Hopp til innhold

Mike Oldfield

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mike Oldfield
FødtMichael Gordon Oldfield
15. mai 1953[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (71 år)
Reading (Storbritannia)[5]
BeskjeftigelseKomponist, gitarist, låtskriver, sanger, plateprodusent, musiker, flyger, spilldesigner Rediger på Wikidata
Utdannet vedElvian School
The Highlands School, Reading
Emerson Park School
Partner(e)Anita Hegerland (1987–1993)[6]
SøskenTerry Oldfield
Sally Oldfield
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avThe Sallyangie
UtmerkelserGrammy Award for Best Instrumental Composition (1975) (tema for: 1975 Grammy Awards)[7]
Musikalsk karriere
SjangerProgressiv rock,[8] folkemusikk, popmusikk, verdensmusikk, ambient, klassisk musikk, New Age-musikk, poprock, keltisk fusion
InstrumentBassgitar, rørklokker, elektrisk gitar, bass,[9] gitar,[9] tangentinstrument, klokkespill
Aktive år1967–
PlateselskapWarner Bros. Records, Caroline Records, Virgin Records, Warner Music Group, Mercury Records, Virgin EMI Records
Nettstedhttps://mikeoldfieldofficial.com/
IMDbIMDb
Mike Oldfield på Commons

Michael Gordon Oldfield (født 1953) er en britisk musiker, gitarist, multiinstrumentalist, musikkprodusent og låtskriver, mest kjent for sitt debutalbum Tubular Bells utgitt i 1973. Albumet ble en uventet kommersiell suksess og gjorde Oldfield umiddelbart til en anerkjent musiker. I 2021 hadde albumet solgt over 18 millioner eksemplarer.[10] Hans tidlige arbeider kombinerte rock, folkemusikk og kunstmusikk og var forløper for new-age-musikk. Hans oppfinnsome studioteknikk var banebrytende.[11]

Oldfield er først og fremst gitarist, men behersker en lang rekke instrumenter. På flere av hans album spiller han selv blant annet flere andre strengeinstrumenter, keyboard, perkusjon og er av og til vokalist. Gjennom hele karrieren har han vekslet mellom forskjellige musikksjangre, blant annet progressiv rock, verdensmusikk, folkemusikk, elektronisk musikk, ambientmusikk, new-age og klassisk-musikk. I 2012 opptrådte han på åpningsseremonien for de olympiske leker som ble holdt i London.

Mike Oldfield hadde i 2021 solgt over 27 340 628 album totalt.[10]

Barndom og ungdom

[rediger | rediger kilde]

Mike Oldfield ble født 15. mai 1953 i Reading, Berkshire.[12] Oldfield begynte å spille gitar som tiåring. Hans første gitar var en akustisk gitar som han hadde fått av faren.[13] Han lærte seg teknikker ved å kopiere deler fra sanger av folk gitaristene Bert Jansch og John Renbourn som han spilte på en bærbar platespiller. Han prøvde å lære å skrive noter, men var ifølge seg selv en «veldig, veldig treg elev; Hvis jeg må, kan jeg skrive ting men jeg liker det ikke». Da han var 12 år spilte Oldfield elektrisk gitar og opptrådte i lokale folkemusikklubber, ungdomsklubber og spilte til dans og han kunne tjene opptil £ 4 per spillejobb. Tidlig i tenårene tok han et halvt års pause fra musikken. I denne perioden malte han i stedet bilder. I mai 1968, da Oldfield fylte femten, ba skolelæreren han om å klippe det lange håret. Oldfield nektet og sluttet i stedet på skolen. Han bestemte seg for å satse på musikk på heltid og som karrierevei.

Sammen med søsteren Sally begynte han 14 år gammel å synge folkemusikk.[12]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Sammenfatning

[rediger | rediger kilde]

Oldfield begynte å spille gitar i en alder av ti år og forlot skolen i tenårene for å ta fatt på en musikkarriere. Fra 1967 til 1970 spilte han og søsteren Sally Oldfield i folkmusikk-duoen The Sallyangie. Han hadde bandet Barefeet som var kortlivet og 17 år gammel begynte han som bassist og sologitarist i med Kevin Ayers and The Whole World. Han innledet karrieren da den progressive rocken var på høyden på sent 1960-tall og tidlig 1970-tall med grupper som Pink Floyd og Genesis. Oldfield var solo-artist og laget symfonisk rock praktisk talt alene i studio.[12][14] I 1971 startet Oldfield arbeidet med Tubular Bells, som ble den aller første utgivelse på det nye plateselskapet Virgin Records, etablert av Richard Branson. Albumet solgte over 2,7 millioner eksemplarer i Storbritannia, og åpningspartiet ble brukt i skrekkfilmen The Exorcist. Oldfield fulgte opp med albumet Hergest Ridge i 1974, Ommadawn i 1975 og Incantations i 1978. Albumene besto av hver sin lange komposisjon, kun delt i to deler på grunn av LP-formatet. Komposisjonene er hovedsakelig instrumentalstykker.

På slutten av 1970-tallet mistet han oppslutning blant de yngste etterhvert som punk og dansbar disco dominerte. Det er utpreget stemningsmusikk som inviterer til tålmodig lytting. Oldfield uttalte selv at musikken han laget var et eksperiment for eliten.[12] På slutten av 1970-tallet begynte Oldfield å turnere og gi ut mer kommersiell og sangbasert musikk, med albumene Platinum (1979), QE2 (1980) og Five Miles Out (1982). Fra og med Five Miles Out var Maggie Reilly hans faste vokalist.[15] Hans største suksess fra denne perioden var Crises (1983), som inneholder singelen «Moonlight Shadow» med Maggie Reilly som vokalist. Singelen lå høyt oppe på hitlistene i mange land. Oldfield har også gitt ut to oppfølgere til Tubular Bells; Tubular Bells II og Tubular Bells III.

Oldfield er kjent som en gitarist med særegent musikalsk uttrykk og musikken er lett gjenkjennelig.[12] Han er kjent for sine lange musikkstykker, at han spiller de fleste eller samtlige instrumentene på flere album og at han liker å eksperimentere med forskjellige musikksjangre.

