): The Past in Question : Modern Macedonia and the Uncertainties of Nation. Princeton UP. ISBN 0-691-09995-2.
  • Georgieva, Valentina (1998): Historical Dictionary of the Republic of Macedonia. Scarecrow Press. ISBN 0-8108-3336-0.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nord-Makedonias_historie&oldid=24352882»