Friedrich Eisenlohr

Hans store innsats innen trearkitekturen kom med jernbaneanlegget i Rhindalen, fra Mannheim og Heidelberg i nord til Basel i Sveits i sør. Anlegget ble påbegynt i 1839 og fullført etappevis sørover: allerede i 1840 fra Mannheim til Heidelberg, i 1845 til Freiburg im Breisgau og derfra videre til Basel.

Det ble oppført et stort antall bygninger for både store og små stasjoner, med varierte former og dimensjoner, men innenfor et felles formspråk. De større stasjonenes banehaller fikk takkonstruksjoner i tre som var nyskapende, med eksponerte bjelker og utskåret rankedekor innfelt i rommene mellom bjelkene. Også i stasjonsbygningene i Mannheim og Heidelberg fra 1840 ble takkonstruksjonene eksponert, med innfelte ornamenter som bidro til det visuelle uttrykket. Her ble det etablert prinsipper for eksponert trekonstruksjon og dekor som ble grunnleggende for trearkitekturen gjennom resten av århundret.

Eisenlohr ble i samtiden særlig berømmet for sine mange nyskapende banevokterboliger. Disse var inspirert av regionens egne byggeskikker, med utmurt bindingsverk i lavlandet og trekonstruksjonsdetaljer hentet fra bondegårder i det tilgrensende Schwarzwald. Enkelte detaljer ble også hentet fra beslektede byggeskikker i Alpene. De større boligene fikk balkonger og verandaer der tradisjonelle trekonstruksjoner ble videreutviklet i en moderne form.

Det sterkt trafikkerte jernbaneanlegget i Baden bandt sammen nord og sør i Europa og ble godt kjent. Arkitekturen ble flittig publisert i plansjeverk, side om side med de ingeniørfaglige arbeidene. Fagtidsskrifter brakte nyhetene ut, og egne publikasjoner om arkitekturen fulgte snart. Eisenlohr ga også ut et eget verk med ornamentikk for ulike formål og materialer.

Alt dette bidro til å skape en varig stil som preget europeisk trearkitektur gjennom resten av århundret – og i en periode også den nordamerikanske. Dette var en arkitektur som ga gode svar på tidens oppgaver og tilfredsstilte kravene om materialverisme som dominerte da Eisenlohr utviklet stilen.

I Norge fikk plansjeverkene med Eisenlohrs arbeider stor betydning for trearkitekturen.

Innflytelsen er tydelig i stasjonsbygningene til arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno ved Kongsvingerbanen, og enda mer i Georg Andreas Bulls stasjonsbygninger ved Grensebanen, Randsfjordbanen med sidelinjer og Drammensbanen ca. 1860–1880.

Samtidig ble innflytelsen mer allmenn og ble en grunnleggende del av den rådende trebygningsstilen, så utbredt at den ble en del av byggeskikken, kjent som «sveitserstil» blant brede lag av befolkningen fram til ca. 1920–1930.

Blant de mange norske arkitektene som ble utdannet i Tyskland, er det bare Christian Christie som er kjent som elev av Eisenlohr.

• sveitserstil

• Eldal, Jens Christian (2019). Sveitserstil? Den internasjonale historismens mangfoldige trearkitektur. Oslo: Pax forlag, s. 145–170.