1968–1972: Tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

Etter han sluttet på skolen startet han og søsteren Sally folkemusikkduoen The Sallyangie. Navnet var sammensatt av søsterens navn og Mike Oldfields favorittmelodi av Bert Jansch, «Angie». De turnerte i England og Paris, og ga ut albumet Children of the Sun i 1969 på Transatlantic Records. Året etter plateutgivelsen fikk Oldfield et nervøst sammenbrudd. Han gikk på audition som bassist for bandet Family i 1969 etter at Ric Grechs hadde forlatt gruppen, men de gjenværende bandmedlemmene delte ikke Roger Chapmans entusiasme for Oldfields opptreden. Gjennom store deler av 1969 ble Mike Oldfield forsørget av sin far mens han spilte i bandet Barefoot som han dannet sammen med broren Terry. Bandet spilte elektronisk rock, men ble oppløst tidlig i 1970.

I februar 1970 var Oldfield på audition som bassist i The Whole World, et nytt backingband som den tidligere Soft Machine-vokalisten Kevin Ayers holdt på å danne.[12] Oldfield fikk jobben til tross for at bass var et relativt nytt instrument for ham og innimellom var han hovedgitarist. Han så senere på denne tiden som en verdifull trening i å spille bass. Oldfield spilte på Ayers' album Shooting at the Moon i 1970 og Whatevershebringswesing i 1971. Han spilte mandolin på Edgar Broughton Bands selvtitulerte album i 1971. Alle tre albumene ble spilt inn i Abbey Road Studios der Oldfield gjorde seg kjent med en rekke instrumenter som orkester-slagverk, piano, mellotron og cembalo, og han begynte å skrive musikk basert på sine egne musikalske ideer. Samtidig begynte han som reservegitarist i en sceneproduksjon av musikalen Hair på Shaftesbury Theatre. Der traff han Alex Harvey. Etter ti forestillinger ble Oldfield lei av jobben og fikk sparken etter at han bestemte seg for å spille sangen «Let the Sunshine In» i 7/8-takt.

1971–1991: Virgin-årene

[rediger | rediger kilde]

Tubular Bells

[rediger | rediger kilde]

Ideen til Tubular Bells fikk han i tenårene. På midten av 1971 hadde Oldfield sammen med David Bedford spilt inn en demo med seksjoner av et instrumentmentalt prosjekt med arbeidstittelen Opus One. Han fikk ingen plateselskaper til å la ham spille inn denne musikken.[12] I september 1971 var Oldfield midlertidig bassist for Arthur Louis Band, og medvirket i innspillinger i The Manor Studio nær Kidlington Oxfordshire. Studioet var eid av forretningsmannen Richard Branson (som eide en kjede lavprisplatebutikker) og ledet av innspillingsleder Tom Newman og Simon Heyworth. Branson hadde allerede flere forretningsforetak og var i ferd med å starte plateselskapet Virgin Records sammen med Simon Draper. Newman og Heyworth hørte noen av Oldfields demoer og tok dem med til Branson og Draper, som til slutt ga Oldfield en uke med studiotid på The Manor. Oldfield brukte tiden til å fullføre det som ble Part One av verket Tubular Bells. Han spilte inn Part Two fra februar til april 1973. Richard Branson gikk med på å gi ut Tubular Bells som det første albumet på Virgin-etiketten,[16] og dette sikret Oldfield en kontrakt på seks album, med opsjon på ytterligere fire album om han ønsket det.

Tubular Bells ble utgitt 25. mai 1973. Oldfield spilte mer enn tjue forskjellige instrumenter i flersporsopptak, og beveget seg mellom ulike musikalske sjangre. Tubular Bells er instrumental og Oldfield brukte ikke synthesizer men elektronisk behandling av andre instrumenter. Albumet hadde en stor konsertpremiere i Queen Elizabeth Hall og gikk deretter til topps på LP-listen i Storbritannia. Den ble værende på LP-listen i 15 måneder. Innen 1976 hadde albumet solgt over 5 millioner kopier.[12][17] Det har blitt solgt 2 630 000 eksemplarer av dette albumet i Storbritannia, og det er nummer 34 på listen over de mest solgte albumene i landet.[18]

En singel med et utdrag på 3:18 av tema fra Tubular Bells som A-siden og en tradisjonell engelsk melodi "Froggy Went a-Courting" som B-side ble utgitt, den ble en topp 10 hit-singel i USA etter at den ble brukt i filmen The Exorcist i 1973.[12] Det anses i dag å være en forløper for New Age-musikkbevegelsen.

Innen 1975 hadde Tubular Bells solgt fem millioner eksemplarer og ble grunnlaget for Bransons forretningsimperium, i 2021 hadde albumet solgt over atten millioner eksemplarer.[10][19][20]

Hergest Ridge, Ommadawn og Incantations

[rediger | rediger kilde]

I 1974 spilte Oldfield gitar på det albumet Rock Bottom av Robert Wyatt. Samme år var oppfølgeren til Tubular Bells, Hergest Ridge klart. Hergest Ridge har enkelte partier med vokal og Oldfield brukte obo, mandolin, orgel, flygel, bjelle og fløyte. Noen kritikere sammenlignet Oldfields impresjonistiske musikk med Maurice Ravel og Terry Riley. Oldfield uttalte at man trengte en svært god platespiller for å lytte til Hergest Ridge.[12] Albumet inntok førsteplass i Storbritannia på slutten av året og lå det i tre uker før Tubular Bells overtok førsteplassen. Selv om Hergest Ridge ble utgitt over et år etter, nådde Tubular Bells 1.-plassen senere enn oppfølgeren. Tubular Bells tilbrakte 11 uker på 2.-plass, hvorav 10 uker på rad, før denne ene uken på toppen. I likhet med Tubular Bells er Hergest Ridge en todelt instrumental LP som er inspirert av Oldfields feriested i Herefordshire.[12]

I 1975 spilte han inn det banebrytende musikkstykket Ommadawn,[12][21] som ble utgitt etter moren Maureens død. Dette er et todelt instrumentalt stykke, som vel best kan beskrives som en lek med verdensmusikk.

I 1975 spilte Oldfield inn en versjon av julestykket «In Dulci Jubilo» som klatret til fjerdeplass i Storbritannia.[12]

I 1975 mottok Oldfield en Grammy-pris for beste instrumentkomposisjon for «Tubular Bells - Theme from The Exorcist».

I 1976 ble Oldfield og søsteren med vennen og bandmedlem Pekka Pohjola for å spille på albumet The Mathematician's Air Display som ble utgitt i 1977. Albumet ble spilt inn og redigert på Oldfields Througham Slad Manor i Gloucestershire av Oldfield og Paul Lindsay.

