Hopp til innhold

Det norske landssvikoppgjøret: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Linje 91: Linje 91:


Mellom {{formatnum:100000}} og {{formatnum:150000}} nordmenn hadde lønnet arbeid hos okkupasjonsmakten.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 244</ref> Dette ble ikke regnet som kriminelt, men erstatningsdirektoratet hadde flere saker oppe til vurdering. Personer som hadde betydelig inntekt ved å organisere slikt arbeid eller ved leveranser til tyskerne, kunne bli tiltalt for økonomisk landssvik.
Mellom {{formatnum:100000}} og {{formatnum:150000}} nordmenn hadde lønnet arbeid hos okkupasjonsmakten.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 244</ref> Dette ble ikke regnet som kriminelt, men erstatningsdirektoratet hadde flere saker oppe til vurdering. Personer som hadde betydelig inntekt ved å organisere slikt arbeid eller ved leveranser til tyskerne, kunne bli tiltalt for økonomisk landssvik.

De nazifiserte avisene som kom ut under okkupasjonen ble kritisert offentlig, blant annet ble ''[[Aftenposten]]'' kritisert av ''[[Arbeiderbladet]]''. [[Anders Lange]] kritiserte ''Aftenposten'' og ville ha den dømt. ''[[Morgenposten]]'' ble i 1948 dømt til å betale 170000 kroner av sin fortjeneste, og deretter inngikk ''Aftenposten'' og en del andre aviser en avtale med myndighetene om frivillig å betale 1,5 millioner kroner.<ref>[[#refSkodvin8|Eriksen mfl (1987)]] s. 245</ref>


===NS-medlemmer===
===NS-medlemmer===

Sideversjonen fra 3. apr. 2018 kl. 00:27

Vidkun Quisling (1887-1945) ledet fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) under andre verdenskrig i Norge 1940–1945. Han samarbeidet aktivt med den tyske okkupasjonsmakten, og ble dømt til døden i landssvikoppgjøret etter krigen.

Det norske landssvikoppgjøret var et rettslig oppgjør med medlemmer av Nasjonal Samling (NS) og den tyske okkupasjonsmaktens medhjelpere i Norge etter andre verdenskrig. Oppgjøret begynte med omfattende arrestasjoner etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Arrestasjonene munnet ut i rettssaker mot 92 805 siktede hvorav rundt 46 085 ble straffet, 30 fikk dødsstraff, 17 000 fikk fengselstraffer, og de resterende fikk forelegg eller annen straff.[1] Det norske rettsoppgjøret skilte seg fra andre land ved at det omfattet et stort antall saker i forhold til folketallet.[2] I tillegg til rettsoppgjøret, var det et omfattende, uformelt oppgjør med utrenskninger innenfor blant annet organisasjoner og arbeidsliv. Rettsoppgjøret var omstridt i samtiden og har blitt kritisert i ettertid. Dette gjelder særlig spørsmålet om kollektiv skyld og straffebestemmelser med tilbakevirkende kraft. Rettsoppgjøret har blitt kritisert for at var for lemfeldig, og at for mange, deriblant økonomiske forbrytere, slapp for lett unna.[2][3] At man fikk forelegg og stemplet som landssviker for å være passivt medlem i NS har også vakt oppsikt.[4]

Bakgrunn

Utdypende artikkel: Norge under andre verdenskrig

Okkupasjon og frigjøring

Norge erklærte seg som nøytralt ved krigsutbruddet i 1939, men ble invadert av tyske styrker 9. april 1940. Etter to måneders kamp kapitulerte de norske styrkene og den tyske okkupasjonen begynte. Den 9. april 1940 bemektiget Quisling seg tilgang til NRK radio og utnevnte seg selv til statsminister, han ble presset til å gå av noen dager senere og et administrasjonsråd bestyrte fra 15. april forvaltningen av de områdene som var okkupert.[5] Stortingets presidentskap forhandlet sommeren 1940 med okkupasjonsmyndighetene om fredsavtale med Tyskland og styre av landet under ledelse av okkupasjonsmakten. Presidentskapet ba kong Haakon om å abdisere og med støtte i Stortinget foreslo presidentskapet at Nygaardsvolds regjering ikke lenger kunne anerkjennes. Rikskommissær Josef Terboven erklærte 25. september 1940 at forhandlingene var over, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, og administrasjonsrådet oppløst. Nasjonal Samling, forkortet NS, ble fra september 1940 av okkupasjonsmakten gjort til Norges eneste lovlige parti. De kommissariske statsråder besto hovedsakelig av NS-folk, men uten Quisling selv.[6] Partilederen Vidkun Quisling titulerte seg som fører. NS regjerte på okkupasjonsmaktens nåde og partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner. Det okkuperte landet ble delvis styrt av Vidkun Quislings regjering under tysk kontroll og med omfattende tysk militær tilstedeværelse (Svalbard og Jan Mayen ble ikke okkupert).[trenger referanse] Den norske regjeringen forlot landet samtidig som norske styrker kapitulerte og fortsatte sitt virke fra Storbritannia.[7] Regjeringen Nygaardsvold baserte sin virksomhet på Elverumsfullmakten mens Stortinget ikke kunne samles under okkupasjonen.[8]

Det norske fastlandet var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter i juni 1940 med unntak av det østligste Finnmark som var sterkt berørt av kampene ved Murmanskfronten fra 1941. All bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent og befolkningen tvangsevakuert høsten 1944. I Finnmark og Nord-Troms ble mesteparten av bebyggelsen brent ned og infrastrukturen ødelagt.[9]

I løpet av okkupasjonen ble blant annet 393 nordmenn henrettet av okkupasjonsmakten og 19 av Quisling-regimet, 130 døde i fangenskap, 2091 politiske fanger og deltakere i motstandsbeveglesen døde. Av 100.000 sovjetiske fanger i Norge døde omkring 15500 drept, mens det blant 4200 jugoslaviske krigsfanger var 2839 døde.[10] 760 døde ved forfølgelsen av jøder i Norge, hovedsakelig etter deportasjon til Auschwitz.[11]

