Den greske selvstendighetskrigen

Artikkelen inngår i serien om Hellas’ historie
Epoker
Egeisk kultur 3000 f.Kr. - 1200 f.Kr. Mørke århundre ca. 1200 f.Kr.–800 f.Kr. Antikkens Hellas Arkaisk tid ca. 800 f.Kr. – 500 f.Kr. Klassisk tid 500 f.Kr. - 323 f.Kr. Hellenistisk tid 323 f.Kr. – 31 f.Kr. Hellas under Roma 146 f.Kr. – 330 e.Kr. Det bysantinske rike 330 – 1453. Det osmanske Hellas 1300-tallet – 1821 Selvstendighetskrigen 1821 – 1829 Kongedømmet 1832 – 1924, 1935 – 1974 Borgerkrigen 1946 – 1949 Militærjuntaen 1967 – 1974 Den tredje republikk 1974 –

Den greske selvstendighetskrigen, også kalt den greske revolusjonen (gresk: Ελληνική Επανάσταση, Elliniki Epanastasi; osmantyrkisk: يونان عصياني Yunan İsyanı: «det greske opprør»), var en krig fra 1821 til 1829 hvor grekerne begynte for å få tilbake selvstendigheten for Hellas fra det muslimske osmanske rike (dagens Tyrkia). Krigen begynte i 1821 og varte fram til 1832, og fikk senere støtte fra Russland, Storbritannia, Frankrike og flere andre europeiske makter mot Det osmanske rike som selv fikk støtte fra sine vasaller, eyaleten Egypt og delvis av eyaleten Tunisia. Med Konstantinopeltraktaten fikk Hellas friheten og selvstendigheten tilbake og grekerne ble det første folket underlagt Det osmanske rike som ble frie.

Det greske opprørsflagget ble velsignet av erkebiskop Germanos fra Patras den 25. mars 1821.

Som følge av Det bysantinske rike ble erobret av Det osmanske rike i 1453 da Konstantinopel falt, kom det meste av Hellas under osmansk styre. I løpet av denne tiden var det hyppige opprør fra grekerne mot osmansk undertrykkelse for å gjenvinne friheten og selvstendigheten. I 1814 ble en hemmelig organisasjon kalt for Filiki Eteria opprettet med det mål å frigjøre Hellas. Filiki Eteria planla å utløse opprør på Peloponnes, i Donau-fyrstedømmene, og i Konstantinopel. De første av disse opprørene skjedde den 6. mars 1821 i Donau-fyrstedømmene, men ble raskt slått ned av osmanene. Hendelsene i nord fikk grekerne på Peloponnes til å handle og den 17. mars 1821 erklærte maniotene (grekerne på den midtre delen av Peloponnes, Manihalvøya) krig mot osmanene.

Ved slutten av måneden var Peloponnes i åpent opprør mot tyrkerne og ved oktober 1821 hadde grekerne ved deres leder Theodoros Kolokotronis erobret Tripolitsa. Opprøret på Peloponnes ble raskt fulgt av opprør på Kreta, Makedonia og i sentrale Hellas, men kom snart til å bli brutalt slått ned. I mellomtiden hadde den midlertidige greske marine oppnådd suksess mot den osmanske marine i Egeerhavet og forhindret osmanske forsterkninger via sjøvegen.

Spenningene utviklet seg snart mellom de ulike greske fraksjonene, noe som førte til to etterfølgende greske borgerkriger. I mellomtiden hadde den osmanske sultanen forhandlet med Muhammad Ali av Egypt som sa seg villig til å sende sin sønn Ibrahim Pasja til Hellas med en hær for å slå ned opprøret. Som gjenytelse skulle Egypt få territorial gevinster i Hellas. Ibrahim gikk i land på Peloponnes med en hær i februar 1825 og fikk straks framgang. Ved slutten av 1825 var det meste av Peloponnes under egyptisk kontroll, og byen Messolonghi, som hadde vært under tyrkisk beleiring siden april 1825, falt i april 1826. Selv om Ibrahim ble beseiret i Manihalvøya, hadde han lyktes å slå ned det mest av Peloponnes og Athen var blitt gjenerobret.

De følgende årene med forhandlinger besluttet de tre stormaktene Russland, Storbritannia og Frankrike å gå inn i konflikten, og hver av de tre statene sendte en marineflåte til Hellas. Som følge av nyheten om at en kombinert osmansk-egyptisk flåte var i ferd med å angripe den greske øya Hydra, avskar den allierte flåten den osmansk-egyptisk flåten ved Navarino (i dag Pylos). Etter en uke med stillingskrig begynte et sjøslag som endte med at den osmansk-egyptisk flåten ble ødelagt. Ved hjelp av en fransk styrke drev grekerne tyrkerne ut av Peloponnes og fortsatte med å frigjøre sentrale Hellas i 1828. Som et resultat av flere år med forhandlinger ble Hellas endelig anerkjent som en uavhengig stat i mai 1832. Selvstendighetsdagen, den 25. mars 1821, er nasjonaldagen til Hellas.

Bakgrunn

Den greske selvstendighetskrigen
Alamana – Gravia – Valtetsi – Doliana – Dragashani – Skuleni – Vassilika – Tripoli – Khíos – Peta – Dervenakia – 1. Messolonghi – Karpenisi – Psará – Greske borgerkriger – Samos – Gerontas – Sphacteria – Maniaki – Mills of Lerna – 3. Messolonghi – Mani – Arachova – Kamatero – Phaleron – Navarino – Petra

Osmansk styre

• Se hovedartikkel, Det osmanske Hellas

Konstantinopels fall i 1453 og deretter at etterfølgerstatene til Det bysantinske rike ble erobret, markerte slutten på Det bysantinske rike og dets greskspråklige innflytelse i Anatolia. Deretter begynte Det osmanske rike å herske over det tidligere bysantinske området. Hovedstaden Konstantinopel ble omdøpt til Istanbul. Grekere flyktet fra landet og Det osmanske rike begynte å ekspandere inn i Europa. De kom til å herske over hele Anatolia, Hellas og det meste av Balkan. Kristne ble gitt en del rettigheter under muslimske, osmanske styret, men de ble betraktet som mindreverdige undersåtter som hadde få muligheter eller var forhindret fra å få innflytelse i osmanske rike og måtte betale særskilte skatter som muslimske undersåtter unngikk. De fleste grekere ble kalt for rayah av tyrkerne, et navn som refererte til den store masse av ikke-muslimer i Det osmanske rike.

«Vestfasaden av Parthenon», Views in Greece, London, 1821.

I mellomtiden hadde greske intellektuelle og humanister, som hadde utvandret vestover før eller under de muslimske invasjonene, slike som Demetrios Chalkokondyles og Leonardos Filaras, krevde frihet for deres hjemland. Imidlertid forble Hellas under osmansk styre i flere århundrer.

Den greske revolusjonen var ikke en isolert hendelse; tallrike mislykkede forsøk på å gjenvinne uavhengighet skjedde gjennom hele historien til den osmanske epoken. Gjennom hele 1600-tallet var det stor motstand mot osmanene i Morea (middelalderens navn på Peloponnes) og andre steder, noe som er bevitnet i opprør ledet av Dionysos filosofen. Etter den moreanske krigen, havnet Peloponnes under herredømmet til republikken Venezia i 30 år, og uro og opprør vedvarte fra da av og ut 1600-tallet da grupper klephter (greske opprørere og banditter) økte i antall.

Det første store opprøret var den russisk-støttede Orlovopprøret (gresk: Ορλωφικά) på 1770-tallet, men etter å ha hatt begrenset framgang ble det knust av osmanene. Etter å ha slått ned opprøret herjet muslimske albanere i osmansk tjeneste mange regioner på det greske fastlandet. Imidlertid fortsatte maniotene i sørlige Peloponnes hele tiden å motsette seg den osmanske undertrykkelsen, og beseiret flere osmanske angrep på deres region, det mest kjente var invasjonen i 1770. I løpet av den den andre russisk-osmanske krig, finansierte det greske samfunnet i Trieste en liten flåte som ble kommandert av Lambros Katsonis. Denne selvstendige greske flåten ble en plage for den osmanske marinen; under den samme krigen gikk også klephterne og armatoloierne til opprør igjen.

På samme tid var det en rekke grekere som nøt en privilegert posisjon i det osmanske statsbyråkratiet. Grekere kontrollerte de religiøse affærene til den gresk-ortodokse kirken gjennom det økumeniske patriarkat av Konstantinopel da de fleste i det høyere presteskapet i den ortodokse kirken var gresk opprinnelse. Som et resultat av det osmanske milletsystemet («trosfellesskapet») hadde hovedsakelig et gresk hierarki av presteskapet kontroll over de ortodokse undersåttene i det muslimske riket («Rum milleti»).

Likevel spilte den gresk-ortodokse kirken en vesentlig rolle i å bevare det greske språket og den nasjonale identiteten, utviklingen av det greske samfunnet og gjenoppstandelse av gresk nasjonalisme. Fra 1700-tallet og framover fikk faktisk framstående greske familier i Konstantinopel, kjent som phanariotter etter distriktet Phanar i byen, betydelig kontroll over den osmanske utenrikspolitikken og til sist over statsbyråkratiet.

Klephter og armatoloi

Portrett av en gresk armatolos, maleri av Richard Parkes Bonington (Benakimuseet, juni 1825).

I tider hvor det var svak militær ledelse og tilstedeværelse, ble bygdene på Balkan befengt av grupper av banditter som angrep muslimer og kristne uten å gjøre større skille. Disse ble kalt for klephter (κλέφτες) i Hellas (begrepet kleptoman er avledet fra ordet), tilsvarende som betegnelsen hajduk. Ved at klephterne utfordret de osmanske myndighetene ble de både beundret og fikk en betydelig posisjon i folkelig fortellinger og sanger.

Som svar på angrepene fra klephterne, rekrutterte osmanene de fremste menn i disse gruppene, og opprettet kristne militser som ble kjent som armatoloi (αρματολοί), for å sikre og trygge utsatte områder, særlig fjelloverganger. Områder som var under deres kontroll ble kalt for armatolik, de eldste kjente ble etablert i Agrafa, et fjellområde i Evrytania i Hellas, under styret til sultan Murad II (regjerte i 1421–1451). Skillet mellom klephter og armatoloi var ikke alltid overskuelig da de sistnevnte kunne ofte opptre som klephter for å presse større fordeler fra myndighetene, mens omvendt kunne andre klephtergrupper bli rekruttert til armatolik for å bekjempe deres forgjengere.

Uansett utgjorde både klephter og armatoloi provinsielle eliter, skjønt ikke en sosial samfunnsklasse. Da posisjonen til armatoloi gradvis ble arvelige, tok en del ledere vare på sine områder og armatolik som deres personlige eiendom. En god del makt ble plassert i deres hender og de integrerte et nettverk av overordnede og klienter som var en del av den osmanske administrasjon. En del greide å etablere utøvende kontroll over deres armatolik, noe presset den osmanske Høyporten i Istanbul til å forsøke gjentatte ganger, uten å lyktes, å få dem fjernet.

På den tiden da den greske revolusjonen var utløst kunne de mektigste armatoloier bli sporet til Rumelia (den europeiske delen av Det osmanske rike), særlig Thessalia, Epirus og sørlige Makedonia. For den revolusjonære lederen og forfatteren Yannis Makriyannis spilte både klephter og armatoloi — ved å være de eneste tilgjengelige militære styrker av bydning som grekerne kunne regne med — en avgjørende rolle i frigjøringskampen, såpass at han refererte til dem som «frihetens gjær».

Opplysningstiden og gresk nasjonalisme

Adamantios Korais, inspirasjon og pådriver for den greske revolusjon.

