I dagens episode av podkasten Ness retter fondsforvalter og tidligere Statoil-ansatt Trond Omdal skarp kritikk mot Equinors fornybarsatsing generelt, og især det kostbare havvindprosjektet Empire Wind. I samtale med Ole Asbjørn Ness hevder Omdal at Equinors fornybarvirksomhet ødelegger verdier i størrelsesorden 200–400 milliarder kroner, tilsvarende 20–30 % av statsbudsjettet. Han foreslår at Equinor enten bør skille ut fornybarvirksomheten i et eget selskap eller kutte den helt for å øke selskapets verdi med opptil 30 %. Omdal peker på Empire Wind, et havvindprosjekt utenfor New York, som et symbol på Equinors mislykkede fornybarstrategi. Prosjektet, som har blitt ytterligere komplisert etter at tidligere president Donald Trump stanset det i påsken, beskrives som ekstremt ulønnsomt. Ifølge Omdal krever Empire Wind en strømpris på tre kroner per kilowattime for å gå i null, syv ganger høyere enn den norske regjeringens mål om 40 øre per kilowattime. Til sammenligning trekker han frem vannkraftprosjekter, som Lyse og Hydros planlagte kraftverk i Røldal, som produserer 600 megawatt til 7 milliarder kroner, mot Empire Winds 800 megawatt til over 70 milliarder kroner – med lavere utnyttelsesgrad. – Dette er et bevis på at Equinors administrasjon kjøper seg politisk avlat, sier Omdal, og antyder at satsingen er drevet av press fra politikere og den norske staten som største eier. Det antydes at Equinors ledelse, under press fra næringsminister Cecilie Myrseth og statens eierskap, prioriterer grønn image over lønnsomhet. Omdal trekker frem Equinors kapitalmarkedsdag i fjor, hvor selskapet presenterte planer om å investere 500 milliarder kroner i fornybar energi frem mot 2030, med en forventet avkastning på kun 4 %. Dette står i sterk kontrast til olje- og gassvirksomheten, som kan gi opptil 30 % avkastning. Markedets respons var negativ, og Omdal mener at aksjen har blitt straffet for denne strategien. Han påpeker at fornybarselskaper som Ørsted har falt 70–80 % i verdi, mens oljeselskaper som BP og Shell har trukket seg tilbake fra lignende ambisjoner. – Equinor får ingen anerkjennelse i markedet for å satse på fornybart. Tvert imot prises selskapet lavere enn konkurrenter som fokuserer på olje, gass eller karbonfangst, sier Omdal. Omdal reflekterer over Equinors historie, fra suksessen på norsk sokkel til kostbare feiltrinn internasjonalt. Han kritiserer selskapets tidligere ekspansjon i Nord-Amerika under Helge Lund, som førte til tap på hundrevis av milliarder kroner gjennom dyre oppkjøp og dårlig drift. Fornybarsatsingen sees som en fortsettelse av denne trenden, der penger tjent på norsk olje og gass sløses bort på ulønnsomme prosjekter. – Alternativkostnaden er enorm. Vi snakker om tap som nærmer seg et halvt statsbudsjett, sier Omdal, og stiller spørsmål ved hvorfor ingen stilles til ansvar for disse beslutningene. Omdal mener Equinor bør revurdere sin fornybarstrategi fundamentalt. Han roser selskapet for å ha redusert ambisjonene i februar, fra 500 milliarder til 30 milliarder kroner i årlige investeringer, men mener dette fortsatt er for mye. Hans foretrukne løsning er å skille ut fornybarvirksomheten i et eget selskap, slik at Equinors kjernevirksomhet – olje og gass – kan prises høyere i markedet. Alternativt foreslår han å kjøpe seg inn i etablerte fornybarselskaper som Ørsted, som nå er betydelig billigere. – Empire Wind kan alene gi tap på 50 milliarder kroner. Equinor må ta grep før det blir verre, advarer Omdal. Han håper at eksterne faktorer, som Trumps politikk, kan tvinge selskapet til å revurdere prosjekter som dette. Omdal plasserer Equinors utfordringer i en bredere kontekst om energitransisjonen. Han påpeker at fornybar energi globalt ikke har klart å erstatte fossile brensler, som fortsatt utgjør 80 % av verdens energiforbruk – samme nivå som for 20 år siden. Han mener oljeselskaper som Equinor er dårlig rustet til å konkurrere i fornybarmarkedet, der marginene er lavere og kulturen annerledes.