Oldfields versjon av «Portsmouth» fra 1976 ble hans høyest plasserte singel på UK Singles Chart med en 3.-plass.[12]

Oldfield spilte inn dobbeltalbumet Incantations mellom desember 1977 og september 1978. Medvirkende vokalister på albumet var Sally Oldfield, Maddy Prior og Queen's College Girls Choir. Da albumet ble utgitt 1. desember 1978, nådde det fjortendeplass i Storbritannia og ble tildelt platinaplate for 300 000 solgte eksemplarer.

I juni 1978, under innspillingen av Incantations, gjennomførte Oldfield og hans søsken et tre-dagers Exegesis-seminar, et kontroversielt program for selvhevdelse basert på Werner Erhards EST-opplæringsprogram. Opplevelsen hadde en betydelig effekt på Oldfields personlighet, som husket at han gjennomgikk en «gjenfødelsesopplevelse» ved å gjenoppleve tidligere frykt. «Det var som å åpne noen store katedraldører og vende mot monsteret, og jeg så at monsteret var meg selv som et nyfødt barn, fordi jeg hadde startet livet i panikk». Etter seminaret var den tidligere sjenerte Oldfield blitt positiv til å gi intervjuer. Han hadde overvunnet frykten for å fly, han tok flysertifikat og kjøpte sitt eget småfly.

I 1979 fulgte Oldfield opp Incantations med sin første europaturné som strakk seg over 21 dager mellom mars og mai 1979. Med seg hadde han kor og orkester med 46 personer. Turneen ble dokumentert med konsertalbumet og konsertfilmen, Exposed.[12] Albumet ble opprinnelig markedsført med et begrenset opplag på 100 000 eksemplarer, men albumet solgte nok til at Virgin etter kort tid kunne .

Oldfields musikk ble brukt til partituret av The Space Movie (1980), en Virgin Films-produksjon som feiret tiårsjubileet for Apollo 11 og den første månelandingen. I 1979 spilte han inn en versjon av vignetten til BBC TV-programmet Blue Peter, som ble brukt av showet i 10 år.

Han bidro også på søsteren, Sally, sine album Water Bearer (1978) og Easy (1979).

Platinum, QE2, Five Miles Out og Crises

[rediger | rediger kilde]

Oldfields femte album, Platinum, ble gitt ut i november 1979 og markerte starten på hans overgang fra lange komposisjoner til mer radiovennlig popmusikk. Oldfield opptrådte over hele Europa mellom april og desember 1980 med In Concert 1980-turnéen. En modifisert versjon av Platinum ble utgitt i USA og Canada med tittelen Airborn.

I 1979 satte han opp eget studio i Denham i Buckinghamshire. Han ville på den tiden arbeide sammen med en mindre gruppe musikere og lage kortere, mer kommersielle låter i fastere form.[12]:103

I 1980 ga Oldfield ut QE2, oppkalt etter MS Queen Elizabeth 2. På albumet medvirker en rekke gjestemusikere, inkludert Phil Collins på trommer. David Hentschel (som hadde arbeidet sammen med Collins i Genesis) medvirket i produksjonen og på tangentinstrument. Maggie Reilly medvirket på vokal.[22] QE2 ble kjølig mottatt i musikkpressen. Tyskland var Oldfields største marked og han solgte der 300.000 av QE2, Five Miles Out og Crises.[12]:103 Dette ble fulgt av European Adventure Tour 1981, hvor Oldfield takket ja til en invitasjon til å opptre på en gratiskonsert for å feire bryllupet til prins Charles og Lady Diana i Guildhall. Han skrev en ny låt, «Royal Wedding Anthem», for anledningen.

Hans neste album, Five Miles Out fulgte i mars 1982, med det 24-minutter lange sporet «Taurus II» som fylte hele side 1. Maggie Reilly var vokalist på «Family Man» og Anita Hegerland, sammen med den walisiske korgutten Aled Jones, sang på «Pictures in the Dark». Begge singlene kom høyt opp på hitlistene. Anita Hegerland var også med på Five Miles Out World Tour 1982 fra april til desember samme år. 20. september 1982 var de i Drammenshallen.

Med Crises fortsatte Oldfield med én lang komposisjon og noen kortere sanger. Den første singelen fra albumet, «Moonlight Shadow», med Maggie Reilly som vokalist, ble nr. 4 på listene i Storbritannia[12] og nr. 1 i ni andre land. Den påfølgende Crises Tour i 1983 ble avsluttet med en konsert på Wembley Arena som markerte tiårsdagen for utgivelsen av Tubular Bells.

I 1983 var han på turne i Europa (Tyskland, Frankrike og Spania) og holdt der konserter for opp mot 40.000 tilhørere. I 1981 holdt han konsert i Barcelona for 250.000 tilhørere.[12]

Sally Oldfield ga ut ytterligere to album Celebration (1980) og Playing in the Flame (1981) hvor Mike Oldfield.

Discovery, Islands, Earth Moving, Amarok og Heaven's Open

[rediger | rediger kilde]

Oldfield flyttet til Villars-sur-Ollon i Sveits av skattemessige årsaker. Her ble Discovery (og også The Killing Fields) komponert. På Discovery finnes blant annet låten «To France», hvor Maggie Reilly er vokalist. Oldfield ble interessert i film og video, og skrev partituret til Roland Joffés kritikerroste film Dødsmarkene (The Killing Fields) og produserte betydelige videoopptak for albumet Islands. The Killing Fields er et filmmusikkalbum med samme tittel som den britiske filmen. Filmen bygger på to journalisters øyenvitneskildringer av Røde Khmer-regimet i Kambodsja. Dette er det eneste hele filmusikkalbumet til Oldfield. Musikken var arrangert av David Bedford.

Med Islands fortsatte Oldfield det hadde gjort på de siste par albumene, med ét instrumentelt stykke på den ene siden og rock/pop-låter på side to. Av disse var tittelkuttet «Islands», sunget av Bonnie Tyler. «Magic Touch» ble sunget av Max Bacon på den amerikanske versjonen av albumet, mens Glasgow-vokalisten Jim Price (Southside Jimmy) sang på versjonen som ble gitt ut i resten av verden. I USA kom «Magic Touch» på topp 10 på hitlisten Billboard Hot 200 i 1988.

