Musa al-Sadr
| Musa al-Sadr | |||
|---|---|---|---|
_(cropped).jpg) | |||
| Født | 15. apr. 1928 Qom[1] | ||
| Død | 1998 Libya | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, teolog, akhund | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Teheran (studieretning: fiqh, statsvitenskap) Najaf Seminary | ||
| Far | Sadr al-Din al-Sadr | ||
| Søsken | Rabab al-Sadr | ||
| Parti | Amal-bevegelsen | ||
| Nasjonalitet | Det iranske imperiet Libanon | ||
Musa al-Sadr var en iransk sjiamuslimsk imam og religiøs leder for sjiaene i Libanon. Der grunnla han Bevegelsen for de fordrevne og Amal. Musa al-Sadr forsvant i Libya i 1978, etter mest sannsynlig å ha blitt drept på ordre fra Muammar al-Gaddafi.
Oppvekst og studier
[rediger | rediger kilde]Musa al-Sadr ble født i den hellige byen Qom Iran i 1928, i en familie av libanesisk opphav. Han sies å være etterkommer av imam Musa al-Kadhim, den syvende av de tolv sjiaimamene. Hans far, Sadr al-Din al-Sadr, etablerte et religiøst universitet i Qom, hvor Musa al-Sadr studerte. Senere studerte han juss ved Universitetet i Teheran, før han fullførte religionsstudiene i den hellige byen Najaf, Irak.[2]
Musa al-Sadr i Libanon
[rediger | rediger kilde]I 1959 ankom Musa al-Sadr byen Tyr i det sjiadominerte sørlige Libanon, for å forsøke å fylle det religiøse vakuumet etter sin nylig avdøde slektning, den religiøse lederen Abdul Hussein Sharaf al-Din. Sadr utfordret også den politiske makten til de lokale sjiaelitene, særlig al-Khalil-klanen.[3] Ved hjelp av sin intelligente fremtoning, bakgrunn og karisma tiltrakk imamen seg et bredt spekter av tilhengere.[4] Dette benyttet han til å bygge opp et religiøst politisk alternativ til elitefamiliene og de venstrevridde partiene, som hadde stor innflytelse i Sør-Libanon.[3]
Sadrs betydning for sjiaene i Libanon
[rediger | rediger kilde]Da Sadr ankom Tyr var det sjiamuslimske samfunnet fattig og underutviklet, med dystre utsikter og få muligheter for sine innbyggere. På 1970-tallet var sjiaene den tallmessig største gruppen i Libanon, men samtidig de fattigste og politisk svakest representerte.[5] Sadr oppfordret sine følgere til ikke å akseptere sine skjebner som Libanons underklasse: Ved å samle seg gjennom troen og stå opp for seg og sin religion, kunne de overvinne sine dystre fremtidsutsikter.[4]
Musa al-Sadr spilte en avgjørende rolle i å bedre forholdene for de fattige sjiamuslimene i Sør-Libanon, samtidig som han bidro til å redusere makten til den sjiamuslimske eliten i landet.[4] Initiativet hans bidro til at sjiamuslimene på slutten av 1960-tallet fikk en offisiell stemme i libanesisk politikk: I 1967 godkjente parlamentet opprettelsen av et offisielt islamsk råd for sjiaene i Libanon, som skulle beskytte deres rettigheter og bedre deres økonomiske og sosiale forhold. I 1969 ble rådet opprettet, med Musa al-Sadr som leder. Han krevde at myndighetene i bevilget mer midler til det fattige Sør-Libanon, at vannforsyningsprosjekter også omfattet dem, og at skoler og sykehus ble bygget.[6] Imamens økende innflytelse bidro til en politisk oppvåkning blant sjiaene i Libanon.[4]
Borgerkrigen bryter ut
[rediger | rediger kilde]Da palestinerne ble fordrevet fra Jordan i september 1970, flyttet Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) sitt hovedkvarter fra Amman til Beirut. Palestinske flyktninger og tungt væpnede palestinske geriljasoldater strømmet inn i Libanon. PLO fortsatte sine aksjoner mot Israel fra libanesisk territorium, som igjen førte til motangrep fra israelerne. Midt i kryssiden var sjiaene i Sør-Libanon.[7] Musa al-Sadr hadde stor sympati for palestinernes sak, men også et anstrengt forhold til den konkurrerende maktfaktoren PLO, som han kritiserte for å provosere frem hevnangrep som rammet libaneserne.[8]