Admiral Karl Dönitz kapitulerte natt til 7. mai betingelsesløst for de allierte på alle fronter. Kapitulasjonen gjaldt fra 8. mai klokken 23.00. Dönitz avsatte samtidig Terboven og innsatte istedet Franz Böhme. De tyske styrkene i Norge la ned våpenene 8. mai.[2] Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner, og være samlet i avgrensete områder. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater den aller første tiden etter kapitulasjonen.[12] De tyske styrkene i Norge kapitulerte for de allierte som da innledet okkupasjon av Norge. Allierte militærdelegasjoner kom til de viktigste byene for å organisere og holde oppsyn med avvæpning av de tyske styrkene. På det meste var det 30 000 britiske og amerikanske soldater. Mesteparten av de 12 000 mann i de norske polititroppene i Sverige ankom Narvik, Trondheim og Oslo 9. og 10. mai. Den allierte okkupasjonen ble avsluttet 7. juni da kong Haakon vendte tilbake, men en del av de allierte styrkene ble værende i landet blant for å repatriere tyske krigsfanger.[13] En del tyske generaler og høyere offiserer ble sendt som fanger til Storbritannia.[14]

Rettsoppgjør i andre land

Over hele Europa hadde det i løpet av krigen bygget seg opp forbitrelse og hat i deler av befolkningen mot nasjonalsosialistene og deres medhjelpere. I de berørte land ble personer som hadde samarbeidet med tyskerne forfulgt etter krigen.

I Tyskland arrangerte de allierte et særskilt tribunal, Nürnbergprosessen, som fikk som oppgave å dømme tyske krigsforbrytere.

I Frankrike regner man med at minst 10 000 antatte kollaboratører ble henrettet uten rettergang.[trenger referanse] I Tsjekkoslovakia (til kommunistenes maktovertakelse i 1948) ble 723 personer blitt dømt til døden, av disse ble 686 fullbyrdet (95 %) som er den høyeste andelen fullbyrdete dødsstraffer i etterkigstidens rettsoppgjør. I Frankrike ble 791 av 7037 (11 %) av dødsdommene fullbyrdet. I Slovakia ble 27 av 65 dødsdommer fullbyrdet.[15]

Et fellestrekk ved rettsoppgjørene i de fleste land var at straffeutmålingene i løpet av prosessen ble mildere; det kan skyldes både at sinnstemningen i landene dempet seg med tiden, og at de groveste landssvikersakene var prioritert.[trenger referanse]

Arrestasjoner i Norge

Arrestasjoner av mistenkte begynte 8. eller 9. mai 1945, umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen. Lister over personer som skulle arresteres var utarbeidet norske myndigheter i eksil i Sverige og Storbritannia. Av et politikorps på 4500 ble 2200 suspendert og satt under etterforskning etter frigjøringen.[2] Det norske politiet i Sverige hadde samlet inn informasjon fra over 50000 norske flyktninger og ut ifra disse bygd opp en liste med over 16000 navn mistenkt for landssvik. Denne listen er kjent som Liste nr. 1 og ble sendt ut i mai 1945.[16][17]
Kapitulasjonsbetingelsene påla den tyske militære ledelse å arrestere og utlevere visse kategorier tyskere, særlig politifolk. Til sammen ble 2700 tyske tjenestemenn arrestert, inkludert nesten alle ledende Gestapo-folk.[18]

Samarbeid med okkupantene

NS' fører Quisling, «Reichsführer der SS» Heinrich Himmler, «Reichskommissar für Norwegen» Josef Terboven, generaloberst Nikolaus von Falkenhorst og offiserer fra Waffen-SS, Heer og Luftwaffe i Norge i 1941. SS-sjefen Himmler besøkte Norge to ganger dette året. Terboven sprengte seg i lufta på Skaugum like før kapitulasjonen ved midnatt 8. mai 1945. Også Himmler begikk selvmord, i britisk fangenskap 23. mai 1945. Von Falkenhorst ble dømt til døden av en britisk militærdomstol i 1946, men straffen ble omgjort til 20 års fengsel. Han slapp ut i 1953 og døde i 1968.
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Da Norge ble okkupert måtte befolkningen og de forskjellige samfunnsstrukturer forholde seg til den tyske okkupasjonsmakten, som regel på tyskernes premisser. Hva som var nødvendig samarbeid og hva som var svik ble i stor grad bestemt av forholdene i forskjellige deler av landet, og kunne forandre seg over tid. En avgjørende faktor var som regel sårbarhet i forhold til selvforsyningsgrad og arbeidsplasser.

Fra sommeren 1940 var det norske samfunn i en særegen situasjon. Tyskerne hadde kontroll over store deler av Europa, og konge og regjering hadde flyktet til Storbritannia. Under disse omstendigheter var det noen som mente at man burde gjøre det beste ut av situasjonen og samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Samarbeidsviljen gikk helt til topps i det politiske system, hvor Stortingets presidentskap i Riksrådsforhandlingene gikk med på å be Kong Haakon abdisere.

Deportasjon av jødene

Det norske rettsoppgjøret etter krigen omfattet kun fobrytelser begått i Norge. Dette medførte for eksempel at frontkjempernes handlinger i andre land ikke ble berørt,[19] mens mange tyskere og andre utlendinger ble dømt og straffet for krigsforbrytelser de begikk i Norge.[20] Rettsoppgjøret avdekket og dokumenterte mange tilfeller der blant annet politifolk deltok i deportasjon av jøder. Jødeforfølgelsene hadde en underordnet rolle i det norske oppgjøret. Medvirkning til jødeforfølgelsene var en del av tiltalegrunnlaget i enkelte rettssaker, blant annet mot Quisling, Hagelin og Riisnæs. [21]