Earth Moving ble utgitt i juli 1989 og har syv vokalister, Max Bacon, Adrian Belew, Nikki «B» Bentley, Carol Kenyon, Chris Thompson, Maggie Reilly og Anita Hegerland over albumets ni spor. Det er Oldfields første album som kun besto av rock- og poplåter, hvorav flere ble gitt ut som singler: «Innocent» og «Holy» i Europa, og «Hostage» i USA.

På sitt neste instrumentalalbum insisterte Virgin på at Oldfield skulle bruke tittelen Tubular Bells 2. Oldfield nektet, og ga i stedet albumet tittelen Amarok. Musikken på albumet er et timeslangt verk med raskt skiftende temaer, uforutsigbare lydinnslag og en skjult morse-kode med fornærmelsen «Fuck off RB», angivelig rettet mot Richard Branson. Oldfield gjorde alt som var i hans makt for å gjøre det umulig å lage utdrag av musikken som kunne redigers til singel-utgivelse og promoterte knapt albumet. I februar 1991 ga Oldfield ut Heaven's Open, som ble hans siste album for Virgin. På dette albumet sang han for første gang selv alle hovedvokal-sporene. Han brukte også fornavnet sitt, Michael, istedenfor Mike som han bruker på alle de andre albumene.

1992–2004: Warner-årene

[rediger | rediger kilde]

Tubular Bells II, The Songs of Distant Earth, Voyager og Tubular Bells III

[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1992 hadde Oldfield fått Clive Banks som ny manager, og Banks fikk flere plateselskaper til å høre demoen til Tubular Bells II. Oldfield inngikk kontrakt med Rob Dickins fra WEA Warner, og spilte inn albumet med Trevor Horn som produsent. Albumet ble utgitt i august 1992 og gikk inn på en førsteplass på den britiske albumlisten. 4. september 1992 fremførte Oldfield hele albumet under en konsert ved Edinburgh Castle, og konsertopptaket ble gitt ut på video med tittelen Tubular Bells II Live. Oldfield fulgte opp albumet med turneen Tubular Bells II-20-årsjubileumsturné i 1992 og 1993; dette var hans første konsertturné siden 1984. Albumet har solgt over tre millioner eksemplarer over hele verden.

I 1992 spilte han på Luciano Pavarotti konserten "Pavarotti International Charity Gala Concert" i hans hjemby Modena. Han fremførte «Sentinel» (fra Tubular Bells II) sammen med Aldo Sisilli & Orchestra da Camera Arcangelo Coreli, konserten ble utgitt i 1993 på albumet Pavarotti & Friends.

Det ble også gitt ut et album innen musikksjangeren elektronisk musikk med melodier av Mike Oldfield. Albumet The Bell / Sentinel er ikke et Oldfield album men en samling av remikser av sangene «The Bell» og «Sentinel». Disse remiksene ble produsert av forskjellige artister, inkludert Tommy Musto, Satoshi Tomii og The Orb2.

Oldfield fortsatte å omfavne nye musikalske stiler og på The Songs of Distant Earth, basert på Arthur C. Clarkes roman med samme navn, utforsker Oldfield en mykere new-age-stil. På dette albumet spiller han også Chapman Stick. I 1994 fikk han en asteroide, 5656 Oldfield, oppkalt etter seg.[23]

I 1995 fortsatte Oldfield med nok en ny musikalsk stile, da han spilte inn albumet Voyager med et keltisk tema. I 1992 møtte Oldfield Luar na Lubre, et gælisk-keltisk folkemusikkband fra La Coruña i Spania med vokalisten Rosa Cedrón. Bandets popularitet vokste etter at Oldfield spilte inn en coverversjon av deres sang «O son do ar» («Lyden av luften») på Voyager. I 1998 komponerte Oldfield sitt tredje Tubular Bells album. Også denne musikken ble urfremført på en konsert, denne gangen i Horse Guards Parade i London. Dette albumet var inspirert av temaer fra Tubular Bells, men skilte seg ut i at det manglet en klar todelt struktur.

Guitars, The Millennium Bell, Tr3s Lunas og Tubular Bells 2003

[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1999 ga Oldfield ut to album. Guitars brukte gitarer som kilde for alle lydene på albumet, inkludert slagverkslyder. The Millennium Bell besto av pastisjer av en rekke musikkstiler som representerte forskjellige historiske perioder gjennom det siste årtusenet. Verket ble fremført i Berlin for byens tusenårsfeiring i 1999–2000.

Han begynte også å interessere seg for dataspill. Et MusicVR-prosjekt kombinerte musikken hans med et virtual reality-basert dataspill. Hans første prosjekt var Tr3s Lunas som ble lansert i 2002. Dette er et virtuelt spill der spilleren kan samhandle med en verden full av ny musikk. Dette prosjektet ble utgitt som en dobbel-CD, én med musikken og det andre med spillet. Noe av musikken fra Tr3s Lunas-spillet havnet etter hvert på Oldfields Light + Shade-album.

I 2002–2003 spilte Oldfield inn Tubular Bells 2003, en komplett nyinnspilling av debutalbumet Tubular Bells, 30 år etter originalen. Han hadde ønsket i mange år å gjøre en nyinnspilling med moderne utstyr, men kontrakten hans med Virgin hindret ham i å gjøre det. På nyinnspillingen er John Cleese seremonimester, ettersom Viv Stanshall som snakket på den første var død. Tubular Bells 2003 ble utgitt i mai 2003. 12. april 2004 lanserte Oldfield sitt neste virtual reality-prosjekt, Maestro, som inneholder musikk fra Tubular Bells 2003 og noen nye chillout-melodier. Spillene er siden blitt tilgjengelig gratis på nettsiden Tubular.net.

2005–2012: Mercury-årene

[rediger | rediger kilde]

Light + Shade og Music of the Spheres

[rediger | rediger kilde]

I 2005 signerte Oldfield en avtale med Mercury Records UK. Oldfield ga ut sitt første album på Mercury, Light + Shade, i september 2005. Det er et dobbeltalbum med musikk med kontraststemning: avslappet (Light) og upbeat og moody (Shade). I 2006 og 2007 var Oldfield hovedattraksjonen i Night of the Proms-turneen med symfoniorkestret Il Novecento og dirigent Robert Groslot. Under denne turneen spilte de 18 konserter over hele Europa. Miriam Stockley var vokalist under fremføringen av «Moonlight Shadow» på disse konsertene. I 2007 ga Oldfield ut selvbiografien Changeling.