I 1974 etablerte Sadr et eget sjiamuslimsk parti, kalt Bevegelsen for de fordrevne (Harakat al-Mahrumin). Da den libanesiske borgerkrigen brøt ut i 1975, dannet partiet sin egen milits, kalt Amal (arabisk for «håp»).[5] I begynnelsen av borgerkrigen var Amal alliert med palestinerne og Nasjonalistbevegelsen, en venstreorientert koalisjon ledet av druseren Kamal Jumblatt. Men Sadr hadde ikke mye til overs for Jumblatt, som han mente utnyttet sjiamuslimene og var villig til å «slåss mot de kristne til siste sjia».[4] Amal brøt alliansen med Nasjonalistbevegelsen og palestinerne i 1976, og allierte seg i stedet med syrerne, som hadde gått inn i borgerkrigen på motsatt side. Dette ble starten på en varig allianse mellom Syria og sjiaene i Libanon, og blant annet kan sees i Hizbollahs engasjement på Bashar al-Assads side i den syriske borgerkrigen.[5]
Sadr forsvinner
[rediger | rediger kilde]Da Israel okkuperte Sør-Libanon i 1978 reiste Sadr rundt i den arabiske verden for å snakke libanesernes sak. Algeries president, Houari Boumedienne, anbefalte ham å dra til Libya for å snakke med landets statsleder, general Muammar al-Gaddafi. Boumedienne kontaktet Gaddafi, som inviterte Sadr til å besøke ham i Tripoli. 25. august 1978 reiste Musa al-Sadr til Libya sammen med sjeik Momammad Yacub og journalist Abbas Badreddine. På flyplassen ble de møtt av Gaddafis etterretningssjef Abdullah al-Senussi og kjørt til al-Shatti hotell i Tripoli. Mottagelsen Sadr og følget fikk i Libya var heller kjølig: Møtet med Gaddafi ble utsatt gang på gang. I seks dager ventet det libanesiske følget på hotellet, som de ikke fikk forlate. Sadr, Yacub og Badreddine ble sist sett da de sjekket ut av al-Shatti og forlot hotellet i en ventende bil 31. august 1978.[8]
Etter forsvinningen
[rediger | rediger kilde]Hvorvidt et møte mellom Sadr og Gaddafi fant sted er ikke bekreftet av noen som var til stede, men det sies at det var et møte, og at det ikke gikk bra. Et av ryktene sier at Sadr og Gaddafi hadde en opphetet diskusjon om religion. 31. august 1978, samme dag som møtet skal ha funnet sted, ba libyske myndigheter om hastevisum til Italia for det libanesiske følget. 10. september 1978 fant italiensk politi bagasjen og passene til Musa al-Sadr og Muhammad Yacub på hotellet Holiday Inn i Roma. Passene hadde utreisestempel fra Libya og innreisestempel til Italia datert 31. august 1978. Sadr, Yacub og Badreddine var sporløst forsvunnet, og italiensk politi konkluderte i sin etterforskning i at følget aldri hadde forlatt Libya.[8]
Det libyske regimet sto hardt på at følget hadde dratt til Italia, helt til 2002, da Gaddafi i en tale sa at Musa al-Sadr hadde forsvunnet i Libya. Gaddafi sa han ikke vet hvordan dette skjedde, men at ukjente krefter var ute etter å ødelegge Libyas anseelse.[8]
I tillegg til Gaddafi er Yasir Arafat,[9] Abu Nidal[8] og ayatolla Ruhollah Khomeini[10] blant de mange som er beskyldt for å være involvert i Musa al-Sadr forsvinning.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ajami, Fouad (1986). The Vanished Imam. Musa al Sadr and the Shia of Lebanon. Cornell University Press. s. 31–32.
- ^ a b Traboulsi, Fawwaz (2012). A History of Modern Lebanon. Pluto Press. s. 183.
- ^ a b c d e Norton, Augustus Richard (2007). Hezbollah. Princeton University Press. s. 18–19.
- ^ a b c Rogan, Eugene (2011). Araberne. Historien om det arabiske folk. Gyldendal. s. 472–473.
- ^ Traboulsi, Fawwaz (2012). A History of Modern Lebanon. Pluto Press. s. 184.
- ^ Waage, Hilde Henriksen (2013). Konflikt og stormaktpolitikk i Midtøsten. Cappelen Damm Akademisk. s. 227.
- ^ a b c d e El-Binni, Abdallah (13.09.2016). «The Imam and the Colonel». Al Jazeera (utgitt 24.07.2012). Arkivert fra originalen 24. september 2016. Besøkt 15. september 2016.
- ^ Blanford, Nicholas (14.09.2016). «As Gaddafi Teeters, Will the Mystery of Lebanon's Missing Imam Be Solved?». Time (utgitt 25.02.2011).
- ^ Gladstone, Rick (14.09.2016). «The Shah of Iran, the Islamic Revolution and the Mystery of the Missing Imam». The New York Times (utgitt 14.01.2016).