Finn Graff er mest kjent som avistegner i flere osloaviser gjennom 40 år. Hans tegninger blir også trykt i større aviser internasjonalt.
Graff er født i Tyskland, men flyttet til Norge 1946 og bodde bl.a. på internatskolen Christiania Opfostringshus (Waisenhuset) 1949–54. Han ble utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo 1959–63 under Chrix Dahl. 1960–63 var han ansatt som tegner i Morgenposten, deretter i Arbeiderbladet 1963–88 og fra 1988 i Dagbladet.
Som politisk tegner i dagspressen er Graff kanskje den fremste viderefører av arven fra Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix, en tradisjon han har utviklet i en moderne og slående visuell form. Hans skarpsindige kommentarer tar utgangspunkt i en fri tolkning av lederartikkelens tema, der han også legger inn sine egne meninger. Streken kjennetegnes ved en usedvanlig presisjon i figurtegning og sceneri, en særpreget kunstnerisk nerve som forsterker slagkraften i hans visualiserte ideer, fulle av dobbeltbunnet vidd, satire, ironi og burleske opptrinn. Han utfolder en oppfinnsom og overrumplende bruk av referanser og symboler, kombinert med en utspekulert evne til å karikere sine ofre uten skånsel. Slik har tegningene til tider representert noen av de mest sylskarpe bidrag i norsk samfunnsdebatt. Han fungerer som kritisk journalist med dagsaktuell adresse, men hans tegninger kan samtidig ha rekkevidde utover øyeblikket som bilder med et dypere budskap.
Graffs kompromissløse utfall mot makt og menneskelig dumhet i ulike politiske forkledninger har nok delvis sin bakgrunn i barndomsopplevelser under den annen verdenskrig i Tyskland. Men hans kritiske holdninger kommer først og fremst til uttrykk som kunstneriske ytringer i avisens spalter, og står tilsynelatende i motsetning til den vennligsinnede og stillfarende person han er.
Finn Graff har også dyrket portrettsjangeren, særlig i forbindelse med portrettintervjuer i Dagbladet. Portrettene skiller seg fra de politiske pennetegningene ved en mykere gråtonestil i blyant, av og til ispedd lyse fargenyanser. Han låner karikaturens overdrivelser for å fremheve intervjuobjektets karakteristiske trekk, ikke uten ironisk snert, men tilpasset intervjusituasjonens uhøytidelige atmosfære.
Graff har vært mye benyttet som bokillustratør, og siden slutten av 1960-årene har han illustrert omkring 70 bøker. Han viser her mangfoldet i sin tegnekunst i full bredde. Spennvidden går fra poetiske og vare stemninger til burlesk fantasi over i det surrealistiske. Streken gjenkjennes stadig på håndlaget, men varieres fra mettede, skraverte blyanttegninger med nyanserike moduleringer til skarpe penneriss og svart-hvitt kontraster. Han løser illustrasjonsoppgaven som et selvstendig uttrykk, en tolkning av tekstens innhold snarere enn en beskrivende illustrasjon. Slik kan tegningene i f.eks. Johan Borgens Lillelord-trilogi (1989) både leses som en egen billedfortelling og i berikende samspill med teksten.
1997 tegnet Graff et par jubileumsfrimerker med portretter av Einar Gerhardsen. En mindre kjent side er hans finstemte akvareller av landskapsmotiver.
Graff har deltatt på en rekke utstillinger i inn- og utland, og har vunnet mange priser, nasjonale og internasjonale. Han er også representert ved en rekke offentlige samlinger, bl.a. Nasjonalgalleriet, Norsk Kulturråd, Montreal bys samlinger og Sammlung Karikaturen & Cartoons i Basel.