Rigas Feraios (død 1798), intellektuell og revolusjonær, en av forløperne til den greske frihetskampen.

På grunn av den økonomisk utviklingen som skjedde både innenfor og utenfor Det osmanske rike var det to grupper av handelfolk som fikk framgang på 1700-tallet: albanske sjøfolk ved flere øyer i Egeerhavet, som Hydra og Andros, som ble velstående maritime sjøfolk og rumeliske muldyrdrivere av slavisk, gresk og i hovedsak valakisk opprinnelse som endret fra muldyrfrakt og småsalg til å bli uavhengige kjøpmenn og banker etter Passarowitz-traktaten i 1718. Etter hvert som handelen ekspanderte på Balkan ble gresk fellesspråket for kontakt over landegrensene, ikke arabisk, og kontinentale handelsmenn ble homogeniserte gjennom en tilpassningsprosess til greske høykultur mot slutten av århundret.

De genererte den rikdom som var nødvendig for å opprette skoler, biblioteker og betale for at unge grekere kunne studere på universiteter i Vest-Europa. Der kom de i kontakt med de radikale tankene til den europeiske opplysningstiden, den franske revolusjon og romantikkens nasjonalistiske åndsstrømninger. Velutdannede og innflytelsesrike medlemmer av den store greske diaspora, eller utlendigheten, som Adamantios Korais og Anthimos Gazis, forsøkte å overføre disse tankene tilbake til grekere i hjemlandet, med det doble mål om å heve utdanningsnivået og samtidig styrke grekernes nasjonale identitet. Det ble oppnådd blant annet ved spredningen av bøker, pamfletter og andre skrifter på gresk, en prosess som har blitt beskrevet som den moderne gresk opplysningstid (Διαφωτισμός).

På 1700- og 1800-tallet da revolusjonær nasjonalisme vokste fram over hele Europa, også på Balkan, til stor del grunnet innflytelsen og inspirasjonen fra den franske revolusjon, var det samtidig en nedgang i makten til Det osmanske rike. Det gjorde det mulig for gresk nasjonalisme og gresk bevissthet begynte å hevde seg selv.

Den mest innflytelsesrike av de greske forfatterne og intellektuelle var Rigas Feraios. Dypt påvirket av den franske revolusjonen var Rigas den første som unnfanget og organiserte en omfattende nasjonal bevegelse med det mål å frigjøre ikke bare Hellas, men hele Balkan, også tyrkere i regionen, og opprette en «Balkansk republikk». Han ble arrestert av østerrikske myndigheter i Trieste i 1797, og deretter utlevert til de osmanske myndighetene. De fraktet ham til Beograd sammen med sine venner og medsammensvorne hvor de ble kvalt til døde og deres lik ble lempet i Donau i juni 1798.

«Å leve en time i frihet, er bedre enn førti år i fengsel og slaveri.» Rigas Feraios, tilnærmet oversettelse av hans dikt Thourios.

Mordet på Riga førte til oppildne gresk nasjonalisme; hans dikt til nasjonens fremme, Thourios («Krigssang»), ble oversatt til en rekke vesteuropeiske språk og siden til balkanske språk og fungerte som et stigende oppfordring for at grekerne skulle stå opp mot den osmanske undertrykkelsen.

En annen innflytelsesrik gresk forfatter og intellektuell var Adamantios Korais som var vitne til den franske revolusjonen. Korais’ fremste intellektuelle inspirasjon var frihetsidealene fra opplysningstiden og han lot seg prege av tankene til filosofer som Thomas Hobbes, John Locke og Jean-Jacques Rousseau. Da Korais var en ung mann flyttet han til Paris for å fortsette sine studier. Han tok til sist eksamen i medisin ved Montpellier og ble værende i den franske hovedstaden resten av livet. Han møtte og samtale ofte med Thomas Jefferson om politiske og filosofiske emner. I Paris opplevde han også den franske revolusjonen på nært hold og så demokratiet som ble født av den. Han tilbrakte mye tid på å forsøke å overbevise rike og velstående grekere om å bygge skoler og biblioteker i hjemlandet for å fremme utdannelsen til unge grekere. Han var overbevist om at videregående utdannelse var nødvendig for velferden og framgangen for folket i Hellas. Korais’ endelig mål var et demokratisk Hellas som den greske gullalderen til Perikles' Athen, men han døde før den greske frigjøringskampen var fullført.

Den greske saken begynte å få støtte ikke bare fra den store mengden av greske handelsfolk i utledighet i både Vest-Europa og Russland, men også fra vesteuropeiske filhellenister («grekervenner»). Den greske bevegelsen for uavhengighet var ikke bare den første bevegelse av nasjonalt vesen i sørøstlige Europa, men også den første i et muslimske overherredømme, slik som Det osmanske rike.

Filiki Eteria

Emblemet og den store eden til Filiki Eteria, utskåret i stein ved et monument i Kolonaki, Athen.

• Se hovedartikkel, Filiki Eteria

Feraios' martyrium kom til å inspirere tre unge greske handelsmenn: Nikolaos Skoufas, Emmanuil Xanthos, og Athanasios Tsakalov. Påvirket av den italienske carbonariene, egentlig «kullbrennere», en fellesbetegnelsen for en rekke hemmelige revolusjonære selskaper i Italia, foruten deres erfaringer som frimurere, opprettet de i 1814 det hemmelige Filiki Eteria. Betegnelsen betydde «det vennskapelige selskapet» og ble opprettet i Odessa i hva som i dag er Ukraina. Byen hadde vært viktig for grekere siden antikken og var på denne tiden et viktig senter for greske handelsfolk i utlendighet. Med støtte fra rike greske eksilsamfunn i Storbritannia og USA, og med en strøm av sympatisører i Vest-Europa, planla de å gjøre opprør mot den osmanske undertrykkelsen.

Samfunnets grunnleggende mål var faktisk å gjenopprette Det bysantinske rike med Konstantinopel som hovedstad, ikke opprettelsen av en nasjonal gresk stat. Tidlig i 1820 fikk Ioannis Kapodistrias, en øvrighetsperson fra De joniske øyer som hadde blitt felles utenriksminister av tsar Aleksander I av Russland, en henvendelse fra Filiki Eteria med anmodning om han å ville bli deres leder, men han avslo tilbudet; filikoi (medlemmer av Filiki Eteria) henvendte seg deretter til Alexander Ypsilantis, en fanariot som tjenestegjorde i den russiske hæren som general og adjutant for tsaren. Han aksepterte.

Filiki Eteria ekspanderte raskt i antall medlemmer og var snart i stand til å rekruttere medlemmer over hele den greske verden og blant de fleste områder innenfor det greske samfunn. De ble rekruttert i fyrstedømmene ved Donau, sørlige Russland, De joniske øyer og Peloponnes. Det var derimot langt færre som ble rekruttert i Rumelia, blant øyene i Egeerhavet eller i Anatolia. I 1821 sto Det osmanske rike over for en krig med Qajar-dynastiets Persia og i særdeleshet opprøret til Ali Pasha i Epirus, som hadde tvunget vali (guvernør) av Morea (Peloponnes), Hursid Pasha, og andre lokale pashaer til å forlate sine provinser og drive krig mot opprørshæren. På samme tid allierte de europeiske stormaktene seg i opposisjon til revolusjonene i kjølvannet av Napoléon Bonaparte. De ble opptatt av opprør i Italia og i Spania. Det var i denne sammenhengen at grekerne bedømte at tiden var riktig for deres eget opprør. Planen var opprinnelig å slå til på tre steder samtidig, i Peloponnes, Donau-fyrstedømmene og i Konstantinopel.

Filhellenisme

• Se hovedartikkel, Filhellenisme

Kamp mellom vantro og pasha, maleri av Eugène Delacroix (1827, Art Institute of Chicago). Inspirert av lord Byrons poem The Giaour (Den vantro).

På grunn av den gresk opprinnelsen til så mye av Vest-Europas klassiske kulturarv var det en enorm sympati for den greske saken over hele Europa. Mange rike amerikanere og vesteuropeiske adelsmenn, slike som den berømte engelske poeten lord Byron og den senere legen Samuel Howe, grep til våpen for å delta i den greske revolusjonen.

Mange bidro også med økonomiske midler til revolusjonen. Londons filhellenistiske komite hjalp til med to flytende lån, et i 1824 på 800 000 pund og et annet i 1825 på 2 000 000 pund. Den skotske soldaten, historikeren og filhellenistiske Thomas Gordon deltok direkte i den revolusjonære kampen og skrev senere den første historie om hendelsene på engelsk. I henhold til Albert Boime, «De filhellenister var villige til å overse mange av de uforenelig fortellinger om greske grusomheter ettersom de hadde ingen andre steder å plassere deres frihetlige impulser.»

The mountains look on Marathon -- And Marathon looks on the sea; And musing there an hour alone, I dream'd that Greece might yet be free For, standing on the Persians' grave, I could not deem myself a slave. ... Must we but weep o'er days more blest? Must we but blush? – Our fathers bled. Earth! render back from out thy breast A remnant of our Spartan dead! Of the three hundred grant but three, To make a new Thermopylae.

Byron, «The Isles of Greece»

I Europa førte det greske opprør til omfattende sympati blant offentligheten, skjønt i begynnelsen var interessen lunken og fikk negativ mottagelse fra stormaktene som fortsatt fryktet folkelige opprør i kjølvannet av den franske revolusjonen. En del historikere har argumentert at de osmanske grusomhetene ble gitt bred dekning i Europa mens kristne grusomheter tenderte til å bli undertrykt eller tonet ned. De osmanske massakrene på Khíos i 1822, hvor anslagsvis totredjedeler av øyas befolkning på 120 000 ble drept eller ført bort til slaveri, inspirerte Eugène Delacroix' berømte maleri Khíosmassakren. Andre filhellenistiske verker av Delacroix ble inspirert av flere dikt av Byron. Den engelske poeten Byron, den mest kjente filhellenisten av dem alle, lånte sitt navn, sin prestisje og rikdom til den greske saken.

Byron tilbrakte tid i Albania og Hellas hvor han bidro til å organisere midler og forsyninger, inkludert for proviant til flere skip, men døde av feber ved Missolonghi i 1824. Det var et kraftig tilbakeslag for grekerne at deres fremste vesteuropeiske allierte gikk tapt, men Byrons død bidro faktisk til å skape en enda sterkere europeisk sympati for den greske saken. Hans poesi, sammen med kunsten til Delacroix, hjalp til å vekke den europeiske offentligheten til fordel for de greske revolusjonære til et vendepunkt som førte til at de vestlige stormaktene blandet seg direkte inn i konflikten.

Filhellenisme ga betydelige bidrag til romantikken, noe gjorde det mulig for den yngre generasjonen av kunstneriske og litterære intellektuelle å utvide deres klassiske antikke forråd ved å behandle moderne gresk historie som en forlengelse av antikkens historie; ideen om en gjenfødelse av ånden fra det gamle Hellas var inntrengende i retorikken til de som støttet den greske saken.

Revolusjonens utbrudd

Donau-fyrstedømmene

Alexander Ypsilantis krysser Prut", maleri av Peter von Hess (Benaki Museum, Athen).