For nordmenn som medvirket til arrestasjon og deportasjon av jødene inngikk dette i grunnlaget for tiltale etter § 86 («bistand til fienden»). Knut Rød var den eneste som ble helt frifunnet. I to saker (Hagelin og Sverre Johansen) var medvirkning til deportasjonen av jødene et skjerpende punkt i straffeutmålingen. I de øvrige sakene ble , ifølge Harpers gjennomgang, NS-medlemskap og tjenestegjøring i Stapo ved straffeutmålingen vektlagt, mens medvirkning til deportasjonen av jødene tones ned eller nevnes ikke.[22]

Ifølge Per Ole Johansen var det mye større lettere at en politimann ble dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med få unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret ifølge Johansen. Over 200 norske politimenn var involvert i deportasjonene, av disse ble 12 dømte for mindre forhold i forbindelse med jødeforfølgelsene i Norge. Fangevoktere som hadde mishandlet jødiske fanger ble stilt til ansvar, men ikke administratorer skriver Johansen.[23] Per Ole Johansen konkluderer med at politifolkene i stor grad dekket for hverandre og slik unngikk straff. Det var medlemskap i NS som avgjørende for domfellelse, ikke medvirkning i jødeforfølgelsene.[24] I Dagbladet 10. mai 1947 protesterte Bernhard Goldberg mot at rettsoppgjøret ikke la noe særlig vekt på deportasjonen av jødene: «Er vi jøder allikevel av mindre verdi?»[25]

Typer av samarbeid

Stort møte i Colosseum kino i Oslo der rikskommissær Terboven taler etter ett år i Norge 1. mai 1941. På fremste rad sitter Quisling (utenfor bildekanten til venstre) og regjerende partifeller i NS, støtteorganisasjon for okkupasjonsmakten. Ellers deltar representanter for tyske politiske og militære myndigheter, tyske soldater og norske sympatisører og interesserte. Salen er smykket med Det tredje rikes riksvåpen.
Foto: Riksarkivet
  • Ideologisk fraternisering – NS-medlemmer ble straffet for landssvik. Frontkjempere ble dømt for det samme; ikke hva de eventuelt gjorde i tysk tjeneste.
  • Politisk samarbeid – samarbeidet frem til Riksrådforhandlingene brøt sammen i august. Impliserte personer valgte senere å utvise enten passivitet, aktiv motstand eller kollaborasjon med okkupasjonsmakten, og måtte svare for dette.
  • Administrativt samarbeid – akseptert under hele krigen.
  • Økonomisk samarbeid – oppmuntret og akseptert til å begynne med, ble mer og mer tvilsomt efterhånden. Mildt straffet.
  • Militært samarbeid – mange offiserer sympatiserte med NS og samarbeidet med tyskerne. Det var mye forvirring sommeren 1940 om hva norske offiserer skulle gjøre etter kapitulasjonen da Administrasjonsrådet styrte. I en undersøkelse basert på arkivmateriale fra forsvaret fant forskeren Lars Borgersrud at nær halvparten av datidens høyere offiserer var medlemmer i NS eller i løpet av krigen hadde høyere stillinger i tjeneste for okkupanten. I juni 1945 bestemte forsvarsminister Oscar Torp av det i hvert enkelt forsvarsdistrikt skulle utnevnes et utvalg som skulle granske befalets nasjonale holdning. Torp la vekt på at ingen kunne tas inn i tjeneste igjen uten at den nasjonale holdningen hadde vært uklanderlig. Utvalgene var strenge til å begynne med, men etterhvert som verden beveget seg inn i den kalde krigen ble offisersbehovet så stort at kravene ble mildere. Forsvaret hemmeligholdt også rapporten fra Det centrale granskningsutvalg for militære befalingsmenn av 1945 (DSU), som var utilgjengelig for forskning inntil slutten av 1990-tallet.

Gjennomføring

De første forberedelser til et rettsoppgjør ble foretatt av London-regjeringen. Senere skjedde det meste på initiativ av hjemmefrontledelsen. Arrestasjonene av mistenkte personer begynte 9. mai 1945 etter lister som hjemmefronten og de norske myndighetene hadde satt opp. I alt ble 28 750 personer arrestert, og allerede i juli 1945 var 14 000 fengslet eller internert, fordelt på 200 leirer.[2] Den første dommen ble avsagt 15. juli 1945.[26] I 1945-1946 arbeidet omkring 5000 personer i politi- og rettsvesen med gjennomføring av oppgjøret.[27]

Rettsgrunnlag

I det norske landssvikoppgjøret etter krigen ble alle medlemmer av Nasjonal Samling (NS) funnet kollektivt skyldige. Passive medlemmer slapp med bøter. Bildet er fra NS' «Borgartig», et stort propagandamøte, i Sarpsborg 20.–21. juni 1942, der blant annet uniformerte medlemmer av Rikshirden og Kvinnehirden deltok.
  • Lovgrunnlaget for rettsoppgjøret var i utvikling gjennom hele krigen, og ble endret av den norske eksilregjeringen i London gjennom midlertidige anordninger.[28] [29]
  • Erstatningsdirektoratet (1945–1952): NS-medlemmer skulle ha kollektivt ansvar. Fremmet 62 000 saker for domstolene med krav om 300 millioner i inndragninger, bøter ol. Ledet av Jens Chr. Hauge. Nedlagt 1952.[trenger referanse][klargjør]
  • Krigsforbrytersaker: Mot tyske krigsforbrytere.[bør utdypes]
  • Dødsstraff: I fred avviklet i 1902, men etter den militære straffeloven kunne dødsstraff idømmes og gjennomføres i krig. I 1942 kom regjeringen i London med to anordninger som utvidet adgangen til å bruke dødsstraff, blant annet etter krigens slutt. Senere kom flere anordninger som blant annet tillot dødsstraff mot utenlandske krigsforbrytere. I juni 1945 gav Stortinget sin tilslutning mot seks stemmer.[30]

Resultat

«Landssvikfanger» på appellplassen i Falstad fangeleir i Trøndelag i 1945, i forbindelse med rettsoppgjøret i Norge etter krigen.
Foto: Falstadsenteret
Sverre Riisnæs (født 1897), justisminister i Terbovens kommissariske statsråd 1940–1942 og Quislings NS-regjering 1942-1945, ble båret inn i rettslokalet da landssviksaken mot han startet 3. juni 1947. Saken ble stanset fordi han angivelig var psykisk syk. Riisnæs var innlagt på Reitgjerdet sykehus 1948–1960. Han døde i 1988.
Foto: Faksimile fra ukebladet Aktuell 12. juni 1947