Nederlandske Piano Ensemble (Elizabeth Bergmann, Jeroen Van Veen, Marcel Bergmann og Sandra Van Veen) ga i 2007 ut Tubular Bells Part 1 med et arrangert for to pianoer og to synthesizere, og et arrangement for fire pianoer.

I mars 2008 ga Oldfield ut sitt første klassiske album, Music of the Spheres. Arrangementene på denne platen var det delvis Karl Jenkins som stod for. I den første uken etter lanseringen, toppet albumet UK Classical-listen og fikk en niendeplass på UK Albums Chart-listen. Singelen «Spheres», med demoversjoner av stykker fra albumet, ble utgitt digitalt. Albumet ble nominert til en Brit Award i kategorien klassisk musikk, og til NS&I beste album i 2009.

I 2008, da Oldfields opprinnelige 35-årige avtale med Virgin Records ble avsluttet, ble rettighetene til Tubular Bells og hans andre Virgin-utgivelser returnert til ham og deretter solgt til Mercury Records. Mercury kunngjorde at hans Virgin-album vil bli gitt ut på nytt med bonusinnhold i 2009. I 2009 ga Mercury ut samlealbumet The Mike Oldfield Collection 1974–1983, som gikk til nr. 11 på listen i Storbritannia. I 2008 bidro Oldfield med et nytt spor, «Song for Survival» til veldedighets-albumet Songs for Survival til støtte for Survival International. Oldfields datter Molly spilte en stor rolle i prosjektet.

I 2010 fortalte tekstforfatteren Don Black at han hadde samarbeidet med Oldfield. I 2012 var Oldfields navn på coveret til Journey in Space, broren Terrys album. Han medvirket også på sangen «Islanders» som var en del av den tyske produsenten Torsten Stenzels York-prosjekt. I 2013 ga Oldfield og York ut remix-albumet Tubular Beats. Oldfield opptrådte på åpningsseremonien for sommer-OL 2012 i London. Hans spilte blant annet utdrag fra Tubular Bells, «Far Over the Clouds» og «In Dulci Jubilo» mens det ble vist en presentasjon av National Health Service. Dette sporet finnes på det offisielle albumet Isles of Wonder. Senere i 2012 ga han ut samleplaten Two Sides – The Very Best of Mike Oldfield som kom på sjetteplass på den britiske hitlisten.

2013–nåværende: Tilbake til Virgin

[rediger | rediger kilde]

Tubular Beats, Man on the Rocks, Return to Ommadawn og Tubular Bells 50 år

[rediger | rediger kilde]

1. februar 2013 ga Oldfield ut albumet Tubular Beats som er et samarbeid med den tyske musikkprodusenten og komponisten innen elektronisk dansemusikk Torsten Stenzel (også kjent som York). De samarbeidet med utgangspunkt i lydbåndene. På det siste sporet, «Never Too Far», var også Tarja Turunen med. I 2013 inviterte Oldfield Richard Branson til åpninge sn av St. Andrews International School of the Bahamas, der to av Oldfields barn var elever. Anledningen var debuten av Tubular Bells for Schools. I oktober 2013 sendte BBC Tubular Bells: The Mike Oldfield Story, en dokumentar om Oldfields liv og karriere. Oldfields neste album fikk tittelen Man on the Rocks og ble utgitt 3. mars 2014 av Virgin EMI. Albumets vokalist er Luke Spiller og det ble produsert av Stephen Lipson. Albumet markerte returen til plateselskapet Virgin på grunn av fusjonen av Mercury Records UK og Virgin Records etter at Universal Music Group kjøpte opp EMI. Sporet «Nuclear» ble brukt til E3-traileren til Metal Gear Solid V: The Phantom Pain.

I 2015 fortalte Oldfield til Steve Wright på hans BBC-radioprogram at et oppfølgeralbum til Tubular Bells var i tidlig utvikling og at han hadde som mål å spille det inn på analogt utstyr. Senere i 2015 avslørte Oldfield at han hadde startet på en oppfølger til Ommadawn.

The Space Movie (Original Motion Picture Soundtrack) ble utgitt i 2015, den inneholder blant annet tidligere uutgitte orkesterinnspillinger av Tubular Bells og Hergest Ridge, en lengre versjon av albumet ble utgitt i 2019, både søsteren Sally Oldfield og broren Terry Oldfield medvirker.

Albumet Return to Ommadawn ble utgitt i januar 2017. Det havnet på fjerdeplass på den britiske hitlisten. Oldfield kom med nye hint om at han arbeidet med et fjerde Tubular Bells-album da han la ut bilder på nettet der han viste at han hadde nytt utstyr, blant annet en ny Telecaster-gitar.

I 2022 medvirket han på 3 spor på broren Terry Oldfield sitt album Journey Into Space. Terry Oldfield har medvirket på tre av Mike Oldfield sine album, Hergest Ridge, Ommadawn og Incantations.

En 50-årsjubileumsutgave av Tubular Bells, Tubular Bells (50th Anniversary), ble utgitt 26. mai 2023. Den inneholder en ny master av det originale albumet sammen med et ekstra tidligere uutgitt 8-minutters spor «Introduction to Tubular Bells 4» som er en demo fra 2017. Sporet var begynnelsen på et nytt Tubular Bells album som han valgte å ikke jobbe videre med. Senere samme år ga han også ut singelen «Tubular Bells» Mike Oldfield & Piano in a Living Room. I 2023 ga han også ut en singel sammen med Outlanders (Tarja Turunen og Torsten Stenzel) med en ny versjon av «Never Too Far». Han ga ut ennå en singel «Tubular Bells (2023 Edit)» med Royal Philharmonic Orchestra og Simon Dobson, i tillegg medvirker Manor Choir, Lindsay Cooper på bass, Mundy Ellis og Sally Oldfield bakgrunns sang og Steve Broughton på trommer.[24]

Som en del av Record Store Day 2023 (årlig arrangement for å feire kulturen til de uavhengig platebutikkene) ga Universal Music ut Opus One. Albumet inneholder de første demoene som Oldfield spilte inn i 1971.