Alexander Ypsilantis ble valgt til leder av Filiki Eteria i april 1820 og han påtok seg oppgaven med å planlegge opprøret. Ypsilantis' hensikt var å få alle kristne på Balkan til å gå i opprør mot den osmanske undertrykkelsen, og kanskje tvinge Russland til å blande seg inn på deres side. Den 22. februar krysset han elven Prut med sine tilhengere og gikk inn i Donau-fyrstedømmene. For å oppmuntre de lokale kristne rumenere til å delta uttalte han at han hadde «støtte fra en stormakt», noe som antydet Russland. To dager senere utstedte han en proklamasjon som oppfordret alle grekere og kristne til å reise seg mot de muslimske osmanene. Michael Soutzos, den gang fyrste av Moldavia og et medlem av Filiki Etaireia, overlot sin vaktstyrke til Ypsilantis. I mellomtiden hadde den gresk-ortodokse patriark Georgios av Konstantinopel og et kirkemøte bannlyst og ekskommunisert både Ypsilantis og Soutzos ved å utstedte flere kirkebrev, en uttrykkelig og meget klar fordømmelse av revolusjonen i henhold til politikken til den gresk-ortodokse kirke.

Istedenfor å gå direkte mot Brăila, hvor han uten tvil kunne ha forhindret den osmanske hæren fra å komme inn i Donau-fyrstedømmene, og hvor han ville ha kunnet tvinge Russland til å akseptere et fait accompli, «det som allerede har skjedd», ble han værende i Iaşi og hvor beordret henrettelse av flere pro-osmanske moldavere. I București, hvor han ankom tidlig i april etter noen ukers forsinkelser, besluttet han at han ikke kunne stole på pandurer (soldater) fra Valakia til at de ville fortsette deres opprør knyttet til Oltenia (en del av Valakia som ligger vest for elven Olt) og fortsette å støtte den greske saken. Pandurenes leder var Tudor Vladimirescu som allerede hadde nådd utkanten av București den 16. mars. Da de to lederne møttes ble samtalene og samarbeidet imellom dem drastisk dårligere. Vladimirescus fremste mål var å sikre sin autoritet mot den nyoppnevnte fyrsten Scarlat Callimachi og samtidig forsøke å opprettholde forholdet til både Russland og Det osmanske rike.

På dette tidspunktet ble Kapodistrias, utenriksministeren av Russland, beordret av tsar Aleksander I til sende et brev til Ypsilantis som bebreidet ham for misbruk av det mandat han hadde mottatt av tsaren. Kapodistrias meddelte Ypsilantis at hans navn hadde blitt fjernet fra hærens lister og at han ble beordret til legge ned sine våpen. Ypsilantis forsøkte å overse brevet, men Vladimirescu tok dette som slutten på hans forpliktelser til Eteria. Det brøt ut en konflikt innenfor hans leir og han ble tiltalt og henrettet av Eteria den 26. mai. Tapet av deres rumenske allierte, fulgt av osmansk invasjon av Valakia, sørget for nederlaget til de greske landflyktige og endte med det katastrofale slaget ved Dragashani og utslettelsen av den greske opprørshæren, «den hellige bande» (som hadde tatt navn etter den historiske Thebens hellige bande i antikken) den 7. juni.

Maleri av Peter von Hess som avbilder liket av patriark Georgios bli kastet i Bosporos.

Alexander Ypsilantis, fulgt av sin bror Nicholas og levningene av hans tilhengere, trakk seg tilbake til Râmnicu Vâlcea i Romania hvor han tilbrakte flere dager med å forhandle med de østerrikske myndighetene om tillatelse til å krysse grensen. I frykt for at hans tilhengere ville overgi ham til tyrkerne, hevdet han at Østerrike hadde erklært krig mot Det osmanske rike. Te Deum ble sunget i klosteret Cozia, og i påskudd av å ha samtaler med den østerrikske øverstkommanderende, krysset han grensen. Imidlertid hadde den reaksjonære politikken til den hellige allianse (som hadde blitt opprettet mellom Russland, Østerrike og Preussen i 1815 på initiativ av tsar Alexander I) ble påtvunget av den tysk-romerske keiser Frans II og landet nektet å gi tilflukt til ledere av opprør i naboland. Ypsilantis ble holdt i streng forvaring i sju år. I Moldavia fortsatte kampen ennå en stund under Giorgakis Olympios og Yiannis Pharmakis, men ved slutten av året hadde provinsene blitt pasifisert av osmanene.

Utbruddet av krigen ble møtt med massehenrettelser, rasende angrep som minnet om pogromer, ødeleggelser av kirker, og plyndring av greske eiendommer over hele Det osmanske rike. De mest alvorlige grusomheter skjedde i Konstantinopel og har siden blitt kjent som massakrene i Konstantinopel i 1821. Den gresk-ortodokse patriark Georgios ble henrettet den 22. april 1821 på ordre av sultanen, til tross for patriarkens entydige opposisjon til opprøret. Det førte til store utbrudd av fortvilelse over hele Europa og resulterte i økt støtte til de greske opprørerne. Henrettelsen av patriarken ga også signal om terror mot grekere i Konstantinopel i neste ukene hvor fanatiske muslimer angrep greske samfunn og ødela kristne kirker. Framtredende grekere ble jaget av osmanske myndigheter og deretter henrettet ved henging eller halshugging. I tillegg ble flere hundre greske handelsfolk i byen også massakrert.

Peloponnes

Plantegning for beleiringen av Tripolitsa. Adskillelsen av Kolokotronis' divisjon som hadde overgitt byen, er symbolisert ved bokstaven "O".

Peloponnes, den sørlige delen av det greske fastlandet og med dens lange tradisjon av motstand mot osmanene, ble selve kjerneområdet for opprøret. I de første månedene av 1821 med fraværet av den osmanske guvernør av Morea Mora valisi Hursid Pasha og mange av hans soldater, var situasjonen velegnet for grekerne å gjøre opprør mot den osmanske okkupasjonen. Det viktige møtet ble holdt ved Vostitsa (dagens by Aigion) hvor høvdingene og prelatene fra hele Peloponnes ble samlet den 26. januar. Der kom det sammenstøt mellom Papaflessas, en revolusjonær prest som presenterte seg selv som en representant av Filiki Eteria, og de fleste sivile lederne og medlemmene av det eldre presteskapet, slike som den geistlige metropolitt Germanos fra Patras som var skeptisk og krevde forsikringer om at Russland ville komme opprørerne til hjelp. Da nyheten kom om Ypsilantis' marsj inn i Donau-fyrstedømmene, var atmosfæren i Peloponnes spent, og ved midten av mars skjedde det sporadiske utfall mot muslimene, noe som ga varsku om det forstående opprøret. I henhold til tradisjonen ble revolusjonen erklært den 25. mars 1821 ved Germanos fra Patras som hevet flagget med korset i klosteret Agia Lavra, skjønt en del historikere har stilt spørsmål om riktigheten av dette.

Den 17. mars 1821 ble det erklært krig mot tyrkerne av maniottene i den sørlige greske byen Areopoli. Den samme dagen gikk en styrke på 2000 maniottere under ledelse av Petros Mavromichalis mot byen Kalamata i Messenia hvor de ble forent med styrkene til Theodoros Kolokotronis, Nikitaras og Papaflessas. Kalamata ble erobret av grekerne den 23. mars. I Akhaia ble byen Kalavryta beleiret den 21. mars, og i Patras varte stridighetene i mange dager. Osmanene angrep sporadisk mot byen mens grekerne, ledet av Panagiotis Karatzas, drev dem tilbake til festningen.

Ved slutten av mars kontrollerte grekerne effektivt hele landsbygda mens tyrkerne var begrenset til festningene, hovedsakelig de i Patras (gjenerobret av tyrkerne den 3. april ved Yussuf Pasha), Rio, Akrokorint, Monemvasia, Nafplion og provinshovedstaden Tripolitsa, hvor muslimene hadde flyktet med sine familier ved begynnelsen av opprøret. Alle disse stedene ble løselig beleiret av lokale irregulære styrker under deres egne ledere ettersom grekerne manglet artilleri. Med unntaket av Tripolitsa hadde alle stedene tilgang til havet og kunne få forsyninger og støtte fra den osmanske flåten. Siden mai hadde Kolokotronis organisert beleiringen av Tripolitsa, og i mellomtiden hadde greske styrker to ganger beseiret tyrkerne som uten hell eller dyktighet forsøkte å slå beleirerne tilbake. Til sist ble Tripolitsa tatt av grekerne den 23. september og byen ble overgitt til mobben i to dager. Etter langvarige forhandlinger overga de tyrkiske styrkene Akrokorint den 14. januar 1822.

Sentrale Hellas

Greske opprørere heiser flagget ved Salona, maleri av Louis Dupré.

De første regioner som deltok i opprøret i Sentral-Hellas var Fokis (23. mars) og Salona (27. mars). I Boiotia ble byen Lebadeia befridd av Athanasios Diakos den 31. mars, fulgt av Theben to dager senere. Ved midten av april hadde revolusjonsstyrker gått inn i Athen og tvunget den tyrkiske garnisonen til akropolis. Messolonghi gjorde opprør den 25. mai, og revolusjonen hadde snart spredt seg til andre byer i vestlige Sentral-Hellas.

Disse innledende gresk suksessene ble snart satt i fare etter to påfølgende nederlag i slagene ved Alamana og Eleftherohori mot hæren til Omer Vrioni. Et annet betydelig nederlag for grekerne var drapet på Diakos, en lovende militær leder som ble tatt til fange i Alamana og henrettet av tyrkerne da han nektet å erklære sin underdanighet til sultanen. Grekerne greide å hindre tyrkerne framgang i slaget ved Gravia under lederskapet til Odysseas Androutsos som med en håndfull menn påførte store skader på den tyrkiske hæren. Etter hans nederlag og påfølgende tilbaketrekning av Androutsos' styrker, utsatte Omer Vrioni sin videre frammarsj mot Peloponnes for å vente på forsterkninger; isteden invaderte han Lebadeia som han erobret den 10. juni og Athen hvor han fjernet beleiringen av akropolis. Etter at en gresk styrke på 2000 menn greide å ødelegge en tyrkisk støttehær ved Vassilika på vei til de tyrkiske styrkene i Attika, oppga Vrioni Attika i september og dro tilbake til Ioannina. Ved slutten av 1821 hadde grekerne greid etter deres seire ved Vassilika og Gravia for tiden å sikre sine posisjoner i Sentral-Hellas.

Første administrative og politiske institusjoner

Flagget til Areopagos av Hellas på østlige fastland med symbolene tro, kjærlighet og håp.

Etter at Kalamata falt, ble det messenianske senatet, det første av grekernes lokalstyrte råd, holdt sin første sesjon. Omtrent på samme tid ble direktorat på Akhaia sammensatt i Patras, men dets medlemmer ble snart tvunget til å flykte til Kalavryta. Fra påskyndelse fra det messenianske senatet ble forsamling for Peloponnes sammenkalt og det valgte den 26. mai et senat. De fleste medlemmene var framstående lokale folk, både lekfolk og geistlige.

Da Demetrios Ypsilantis kom til Peloponnes som offisiell representant for Filiki Eteria, forsøkte han å få kontroll over revolusjonens affærer, og han forslo således et nytt system for å velge medlemmer til senatet, noe som ble støttet av militærlederne, men motsatt av de sivilie lederne. Ypsilantis foreslo et smalere velgergruppe, begrenset til de mer «velansette» menn i distriktene. På den annen side insisterte de sivile lederne på prinsippet med alminnelig stemmerett ettersom de var sikre på de ville få støtte fra sine folk. Av den grunn fremmet de demokratiske prinsipper mens Ypsilantis og militæret fremmet «aristokratiske» prosedyrer.

Det ble også forsamlinger i Sentral-Hellas i november 1821 under lederskapet til to fanarioter: Alexandros Mavrokordatos i den vestlige delen, og Theodoros Negris i den østlige delen. Disse forsamlingene tilpasset seg to lokale vedtekter, skrevet hovedsakelig av Mavrokordatos og Negris hver for seg, og vedtektene førte til opprettelsen av to lokale administrative organer i Sentral-Hellas, et i øst og et i vest. De tre lokale vedtektene ble anerkjent av den første nasjonale forsamling, men de respektive administrative institusjonene ble omgjort til administrative grener av sentralregjeringen. De ble senere oppløst av den andre nasjonale forsamling.