Resultater i de landssviker- og krigsforbrytersaker som ble etterforsket:[31][32]

  Landssvik
(norske borgere)		 Krigsforbrytelser
(utlendinger)
Dømt til døden 30
(25 fullbyrdet)		 12
Dømt til frihetsstraff 17 000 66
Dømt til annen straff 3 450 0
Vedtatt forelegg på frihetsstraff 3 120 0
Vedtatt forelegg på bot og/eller rettighetstap 25 180 0
Frifunnet ved endelig dom 1 375 5
Påtaleunnlatelse 5 500 0
Henlagt etter bevisets stilling 37 150 261
Sum 92 805 342

Av de vel 90 000 som ble etterforsket ble det gjennomført rettssak for 46 000, og av 17 000 som fikk ubetinget fengsel fikk 600 mer enn åtte år. Politiske ledere, frontkjempere, norske fangevoktere som hadde deltatt i mishandling, medlemmer av Hirden, statspolitiet og særdomstolene fikk som regel fengselsstraff. Ledere fikk generelt lengre straff enn personer som hadde hatt underordnete posisjoner. Dommene ble klart mildere etterhvert som krigen kom på avstand.[33]

Til sammen 62 000 ertatningssaker saker ble behandlet, med krav fremmet ved domstolene om nærmere 300 mill. kr i bøter, inndragninger og erstatninger.

Økonomisk landssvik

Landssvikanordningen la opp til straffeforfølging av personer som hadde utnyttet okkupasjonen til økonomisk gevinst, men økonomisk samkvem med tyskerne var ikke i seg selv straffbart og folkeretten gir en okkupasjonsmakt vid adgang til å kreve varer og tjenester i et okkupert land. Norske myndigheter ønsket fra 9. april at hjulene skulle holdes i gang selv om det til dels var basert på bestillinger fra okkupasjonsmakten. I 1943 var 70 % av Norges utenrikshandel med Tyskland og den omfattende tyske militære virksomheten i Norge skapte stor etterspørsel hjemme. Bare «utilbørlig» økonomisk samkvem med okkupasjonsmakten var straffbart. I 1940 var den vanlige oppfatningen at næringslivet ikke var omfattet at motstandsarbeidet, etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 krevde kommunistene at motstanden skulle utvides til å omfatte produksjonslivet. Omkring 3300 ble dømt for økonomisk landssvik, langt færre enn folk hadde ventet og med så milde straffer at det vakte oppsikt: Omkring 800 ble dømt til fengsel med 9 år som det strengeste, og deler av personenes formue ble inndratt. Dommene bar preg av mye skjønn og ble ofte avsagt under dissens. For eksempel gikk et entreprenørfirma som bidro til utbedring av flyplasser mens det fortsatt var kamp våren 1940 gå fri, mens en liten knekkebrødprodusent ble dømt. Uten dom kunne ikke uvanlige store fortjenester på oppdrag for okkupasjonsmakten inndras og en egen lov ble foreslått. Istedet ble det i 1947 utskrevet en engangsskatt blant annet på formuesøkning i løpet av krigen, denne skatten innbragte en fjerdedel av det forventede beløpet.[34]

Mellom 100 000 og 150 000 nordmenn hadde lønnet arbeid hos okkupasjonsmakten.[35] Dette ble ikke regnet som kriminelt, men erstatningsdirektoratet hadde flere saker oppe til vurdering. Personer som hadde betydelig inntekt ved å organisere slikt arbeid eller ved leveranser til tyskerne, kunne bli tiltalt for økonomisk landssvik.

De nazifiserte avisene som kom ut under okkupasjonen ble kritisert offentlig, blant annet ble Aftenposten kritisert av Arbeiderbladet. Anders Lange kritiserte Aftenposten og ville ha den dømt. Morgenposten ble i 1948 dømt til å betale 170000 kroner av sin fortjeneste, og deretter inngikk Aftenposten og en del andre aviser en avtale med myndighetene om frivillig å betale 1,5 millioner kroner.[36]

NS-medlemmer

Rettighetstap betydde normalt tap av borgerlige rettigheter, også stemmeretten, normalt for en periode på ti år. Alle NS-medlemmer ble fratatt rettigheter fra sensommeren 1945 uansett om de var siktet eller ikke, hvilket gjorde at de ikke kunne stemme ved valget samme høst.[2] Dette utgjorde 6,5 % av de stemmeberettigede og 2 % av befolkningen.[trenger referanse] NS-medlemmer mistet også retten til offentlige stillinger, tillitsverv og militærtjeneste. I løpet av krigen var 55 000 medlemmer av NS, av disse var 25 000.[2] 45 000 ble straffet i henhold til anordning som gjorde medlemskap straffbart, og halvparten av disse ble ikke dømt for noe annet og den vanlige straffen var bot og ti års tap av stemmerett. NS-medlemmene ble holdt kollektivt ansvarlige for tap og skader NS hadde påført enkeltpersoner eller det offentlige.[37]

Passive og ubeskrevne NS-medlemmer slapp med bot. Botens størrelse varierte med inntekt og formue, men en mann med alminnelig arbeiderlønn måtte normalt betale 1000 kroner, ei husmor og en lærling ofte 500 kroner. Dersom medlemskapet var kortvarig eller påtvunget, ble det normalt gitt påtaleunnlatelse, likeså om medlemskapet ikke kunne dokumenteres sikkert.

Frontkjempere

Nordmenn som vervet seg til tjeneste i den tyske hæren, sålalte frontkjempere, ble dømt for å gjort våpentjeneste for fienden. Nesten 5000 frontkjempere ble dømt og etterhvert ble tre-fire år fengsel den vanlige strafferammen.[38]

Dommer

I alt 25 nordmenn ble dømt til døden og ble henrettet, derav 10 tilhørte fra Rinnanbanden. 12 utlendinger ble også henrettet.[32] Siste dødsdom fullbyrdet i august 1948, de fire siste av opprinnelig 80 livstidsfanger ble benådet i oktober 1957.

