Niels Randulff var biskop i Bergen 1665–1711. Han representerte en betydelig grad av teologisk og administrativ kontinuitet i sitt stift.
Randulff hadde nære forbindelser til høyere geistlighet og borgerskap på Sjælland og økonomiske ressurser til å skaffe seg bred teologisk og allmenn dannelse. Han vokste opp i Roskilde, der faren var domprost, og studerte teologi i København 1648–50. Gjennom store deler av 1650-årene studerte han språk, filosofi og teologi ved utenlandske universiteter, blant annet i Leipzig, Leiden og Orléans. Han fikk sin teologiske magistergrad i København 1657 og en teologisk doktorgrad samme sted 1675.
Niels Randulff ble utnevnt til sogneprest i Køge på Sjælland 1661, og 1662 ble han også prost i Ramsø herred. 1665 fikk han embetet som sogneprest ved Helliggeist kirke i København, men samme år ble han utnevnt til biskop i Bergen. Opprinnelig var det faren Enevold Randulff, kongens tidligere huslærer og reisefelle, som Frederik 3 hadde tiltenkt dette embetet. Faren viste imidlertid til sin svake helse og anbefalte sin sønn.
Randulff var biskop i drøyt 45 år. Blant sine embetsbrødre fikk han en god omtale, og hans etterfølger Erik Pontoppidan vurderte ham også høyt. Tross sin lange utdannelse og notoriske lærdom gjorde han seg ikke gjeldende som teologisk forfatter. Tre trykte likprekener fra hans hånd viser likevel en stilsikker, belest og ortodoks geistlig. Viktigere var hans arbeid med religiøs folkeopplysning og kollegialt samarbeid mellom stiftets prester.
1668 sammenkalte Randulff alle sine proster til en felles rådslagning. Her drøftet man bedring av katekismeundervisning og salmesang. 1669 sendte biskopen ut et hyrdebrev, der han blant annet la vekt på betydningen av husandakten – den regelmessige samling av “husmenigheten” – og av faste salmer og bønner for ulike anledninger i allmuens hverdagsliv. Slike tiltak var med på å legge grunnlag for en botspreget, ortodoks fromhet som del av den folkelige kulturen.
Ved sitt pålegg om at prestene skulle føre kirkebøker foregrep han bestemmelsene i Norske Lov 1687, antakelig etter mønster av særdanske ordninger fra 1640-årene. Han forestod 1683 en stiftsbestemmelse om priser for gravferdstjenester. Randulff innrettet en kopibok, der han systematisk noterte sine embetshandlinger – herunder visitasene. I sine kortfattede kommentarer er han her særlig oppmerksom på den religiøse kunnskapen blant stiftets ungdom, men reagerer også på uorden ved gudstjenester og usømmelig atferd på kirkebakken. Han har også grepet inn overfor det han oppfattet som folkelig overtro, for eksempel visjoner og engleåpenbaringer. Alt dette viser en biskop med interesse for orden og systematisk opplæring.
Randulff var formuende og bygde opp et stort bibliotek. Han arbeidet i mange år med et manuskript om prestehistorien i Bergen stift. Bispegården ble opprustet med private midler. Han anla også en imponerende hage med sjeldne vekster, lysthus og skulpturer. Som kompensasjon og uttrykk for høy gunst hos kongehuset fikk han 1685 kongetienden av Indre Sogn tillagt bispestolen. Han mistet sine manuskripter, bøker og mye av sin formue ved brannen i Bergen 1702. I etterkant reiste han til København for å anmode om hjelp og lettelser for en nødstedt bybefolkning. Han bygde opp en ny samling med bøker og manuskripter. Mye av dette ble senere solgt til Christiania-biskopen Bartholomæus Deichman.