Taras Sjevtsjenko

Sjevtsjenko var født inn i livegenskap under familien Engelhardt i landsbyen Moryntsi i Kyiv-guvernementet i Det russiske imperiet. Som en del av godsherrens følge reiste han til Warszawa, Vilnius og senere St. Petersburg, hvor hans kunstneriske talenter vakte oppsikt. Her ble han kjent med ledende russiske kunstnere og forfattere som Karl Brjullov og Vasilij Zjukovskij. De to organiserte i 1838 en veldedighetsaksjon som fikk frikjøpt Sjevtsjenko fra livegenskapet. Dette ga ham muligheten til å studere på Det russiske kunstakademiet.

Sjevtsjenko kombinerte kunststudiene med poesi. Han debuterte i 1840 med diktsamlingen Kobzar, som ble et kunstnerisk gjennombrudd. To år senere kom det episke diktet Hajdamakene, der han skildrer ukrainsk liv og historie. På 1840-tallet gjorde han sine første reiser til Ukraina som fri mann. Der ble han kjent med ledende ukrainske intellektuelle og forfattere som Pantelejmon Kulisj og Mykola Kostomarov.

I 1847 ble han arrestert for revolusjonær virksomhet, anklaget for å være en del av Kyrill og Metodius-brorskapet. Denne hemmelige politiske organisasjonen, som ble ledet av historikeren Kostomarov, ivret for ukrainsk nasjonal gjenfødelse. Det ble slått fast at Sjevtsjenko ikke hadde vært med i organisasjonen, men tsar Nikolaj 1. reagerte så sterkt på Sjevtsjenkos tekster at han ble dømt til ti års soldattjeneste og sendt i eksil til en militærforlegning i Orenburg. Tsaren ila ham et forbud mot å skrive eller tegne. Dette medførte også et generelt forbud mot å publisere Sjevtsjenkos verker.

Tross forbudet skrev og tegnet han aktivt i disse årene. Dette inkluderte blant annet flere fortellinger og den selvbiografiske romanen Kunstneren (1856, utgitt posthumt) på russisk. Han kom med sterke angrep på nasjonal og sosial undertrykkelse i de episke diktene Neofyttene (1857) og Marija (1859).

I 1857 fikk Sjevtsjenko amnesti, og i 1859 fikk han tillatelse til å reise til Ukraina igjen. Samme år ble han arrestert på nytt, anklaget for blasfemi og beordret å returnere til St. Petersburg. Han tilbrakte de neste årene i den russiske hovedstaden, der han fortsatte sitt forfatterskap og kunstneriske virke. Han døde i 1861, 47 år gammel.

Forfatterskapet til Sjevtsjenko strakte seg fra debuten med diktsamlingen Kobzar i 1840 fram til hans død i 1861. Det var bare Kobzar og det episke diktet Hajdamakene (1842) som ble publisert i hans levetid. Sensuren gjorde at også disse ble forbudt etter dommen mot ham i 1847. Sensuren gjorde at samlinger som Try lita («Tre år», 1840-tallet) ikke kunne publiseres. Dette samme gjaldt dikt fra fangenskapet i St. Petersburg som «Kirsebærhagen» (1847).

Diktsamlingen Kobzar fra 1840 var inspirert av den europeiske romantikken og inneholdt alt fra kunstballader, via episk folklore til historiske helteepos. Det episke diktet «Kateryna» forteller den tragiske historien om den ukrainske bondejenta Kateryna som forelsker seg i en russisk offiser og blir gravid med ham. Hun blir utstøtt av sine foreldre og drar for å oppsøke offiseren, men blir avvist og tar sitt eget liv. Barnet vokser opp i fattigdom til å bli assistent for en omvandrende skald, en kobzar. I denne rollen blir han gjenkjent av sin biologiske far, den russiske offiseren, som på ny vender ryggen til ham. Diktet kan leses både som en kritikk av Russland, manifestert ved den russiske offiseren, og av det ukrainske landsbysamfunnet som støter Kateryna fra seg.

Sjevtsjenko jobbet ofte med samme motiv i ulike kunstformer. «Kateryna» er også tittelen på et oljemaleri Sjevtsjenko ferdigstilte i 1842. Bildet viser den gravide hovedpersonen i varme farger i forgrunnen, med en russisk offiser i bakgrunnen som vender henne ryggen og en ukrainsk landsbyboer i høyre billedkant som titter skeptisk opp på henne.

Fra den upubliserte samlingen Try lita, har diktet «Zapovit» (Testamente, 1845) fått en helt særegen posisjon i ukrainsk litteratur og samfunnsliv. Diktet ble skrevet mens Sjevtsjenko var syk med en tosidig lungebetennelse og har form av et testamente for poeten. Han ber om å bli gravlagt i hjemlandet på den endeløse steppen med utsikt over elven Dnipro. Diktets betydning er særlig et resultat av Sjevtsjenkos klare oppfordring til å gjøre opprør og de tydelige koblingene mellom dette opprøret og hans egen biografi, og til den ukrainske geografien, representert ved steppen og elven Dnipro. Sjevtsjenko frisknet til fra lungebetennelsen i 1845, men diktets oppfordring ble tatt til følge da han døde i 1861. Han ble først gravlagt i St. Petersburg, men deretter ble levningene flyttet til hans endelige grav ved byen Kaniv i Ukraina.

Sjevtsjenko virket i en periode da det ukrainske språket var i ferd med å etableres som moderne nasjonalspråk og var selv en viktig bidragsyter i denne prosessen. Han var samtidig med Nikolaj Gogol (ukrainsk: Mykola Hohol) som også reiste fra de ukrainske områdene til St. Petersburg for å etablere seg som forfatter. Men der Gogol skrev seg inn som en del av den russiskspråklige tradisjonen, skrev Sjevtsjenko både på ukrainsk og russisk. Poesien ble i hovedsak skrevet på ukrainsk og prosa på russisk. Det er først og fremst den ukrainskspråklige lyrikken som står igjen som hans bidrag til litteraturhistorien. Sjevtsjenko viste gjennom sin poesi at seriøse temaer som frihet, undertrykkelse, motstand, og samfunnskritikk kan skildres med overbevisning og kraft på ukrainsk.

Sjevtsjenko behersket både oljemaleri, tegning og grafikk, og var aktiv som kunstner i perioden 1830–1861. Han uttrykte seg særlig gjennom portretter, komposisjoner og landskapsbilder. Motivene hentet han fra egen diktning, men også fra reiser i Ukraina og fra perioden i forvisning. Selvportrettene fra ulike deler av livet utgjør en viktig del av Sjevtsjenkos kunstneriske arv. Mange av bildene hans karakteriseres dessuten av hans tilstedeværelse som betrakter i egne bilder, som for å understreke at bildene illustrerer noe han har observert i virkelighet og vise sin medfølelse med objektene. Et godt eksempel på dette er «Bajhusji», som viser to unge tiggere som er barn av en folkegruppe i Kasakhstan.

Sjevtsjenko ble utdannet ved Det russiske kunstakademiet i perioden 1838–1845, under innflytelse av Karl Brjullov.

I ukrainsk kunsthistorie står han igjen som grunnleggeren av den kritiske realismen.

Litteraturforskeren George G. Grabowicz påpeker at Sjevtsjenko allerede i sin samtid framstod som en martyr og profet. Det er reist mer enn tusen minnesmerker for ham i Ukraina og resten av verden.

• Ukrainas litteratur
• kunst i Ukraina
• Ukrainas historie