1822–1824

Våpen benyttet under den gresk frigjøringskampen. (Det nasjonale historiemuseum i Athen).

Frigjøringskampen var fragmentert på grunn av mangelen på en sterk sentral ledelse og retningslinjer. Imidlertid sto grekerne imot de osmanske angrepene, blant annet for at i samme periode var de osmanske militære kampanjene periodiske og tyrkisk tilstedeværelse i opprørsområdene var dårlig koordinert grunnet logistikkproblemer. De greske militære lederne foretrakk slagmarker hvor de kunne utnytte sin tallmessige overlegenhet og på samme tid begrenset mangelen på artilleri osmanenes militære framgang.

De påfølgende militære kampanjene til osmanene i vestlige og østlige Hellas ble slått tilbake: i 1822 krysset Mahmud Dramali Pasha Roumeli invaderte Morea (Peloponnes), men gikk på et alvorlig nederlag i Dervenakia. Angrepet i 1823 mot vestlige Hellas var ledet av Mustafa Reshit Pasha og Omer Vrioni ; i løpet av sommeren ble sulioten Markos Botsaris skutt død i slaget ved Karpenisi i hans forsøk på å hindre osmanenes framgang; nyheten om hans død i Europa førte til en bølge av sympati for den greske saken. Kampanjen endte etter den andre beleiringen av Missolonghi i desember 1823.

Frigjøringskampen på Kreta, i Makedonia og på Kypros

Kreta

Kretas deltagelse i revolusjonen var omfattende, men den feilet i å oppnå frigjøring fra tyrkisk undertrykkelse grunnet innblanding fra Egypt. Kreta hadde en lang historie i å motsette seg tyrkisk styre, eksempelvis ved folkehelten Daskalogiannis som ble drept i kamp mot tyrkerne. I 1821 ble et opprør av kristne møtt med en grusom gjengjeldelse fra de osmanske myndighetene som henrettet flere biskoper og prester under påskuddet at det var anførere.

Til tross for de harde tyrkiske straffetiltakene fortsatte motstanden mot undertrykkelsen, og således ble sultan Mahmud II (styrte 1808–1839) tvunget til søke hjelp hos Muhammad Ali av Egypt, den muslimske herskeren av Egypt. Han ble lokket med tilbudet om pashalik av Kreta. Den 28. mai 1822 kom en egyptisk flåte på 30 krigsskip og 84 transportskip, ledet av Hasan Pasha, svigersønn av Mehmet Ali, til Kreta og anløp ved bukta Souda. Oppgaven var å slå ned det greske opprøret med alle midler, og Hasan Pasha kastet ikke bort noen tid med å brenne ned landsbyer over hele Kreta.

Utsyn over festningen Francocastello.

Etter Hasans tilfeldige død i februar 1823 var den en annen svigersønn av Muhammad Ali, Hussein Bey som ledet en velorganisert og godt bevæpnet tyrisk-egyptisk styrke på 12 000 soldater med støtte av artilleri og kavaleri. Han plasserte sin base ved Ayia Varvara i Heraklion. Den 22. juni 1823 holdt Emmanouil Tombazis, utpekt til kommisjonær av Kreta av den gresk revolusjonære regjering, konvensjonen ved Arkoudaina i et forsøk på å forsone fraksjonene til de lokale kapteiner og forene dem mot en felles trussel. Han samlet deretter 3000 menn i Gergeri for å møte Hussein, men ble beseiret av en langt større og bedre organisert hær. Grekerne mistet 300 menn i slaget ved Amourgelles den 20. august 1823. Ved våren 1824 hadde Hussein maktet å begrense motstanden på Kreta til kun noe få enklaver i fjellene.

Mot sommeren 1825 var det en gruppe på 300 eller 400 kretere, som hadde kjempet med andre grekere på Peloponnes, kommet seg over til Kreta, og de revitaliserte motstanden. Den 9. august 1825, ledet av Dimitrios Kallergis og Emmanouil Antoniadis, erobret denne gruppen kretere festningen ved Gramvousa og andre motstandsmenn erobret festningen ved Kissamos, og forsøkte å spre opprøret ytterligere.

Selv om osmanene ikke greide å gjenerobre festningene, greide de å hindre at opprøret spredte seg til de vestlige provinsene. Opprørerne ble beleiret i Gramvousa i mer enn to år og de måtte drive sjørøveri for å overleve. Gramvousa ble en maurtue for piratvirksomhet som i stor grad plaget tyrkisk, egyptisk, men også europeisk skipsfart i regionen. I løpet av denne perioden ble befolkningene i Gramvousa organisert og bygde skole og en kirke dedisert til Panagia i Kleftrina («Vår piratfrue»), det vil si sankt Maria som skytshelgen for klephterne.

I januar 1828 gikk Hatzimichalis Dalianis fra Epirus sammen med 700 menn i land på Kreta og i mars tok han besittelse av festningen Francocastello på sørkysten og fjellregionen Sfakia. Kort tid etter angrep den lokale osmanske herskeren Mustafa Naili Pasha Frangokastello med en hær på 8000 menn. Festningens forsvar var brutt ned etter en beleiring på sju dager og Dalianis sammen med 385 menn ble drept. I løpet av 1828 sendte Kapodistrias av sted Alexandros Mavrokordatos med de britiske og franske flåtene til Kreta for gjøre opp med klephter og pirater. Denne ekspedisjonen førte til at alle piratskipene ble ødelagt og at Gramvousa og dens festning kom inn under britisk kommando.

Makedonia

Lokaliseringen av Makedonia i dagens Hellas.

Den økonomiske framgangen ved Thessaloniki og de andre urbane områdene i Makedonia i nordlige Hellas sammenfalt med den greske kulturelle og politiske renessanse. Idealene og de politiske sangene til Rigas Feraios og andre gjort dypt inntrykk på folket i Thessaloniki. Noen få år senere hadde opprørsfeberen i sørlige Hellas spredt seg til disse områdene, frøene fra Filiki Eteria fant raskt jordsmonn å slå røtter i. Lederen og koordinasjonen av revolusjonen i Makedonia var Emmanouel Pappas fra landsbyen Dobista, Serres, som ble innviet til Filiki Eteria i 1819. Pappas hadde betydelig innflytelse over de lokale osmanske myndighetene, særlig den lokale guvernøren, Ismail Bey, og han ga store deler av sin personlige formue for den greske frihetssaken.

Instruksjonen fra Alexander Ypsilantis var å gjøre forberedelser og få innbyggerne i Makedonia til å gjøre opprør. Pappas lastet våpen, ammunisjon og krigsmateriell i Konstantinopel på et skip en 23. mars og seilte til fjellet og halvøya Athos. Han mente det var det mest egnete springbrettet for å starte opprøret. Men «skikkelige forberedelser til opprøret var ikke blitt gjort, heller ikke var de revolusjonære idealene forenelig med den ideologiske verden til munkene ved Athos.» Tyrkerne var rasende over at sjøfolk fra Psará fra Stomio hadde gjort landgang, og at tyrkiske handelsmenn var blitt tatt og deres varer tatt fra dem. Den 8. mai herjet tyrkerne rundt i gatene av Serres, gjennomsøkte husene til grekerne etter våpen, fengslet metrolittpresten og 150 handelsmenn, og beslaglagte deres varer som straffereaksjon for plyndringen av de tyrkiske handelsfolkene.

I Thessaloniki fengslet guvernør Yusuf Bey (sønn av Ismail Bey) i sitt hovedkvarter mer enn 400 gisler, av disse var mer enn hundre munker fra klostrene. Han aktet også å gripe de mektige notabiliteter i Polygyros, men de forsto hans hensikter og flyktet i tide. Den 17. mai hadde grekerne i Polygyros fått nok, tok til våpen, drepte den lokale guvernøren og 14 av hans menn og såret tre andre. De jagde også bort to tyrkiske fanger. Den 18. mai, da Yusuf fikk høre om hendelsene i Polygyros og at opprøret hadde spredt seg til landsbyene i Khalkidiki. Han beordret at halvparten av gislene skulle drepes foran sine øyne. Mulla i Thessaloniki, Hayrıülah, har gitt følgende beskrivelse av massakrene:

«Hver dag og hver natt hørte du ingenting annet i gatene av Thessaloniki enn skrikingen og klagingen. Det synes som at Yusuf Bey, Yeniceri Agasi, Subaşı, hocas og ulemas har alle sammen blitt ravende gale.»

Statue av Emmanouel Pappas i Serres.

Det vil vare fram til slutten av århundret før byens greske samfunn hadde tatt seg opp igjen. Opprøret hadde imidlertid fått framdrift i Athos og Kassandra, og øya Thasos ble også med. I mellomtiden hadde opprøret i Khalkidiki fått en langsom og usystematisk framdrift. I juni 1821 forsøkte opprørerne å kutte kommunikasjonene mellom Trakia og sørover i et forsøk på å forhindre serasker Hadji Mehmet Bayram Pasha fra å overføre tropper fra Lilleasia til sørlige Hellas. Selv om opprørerne forsinket dem, ble de til sist beseiret ved overgangen i Rentina.

Opprøret i Khalkidiki var fra da av begrenset til halvøya Athos og Kassandra. Den 30. oktober 1821 førte et omfattende angrep ledet av den nye pasha av Thessaloniki, Mehmet Emin Abulubud, til en avgjørende osmansk seier ved Kassandra. De overlevende, blant dem Pappas, ble berget av flåten fra Psara som fraktet dem til Skiathos, Skopelos og Skyros. Imidlertid døde Pappas på reisen for å delta i revolusjonen på Hydra. Sithonia, Athos og Thasos kom deretter til å overgi seg.

Uansett spredte opprøret seg fra sentrale til vestlige Makedonia, fra Olympos til Pieria og Vermionfjellene. Høsten 1821 ble Nikolaos Kasomoulis sendt til sørlige Hellas som «representant for sørøstlige Makedonia» og møtte Demetrius Ypsilantis. Han skrev deretter til Pappas fra Hydra og ba ham om å besøke Olympos for å møte kapteinene der og «fylle dem opp med nødvendig patriotisk entusiasme.» Ved begynnelsen av 1822 arrangerte Anastasios Karatasos og Aggelis Gatsos et møte med andre armatoloi; de besluttet at opprøret skulle bli basert i tre byer: Naoussa, Kastania, og Siatista.

I mars 1822 sikret Mehmed Emin seg avgjørende seirer ved Kolindros og Kastania. lengre nord, i nærheten av Naousa, organiserte Zafeirakis Theodosiou, Karatasos og Gatsos byens forsvar, og de første sammenstøtende endte i en seier for grekerne. Mehmed Emin kom da foran byen med 10 000 regulære soldater og 10 600 irregulære soldater. Da grekerne likevel ikke vil overgi seg satte Mehmed Emin i gang med en rekke angrep som presset grekerne bakover og til sist erobret byen i april, hjulpet av fiender av Zafeirakis som hadde avslørt et uvoktet sted, "Alonia". Deretter fulgte represalier og henrettelser, og det er rapportert at kvinnene kastet seg i fossen Arapitsa for ikke å bli voldtatt av muslimene og deretter solgt som slaver. De som brøt gjennom beleiringen av Naousa falt tilbake i Kozani, Siatista og elven Aspropotamos, eller ble fraktet vekk av flåten fra Psara til de nordlige egeiske øyene.

Kypros

Topografisk kart over Kypros.

