Lars Christensen

Som sønn av hvalfangstrederen og forretningsmannen Christen Christensen i Sandefjord, hadde Lars Christensen tidlig fått staket ut kursen: Etter middelskoleeksamen i 1899 ble det kontorarbeid i Sandefjord, deretter handelsskole i Tyskland, kontorpraksis hos skipsmegler i Newcastle og handelsgymnasium i Kristiania. Så ble det nytt praksisopphold på skipsmeglerkontor i Tyskland og Storbritannia, før han gikk inn i farens virksomheter i Sandefjord. Faren hadde på den tiden (1905) nettopp vært med på å starte hvalfangsten i Antarktis.

Lars Christensen etablerte riktignok sitt første selskap i 1907, men i flere år kom han til å arbeide i og lede selskaper i kompaniskap med sin far og sine brødre, i tillegg til helt selvstendig virksomhet. Denne første fasen av hans hvalfangstredervirksomhet ble en utforskende og eksperimenterende fase, der en rekke fangstfelt, spesielt på Nord- og Sør-Amerikas vestkyst, ble utprøvd.

Den andre fasen av Lars Christensens hvalfangstvirksomhet ble innledet i begynnelsen av 1920-årene, da han overtok en betydelig del av forretningsvirksomheten etter sin far og svigerfar da de døde. I 1910 hadde Christensen giftet seg med Ingrid Dahl, datter av Thor Dahl som var Sandefjords største forretningsmann og hvalfangstreder. Hans firma A/S Thor Dahl ble under Lars Christensens ledelse et disponentselskap for en rekke selskaper. De viktigste var A/S Bryde og Dahls Hvalfangerselskap, A/S Odd og A/S Ørnen. Dette ble en av de mest betydningsfulle rederigrupperingene i internasjonal hvalfangst gjennom mer enn 30 år.

I tillegg til forretningsvirksomheten tok Lars Christensen aktivt del i utforskningen av Antarktis-området. Fra 1926 og i et tiår fremover finansierte han hele ni forskningsekspedisjoner til de antarktiske farvann, blant annet Odd I-, Norvegia- og Thorshavn-ekspedisjonene, og han var selv med på flere av dem. Hovedformålet var å finne nye hvalfelt, kartlegge bestander og trekkmønstre. Et annet formål var å utforske og kartlegge ukjent land rundt det enorme Antarktis-kontinentet. Ekspedisjonene oppnådde betydelige vitenskapelige resultater. I tillegg fikk de en stor og varig betydning for Norge gjennom annekteringen av Bouvetøya (1927), Peter I Øy (1929) og Dronning Maud Land (1939).

Christensen oppholdt seg mye i USA, også under andre verdenskrig. Han kom ikke til å arbeide i Nortraship som flere andre norske eksilredere, men var formann i Nortraships hvalfangstkomité. Han nedla også et betydelig arbeid for norske interesser på flere andre områder, og var knyttet til den norske ambassaden i Washington D.C. i arbeid med ulike økonomiske spørsmål. Særlig var han opptatt av sjøfolkenes ve og vel, og bekostet blant annet en sjømannskirke i San Pedro i California.

Etter andre verdenskrig ble den internasjonale hvalfangstnæringen bygd opp igjen, og Thor Dahl-gruppen under Christensens ledelse gjenvant sin posisjon som en av de ledende i næringen. Virksomheten fikk også et økende innslag av annen rederivirksomet, både tankfart og linjefart. Den siste hadde USA og Canada som utgangspunkt, og må sees i sammenheng med Christensens nære forhold til Amerika.

Lars Christensen var aktiv i hvalfangstnæringen i det som kan betegnes som den industrialiserte storhvalfangst i Antarktis, fra dens begynnelse i det første tiår av 1900-tallet til den for Norges vedkommende tok slutt i midten av 1960-årene – gjennom enorm ekspansjon og alvorlige kriser. Han startet et stort antall selskaper for fangst på ulike fangstfelt over hele verden. Noen foretak var vellykkede, andre ble fiaskoer. Det var Antarktis som ble gullgruven.

Christensen uttrykte flere ganger pessimisme med hensyn til næringens fremtid, og talte også for reguleringer. Når det kom til handling, var han imidlertid først og fremst forretningsmann, og han måtte ved flere anledninger tåle kritikk for avstand mellom ord og handling, særlig i de turbulente 1930-årene.

Lars Christensen var dansk visekonsul i Sandefjord fra 1909 og ble konsul i 1937. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1929 og kommandør med stjerne i 1944. Han var også kommandør av Dannebrogordenen, den svenske Vasaorden og den franske Æreslegionen. Han var æresmedlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det norske Geografiske Selskap og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, som også gav ham Gunnerus-medaljen i 1927.

Lars Christensens velstand kom hjembyen Sandefjord til gode ved en rekke anledninger. Allerede i 1917, på tiårsdagen for sin start som forretningsmann, ga han det nyåpnede Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum til Sandefjord kommune. Senere fulgte blant annet et sjøfartsmuseum, Hvalfangstmonumentet og Olavskapellet.

• Til Sydishavet, særtrykk av Polar-Årboken 1933, 1935
• Such is the Antarctic, London 1935
• Min siste ekspedisjon til Antarktis 1936–1937, med en oversikt over forskningsarbeidene på ferdene 1927–1937, 1938 (også engelsk, fransk og tysk utgave)
• An outline for Norwegian post-war reconstruction together with proposals for pre-peace action (sammen med Warner Marshall jr.), Washington D.C. 1942

• Ekspedisjoner i Antarktis
• norsk skipsfartshistorie før 1940
• hvalfangst

• Basberg, Bjørn Lorens: Norsk biografisk leksikon 2
• Bogen, Hans (1937): Firma Thor Dahl, Sandefjord 1887–1937
• Bogen, Hans (1955): 70 år. Lars Christensen og hans samtid
• Norsk Hvalfangst Tidende nr. 1/1966
• Tønnessen, Johan Nicolay og Johnsen, Arne Odd (1967): Den moderne hvalfangsts historie, bind 2
• Headland, Robert Keith (1993): «Geographical Discoveries in Antarctica by the Whaling Industry», i Bjørn L. Basberg med flere (red.): Whaling and Industry. Perspectives on the Evolution of the Industry
• Wexelsen, Einar (1993): Vel blåst! Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum 75 år
• Olstad, Finn (1995–1997): Sandefjords historie, to bind