Wilhelm Wagner var den eneste tysker som ble tiltalt for forsettlig medvirkning til drap ved deportasjonen av jødene fra Norge. Han ble også tiltalt og dømt for å ha bevirket at noen ble ført i trelldom (§ 225). Wagner ble dømt til døden i 1946. Straffen ble av Høyesterett omgjort til 20 års tvangsarbeid, og han ble benådet og utvist i 1951. Wagner levde resten av livet som fri mann.[39]

En amnesti i 1948 tillot løslatelse på prøve når halve straffen var sonet. Amnestien omfattet ikke økonomiske landssvikere, torturister og personer dømt til mer enn åtte års fengsel.

I tillegg til dette rettsoppgjøret var det et tildels kraftig, uformelt oppgjør som gikk utover mange som hadde hatt samkvem eller samarbeidet med tyskerne.

Andre saker

Karl Marthinsen ble drept i et attentat i februar 1945. Marthinsen var sjef for statspolitiet og hadde trolig hovedansvaret for aksjonen mot de norske jødene.[40] Heinrich Fehlis (sjef for SD i Norge), Terboven, Wilhelm Rediess (SS-sjef i Norge), Henrik Rogstad og Jonas Lie døde alle i mai 1945, før de ble arrestert. Gestapo-mannen Klaus Grossmann tok sitt eget liv i mai 1945.[41] Hellmuth Reinhard var Gestapo-sjef i Norge og unnslapp rettsoppgjør i Norge. Han ble arrestert i Vest-Tyskland i 1964 og av tysk domstol dømt til fem års fengsel for krigsforbrytelser.[42] Sverre Riisnæs ble tiltalt for en rekke forhold, blant annet jødeforfølgelsene under § 86, bistand til fienden. Straffesaken mot Riisnæs ble avbrutt på grunn av hans opptreden. Retten besluttet i stedet å legge ham inn på Reitgjerdet. Riisnæs ble skrevet ut i 1960, og saken mot ham ble aldri formelt avsluttet.[43]

Ragnvald Kranz ble tiltalt for meddvirkning til deportasjon av jødene etter § 86 «bistand til fienden». Straffutmålingen i lagmannsretten la vekt på mishandling av fanger, mens deportasjonen ikke ble nevnt. Saken ble anket til Høyesterett og dommen derifra omtaler ikke jødeaksjonen. Kranz ble dømt til livsvarig fengsel.[44] Den norske NS- og Stapo-mannen Stian Bech jr. ble dømt til livsvarig fengsel og benådet i 1954.[45] Sverre Johan Dürbeck ble dømt til seks års fengsel for sitt virke i Stapo.[46]

Sverre Johansen ble tiltalt for «bistand til fienden» (§ 86) og det ble først lagt ned påstand om dødsstraff. Han ble dømt til livstid og løslatt i 1952.[47] Johan Bjørgan ble dømt til 18 års fengsel etter § 86, han slapp ut i 1952.[48]

Advokat Haakon Høst var bobestyrer for omkring 40 bo tilhørende deporterte jøder. Høst ble dømt til døden for likvidasjonen av motstandsmannen Kaare Shetelig. Høst døde på sykehus før dommen ble fullbyrdet.[49] Hans Eng var lege på Bredtvet og ble i 1948 dømt til syv års tvangsarbeid og ble sluppet ut samme år, idet varetektstiden ble regnet med. Medvirkning til jødeforfølgelsene i Norge inngikk ikke i tiltalen.[50][51] Grenselosene Håkon Løvestad og Per Pedersen erkjente drapet på ekteparet Feldmann. De ble frikjent for drapene.

Gestapo-mannen Hans Wilhelm Blomberg ble arrestert i Bremen, stilt for britisk krigsrett i Norge og henrettet på Akershus.[52]

Øystein Ravner, Erling Sandberg og Sigurd Halvorsen Johannessen, medlemmer av Terbovens kommissariske regjering, ble frifunnet under dissens.[53]

Rød-saken

Knut Rød i statspolitiet var ansvarlig for aksjonen mot jødene i Oslo og Aker. Rød ble tiltalt for «bistand til fienden» (§ 86) og ulovlig frihetsberøvelse (§ 223). Ved siden av Quisling var Rød den eneste som ble tiltalt etter spesielle bestemmelser i straffeloven, de øvrige ble tiltalt etter § 86 (bistand til fienden). Ved ankebehandlingen var aksjonen mot jødene inkludert under «bistand til fienden». Rød ble frifunnet etter to runder i lagmannsretten, og saken ble ikke anket videre. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Frifinnelsen var basert på en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han samtidig – som han var i statspolitiet – hjalp motstandsbevegelsen.[54]

Knut Rød gikk tilbake til en stilling i politiet etter å ha gått til sivilsak mot staten. Saken mot Rød fikk bred omtale mens den pågikk. Frifinnelsen er fortsatt omstridt, slik det blant annet kom frem i debatt med Christopher Harper, Georg Fr. Rieber-Mohn, Espen Søbye og Hans Petter Graver etter 2006.[55][56][57][58] Knut Sveri beskrev saken mot Rød som rettsoppgjørets merkeligste.[59]

Hovedpersonene bak landssvikoppgjøret

Terje Wold var justisminister i regjeringen Nygaardsvold. I september 1939 nedsatte han en hemmelig komité med mandat å skulle komme med forslag til utvidede lovgivningsfullmakter for Kongen i krigstid eller når krig truet. Hovedtyngden av komitémedlemmene var jurister, men Einar Gerhardsen var også medlem. I april 1940 fremla Wold for Stortinget et lovforslag basert på komitéens innstilling. I statsministerens fravær refererte han i regjeringskonferanse 12. desember 1944 fem provisoriske anordninger, hvorav landssvikanordningen var én. I juni 1945 var han faglig ansvarlig for et brev fra statsministeren til Stortinget med en katalog over provisoriske anordninger der det påstås at disse anordningene er gjeldende rett. I 1945 ble Terje Wold høyesterettsdommer og i 1958 høyesterettsjustitiarius.