Den 9. juni 1821 seilte 3 skip fra Kypros med general Konstantinos Kanaris. De gikk i land ved Asprovrisi i Lapithou. Kanaris brakte med seg papirer fra Filiki Etaireia, og skipene ble ønsket velkommen med begeistring og patriotiske rop fra de lokale grekere som ga sin hjelp til Kanaris og soldatene fra Kypros.

Kanaris brakte med seg de soldater som opprettet «kypriotenes søyle» («Φάλαγγα των Κυπρίων»), ledet av general Khatzipetros, og som kjempet med ekstraordinær tapperhet i Hellas. Totalt sett kjempet antagelig rundt tusen kyprioter i uavhengighetskampen, og mange av dm døde. Ved Missolonghi ble mange drept og i slagen ved Athen i 1827 ble rundt 130 drept. I det greske nasjonalbiblioteket er det en liste på 580 kyprioter som kjempet i krigen mellom 1821 og 1829. Det ble sagt at når general Khatzipetros viste fram sine militære dekorasjoner, erklærte han: «Disse ble gitt til meg grunnet heltemotet og tapperheten til kypriotenes søyle.» Den kypriotiske bataljonen kjempet med deres eget særegne krigsbanner som besto av et hvitt flagg med et stort blått kors. Flagget ble heist på en tremast, spisset i den ene enden slik at det også kunne bli benyttet som en lanse i slag. Den legendariske krigsflagget er i dag oppbevart i Det nasjonal historiemuseum i Athen.

Lederen av grekerne på Kypros var erkebiskop Kyprianos og var blitt innlemmet i Filiki Etairia i 1818. Han hadde lovet å støtte kampen med mat og penger. Gjennom hele frigjøringskampen ble det fraktet inn forsyninger fra Kypros av Filiki Etairia for å støtte den greske kampen. Grekerne på Kypros tok stor risiko ved i hemmelighet å losse forsyninger på båter som med jevne mellomrom seilte til det greske fastlandet. De osmanske herskerne på Kypros var oppmerksom på den kypriotiske opprørsånden og alle som ble oppdaget i å støtte den greske saken ble dømt til døden. Indisiene om de hemmelige skipslastene fra Kypros ble nedtegnet av den franske konsulen på Kypros.

«Det greske ble født da verden ble født, Det finnes ingen som kan fjerne den, Ingen, for det er beskyttet ovenfra av min Gud, Ikke før hele verden ender vil det greske folk forsvinne!»

Erkebiskop Kyprianos' svar på Küçük Mehmets trussel om å drepe alle grekerne på Kypros.

Tidlig i juli 1821 kom kyprioten og arkimandritt Theofylaktos Thiseas til Larnaka som budbringer for Filiki Etairia med ordrer som skulle viderebringes til hvert hjørne av øya. Det ble imidlertid oppdaget av de muslimske myndighetene, og den lokale pasha Küçük Mehmet tilkalte forsterkninger, konfiskerte våpen og arresterte flere framstående kyprioter. Erkebiskop Kyprianos ble anmodet av sine venner om å forlate øya, men han nektet. 9. juli 1821 fikk Küçük Mehmet portene på den befestede Nikosia stengt. Deretter begynte massakrer av grekere. Rundt 470 framstående kyprioter ble halshogd eller hengt, blant dem Khrysanthos (biskop av Paphos), Meletios (biskop av Kition) og Lavrentios (biskop av Kyrenia). Den neste dagen ble abbeder og munker på Kypros' klostre henrettet. Alle greske landsbyledere ble arrestert og deretter henrettet da de ble mistenkt for å spre patriotisme blant sine egne.

Det er beregnet at alt i alt ble over 2000 grekere på Kypros drept som hevn for øyas deltagelse i den greske revolusjonen. Det var en betydelig andel av befolkningen på denne tiden. I august kom 4000 tyrkiske soldater fra Syria og ytterligere plyndringer og massakrer spredte seg over øya. Erkebiskop Kyprianos sto fast på den greske saken. En engelsk reisende snakket med ham før hendelsene den 9. juli og rapporterte ham uttale: «Min død er ikke langt unna. Jeg vet at de [osmanene] venter på en mulighet å drepe meg.»^{[trenger referanse]} Han ble arrestert og deretter offentlig hengt fra et tre den 9. juli 1821. Hendelsene på Kypros ble på 1880-tallet minnet i et episk dikt av Vasilis Michaelides kalt «Den 9. juli 1821» (gresk: Η 9η Ιουλίου 1821).

Krigen til havs

Angrepet på det tyrkiske flaggskipet i Eresosbukten ved Lésvos av et gresk brannskip, maleri av Konstantinos Volanakis.

Angrepet på det tyrkiske flaggskipet ved Khíos av Konstantinos Kanaris. Maleri av Nikiforos Lytras.

Fra de tidligste dagene av revolusjonen var framgang til havs vitalt for grekerne. Om de ikke greide å slå tilbake den osmanske marine, vil de ikke forhindre at isolert osmanske garnisoner og stryker til lands fikk forsyninger og forsterkninger. Den greske flåten var hovedsakelig bestående av skipene fra de greske øyene i Egeerhavet, hovedsakelig fra tre øyer: Hydra, Spetses og Psará. Hver øy utstyrte, bemannet og administrerte hver sin skvadron under deres egne admiraler.

Selv om de var bemannet av erfarne mannskaper, var de greske skipene ikke bygd for krigføring, kun utstyrt med lette kanoner og mannskapet var bevæpnete handelsfolk. De sto opp imot den osmanske flåte som hadde flere fordeler: dets skip var bygd og utstyrt for krig, de hadde ressursene til det store osmanske rike i ryggen, kommandoen var sentralisert og disiplinert under Kapudan Pasha. Hele den osmanske flåten besto av 23 linkeskip, hver med rundt 80 kanoner, og 7 eller 8 fregatter med 50 kanoner, 5 korvetter med rundt 30 kanoner og rundt 40 brigger med 20 eller ferre kanoner.

Opp mot denne situasjonen besluttet grekerne å benytte brannskip (gresk: πυρπολικά eller μπουρλότα), hvilket hadde vist seg å være effektivt for øyboerne på Psará under orlovopprøret i 1770. Den første prøven ble gjort ved Eresos den 27. mai 1821 da en osmansk fregatt med suksess ble ødelagt av et brannskip ledet av Dimitrios Papanikolis. Med brannskipene hadde grekerne et effektivt våpen mot de osmanske krigsskipene. I de påfølgende årene fikk de greske brannskipene økt omdømme etter å ha ødelagt osmanske flaggskip av Konstantinos Kanaris ved Khíos, etter at øyas befolkning var blitt massakrert i juni 1822. I alt ble 59 angrep med brannskip utført og av dem var 39 suksessfulle.

På denne tiden ble også konvensjonelle sjøslag utkjempet hvor marinekommandanter som Andreas Miaoulis, Nikolis Apostolis, Iakovos Tombazis og Antonios Kriezis utmerket seg selv. Den tidlige suksess til den greske flåte i direkte konfrontasjoner med osmanene ved Patras og Spetses ga de greske mannskapene selvtillit og bidro avgjørende for overlevelsen og suksessen til opprøret på Peloponnes.

Senere da Hellas imidlertid ble forvillet inn i en borgerkrig, tilkalte den osmanske sultan sin sterkeste allierte, Muhammad Ali av Egypt, for støtte. Plaget av indre strid og finansielle vanskeligheter i å holde flåten i konstant beredskap, greide ikke grekerne å forhindre at Kasos og Psará ble erobret og ødelagt i 1824, eller at den egyptiske hæren gjorde landgang ved Methoni. Til tross for seirer ved Samos og Gerontas, var den greske revolusjonen truet av sammenbrudd inntil de vesteuropeiske stormakten besluttet å intervenere i slaget ved Navarino i 1827.

Revolusjonen i fare

Indre strid

Andreas Londos.

Theodoros Kolokotronis. Londos og Kolokotronis var motstandere under den første borgerkrigen da folket på Peloponnes delte. De allierte seg i løpet av den andre og blodigste fasen av striden.

Den første nasjonale forsamling ble dannet ved Epidauros sent i desember 1821, og besto nesten utelukkende av folk fra Peloponnes. Forsamlingen skisserte den første greske konstitusjon og utpekte medlemmer til et utøvende og et lovgivende organ som skulle styre de frigjorte områdene. Mavrokordatos tok posisjonen som president for det utøvende organet for seg selv mens Ypsilantis, som hadde sammenkalt forsamlingen, ble valgt til president for det lovgivende organet, et sted med langt mer begrenset betydning.

Militære ledere og representanter fra Filiki Eteria ble marginalisert, men gradvis vokste Kolokotronis' politiske innflytelse, og snart greide han å få kontroll, sammen med de kapteiner han hadde fikk over på sin side, den peloponnesiske senatet. Sentraladministrasjonen forsøkte å marginalisere Kolokotronis som også hadde under sin kontroll festningen ved Nafplion. I november 1822 besluttet sentraladministrasjonen at den nye nasjonalforsamlingen skulle møtes i Nafplio, og ba Kolokotronis om å overlate festningen til regjeringen. Kolokotronis nektet og forsamlingen kom først sammen i mars 1823 i Astros. Sentralregjeringen ble styrket på bekostning av de regionale organene, en ny konstitusjon ble valgt, og nye medlemmer ble valgt for de utøvende og lovgivende organene.

I et forsøk på å overtale de militære lederne, foreslo sentraladministrasjon til Kolokotronis at han deltok i det utøvende organet som visepresident. Kolokotronis aksepterte, men utløste en alvorlig krise da han forhindret Mavrokordatos, som hadde blitt valgt til president for det rådgivende organet, fra å innta sin posisjon. Hans holdning mot Mavrokordatos førte til raseri blant medlemmene av det rådgivende organet.

Krisen endte med at det rådgivende organet, som var kontrollert av Roumeliotes og hydrioter, veltet det utøvende organet og sa opp dets president, Petros Mavromichalis. Kolokotronis og de fleste fra Peloponnes støttet Mavromichalis som forble president av sitt utøvende organ i Tripolitsa. Imidlertid, et andre utøvende organ, støttet av øyboerne, Sentral-Hellas, og en del fra Akhaia, Andreas Zaimis og Andreas Londos som de mest framstående, ble dannet ved Kranidi med Kountouriotis som president.

I mars 1824 beleiret soldatene til den nye utøvende organet Nafplion og Tripolitsa. Etter en måned med stridigheter og forhandler ble en enighet oppnådd mellom Kolokotronis på den ene siden, og Londos og Zaimis på den andre. Den 22. mai ble den første fasen av borgerkrigen offisielt avsluttet, men de fleste medlemmene av det nye utøvende organet hadde vært misfornøyd med de moderate vilkårene i enigheten som Londos og Zaimis hadde forhandlet.

I løpet av denne perioden hadde de to første avdragene på de engelske lånene ankommet, og posisjonen til regjeringen ble styrket; men stridighetene var ennå ikke over. Zaimis og andre fra Peloponnes som støttet Kountouriotis kom i konflikt med det utøvende organet og allierte seg med Kolokotronis som hisset beboerne av Tripolitsa mot de lokale skatteinnsamlerne fra regjeringen. Papaflessas og Makriyannis klarte ikke å slå ned på opprøret, men Kolokotronis forble inaktiv for en periode grunnet sorg over hans sønn Panos hadde dødd.

