Revestokk, revetang, revesaks, tresaks eller revegaffel - en fangstinnretning for rev. Fotografiet er tatt ved Umbukta i Rana i Nordland. Den nevnte fangstinnretningen er lagt av...

I januar 1980 publiserte museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogmuseum følgende artikkeltekst om revekløft i museenes artikkelserie «Jeg fant, jeg fant» i lokalavisene i Hedmark:

«Revekløft – et gammelt fangstredskap.
Det var et oppsiktsvekkende jordfunn som ble gjort på gården Fonnås i Rendalen høsten 1978 da en revekløft kom for dagen under nydyrkning av et myrområde på gården. Takket være at fangstredskapet hadde ligget et stykke ned i myra uten surstofftilgang, var det godt bevart. Furuveden er fast, og en kan tydelig se øksesporene etter tilhoggingen både av kløfta og av spissen i rota for feste nede i bakken. Den radiologiske dateringen viser en alder på ca. 1 150 år. Det vil si at revefella har vært i bruk omkring år 850 e. Kr., altså i vikingetiden. Det finnes praktisk talt ikke muntlig tradisjon eller skriftlige opplysninger om revekløft i Sør-Norge, skjønt en må vente at den har vært i bruk mange steder.

Fra og med Trøndelag og nordover er opplysninger om fangstredskapet hyppige, og revekløft har vært i bruk i Nordland, Troms og Finnmark helt inn i vårt århundre. Ellers er revetang vanlig flere steder. Revestokk, revesaks, tresaks og revegaffel er andre navn fra Nord-Norge.

Jernsakser til fangst av rovdyr ble tatt i bruk på 1600-tallet, og dette var langt mer effektive fangstredskaper og det må antas at slike trampsakser og åtesakser førte til at revekløfta gikk av bruk i Sør-Norge. Om jernsaksene har vært i bruk i 300 år også i nordlige fylker, har de gamle trefellene likevel holdt seg lenger der.

Det er to typer revekløfter. Den ene har enkel og den andre har dobbel kløft. Begge museets revekløfter, både den fra Rendalen og en fra Junkerdalen i Nordland, har enkel kløft. Ellers har de fleste revekløfter museet har opplysninger om i sitt arkiv, dobbel kløft.
Selve fangstprinsippet går ut på at det settes åte på den lengste spissen, som kan være omkring 30 cm lenger enn kløftspissen. Kløfta er vid øverst og smalner av nedover. Kantene på begge sider av kløfta er tilspisset og skarpe. Stokken skal være så høy at reven kan nå åtet med labbene når den strekker seg på to. Den må bykse og krafse langs stokken for å få tak med kjeften, og vil da lett kunne få satt fast en labb i kløfta. Dess mer den bakser, dess fastere vil labben bli sittende.

Som åte ble det ofte brukt klover av sau, rein eller et hode av en katt m.m. Det måtte være holdbart og dessuten godt festet, så rovfugl ikke tok det.

Denne fellefangsten foregikk om vinteren da reveskinnet var herdet. Fangeren måtte ta hensyn til snømengden når fellene ble satt ut på barmark. En riktig tilpasset høyde på åte og kløft må ha vært avgjørende for fangstresultatet. Var åtet for høyt, ville reven bare gå videre, men kunne den nå det med labbene uten å få det løs, ville den prøve seg med kjeften og under en slik manøver kunne den lett bli sittende fast.

Skulle noen som leser dette kunne gi opplysninger om revekløft ville Norsk Skogbruksmuseum bli glad for å motta slike opplysninger.»

Collapse text