Jens Christian Hauge ledet i 1944-1945 en juristkomité som samarbeidet med britiske eksperter om det lovmessige grunnlaget for en nyordning av Norge etter den tyske okkupasjonen. I mai 1945 grunnla han Erstatningsdirektoratet og sendte instrukser til politi, påtalemyndigheter og namsmyndigheter om gjennomføringen av landssvikoppgjøret. Han utpekte også lokale forvaltere som fikk fullmakt til å omsette mistenktes realverdier i penger. Jens Christian Hauge var sekretær for regjeringen Gerhardsen og Gerhardsens juridiske rådgiver. Fra 5. november 1945 til 6. januar 1952 var han forsvarsminister.

Erik Solem ble utnevnt til høyesterettdommer i 1938 og fikk i 1945 i oppdrag som konstituert lagmann ved Eidsivating lagmannsretts landssvikavdeling å lede landssvikoppgjøret. Han skrev i 1945 kommentarer til landssvikanordningen og i 1947 Landssvikloven som la føringer for landssvikoppgjøret ved domstolene. Han var formann i Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 og straffelovskommisjonen av 1947.

Johannes Andenæs etablerte seg som Norges fremste ekspert på landssvikoppgjøret.[trenger referanse]

Kritikk av rettsoppgjøret i ettertid

Rettsoppgjøret innebar at Regjering og Storting gjeninnførte av dødsstraff i Norge 70 år etter forrige henrettelse. I juni 1945 ga Stortinget tilslutning mot seks stemmer. Johan Scharffenberg argumenterte mot dette med utgangspunkt i at livet er hellig og at liv bare kan tas i nødverge. Eivind Berggrav fordømte bruk av dødsstaff på kristent grunnlag. Sverre Løberg argumenterte sterkt for å opprettholde dødsstraff. Motstanden mot dødsstraff økte etterhvert som krigen kom på avstand og i september 1947 mente 62 % av velgerne at dødsstraff måtte oppheves og i 1948 stemte 43 stortingsrepresentanter (mot 62) for et forslag om å stanse de gjenstående henrettelsene.[60]

Den offentlige oppmerksomheten omkring landssvikoppgjøret la seg ganske fort.[trenger referanse] Kritikken som ble reist var hovedsakelig fra de dømte selv.[trenger referanse] Organisasjoner som Forbundet for Sosial Oppreisning ble stiftet for å ta seg av NS-medlemmenes interesser og bladet Folk og Land ble et talerør for de dømte. Mange gav også ut sin versjon av saken på «eget forlag». NS-siden hevdet at den hadde jobbet for nasjonale interesser i forhold til tyskerne.

Lovgrunnlaget for rettsoppgjøret var i utvikling gjennom hele krigen, og ble endret av den norske eksilregjeringen i London gjennom midlertidige anordninger.[28]

Mye brukt som forsvar fra dem som ble anklaget for landssvik var at Norge måtte regnes som tysk etter å ha kapitulert i 1940. Siden den gang har det vært en opphetet debatt om avtalen gjaldt total kapitulasjon eller bare av styrkene som var igjen på norsk jord. Samtidig hadde Norges statsoverhode og demokratisk valgte regjering unnsluppet invasjonen og fortsatte sitt virke i eksil.[trenger referanse]

Elverumsfullmakten som gav Regjeringen anordningen til å opptre på Stortingets vegne sålenge Norge var okkupert. Noen mente at fullmakten ikke hadde blitt gitt en formell avstemning av Stortinget, ei heller at Stortinget hadde konstitusjonell anledning til å gi fra seg en slik fullmakt.

Rettsoppgjøret var en stor belastning for rettssystemet som måtte utbygges kraftig,[2] de første ukene ble om lag 18 000[trenger referanse] personer arrestert og samlet i et et stort antall leirer hvor soningsvilkårene til å begynne med var ganske harde med innslag av uoffisiell avstraffelse av antatte landssvikere. Et stort antall ble internert uten arrestordre.[2] Stortinget vedtok regler for forenklet saksbehandling for å få sakene raskere unna.[trenger referanse]

«Tyskertøser»

Til april 1946 ble mellom 3 000 og 5 000 kvinner, såkalte tyskertøser, internert i egne leirer uten lov og dom. Ifølge Olsen er tallet usikkert, men han mener at 3000-5000 er lavt anslag. I mai 1945 anholdt politiet i Oslo om lag 1000 tyskerjenter, de fleste ble sluppet fri etter noen dager. Kvinner som hadde hatt romantisk omgang med tyskere ble oppsagt fra sine stillinger. En del tyskerjenter ble utsatt for skamklipping og lignende behandling av allmuen, når slike overgrep ble anmeldt til politiet ble saken henlagt.[61] Offisielt ble dette gjort for å beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for å unngå spredning av kjønnssykdommer.[62] Det antas at mellom 40 000 og 50 000 norske kvinner hadde omgang med tyskerne.[trenger referanse] Den tidligere tyske Fangeleir Fiskevollen på Ljan ble brukt midlertidig fra juni 1945 til internering av kvinner. Interneringsleiren på Hovedøya var i drift fra oktober 1945 til april 1946. Gjennomsnittlig varte interneringen i to måneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks måneder.[63][64] På Hovedøya ble i alt 1100 kvinner internert.[65] En tredel av de 1 100 innsatte på Hovedøya var smittet med syfilis eller gonoré.[66] Minst fem av de internerte kvinnene ble tvangsterilisert.[67] I tillegg var det en større leir med 450 internerte på Hovelåsen utenfor Kongsvinger. Andre leire var blant annet på Tennebekk ved Bergen, Selbu ved Trondheim, Klekken ved Hønefoss og Skadberg ved Stavanger, som alle avga internerte til Hovedøya da leirene ble lagt ned.[63]