Regjeringen omgrupperte sine hæravdelinger som besto hovedsakelig av folk fra Sentral-Hellas og fra området Souli, og de ble ledet av Ioannis Kolettis som aktet å skaffe seg fullstendig seier. På Kolettis' ordre, invaderte to hæravdelinger Peloponnes; det første under Gouras som okkuperte Korint og herjet provinsen; den andre under Karaiskakis, Kitsos Tzavelas og andre, som angrep Londos og Zaimis i Akhaia. I januar 1825 ble Kolokotronis, Deligiannis' familie og andre arrestert av en styrke ledet av Kolettis i egen person. I mai 1825, under press fra egyptisk innblanding, ble de fengslede løslatt og gitt amnesti.

Egypt deltar på osmansk side

Ibrahim angriper Missolonghi, maleri av Giuseppe Pietro Mazzola (1748–1838).

Tokten mot Missolonghi, maleri av Theodoros Vryzakis (1855, Nasjonalgalleriet i Athen).

Den egyptiske innblandingen hadde i begynnelsen til hensikt å være begrenset til Kreta og Kypros. Imidlertid var suksessen til Muhammad Alis soldater begge steder satte tyrkerne i et vanskelig dilemma da de fryktet deres wālis ambisjoner. Muhammad Ali sa seg til sist enig om å sende sin sønn Ibrahim Pasja til Hellas i bytte for ikke bare Kreta og Kypros, men også for Peloponnes og Syria.

Ibrahim Pasja gikk i land ved Methoni den 24. februar 1825 og en måned senere ble han møtt av sin hær på 10 000 infanterister og 1000 kavalerister. Han beseiret den greske garnisonen på den lille øya Sfakteria utenfor kysten av Messenia. Med grekerne i forvirring og uorden, herjet Ibrahim den vestlige delen av Peloponnes og drepte Papaflessas i slaget ved Maniaki.

Den greske regjeringen, i et forsøk på å stoppe egypterne, løslatte Kolokotronis fra fangenskap, men heller ikke han oppnådde suksess. Ved slutten av juni hadde Ibrahim erobret byen Argos og var ikke langt fra Nafplion. Byen ble berget av kommandør Gawen Hamilton fra den britiske marine som plasserte sine skip i en posisjon som så ut som om han ville støtte forsvaret av byen.

På samme tid beleiret den tyrkiske hæren i Sentral-Hellas byen Missolonghi for tredje gang. Beleiringen hadde begynt den 15. april 1825, dagen da Navarino ble erobret av Ibrahim. Tidlig på høsten hadde greske flåten under kommando av Miaoulis tvunget den tyrkiske flåten i Korintbukta til å trekke seg tilbake etter å ha angrepet den med brannskip. Tyrkerne ble forent med Ibrahim og den egyptiske hæren midtvinters, men hans hær hadde ikke bedre lykke i å trenge gjennom forsvaret til Missolonghi.

Om våren 1826 greide Ibrahim erobre våtmarkene rundt byen, om enn ikke uten store tap. Således forhindret han grekerne å få tilgang til havet og til å skaffe seg forsyninger. Til tross for egypterne og tyrkernes tilbud om å stoppe angrepene, avslo grekerne og fortsatte å forsvare seg.

Den 22. april besluttet grekerne å seile fra byen i løpet av natten med 3000 menn som slo en plogveg gjennom de egyptiske linjene for å kunne la 6000 kvinner, barn og ikkestridende til å følge. Imidlertid hadde en bulgarsk desertør informert Ibrahim om hva grekerne hadde til hensikt og fikk satt inn hele hæren. Kun 1800 grekere greide å slå seg gjennom de egyptiske linjene. Mellom 3000 og 4000 kvinner og barn ble tatt til fange og sendt til slaveri, og mange av de grekerne som ble etterlatt bak valgte selvmord ved å blåse seg opp i filler ved krutt framfor å ende livet i muslimsk slaveri.

Ibrahim fikk av gårde sendebud til grekerne med krav om at de måtte overgi seg eller så ville han ødelegge deres land like ille som hadde han hadde herjet Peloponnes. Grekerne ga følgende svar:

Til Ibrahim Pasja fra de få grekere fra Mani og resten av grekere som lever her. Vi har mottatt ditt brev hvor du forsøker å skremme oss ved å si at om vi ikke overgir oss, vil du drepe maniotene og plyndre Mani. Det er derfor vi venter på deg og din hær. Vi, innbyggerne av Mani, signerer og venter på deg.

Ibrahim forsøkte å invadere Manihalvøya fra nordøst i nærheten av Almiro den 21. juni 1826, men han ble tvunget til stoppe ved befestningene ved Vergas i nordlige Mani. Hans hær på rundt 7000 menn ble holdt stangen av en hær på rundt 2000 manioter og 500 grekere fra andre deler av Hellas inntil Kolokotronis angrep egypterne bakfra og tvang dem til å trekke seg tilbake. Ibrahim forsøkte på nytt å invadere Mani, men på nytt beseiret maniotene de tyrkiske og egyptiske styrkene. Maniotene forfulgte egypterne hele vegen til Kalamata før de til sist vendte tilbake til Vergas. Dette slaget kostet mye for Ibrahim, ikke bare for at han hadde tapt 2500 menn, men også for at det la i grus hans plan om å invadere Mani fra nord. Han forsøkte flere ganger å ta Mani, men hver gang ble hans styrker slått tilbake, og de hadde generelt større tap en grekerne.

Britisk, fransk og russisk intervensjon

Innledende fiendskap

Tsar Aleksander I av Russland

Da nyhetene om den gresk revolusjonen først ble mottatt, var reaksjonene til de europeiske stormaktene gjennomgående fiendtlige. I tiden etter den franske revolusjon fryktet de selv folkelig opprør. De anerkjente degenerering av Det osmanske rike, men visste ikke hvordan de skulle håndtere denne situasjonen (et problem som ble karakterisert som «det østlige problemet»). I frykt for komplikasjonene av en eventuell deling av Det osmanske rike, hadde den britiske utenriksminister Castlereagh, den østerrikske utenriksminister Metternich, og den russiske tsar Aleksander alle den samme oppfatning: nødvendigheten av å opprettholde status quo og bevare freden i Europa.

Metternich forsøkte også å underminere den russiske utenriksminister Ioannis Kapodistrias som var av gresk opprinnelse. Kapodistrias krevde at Alexander erklærte krig mot osmanene for å frigjøre Hellas og samtidig øke Russlands storhet. Metternich overbeviste Aleksander om at Kapodistrias var i forbund med de italienske carbonariene, en italienske revolusjonær gruppe, og fikk tsaren til å miskjenne Kapodistrias. Som et resultat av den russiske reaksjonen på Alexander Ypsilantis gikk Kapodistrias av som utenriksminister og flyttet til Sveits.

Likevel var Aleksanders posisjon ambivalent da han så på seg selv som beskytter av den ortodokse kirke, og hans undersåtter var meget opprørte over drapet på den greske patriarken. Disse faktorene kan forklare hvorfor, etter å ha fordømt den greske revolusjonen, sendte et ultimatum til Istanbul den 27. juli 1821. Imidlertid gikk risikoen for krig bort umiddelbart etter at Metternich og Castlereagh overtalte den osmanske sultan til å gjøre en del innrømmelser overfor den russiske tsar. Den 14. desember 1822 fordømte den hellige allianse (bestående av Russland, Østerrike og Preussen) den greske revolusjon ved at den var vågal og farlig.

Endring av oppfatning

George Canning, britisk utenriksminister.

I august 1822 ble George Canning utpekt av den britiske regjeringen for å erstatte Castlereagh. Canning var påvirket av den økende folkelige agitasjon mot osmanene og han mente at en avtale ikke lenger kunne bli utsatt. Han fryktet også at Russland kunne foreta ensidige handlinger mot Det osmanske rike.

I mars 1823 erklærte Canning at «når en hel nasjon gjør opprør mot sin erobrer, kan ikke nasjonen bli betraktet som sjørøversk, men som en nasjon i krig.» I februar det samme året gjorde han Det osmanske rike oppmerksom på at Storbritannia ville opprettholde vennligsinnede forbindelser med riket. Kommisjonæren for De joniske øyer, som tilhørte Storbritannia, ble beordret til å betrakte grekerne som en stat i krig og gi dem rett til å kutte av bestemte områder som tyrkerne kunne skaffe seg forsyninger.

Disse virkemidlene førte til økt britisk innflytelse. Den ble styrket ved å gi to lån som grekerne greide å inngå med britene i 1824 og 1825. Disse lånene, da de ble effektivisert, gjorde City of London, Storbritannias finanssenter, som faktisk finansierer av den gresk frihetskampen. Det inspirerte til opprettelsen av et «britisk» politisk parti i Hellas som fremmet at den greske revolusjonen kunne bare vinnes med hjelp av Storbritannia. På samme tid, grupper tilknyttet Russland og Frankrike gjorde seg også gjeldende. Disse skulle senere strebe for makt under kong Ottos styre.

Da tsar Nikolaj I etterfulgte Aleksander i desember 1825 besluttet Canning å handle øyeblikkelig. Han sendte hertugen av Wellington til Russland, og resultatet var St. Petersburg-protokollen av den 4. april 1826. I henhold til protokollen var de to stormaktene enige om megle mellom grekerne og osmanene på grunnlag av fullstendig selvstyre av Hellas under osmansk overherredømme. Før han møtte Wellington hadde tsaren allerede sent et ultimatum til den osmanske Høyporten (porten til Topkapipalasset i Istanbul) for å kreve at fyrstedømmene øyeblikkelig ble evakuerte og at utsendinger ble sendt til Russland for å forhandle framstående saker. Sultanen svarte at han ville sende sendebud og den 7. oktober 1826 ble Akkermankonvensjonen signert hvor russiske krav angående Serbia og fyrstedømmene ble akseptert.

HMS «Asia»

Grekerne søkte formelt for mekling basert på St. Petersburg-protokollen mens osmanene og egypterne ikke viste seg villige til å slutte krigføringen. Canning forberedte derfor for handling ved å forhandle Londontraktaten den 6. juli 1827 med Frankrike og Russland. Denne besluttet at de allierte skulle på nytt tilby forhandlinger, og om sultanen avslo det ville de benytte alle de midler som var nødvendig for å tvinge fram opphør av krigføringen i Hellas. I mellomtiden hadde nyheten nådd fram til Hellas i slutten av juli 1827 at Ibrahim Pasjas krigsflåte var ferdig og klar i Alexandria og seilte mot Navarino for å møte resten av den egyptisk-tyrkiske flåte. Målet var å angripe Hydra og slå ut øyas flåte fra krigen. Den 29. august avviste Høyporten formelt Londontraktatens betingelser, og deretter seilte den britiske og franske krigsflåten, ledet av admiral Edward Codrington og admiral Henri de Rigny, inn i Argosbukta og krevde å få et møte med greske representanter om bord på HMS «Asia».

Slaget ved Navarino (1827)

Utdypende artikkel: Slaget ved Navarino

«Sjøslaget ved Navarino», maleri ved Ambroise Louis Garneray (1827).

Etter at den greske delegasjonen, ledet av Alexandros Mavrokordatos, aksepterte vilkårene i traktaten, forberedte de allierte seg på våpenstillstand, og deres to flåter ble instruert å avskjære forsyninger til Ibrahims styrker. Da Ibrahim Pasjas flåte, som ble advart av britene og franskmennene om å holde seg unna Hellas, forlot Alexandria og ble forent med de andre osmanske og egyptiske enhetene ved Navarino (det italienske navnet for Pylos) den 8. september. Codrington kom med sin skvadron utenfor Navarino den 12. september. Den 13. oktober ble Codrington forent utenfor Navarino av sin allierte, en fransk skvadron under ledelse av De Rigny og i tillegg en russisk skvadron under Lodewijk van Heiden.