Multiinstrumentalist

[rediger | rediger kilde]

Selv om Oldfield anser seg først og fremst som gitarist, er han også en av populærmusikkens dyktigste og mest mangfoldige instrumentalister. Hans innspillinger fra 1970-tallet er preget av et veldig bredt spekter av instrumenter som overveiende ble spilt av ham, pluss diverse gitarlydbehandlinger for at gitaren skulle høres ut som andre instrumenter.

I løpet av 1980-tallet ble Oldfield ekspert på bruk av digitale synthesizere og sequencers, spesielt Fairlight CMI, som ble en dominerende sound på hans innspillinger. Fra slutten av 1990-tallet og fremover ble han en ivrig bruker av programmerbare synthesizere. Han har imidlertid jevnlig kommet tilbake til prosjekter med vekt på detaljert, manuelt spilt og delakustisk instrumentering, slik som på Amarok fra 1990, Voyager fra 1996 og Guitars fra 1999.

Oldfield har spilt over førti forskjellige instrumenter på sine album, inkludert:

  • et bredt utvalg av elektriske og akustiske seksstrengs gitarer og bassgitarer (pluss elektrisk sitar og gitar-synthesizer) i en rekke forskjellige musikkstiler, inkludert folk, rock, pop og flamenco, og han har brukt teknikker som bowing
  • andre strengeinstrumenter (banjo, mandolin, bouzouki, ukulele, fiolin, harpe, psaltery, Chapman Stick)
  • tagentinstrumenter (piano, diverse elektriske / elektroniske orgler og synthesizere, spinet)
  • elektroniske instrumenter (Fairlight CMI pluss andre digitale samplere og sequencere; diverse trommeprogrammer, vocoder, programmerbare synthesizere)
  • blåseinstrumenter (flageolet, treblåsere, blikkfløyte og bassfløyter, Northumbrian sekkepipe)
  • ustemte perkusjonsinstrumenter (bodhrán, afrikanske trommer, pauke, rytmepinner, tamburin, shaker, maracas)
  • stemte perkusjonsinstrumenter (rørklokker, klokkespill, marimba, gong, dombjelle, klokketre, Rototoms, digitale trommer, triangel)
  • andre instrumenter (trekkspill, melodica, munnharpe, nøtteknekkere)

Selv om han generelt foretrekker å benytte gjestevokalister, har Oldfield ofte sunget både hoved- og bakgrunnsvokal på sangene sine. Han har også bidratt med eksperimentelle vokale effekter som på «Piltdown Man» fra Tubular Bells.

Selv om Oldfield er anerkjent som en meget dyktig gitarist, nedtoner han selv sine ferdigheter på de de andre instrumentene og beskriver dem som utviklet av nødvendighet for å få spilt inn musikken han komponerer. Han har spesielt nedtonet sine evner til å spille fiolin og til å synge.

På albumet Return to Ommadawn spiller han 29 forskjellige instrumenter, inkludert flere gitarer og tinnfløyter.

I 2013 startet Oldfield Tubular Bells for Schools, en piano solo-tilpasning av Oldfields verk.

Gitarer

[rediger | rediger kilde]

Gjennom årene har Oldfield benyttet en rekke gitarer. Blant de mer kjente av disse er:

1963 Fender Stratocaster
Serienr. L08044, i lakserosa (fiesta red). Brukt av Oldfield fra 1984 (Discovery-albumet) til 2006 (Night of the Proms, i Antwerpen). Deretter solgt for £ 30.000 hos Chandler Guitars

1989 PRS Artist Custom 24

Ravfarget, brukt av Oldfield fra slutten av 1980-tallet til i dag.

1966 Fender Telecaster

Serienr. 180728. Tidligere eid av Marc Bolan, dette var den eneste elektriske gitaren som ble brukt på Tubular Bells. Gitaren ble lagt ut på auksjon hos Bonhams i 2007, 2008 og 2009 til anslåtte verdier på henholdsvis 25 000–35 000, 10 000–15 000 og 8 000–12 000 pund, uten å bli solgt. Oldfield har siden solgt den og donerte 6500 pund til veldedigheten SANE.

Forskjellige Gibson Les Paul, Zemaitis og SG guitars

Mye brukt av Oldfield på 1970- og 80-tallet. Den mest bemerkelsesverdige Gibson-gitaren som var Oldfields favoritt i denne perioden var en Les Paul / SG Junior-modell fra 1962, som var hans mest benyttede gitar for innspillingen av blant annet Ommadawn. Oldfield er også kjent for å ha eid og brukt en L6-S under den modellens produksjon på midten av 1970-tallet. Noen ganger har Oldfield også spilt med en svart Les Paul Custom, en tidlig utgivelsesmodell bygget rundt 1968.

Oldfield brukte en modifisert Roland GP8-effektprosessor i forbindelse med hans PRS Artist for å oppnå distortioneffekter fra Earth Moving-albumet og utover. Oldfield har også brukt gitarsynthesizere siden midten av 1980-tallet, og brukte et 1980-talls Roland GR-300/G-808 type system, deretter et 1990-talls Roland GK2 utstyrt rød PRS Custom 24 (solgt i 2006) med en Roland VG8, og i det sist en Line 6 Variax.

Oldfield har en uvanlig spillestil, ved å bruke fingre og lange negler på høyre hånds fingre samt forskjellige måter å skape vibrato på: en «veldig rask vibrato fra side til side» og «fiolinist-vibrato». Oldfield har uttalt at hans spillestil er utviklet fra hans musikalske røtter som folkemusikk og spill på bassgitar.

Tangentinstrumenter

[rediger | rediger kilde]

Gjennom årene har Oldfield eid og brukt et stort antall synthesizere og andre tangentinstrumenter. På 1980-tallet komponerte han partituret for filmen The Killing Fields på en Fairlight CMI. Noen eksempler på tangentinstrumenter og synter som Oldfield har benyttet seg av er Sequential Circuits Prophet-5s (spesielt benyttet på Platinum og The Killing Fields), Roland JV-1080/JV-2080 enheter (1990-tallet), en Korg M1 (som ses i «Innocent»-videoen), flygel fra Clavia Nord Lead og Steinway. De siste årene har han også benyttet seg av programmerbare synthesizere, som for eksempel Native Instruments.