Personer henrettet i Norge etter krigen

Personer dømt for landsforræderi

Vidkun Qusling, leder i Nasjonal Samling og «ministerpresident» (statsminister) under tysk kontroll 1942-1945, som nummer to fra venstre i arrest på Akershus festning i Oslo. Quisling ble dømt til døden for landssvik, og henrettet ved skyting på Akershus natt til 24. oktober 1945.[68]
Foto: Riksarkivet
Albert Viljam Hagelin (født 1881), innenriksminister i Terbovens kommissariske statsråd og Quislings NS-regjering, ble skutt på Akershus festning 25. mai 1946.
Foto: Arkivverket («Reichskommissariat Bildarchiv»)
Ragnar Skancke (født 1890), kirke- og undervisningsminister i Terbovens kommissariske statsråd og Quislings NS-regjering, ble skutt på Akershus festning 28. august 1948. Han er den siste som er henrettet ved dom i Norge.
Som angiver for Gestapo i Oslo og Bergen ble Eilif Rye Pisani (født 1923) dømt til livsvarig fengsel i Gulating lagmannsrett i juni 1946. Dommen ble anket til Høyesterett som 11. mars 1947 omgjorde den til dødsstraff. 2. april samme år ble Pisani skutt på Sverresborg i den siste henrettelsen i Bergen.
Foto: Fra boka De dødsdømte, utgitt i Oslo i 2011

Personer dømt for krigsforbrytelser

Obersturmbannführer Gerhard Flesch (født 1908) var kommandør for Sicherheitsdienst i Bergen 1940–1941 og siden i Trondheim. 2. desember 1946 dømte Frostating lagmannsrett ham til døden for tortur og drap. Flesch ble henrettet på Kristiansten festning i Trondheim 28. februar 1948.
Foto: Riksarkivet

Kongelig resolusjon om fullbyrdelse av dødsstraff

av 27. juli 1945

Regler om fullbyrdelse av dødsstraff som idømmes i borgerlige saker

  1. Fullbyrdelsen av dødsstraff skjer i Oslo, Bergen, Trondheim eller Tromsø, hvor det innrettes særlig rettersted i dette øyemed. Hvis domfelte ikke allerede før lagmannsrettsdommen sitter i fengsel i en av de nevnte byer, blir han snarest etter domsavsigelsen å føre dit.
  2. Fullbyrdelsen av dødsstraff foreståes av politimesteren i det distrikt som saken hører til. Politimesteren kan stille en annen politiembetsmann i sitt sted. I tvilstilfelle kommer det til Riksadvokaten hvem som skal forestå fullbyrdelsen.
  3. Til skytingen beordrer politimesteren en polititropp på 1 befalingsmann og 10 menige. Troppen må bestå av øvete skyttere som er minst 25 år gamle. Hvis politimesteren ikke selv har rådighet over et tilstrekkelig antall skyttere, kan han gjøre henvendelse til Rikspolitisjefen som i tilfelle uttar troppen.
  4. Fullbyrdelsen skjer så raskt som mulig om morgenen etter at domfelte har fått beskjed om at straffen skal fullbyrdes. Hvis vedkommende politimester bestemmer det, kan meddelelsen gis gjennom fengselspresten.
  5. Under fullbyrdelsen bindes domfelte til en pel eller vegg, og gis bind for øynene. Eksekusjonstroppen skyter med gevær eller karabin på en avstand av 5 meter. Befalingsmannen deler ut de ladde våpen, hvorav 2 kan være ladd med løs patron. Viser domfelte etter skytningen tegn til liv, gir befalingsmannen han dødsskudd.
  6. Politimesteren tilkaller 1 eller 2 læger til fullbyrdelsen og kan tillate representanter for offentlige myndigheter å være tilstede. Likeså har forsvareren og i tilfelle den prest som har beredt domfelte til døden adgang. Fotografering tillates ikke. De tilstedeværende har taushetsplikt.
  7. Etter at den ansvarshavende læge har konstatert at døden er inntrådt, blir liket uten opphold å besørge kremert. Hvis domfeltes pårørende forlanger det, blir asken å utlevere til dem for bisettelse. I motsatt fall besørges bisettelsen av politimesteren. Bisettelsen skjer i ethvert tilfelle i sikkerhet.
  8. Snarest mulig etter fullbyrdelsen gis domfeltes pårørende beskjed om dette. Når det er bekreftet at beskjeden er mottatt, underrettes Justisdepartementet som tilstiller pressen en kort meddelelse om at dommen er beordret fullbyrdet eller i tilfelle at benådning er avslått, og at dommen er fullbyrdet ved skytning. Verken domfeltes pårørende eller pressen må gis noen meddelelse om at benådning er avslått eller at dommen er beordret fullbyrdet før fullbyrdelsen er skjedd.
  9. Etter hver skytning må sporene være fjernet, før den neste domfelte bringes til stedet.
  10. Politimesteren eller hans stedfortreder fører protokoll over handlingen. I protokollen anføres datum, klokkeslett og sted, hvem som er til stede (eksekusjonstroppens medlemmer nevnes dog ikke ved navn) og lægens erklæring. Protokollen medunderskrives av arbeidshavende læge. Når likbrenningen er utført blir bevitnelse herom å tilføre protokollen.