Ved ankomst ved Navarino forsøkte Codgrinton og de Rigny å forhandle med Ibrahim, men denne insisterte at på grunn av sultanens ordre måtte han ødelegge Hydra. Codrington svarte med å si at om Ibrahims flåte forsøke seile noe annet sted enn hjem, ville han ødelegge dem. Ibrahim gikk med på å skrive til sultanen for å se om ordren kunne endres, og samtidig klagde han på at grekerne ville være i stand til å fortsette sine angrep. Codrington lovte at han ville forhindre grekerne og filhellenere fra å angripe tyrkerne og egypterne. Etter dette oppløste han det meste av sin flåte som returnerte til Malta mens franskmennene seilte inn i Egeerhavet.

Imidlertid da filhellenistiske Frank Hastings ødela en tyrkisk marineskvadron sendte Ibrahim ut en avdeling fra sin flåte fra Navarino med ordre om å beseire Hastings. Codrington hadde ikke hørt om Hastings handlinger og trodde at Ibrahim brøt avtalen. Codrington avskjæret flåten og fikk dem til å trekke seg tilbake, og det samme skjedde på nytt neste dag da Ibrahīm personlig ledet flåten. Codrington samlet sin flåte på nytt da britene kom tilbake fra Malta og franskmennene fra Egeerhavet. De ble også forent med den russiske kontingent ledet av Heiden. Ibrahim begynte da krigshandlinger for å utslette grekerne på Peloponnes i den tro at de allierte hadde brutt avtalen.

Den 20. oktober 1827, da været ble verre, gikk den britiske, russiske og franske flåten kl 13.30 inn i Navarinobukten i en fredelig formasjon mens mannskapet ble beordret til å bemanne bevæpningen og med delvis åpne kanonporter, men med streng ordre om å skyte bare dersom de ble angrepet. Da flåten begynte å fylle opp bukten, med de britiske fartøyene først og i midten, med de franske fartøyene til styrbord, mot de osmanske fartøyene, og de russiske til babord, noe bak de franske, ble det ikke gjort noen forsøk fra de osmanske kystbatteriene eller korvettene om å hindre dem, men Codrington mottok en melding fra Ibrahim Pasja om at det ikke var gitt tillatelse til de allierte om å komme inn i bukten og at de måtte snu umiddelbart. Codrington avviste denne meldingen, og svarte at han var ikke kommet for å motta ordre, men å gi dem, og advarte om at om det ble løsnet skudd, ville den osmanske flåten bli ødelagt.

Codrington hevdet at osmanene innledet kamphandlingene, ved at da en britisk fregatt sendte en båt for å anmode egypterne om å flytte deres brannskip, ble offiseren om bord skutt av egypterne. Fregatten svarte med å skyte med musketter til gjengjeld, og et egyptisk skip fyrte et kanonskudd mot det franske flaggskipet «Sirene» som gjengjeldte ilden.

Sammenstøtet førte til gjensidige fulle krigshandlinger og endte med absolutt seier for de allierte og utryddelse av den egyptisk-tyrkiske flåten. Av 89 egyptisk-tyrkiske skip som deltok i sjøslaget var det kun 14 som greide å komme seg tilbake til Alexandria. Ifølge Codrington ble 8000 osmaner drept, mens de allierte mistet ikke ett skip og fikk kun 181 døde. En rekke allierte skip ble imidlertid sterkt skadet og seks av disse ble enten utrangerte eller måtte reise hjem for reparasjoner. Høyporten krevde skadeserstatning for de ødelagte skipene, men sultanens krav ble avvist på grunnlag at det var tyrkerne selv som hadde vært angriperne. Ambassadørene til de tre landene hos de allierte forlot også Konstantinopel.

I England ble sjøslaget kritisert for å være en «ubehagelig hendelse» (untoward event) mot Det osmanske rike som ble karakterisert som «gammel alliert». Codrington ble kalt hjem og klandret for å ha tillatt å la de egyptisk-tyrkiske skipene frakte med seg rundt 2000 grekere som ble tatt for å ende sitt liv som slaver. I Frankrike ble nyheten om sjøslaget møtt med stor entusiasme og regjeringen fikk et uventet løft i popularitet. Russland tok formelt anledningen til å erklære krig mot Det osmanske rike.

I oktober 1828 omgrupperte grekerne og opprettet en ny regjering under Ioannis Kapodistrias. Deretter avanserte de for å erobre så mye områder som mulig, inkludert Athen og Theben, før vestmaktene påførte våpenhvile. I henhold til Peloponnes aksepterte Storbritannia og Russland det franske tilbudet om å sende en hær for å jage vekk Ibrahims soldater. Nicolas-Joseph Maison, som ble gitt kommandoen over den franske ekspedisjonshær som gikk i land den 30. august 1828 ved Petalidi, og hjalp grekerne å fjerne alle fiendtlige styrker fra Peloponnes innen 30. oktober. Maison iverksatte således den overensstemmelse som Codrington hadde forhandlet og signert i Alexandria med Muhammad Ali, og som krevde tilbaketrekning av alle egyptiske tropper fra Peloponnes.

Den siste betydelig krigshandling i krigen var slaget ved Petra som skjedde nord for Attika. Greske styrker under Demetrios Ypsilantis, som for første gang var trenet til å kjempe som en regulær europeisk hær framfor som en geriljagruppe, avanserte mot Aslan Beys styrker og beseiret dem. Tyrkerne overga alt land fra Lebadeia til elven Sperchios i Fthiotis i bytte for trygg passasje ut av Sentral-Hellas. Som den nær samtidshistorikeren George Finlay har understreket:

«Således hadde fyrst Demetrius Hypsilantes den ære å avslutte krigen som hans bror hadde påbegynt ved bredden av Prut.»

Fra selvstyre til uavhengighet

Kart som viser det opprinnelige området til kongeriket Hellas slik det ble framlagt i avtalen av 1832 (i mørk blått).

Den 21. desember 1828 møttes ambassadørene fra Storbritannia, Russland og Frankrike på øya Poros og forberedte en protokoll som fremmet opprettelsen av en selvstyrt stat styrt av en monark som skulle bekreftes av et dekret fra sultanen. Den foreslåtte grensen gikk fra Arta to Volos, og til tross for Kapodistrias' anstrengelser, ville den nye staten kun omfatte øyene i Kykladene, Sporadene, Samos, og muligens Kreta. Basert på Porosprotokollen, ble Londonkonferansen enig om protokollen den 22. mars 1829 som aksepterte de fleste av ambassadørenes forslag, men trakk grensene lengre sør enn det opprinnelige forslaget, og om fattet heller ikke Samos og Kreta i den nye staten.

Under press fra Russland gikk Høyporten i Istanbul med på vilkårene i Londontraktaten av 6. juli 1827, og protokollen av 22. mars 1829. Snart etterpå kom Storbritannia og Frankrike opp med ideen om et uavhengig Hellas og forsøkte å begrense Russlands innflytelse på den nye staten. Russland mislikte ideen, men kunne heller ikke avvise den, og således ble de tre stormaktene enige om å opprette en uavhengig gresk stat under felles beskyttelse, og konkluderte protokollene av 3. februar 1830.

Enhver stat på 1800-tallet måtte ha en monark, og Otto av Wittelsbach ble valgt som konge av den nyopprettede greske staten.

Ved en av protokollene ble den greske trone først tilbudt Leopold, prins av Sachsen-Coburg-Gotha og den framtidige konge av Belgia. Mismodig av det dystre bildet som ble framstilt av Kapodistrias, og misfornøyd med grensen Aspropotamos-Zitouni som erstattet den langt mer fordelaktige linjen som gikk fra Arta til Volos som ble overveid av stormaktene tidligere, avslo han. Forhandlingene ble midlertidig satt på vent etter at Kapodistrias ble myrdet i 1831 i Nafplion av en fra Mavromichalis' familie etter ha krevd at de betingelsesløst underkastet seg hans autoritet. Da de nektet fikk Kapodistrias satt Petros Mavromichalis i fengsel, noe som fikk hans familie å sverge hevn.

Tilbaketrekningen av Leopold som kandidat til den greske trone og julirevolusjonen i Frankrike, forsinket ytterligere en avgjørelse for det nye kongerikets grenser inntil en ny regjering ble opprettet av Storbritannia. Lord Palmerston, som overtok som britisk utenriksminister, gikk med på grensen Arta–Volos. Imidlertid fikk et hemmelig notat om Kreta, som en fullmektig fra Bayern kommuniserte med Storbritannia, Frankrike og Russland, ingen følger.

I mai 1832 sammenkalte Palmerston til konferanse i London. De tre stormaktene tilbød den greske trone til prinsen av Bayern, Otto av Wittelsbach. I mellomtiden hadde den gresk nasjonalforsamling ved Nafplion godkjent valget av Otto og vedtatt konstitusjonen av 1832 (som ble kjent som «Den hegemoniske konstitusjon»). Som garantister for det greske monarki hadde de britiske, franske og russiske stormaktene også bli enige om et sikre et lån på 60 millioner franc til den nye kongen, og ga myndighet til deres ambassadører i den osmanske hovedstaden om sikre en avslutning på krigen. Under protokollen som ble signert den 7. mai 1832 mellom Bayern og stormaktene, ble Hellas definert som «et monarki og en uavhengig stat», men som var pålagt å betale en erstatning til den osmanske Høyporten. Protokollen skisserte også vegen som regentskapet skulle bli håndtert inntil Otto nådde sin myndighet, samtidig som det også ble konkludert med ytterligere et gresk lån på 2,4 millioner pund.

Den 21. juli 1832 signerte den britiske ambassadør Stratford Canning og de andre representantene fra stormaktene i Istanbul Konstantinopeltraktaten som fastsatte grensene til det nye greske kongeriket ved Arta–Volos-linjen. Grensene til kongeriket ble tatt opp igjen i Londonprotokollen av 30. august 1832, også signert av de tre stormaktene som således ratifiserte vilkårene i Konstantinopeltraktaten.

Massakrer

Eugène Delacroix' Scène des massacres de Scio (Khíosmassakren), oljemaleri 1824, Louvre, Paris).

Bortimot så snart som frigjøringskrigen begynte var skjedde storstilte massakrer og grusomheter utøvd av både de gresk opprørerne og de osmanske myndighetene. Grekerne massakrerte tyrkere og muslimer, hovedsakelig innbyggere på Peloponnes og Attika, hvor greske styrker var dominerende, ved at disse ble identifisert med den osmanske undertrykkelsen. På den annen side massakrerte tyrkerne og muslimene grekere som ble identifisert eller assosiert med frigjøringskampen, særlig i Anatolia, Kreta, Istanbul, Kypros, Makedonia, og på de egeiske øyer.

En del av de beryktede folkemordene var Khíosmassakren, massakren på Psará, massakrene som fulgte Tripolitsamassakren, og Navarinomassakren. Det er diskusjon blant historikere over hvilke massakrer som ble utført av grekere skal bli vurdert som en reaksjon på tidligere hendelser (slik som massakren på grekere i Tripoli etter den mislykkede Orlovopprøret i 1770 og ødeleggelsen av den hellige bande av 1821) eller som adskilte grusomheter som begynte på samme tid med utbruddet av opprøret.

I løpet av krigen ble titusener av greske sivile drept, etterlatt for å dø eller fraktet bort for slaveri. De fleste grekere i de greske områdene i Istanbul ble massakrert. Et stort antall kristne geistlige ble også drept, inkludert patriark Gregorios (Gregor V).