Innspillinger

[rediger | rediger kilde]

Oldfield har selv produsert mange av albumene sine. Han spiller også flesteparten av instrumentene, stort sett innspilt i hjemmestudioene sine. På 1990- og 2000-tallet brukte han hovedsakelig DAW-er som Apple Logic, Avid Pro Tools og Steinberg Nuendo som innspillingsutstyr. For å komponere orkestermusikk har man informasjon om at Oldfield har benyttet programmet Sibelius som kjører på Apple Macintoshes. Han brukte også FL Studio DAW på sitt dobbeltalbum fra 2005, Light + Shade. Blant mixekonsollene som Oldfield har eid, er en AMS Neve Capricorn 33238, en Harrison Series X, og en Euphonix System 5-MC.

Vokalister

[rediger | rediger kilde]

Vanligvis benytter Oldfield seg av andre vokalister, men har enkelte ganger sunget selv. Noen ganger har han tatt i bruk vocoder. Når han samarbeider med forskjellige sangere, holder han auditions før han bestemmer seg for den stemmen som passer best for en bestemt sang eller et album. Utvalgte hovedvokalister som har samarbeidet med ham er:

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

[rediger | rediger kilde]

Oppgitte salgstall er fra 2021.[10]

EP'er

[rediger | rediger kilde]
  • Take Four (med «Portsmouth», «In Dulci Jublio», «Wrekorder Wrondo» og «The Sailor's Hornpipe») (1978)
  • The Singles (med 6 spor: «The William Tell Overture», «Blue Peter», «Polka», «Cuckoo Song», «Pipe Tune» og «Portsmouth». Utgitt kun i Japan) (1981)
  • The Mike Oldfield EP (med «(It Was A) Mistake», «Waldberg (The Peak)», «Family Man» og «Mount Teide») (1982)
  • The X-Files Theme EP (med 4 versjoner av Mark Snows «The X-Files Theme») (1998)
  • In Conversation 1983 (2016)

Filmmusikk

[rediger | rediger kilde]
  • The Killing Fields (1984)
  • Tres Lunas II (2002) (ikke offisielt utgitt, men musikk hentet fra videospillet Tres Lunas)
  • The Space Movie, Original Motion Picture Soundtrack (2015) (ikke musikk spesialskrevet for filmen men hentet fra tidligere album)

Klassisk musikk

[rediger | rediger kilde]

Singler

[rediger | rediger kilde]
Se også: Mike Oldfields singeldiskografi

Konsertalbum

[rediger | rediger kilde]
  • Exposed (1979) Virgin
  • Music of the Spheres - Live in Bilbao (2008)
  • Nineteen 73 (2024) Mike Oldfield and friends Queen Elizabeth Concert Hall, London, England 25th june 1973

Samlealbum og andre utgivelser

[rediger | rediger kilde]

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Mike Oldfield ble født i Reading, England og er sønn av legen Raymond Oldfield og sykepleieren Maureen Oldfield (født Liston). Moren hadde irsk familiebakgrunn.[25][26] Han har to eldre søsken, søsteren Sally og broren Terence (Terry) som også er musikere, Sally vokalist og Terry fløytist. Da Oldfield var syv år fikk han en yngre bror, David, som hadde Downs syndrom og døde som spedbarn. Moren hans ble foreskrevet barbiturater som hun ble avhengig av. Hun ble psykisk syk og tilbrakte store deler av livet på mentale institusjoner, frem til hun døde tidlig i 1975. Like før morens døde hadde Mike Oldfield begynt å skrive Ommadawn.[13][27]

Oldfield gikk på St Joseph's Convent School, Highlands Junior School, St Edward's Preparatory School og Presentation College, alle i Reading. Da han var tretten år flyttet familien til Harold Wood, deretter til Essex hvor Oldfield gikk på Hornchurch Grammar School, hvor han allerede viste at han hadde et musikalsk talent.

Oldfield og søsknene hans ble oppdrettet som romersk-katolikker, som var deres mors tro. Oldfield brukte i yngre år narkotika, inkludert LSD og effektene dette hadde for hans mentale helse omtaler han i sin selvbiografi. På begynnelsen av 1990-tallet gjennomgikk han et kurs om psykiske helseproblemer, og startet deretter opp stiftelsen Tonic, som sponset rådgivning og terapi for folk. Lederen var professor i psykiatri ved Guy's Hospital, London.[trenger referanse]

I 1973 flyttet han til en avsidesliggende del av Herefordshire, i nærheten av Hergest Ridge som ga navn til hans andre album.[12] I 1979 flyttet han til Denham i Buckinghamshire hvor han satte opp sitt eget studio.[12]:103

Oldfield har vært gift tre ganger og har syv barn. I 1978 giftet han seg med Diana Fuller, et ekteskap som varte i kun tre måneder. Fra 1979 til 1986 var Oldfield gift med Sally Cooper.

Han var samboer med den norske sangeren Anita Hegerland, noe som varte fra 1986 til 1991. Mike Oldfield ble presentert for Hegerland etter en av hans konserter.[12] Hun gav ham en kassett der hun sang og Oldfield lovet å ta kontakt. Ett år senere ringte han og ville ha henne som vokalist på den spesialkomponerte «Pictures in the Dark», som ble en hit. Hun medvirket også på flere av Mike Oldfields album i siste delen av 1980-tallet, blant annet Islands og Earth Moving. Etter hvert ble de et par og flyttet sammen og fikk de to barn sammen, Greta og Noah. Mellom 2002 og 2013 var Oldfield gift med Fanny Vandekerckhove. De to møttes da Oldfield bodde i Ibiza og de har to sønner, Jake og Eugene. De flyttet til Bahamas hvor Oldfield fremdeles bor.

Oldfield er en motorsykkelentusiast og har fem sykler. Disse inkluderer en BMW R1200GS, en Suzuki GSX-R750, en Suzuki GSX-R1000 og en Yamaha R1. Han sier at noe av inspirasjonen til å komponere kommer fra å kjøre dem. Gjennom hele livet har Oldfield også hatt en lidenskap for å bygge og fly modellfly. Siden 1980 har han også hatt flysertifikat og har fløyet småfly, hvorav den første var en Beechcraft Sierra, og helikoptre, inkludert Agusta Bell 47G, som sto på ermet på hans coverversjon av ABBA-sangen «Arrival». Han er også interessert i biler og har eid en Ferrari og en Bentley som var en gave fra Richard Branson som en pådriver for ham å få han til å gi sin første konsertopptreden med Tubular Bells. Han har en Mercedes-Benz S klasse ifølge Mercedes UK-magasinet. Oldfield anser seg også for å være en Trekkie. Han bemerket også i et intervju i 2008 at han hadde to båter.