Se også

Litteratur

Referanser

  1. ^ SSB statistikk s.13
  2. ^ a b c d e f g h i Fjørtoft, Kjell (1930-2010) (1997). Oppgjøret som ikke tok slutt. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205244936. 
  3. ^ skup.no/metoderapport: -Norsk Hydro i tett og aktivt samarbeid med Hitlers tyske rike
  4. ^ Tønsberg Blad - Juletrær, invektiver og mai 1945
  5. ^ Dahl, Hans Fredrik (1992). Vidkun Quisling : En fører for fall. Aschehoug. ISBN 8257409782. 
  6. ^ Høidal, Oddvar (1988). Quisling : en studie i landssvik. Universitetsforlaget. ISBN 8200184013. 
  7. ^ Magne Skodvin (1990). Krig og okkupasjon 1939–1945. Samlaget. ISBN 8252134904. 
  8. ^ Eivind Otto Hjelle om Elverumsfullmakten i Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen (red.): Norsk krigsleksikon 1940–45, Cappelen 1995
  9. ^ Petterson, Arvid: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944–1945. Ottar, hefte nr 202, utgitt 1994 i Tromsø.
  10. ^ Søbye, Espen (27. mai 1999). «Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig». ssb.no. Besøkt 2. april 2018. 
  11. ^ Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. HL-senteret. ISBN 9788299750394. 
  12. ^ Eriksen mfl (1987)
  13. ^ Eriksen mfl (1987)
  14. ^ Thorne, Andrew (1995): Fredsgeneralen. Oslo: Aschehoug.
  15. ^ Frommer, Benjamin: National cleansing. Retribution against Nazi collaborators in postwar Czechoslovakia. Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, 2005, s. 63-98. ISBN 0521810671.
  16. ^ Liste nr. 1 Over mistenkte for grovere landssvik. Politidirektoratet, Stockholm 1945. Faksimile 2014.
  17. ^ «Navngir tusenvis av landssvik-mistenkte». VG. Besøkt 21. november 2015. 
  18. ^ Eriksen mfl (1987)
  19. ^ Bruland (2008) s. 24
  20. ^ STATISTIKK OVER LANDSSVIK 1940-1945 (PDF). Oslo: STATISTISK SENTRALBYRÅ. 1954. s. 15. 
  21. ^ Harper (2012) s. 6.
  22. ^ Harper (2012) s. 71-72.
  23. ^ Johansen, Per Ole (2012). «Fortrengning av et nasjonalt traume». Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap: 140–178. 
  24. ^ «Norsk politi hentet jødene». Dagbladet. 5. april 2012, kl.22:02. Besøkt 22. oktober 2016.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  25. ^ Harper, Christopher (20. november 2011). «Var jødene likevel mindre verdt?». Aftenposten. 
  26. ^ Aftenposten Kultur 15. juli 2009 side 11.
  27. ^ Eriksen mfl (1987) s. 239-240
  28. ^ a b Røysum, Terje Hoem (2008). Rettsoppgjøret mot den norske politi- og lensmannse taten: En komparativ studie av rettsoppgjøret ved politika mrene i Østfold og Sogn og Fjordane. 
  29. ^ Norgeshistorie.no, Øystein Sørensen: «Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig». Hentet 30. des. 2016.
  30. ^ forskning.no: Mer om bruk av dødsstraff i Rettsoppgjøret Arkivert 26. desember 2004 hos Wayback Machine.
  31. ^ Om landssvikoppgjøret. Innstilling fra Justisdepartementet til Stortinget, 1962
  32. ^ a b «Derfor ble de dømt til døden». Dagbladet.no. Besøkt 14. april 2016. 
  33. ^ Eriksen mfl (1987) s. 239-240
  34. ^ Eriksen mfl (1987) s. 242-244
  35. ^ Eriksen mfl (1987) s. 244
  36. ^ Eriksen mfl (1987) s. 245
  37. ^ Eriksen mfl (1987) s. 240-242
  38. ^ Eriksen mfl (1987) s. 239
  39. ^ Harper (2012) s. 71.
  40. ^ Ringdal (1987) s. 236.
  41. ^ Mendelsohn (1987b) s. 312.
  42. ^ Bergfald, Ole (1967). Hellmuth Reinhard - soldat eller morder?. Oslo: Schibsted. 
  43. ^ Harper (2012) s. 21-24.
  44. ^ Harper (2012) s. 34.
  45. ^ Michelet (2014) s. 271
  46. ^ Harper (2012) s. 38.
  47. ^ Harper (2012) s. 41.
  48. ^ Erik Veum: Nådeløse nordmenn : Statspolitiet 1941-1945, Kagge forlag 2012, side 433
  49. ^ Søbye, Espen: Kathe, alltid vært i Norge. Forlaget Oktober, 2003.
  50. ^ Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.135.
  51. ^ Svarstad, Asbjørn: «Norges verste nazister.» Dagbladet, 12. oktober 2015, s.10.
  52. ^ «Redningsmannen i kilt». NRK (på norsk). 19.08.2017. Besøkt 2. september 2017. 
  53. ^ Eriksen mfl (1987) s. 243
  54. ^ Harper (2012) s. 25-32.
  55. ^ Harper (2012) s. 25-32.
  56. ^ Søbye, Espen (16. november 2007). «Knut Rød forsøkte å ride to hester». Dag og tid. s. 25. 
  57. ^ Søbye, Espen (19. oktober 2007). «Ruth Maier vart ofra». Dag og tid. s. 10. 
  58. ^ Rieber-Mohn, Georg Fr. (2. november 2007). «Frifinnelsen av Knut Rød var rettslig riktig». Dag og tid. s. 26. 
  59. ^ Ringdal (1987) s. 236.
  60. ^ Eriksen mfl (1987) s. 238-239.
  61. ^ Olsen, Kåre (1999). «11». I Ugelvik-Larsen. Da freden brøt løs. Norske myndigheters behandling av tyskerjenter. I krigens kjølvann. Nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid. Oslo: Universitetsforlaget. 
  62. ^ Provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot kjønnssykdommer
  63. ^ a b Terje Andreas Pedersen: Vi kalte dem tyskertøser, side 89, Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag, 2012, ISBN 978-82-304-0086-9
  64. ^ Oslo byleksikon: Ljanskollen, side 339, femte utgave 2010
  65. ^ Helle Jørgensen; Norske kvinner og tyske soldater. Masteroppgave, 2006, Universitetet i Tromsø.
  66. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 163)
  67. ^ Dagbladet 26. desember 2013.
  68. ^ nrk.no 22. oktober 2010: 65 år siden Quisling ble henrettet
  69. ^ "Dommen til døden – Dødsstraffen i Norge 1945-50" – Lars-Erik Vaale

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_norske_landssvikoppgjøret&oldid=18383216»