Noen ganger benevnt eller anklaget som allierte av tyrkerne på Peloponnes, ble jødene også massakrert av grekerne. Tragedien kan ha vært en sideeffekt av drapene på tyrkerne i Tripoli, den siste osmanske festningen i sør hvor jødene hadde søkt tilflukt fra krigen, framfor å være en særskilt handling rettet mot jødene som sådan. Mange jøder i Hellas og over hele Europa støttet det greske opprøret, benyttet sine ressurser for å skaffe betydelig lån til den nyopprettede greske regjeringen. Suksessen til den greske revolusjonen kom til å stimulere den gryende jødiske nasjonalisme som senere ble kalt for sionisme. Som følge av etableringen av den greske stat uten osmansk overherredømme, var det mange jødiske immigranter som kom fra Sentral-Europa og fra Det osmanske rike.

Ettertid

Konsekvensene av den greske revolusjon er til dels flertydig i den umiddelbare ettertiden. En uavhengig gresk stat hadde blitt etablert, men med Storbritannia, Russland og Frankrike som krevde en betydelig innflytelse i gresk politikk, en importert adel fra Bayern som monarki, og en hær bestående av leiesoldater. Landet hadde blitt herjet i tiår med krig, var fylt med feilplasserte flyktninger og tomme tyrkiske eiendommer, og med sterkt behov for landreformer.

«I dag er fedrelandet gjenfødt som så lenge var tapt og utslettet. I dag er krigerne gjenoppstått fra det døde, politisk, religiøst foruten militært, for vår konge har kommet som vi har skapt med Guds makt. Lovpriset være ditt mest ærbare navn, allmektige og mest nådige Herre.»

Makriyannis' Memoirs ved ankomsten av kong Otto.

Befolkningen i den nye staten utgjorde rundt 800 000 mennesker, noe som representerte mindre enn en tredjedel av det 2,5 millioner grekere i Det osmanske rike. I løpet av store deler av neste århundre søkte den greske stat frigjøring av alle grekere i Det osmanske rike (se irredentisme), i henhold til Megali Idea (gresk: Μεγάλη Ιδέα, «Den store ide») det vil si målsetningen om å forene alle grekere i ett land.

Som folk var grekerne betraktet innenfor Det osmanske rike, særlig av den muslimske befolkningen (hvilket utgjorde flertallet) som forrædere. Fanariotere, som inntil da hadde hatt høye posisjoner i administrasjonen av Det osmanske rike, ble deretter sett på som mistenkelige og de mistet deres tidligere særskilte status. I Istanbul og i resten av Det osmanske rike hvor gresk bankvesen og handelsmenn hadde vært dominerende, ble de bortimot erstattet av armenere i bankvesenet og jødiske handelsmenn fikk økt betydning.

I det langvarige historiske perspektivet markerte frigjøringen av Hellas til begynnelsen på sammenbruddet på Det osmanske rike, til tross for det nye landets beskjedne størrelse og fattigdom. For første gang hadde et undertrykt kristent folk oppnådd uavhengighet fra muslimsk osmansk styre og etablert en uavhengig uavhengig stat som ble anerkjent av resten av Europa. Hvor tidligere kun store nasjoner som Storbritannia og Frankrike ble bedømt som verdige av nasjonal selvbestemmelse, betydde den greske revolusjon anerkjennelsen og legitimeringen av små etniske baserte nasjonalstater. Det fremmet nasjonalistiske bevegelser blant andre underlagte folk innenfor Det osmanske rike: serbere, bulgarere, rumenere og armenere kom alle til sist til å slåss for og til sist vinne sin uavhengighet.

Kort tid etter at krigen var avsluttet begynte det polske folk, som var underlagt Russland og oppmuntret av den greske seieren, Novemberoppstanden i håp om å oppnå uavhengighet. Oppstanden feilet og polisk uavhengighet måtte vente til 1918. Den nyetablerte gresk stat ble begynnelsen på ytterligere ekspansjon og i løpet av et århundret ble deler av Makedonia, Kreta, Epirus, mange øyer i Egeerhavet og andre greskspråklige områder igjen forent med den nye greske stat.

Billedgalleri

Frihetskjempere

• 
  Alexander Ypsilantis
• 
  Demetrios Ypsilantis
• 
  Konstantinos Kanaris
• 
  Laskarina Bouboulina
• 
  Manto Mavrogenous
• 
  Athanasios Diakos
• 
  Andreas Miaoulis
• 
  Petros Mavromichalis
• 
  Ioannis Makrygiannis
• 
  Georgios Karaiskakis
• 
  Antonios Kriezis
• 
  Dimitrios Papanikolis
• 
  Papaflessas
• 
  Markos Botzaris
• 
  Lord Byron
• 
  Charles Nicolas Fabvier
• 
  Nikitas Stamatelopoulos

Hendelser

• 
  «Den hellige bande av 1821 i slaget ved Dragashani», maleri ved Peter von Hess.
• 
  «Maniottiske revolusjonære etter beleiringen av Tripolitsa», maleri ved Peter von Hess.
• 
  «Ødeleggelsen av det osmanske flaggskip ved Khíos av Kanaris», maleri av Nikiforos Lytras.
• 
  «Hellas ved ruinene av Missolonghi», maleri av Eugène Delacroix.
• 
  «Takknemlige Hellas», maleri av Theodoros Vryzakis.

Litteratur

Primære kilder

• Finlay, George (1861): History of the Greek Revolution. W. Blackwood and Sons.
• Howe, Samuel Gridley (1828): An Historical Sketch of the Greek Revolution. White, Gallaher & White.
• Gordon, Thomas (1844): History of the Greek Revolution. London.
• Makriyannis, Yannis: Memoirs. Se den originale teksten i Βικιθήκη.

Sekundære kilder

• Adanir, Fikret (2006): «Semi-autonomous Provincial Forces in the Balkans and Anatolia» i: Fleet, Kate; Faroqhi, Suraiya; Kasaba, Reşat: The Cambridge History of Turkey 3. Cambridge University Press. ISBN 0-521-62095-3.
• Batalas, Achilles (2003): «Send a Thief to Catch a Thief: State-building and the Employment of Irregular Military Formations in Mid-Nineteenth-Century Greece» i: Davis, Diane E.; Pereira, Anthony W.: Irregular Armed Forces and Their Role in Politics and State Formation. Cambridge University Press. ISBN 0-521-81277-1.
• Barker, Philip W. (2008): «Greece» i: Religious Nationalism in Modern Europe. Taylor & Francis. ISBN 0-415-77514-0.
• Bisaha, Nancy (2006): «Byzantium and Greek Refugees» i: Creating East and West. University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-1976-7.
• Booras, Harris J. (1934): Hellenic Independence and America's Contribution to the Cause. Tuttle. ASIN B-002-2FSTL-I.
• Bowman, Steven (2004): «The Jews in Greece» (PDF) i: Ehrlich, Leonard H.; Bolozky, Shmuel ; Rothstein, Robert A.; Schwartz, Murray; Berkovitz, Jay R.; Young, James E.: Textures and Meanings: Thirty Years of Judaic Studies at the University of Massachusetts Amherst. University of Massachusetts Amherst.
• Brewer, David (2003): The Greek War of Independence: The Struggle for Freedom from Ottoman Oppression and the Birth of the Modern Greek Nation. Overlook Press. ISBN 1-58567-395-1.
• Bridge, F.R.; Bullen, Roger (2005): «Every Nation for Itself» i: The Great Powers and the European States System 1814–1914. I.B. Tauris. ISBN 0-582-78458-1.
• Brown, L. Carl (1984): International Politics and the Middle East: Old Rules, Dangerous Game. I.B.Tauris. ISBN 1-85043-000-4.
• Clogg, Richard (2002) [1992]: A Concise History of Greece (2. utg.). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-00479-9.
• Clogg, Richard (Mai 1972): «Review, The Great Church in Captivity:A study of the Patriarchate of Constantinople from the Eve of the turkish Conquest to the Greek War of Independence» i: Middle Eastern Studies 8 (2): 247–257.
• Dakin, Douglas (1973): The Greek struggle for independence, 1821–1833. University of California Press. ISBN 0-520-02342-0.
• Detorakis, Theocharis (1988): «Η Τουρκοκρατία στην Κρήτη» («Tyrkisk styre på Kreta») i: Panagiotakis, Nikolaos M.: Crete, History and Civilization (på gresk) II. Vikelea Library, Association of Regional Associations of Regional Municipalities. s. 333–436.
• Dimitropoulos, Dimitris (2009): «Kolokotronis during the Infighting» i: Theodoros Kolokotronis (på gresk). Athens: Ta Nea. ISBN 978-960-469-707-6.
• Dodsley, James (1833): Annual Register. University of California. s. 910.
• Frazee, Charles A. (1969): «The Year of Revolution 1821» i: The Orthodox Church and Independent Greece. CUP Archive.
• Georgiades–Arnakis, G. (September 1952): «The Greek Church of Constantinople and the Ottoman Empire» i: The Journal of Modern History 24 (3): 235–250. doi:10.1086/237518. JSTOR 1875481.
• Goldstein, Erik (1992): Wars and Peace Treaties, 1816–1991: 1816–1991. Routledge. ISBN 0-415-07822-9.
• Hitchins, Keith (1996): «The Beginnings of a Modern State» i: The Romanians, 1774–1866. Oxford University Press. ISBN 0-19-820591-0.
• Howarth, David (1976): The Greek Adventure. Atheneum. ISBN 0-689-10653-X.
• Jelavich, Barbara (1983): History of the Balkans, 18th and 19th centuries. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-27458-3.
• Kassis, Kyriakos (1979): Mani's History. Athen: Presoft.
• Koliopoulos, John S. (1987): Brigands with a Cause: Brigandage and Irredentism in Modern Greece, 1821–1912. Clarendon. ISBN 0-19-888653-5.
• Koliopoulos, John S.; Veremis, Thanos M. (2004): «A Regime to Suit the Nation» i: Greece: the Modern Sequel. C. Hurst & Co. Publishers. ISBN 1-85065-463-8.
• Krimbas, Costas B. (2005): «Greek Auditors in the Courses of Jean Lamarck» i: The Historical Review 2: 153–159.
• Mazower, Mark (2004): Salonica, City of Ghosts: Christians, Muslims and Jews, 1430–1950. London: HarperCollins. ISBN 0-00-712023-0.
• McGregor, Andrew James (2006): «Egypt in the Greek Revolution» i: A Military History of Modern Egypt. Greenwood Publishing Group. ISBN 0-275-98601-2.
• Miller, William (1966): «The War of Greek Independence» i: The Ottoman Empire and Its Successors. Routledge. ISBN 0-7146-1974-4.
• Milton, John; Diekhoff, John Siemon (1965): Milton on himself. Cohen & West. p. 267. OCLC 359509.
• Panagiotopoulos, Vassilis, red. (2003): History of Modern Hellenism (på gresk) III. Athen: Ellinika Grammata. ISBN 960-406-540-8.
  • Papageorgiou, Stephanos P.: «The First Year of Freedom». s. 53–72.
  • Theodoridis, Georgios K.: «A Modern State». s. 125–142.
  • Tzakis, Dionysis: «The Military Events (1822–1824)». s. 73–102.
• Paparrigopoulos, Constantine; Karolidis, Pavlos (1925): History of the Hellenic Nation. Athen: Eleftheroudakis.
• Rivlin, Brancha (1988): The Holocaust in Greece. Keterpress Enterprises Jerusalem.
• Roy, Christian (2005): «Annunciation» i: Traditional Festivals. ABC-CLIO. ISBN 1-57607-089-1.
• Rotzokos, Nikos (2003): «The Civil Wars» i: Panagiotopoulos, Vassilis: History of Modern Hellenism (på gresk) III. Athens: Ellinika Grammata. s. 143–170. ISBN 960-406-540-8.

Eksterne lenker

• «Greek Declaration of Independence», Wikisource
• Greek War of Independence
• The Question of Greek Independence: A Study of British Policy in the Near East, 1821–1833