I 2007 kritiserte Oldfield Storbritannia for å være for kontrollerende og beskyttende, og konsentrerte seg spesielt om røykeforbudet som England og Wales hadde innført det året.

Oldfield flyttet fra sitt hjem i South Gloucestershire til Palma de Mallorca, Spania og deretter til Monaco. Han har bodd utenfor Storbritannia tidligere, inkludert i Los Angeles og Ibiza på 1990-tallet og av skattemessige årsaker Sveits på midten av 1980-tallet. I 2009 flyttet han til Bahamas og solgte sitt hjem på Mallorca.

Oldfield uttalte i et intervju med The Times i 2017 at han er en tilhenger av USAs president Donald Trump, og at det ville ha gledet ham å spille på presidentens innvielsesseremoni. I det samme intervjuet uttalte han også at han var for Brexit.

Utmerkelser, nominasjoner og hederspriser

[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser og nominasjoner

[rediger | rediger kilde]
Grammy Awards
År Nominert/Verk Pris Resultat
1975 Tubular Bells (Theme from The Exorcist) Best Instrumental Composition Vunnet
1998 Voyager Best New Age Album Nominert
Ivor Novello Awards
År Nominert/Verk Pris Result
1984 «Moonlight Shadow» Most Performed Work Nominert
NME Awards
År Nominert/Verk Pris Resultat
1975 Oldfield Best Miscellaneous Instrumentalist Vunnet
1976 Vunnet
1977 Vunnet

Hederspris

[rediger | rediger kilde]

Denne listen er ikke fullstendig, vennligst hjelp til med å få den komplett.

Turneer/Konserter

[rediger | rediger kilde]
  • Tour of Europe 1979 (mars – mai 1979)
  • In Concert 1980 (april – desember 1980)
  • European Adventure Tour 1981 (Mars – August 1981)
  • Five Miles Out World Tour 1982 (April – Desember 1982) (Drammenshallen 20. september)
  • Crises Tour 1983 (Mai – Juli 1983)
  • Discovery Tour 1984 (August – November 1984) (Drammenshallen 21. august)
  • Tubular Bells II 20th Anniversary Tour (Mars – Oktober 1993)
  • Live Then & Now '99 (Juni – Juli 1999)
  • Nokia Night of the Proms (Desember 2006)
  • Night of the Proms (Mars 2007 i Spania)

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Evans, Peter (1994). Music from the Darkness – Mike Oldfield, 1953–1993. Arkivert fra originalen 16. desember 2016. Hentet 28. november 2013.
  • Branson, Richard (1998). Losing My Virginity. Virgin Books. ISBN 978-0-7535-0648-6.
  • Oldfield, Mike (2007). Changeling. Virgin Books. ISBN 978-1-85227-381-1.
  • Lemieux, Patrick (2014). The Mike Oldfield Chronology. Across The Board Books. ISBN 978-0-9919840-6-0.
  • Campos, Héctor (2018). Mike Oldfield: La música de los Sueños. Editorial Círculo Rojo. ISBN 978-84-1304-271-8

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id oldfield-mike[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ filmportal.de, Filmportal-ID d428cb6656204bc191cff9be577e5614, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Discogs, Discogs artist-ID 18666, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ frikkmusikk.no[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Grammy Award, Grammy Awards artist-ID mike-oldfield/5862[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  9. ^ a b Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 112, Wikidata Q99181182 
  10. ^ a b c d «MIKE OLDFIELD album sales». BestSellingAlbums.org (på engelsk). Besøkt 21. september 2023. 
  11. ^ Kunnskapsforlagets rock-leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1992. ISBN 8257304166. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Tor Marcussen og Morten Jørgensen (1989). Historien om rock. 16 : Ytre effekter og indre nødvendighet. Stabekk: Den norske bokklubben. ISBN 8252518176. 
  13. ^ a b Blades, James; Holland, James (2001). Tubular bells. Oxford Music Online. Oxford University Press. 
  14. ^ Kunnskapsforlagets rock-leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1992. ISBN 8257304166. 
  15. ^ Bergan, Jon Vidar (2007). Store rock- og popleksikon. [Oslo]: Kunnskapsforl. ISBN 8257318922. 
  16. ^ Simpson, Dave (20. mai 2013). «How we made: Richard Branson and Mike Oldfield on Tubular Bells». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 14. august 2020. «After setting up the first Virgin record shop in London, we scraped together some money and bought a rundown country house and converted its squash court into a recording studio called the Manor. One day, an engineer from the Manor rang me and said he'd heard this incredible instrumental demo tape by a teenager called Mike Oldfield.» 
  17. ^ Historien om rock. 20: Elektronikk og video. [Stabekk]: Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518214. 
  18. ^ «BBC Four - Tubular Bells: The Mike Oldfield Story». BBC (på engelsk). Besøkt 21. september 2023. 
  19. ^ Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518184. 
  20. ^ «The album that changed my life | Virgin». Virgin.com (på engelsk). Besøkt 21. september 2023. 
  21. ^ «Mike Oldfield - Ommadawn (album review 2) | Sputnikmusic». www.sputnikmusic.com. Besøkt 21. september 2023. 
  22. ^ Tor Marcussen og Morgen Jørgensen (1989). Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. ISBN 8252518176. 
  23. ^ «IAU Minor Planet Center». www.minorplanetcenter.net. Besøkt 13. august 2022. 
  24. ^ Bennett, Andy (4. august 2021). «50 years since Mike Oldfield began writing Tubular Bells: the pioneering album that changed the sound of music». The Conversation (på engelsk). Besøkt 21. september 2023. 
  25. ^ Miles, Connie E.; Townes, Deirdre (1. desember 2008). «Improving Product Performance Through New Equipment Training (NET) Techniques». Defense Technical Information Center. Besøkt 17. august 2020. 
  26. ^ «Imaging heaven: collective dreams». From Heaven to Earth. Routledge. 11. september 2002. s. 21–32. ISBN 978-0-203-04038-6. Besøkt 17. august 2020. 
  27. ^ Powell, Dave (2010). «The Body of the Essay». Writing for Law. Macmillan Education UK. s. 84–92. ISBN 978-0-230-23644-8. Besøkt 17. august 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mike_Oldfield&oldid=24632842»