Et bilde av far og sønn al-Assad henger ved en grensepost mellom Syria og Jordan i 2010. Far Hafez til venstre, sønnen Bashar til høyre.
Foto av bilde av Hafez og Bashar al-Assad
Av /Shutterstock.

Assad-regimet er et vanlig navn på styret i Syria fra 1970 til 2024. I denne perioden styrte først Hafez al-Assad (1970–2000) og deretter sønnen Bashar al-Assad (2000–2024) landet langt på vei som et diktatur.

Faktaboks

Også kjent som

Assad-styret, Baath-regimet

Under Assad-regimet var Syria i praksis en ettpartistat, med Baath som det styrende partiet. Hafez al-Assad tok kontroll over partiet i 1970, samtidig som han grep makten i Syria i et kupp. Hafez etablerte deretter et sterkt personsentrert regime som hans sønn Bashar al-Assad førte videre da faren døde i 2000. I denne perioden utviklet Assad-familien en totalitær stat med omfattende overvåking og undertrykkelse av politisk opposisjon og borgere. Regimet støttet seg på et omfattende sikkerhetssystem, inkludert et sterkt hemmelig politi (mukhabarat) med vide fullmakter og et sterkt militærapparat. Sikkerhetstjenestene og militæret, hvor alawiske offiserer hadde en dominerende rolle, var regimets ryggrad.

Assad-regimet ble regnet blant de mest brutale i Midtøsten, med utstrakt bruk av undertrykkelse og tortur. Opposisjon ble i liten grad tolerert. Etter 13 år med borgerkrig i Syria falt regimet i desember 2024 da Bashar al-Assad flyktet i eksil i Russland.

Bakgrunn

mann med maskinpistol i hånden tråkker på hodet til en statue som er veltet opg ligger på bakken.
En opprørssoldat tråkker på hodet til en statue av Hafez al-Assad som er blitt veltet i Damaskus 8. desember 2024.
Foto av opprører i Damaskus
Av /AP/NTB.

De sekteriske undertonene i regimet var på mange måter en videreføring av «splitt og hersk»-styret til Frankrike under mandatperioden (1920–1946), der religiøse og etniske grupper bevisst ble spilt opp mot hverandre for å undergrave en enhetlig nasjonal identitet. Under det franske mandatet i Syria ble det aktivt rekruttert fra minoritetsgrupper til de væpnede styrkene, en bevisst strategi for å svekke det sunni-arabiske flertallets militære innflytelse. Denne politikken ga minoriteter som alawier, drusere og kristne overrepresentasjon i sikkerhetsstyrkene, noe som bidro til å begrense den største befolkningsgruppens militære kapasitet og potensielle motstand mot mandatstyret.

Maktbaser

Assad-regimet førte en paradoksal blanding av sekterisk og sekulær politikk. På papiret fremmet Syria en sekulær ideologi gjennom Baath-partiets panarabiske sosialisme. Grunnloven ga ikke noen religion særstatus, og religiøse symboler ble nedtonet i offentlig sammenheng. Assad-familien markedsførte seg selv som beskyttere av religionsfriheten, hvor både kristne, sjiamuslimer og sunnimuslimer kunne praktisere sin tro. Samtidig spilte regimet videre på «splitt-og-hersk»-politikken fra mandatperioden og utviklet sterke patron-klient-bånd som delvis var basert på religiøs og etnisk tilhørighet.

Mye makt ble i praksis sentrert rundt deler av den alawiske minoriteten. Regimet inkluderte sunnimuslimske forretningsmenn og teknokrater i den sivile administrasjonen og regjeringen, forble de reelle maktposisjonene i hendene på en liten alawisk elite, og særlig personer fra Assad-familien selv. Disse dominerte de øverste posisjonene i sikkerhetstjenestene, hæren og presidentgarden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg