Pauline Hall er vår betydeligste kvinnelige komponist etter Agathe Backer Grøndahl, og var i en lang årrekke en ytterst markant og sentral skikkelse i norsk musikkliv gjennom sitt arbeid som musikkritiker og som formann i Ny Musikk.
Hun ble født i Hamar, men kort tid etter fødselen flyttet familien til Kabelvåg, hvor de ble i 10 år. Deretter vendte familien tilbake til Hamar, der Pauline avsluttet sin skolegang med examen artium 1907.
Pauline Hall vokste opp i en familie som dyrket musikk meget aktivt. Hun lærte seg noter selv og mottok regelmessig klaverundervisning. 1908 reiste hun til Kristiania, hvor hun studerte klaver hos Johan Backer Lunde. Hun interesserte seg likevel mer for komposisjon og studerte teori og komposisjon hos Catharinus Elling i årene 1910–12. Deretter hadde hun et studieopphold i Paris 1912–14.
Paris ble et “skjebnemøte” for Pauline Hall, og opplevelsen av den nye franske musikken kom til å prege hennes musikksyn gjennom hele livet. I Ny Musikks jubileumsskrift 25 år. Ny musikk skrev hun at møtet med Paris brakte henne nesten sjokkartede musikkopplevelser. Hun hørte bl.a. verker av Stravinskij (Vårofferet og Petrusjka), Debussy (Jeux og ikke minst Pelléas et Mélisande), Ravel (Daphnis et Chloé) og Mussorgskij (Boris Godunov). Fra Paris gikk turen videre til Dresden, men det ble med et halvt års studier i komposisjon hos Erich Kauffmann Jassoy. Pengene tok slutt da faren døde 1914, og hun reiste hjem og bosatte seg i Kristiania.
Allerede i årene 1910 og 1912 holdt Pauline Hall sine første offentlige konserter i Tromsø med egne verker – klaverstykker, kammermusikk og sanger, og året etter utgav hun Fire klaverstykker på eget forlag. Fra 1915 hørte man hennes romanser oftere og oftere ved konserter i Kristiania, og 1917 gav hun debutkonsert. Programmet bestod av romanser og klaverstykker, samt en sonatine for fiolin og klaver. Etter konserten skrev anmelderen Jens Arbo i Musikbladet: “Og man tør vel si, at siden Fru Grøndahl har neppe nogen norsk Komponistinde hat en heldigere Førsteoptræden.”
Samme år ble Norsk Komponistforening stiftet, og Pauline Hall var med fra begynnelsen. 1920 ble hun valgt inn i styret og var senere styremedlem flere perioder. 1920 fikk hun også oppført sitt første orkesterverk Poème élégiaque, som blev meget rosende anmeldt, og 1922 skrev hun Nocturne Parisien, som senere ble innlemmet i hovedverket Verlaine-Suite.
Ved siden av å virke som komponist arbeidet Hall i 1920-årene dels som repetitør og akkompagnatør, og i årene 1924–26 drev hun Norsk konsertbyrå. 1926–32 oppholdt hun seg i Berlin og livnærte seg som musikk- og teaterkorrespondent for Dagbladet. Hun skrev hjem til Norge om de nye strømningene i byens teater- og musikkmiljø, men også om de sosiale og politiske forhold i det førnazistiske Berlin. Hun betraktet selv Berlin-oppholdet som en viktig menneskelig læretid.
Under oppholdet gjorde Pauline Hall ferdig Verlaine-Suite, som består av fire satser skrevet til dikt av den franske symbolisten Paul Verlaine. Da Filharmonisk Selskaps orkester ikke torde å påta seg det mulige økonomiske tap ved å oppføre nyere verker, leide hun resolutt både orkesteret og Universitetets Aula for å få oppført verket. Med seg hadde hun Arne Eggen og Ludvig Irgens-Jensen. Uroppførelsen i januar 1929 ble et gjennombrudd for henne, og verket ble rost for fin klangsans og sikker instrumentasjon, selv om enkelte fant verket for franskinspirert. Senere har Nils Grinde skrevet at det er “trolig det betydeligste orkesterverk som ble skrevet hos oss i 20-årene”.
Inspirert av alle teateropplevelsene i Berlin oversatte, iscenesatte og dirigerte Pauline Hall den første norske oppførelse av Brechts og Weills Tolvskillingsoperaen i Oslo 1930, og i de følgende årene oversatte hun en del teaterstykker og operaer og fungerte som kapellmester i forskjellige sammenhenger. Hun skrev dessuten musikk til radioen, bl.a. barnetimen, og startet Pauline Halls vokale kvintett 1932, som særlig ble populære gjennom regelmessige radiosendinger.
Fra 1934 var hun ansatt som musikkanmelder i Dagbladet, en stilling hun hadde til 1964, kun avbrutt av årene 1942–45. Hun oppfattet anmelderiet som en “kunstart”, og selv om man fryktet hennes skarpe penn, var hun også høyt respektert for sin dømmekraft, saklighet og elegante stilsans.
1938 var Pauline Hall en av initiativtakerne bak opprettelsen av foreningen Ny Musikk, en gren av The International Society for Contemporary Music (ISCM). Samme år ble hun valgt som formann for foreningen, et verv hun hadde til 1961. Hun brukte mye energi på å få foreningen til å fungere og huskes bl.a. for den store innsatsen i forbindelse med verdensmusikkfesten i Oslo 1953. Festen ble en stor suksess og fikk på mange måter ISCM på bena igjen. Gjennom foreningen fikk hun stor betydning for utbredelse av kjennskap til norsk musikk og var med på å åpne Norges vinduer for den nye musikken.
Fra midten av 1930-årene skrev hun særlig teatermusikk og musikk for film og fjernsyn. Det skyldtes bl.a. at anmeldergjerningen tok mye tid og at hun ble mer kritisk overfor egne verker. I et avisintervju uttalte hun at hun følte seg friere når hun skrev teatermusikk. I alt skrev hun musikk til omkring 20 teaterstykker og også til en ballett, Markisen. I tillegg komponerte hun musikken til fire filmer, bl.a. Kranes konditori. Teater- og filmmusikken, tenkt som en del av en helhet, er ikke egnet til konsertfremførelse, noe som har medført at en stor del av hennes produksjon etter hvert er gått i glemmeboken.
Som komponist gjennomgikk Pauline Hall en stor kompositorisk utvikling, fra de tidligste verker skrevet i en overveiende senromantisk stil til orkesterverkene fra 1920-årene, som er klart impresjonistiske, for etter hjemkomsten fra Berlin å komponere i et langt mer neoklassisk tonespråk. Foruten enkelte av sangene og Verlaine-Suite huskes nå bl.a. orkesterverket Cirkusbilleder (1933). De tre satsene, “Parade” (med samme navn som Erik Saties verk fra sirkusverdenen), “Dyrene sover” og “Klovnene danser”, er korte, fantasifulle og humoristiske. I tillegg må nevnes Suite for blåsekvintett (1945), med en uhøytidelig blanding av lyriske og mer muntre satser, og orkestersuiten Julius Cæsar (1950), omarbeidet fra scenemusikk, som er preget av friere tonalitet og en mer dissonerende sats.
1960 fikk Pauline Hall Statens kunstnerlønn, og hun ble utnevnt til æresmedlem i Ny Musikk 1961. Hun mottok også Kongens fortjenstmedalje i gull.