I denne ferske podkasten møtes Helge Lurås og Ole Asbjørn Ness til en dyptgående diskusjon om Ukraina-krigen, USAs skiftende rolle under Donald Trump, og Europas evne til å møte en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. – En stedfortrederkrig der USA er part Helge Lurås slår tidlig fast at det er en illusjon å tro at USA er en nøytral aktør i konflikten. – USA er ikke en nøytral forhandlingspart. De er en del av krigen på ukrainsk side, har vært det hele tiden, sier han, og beskriver krigen som en klassisk stedfortrederkonflikt: Ukraina stiller soldatene, Vesten leverer våpnene. Han mener Trumps utspill nå viser at USA er i ferd med å gi opp. – Trump har lagt frem en slags de facto kapitulering. Det er ikke nødvendigvis det han ønsker, men det han signaliserer er at USA ikke lenger ser seg tjent med å fortsette. Og da legger man på bordet hva man selv er villig til å akseptere. Ifølge Lurås er de amerikanske betingelsene for en mulig fred tett på russiske krav: – Realistisk sett ville det ikke vært mulig å få Russland til å gå med på noe mindre. Ness: – Trumps strategi viser desperasjon Ole Asbjørn Ness reagerer skarpt på Lurås’ fremstilling, særlig av Trump. – Jeg syns Trump fremstår som en dårlig forhandler. Han viser desperasjon, og det er en forhandlingstaktikk som bare svekker USAs posisjon, sier han. Han mener videre at Lurås bommer i sin vurdering av hva som er eksistensielt. – Dette er først og fremst en eksistensiell krig for Ukraina. For Russland handler det om Putins regime, ikke statens eksistens. Ukraina kjemper for å overleve som nasjon. Ness fremhever at Europa ikke har råd til å tape: – Vi kan ikke bare gi etter og la Russland vinne. Selv om USA skulle trekke seg ut, så vil ikke Europa gjøre det samme. Vi må ruste opp og ta ansvaret. Ulike virkelighetsoppfatninger Samtalen belyser to helt forskjellige syn på krigens dynamikk. Lurås argumenterer for at Russland har overtaket på bakken og at Vesten må ta innover seg realitetene. – Hver runde Ukraina fortsetter krigen, gjør situasjonen verre for dem. De får dårligere vilkår for hver gang. Dette har Lavrov selv sagt: «Hver gang kommer dere dårligere ut.» Ness er ikke enig: – Jeg skjønner ikke hvorfor du mener at 450 millioner europeere og 50 millioner ukrainere ikke skal kunne stå imot 140 millioner russere. Lurås svarer: – Det er ikke bare antall mennesker og økonomisk kapasitet som teller. Det handler om tid, industriell kapasitet og vilje. Og Russland har fortsatt et fortrinn på flere av disse områdene. – Ukraina må kanskje gjøre som Finland Lurås trekker også historiske paralleller til Finland etter andre verdenskrig: – Finland overlevde som stat ved å gi fra seg store deler av sin utenrikspolitiske suverenitet. Noen mener Ukraina nå står overfor et lignende valg. Det er brutalt, men kanskje realistisk. Han mener det er feil å tro at Ukraina kan vinne tilbake territorium: – Realiteten er at Krim aldri kommer tilbake. Og de områdene Russland kontrollerer nå, vil de ikke gi fra seg uten videre. – En glemt krig? Lurås ser også konturene av en svekket vestlig støtte, særlig hvis USA velger å normalisere forholdet til Russland: – Om USA går videre alene og hever sanksjonene, blir det Europa som står igjen med hele regningen – bokstavelig talt. Og da er det fare for at Ukraina blir en glemt krig. Han spår også et skifte i oppmerksomheten: – En global økonomisk nedtur vil flytte fokuset. Da vil Ukraina havne lenger ned på dagsordenen – også i Europa. Ness: – Europa vil ikke gi seg Ole Asbjørn Ness avslutter med å advare mot å undervurdere europeisk motstandskraft: – Jeg tror du tar feil. Jeg tror europeiske hovedsteder som Berlin, Paris og Warszawa ikke vil akseptere et russisk overtak. Europa vil stille opp. Han reagerer også sterkt på det han ser som Trumps uansvarlighet: – Hele forestillingen om at det er Ukraina som må gi seg, er absurd. Dette er en russisk okkupasjonskrig med grusomme overgrep. Ukrainere vet hva det betyr å leve under russisk styre.

I dagens utgave av podkasten Ness møtes Høyres Bård Ludvig Thorheim og Rødts Sophie Marhaug til en 50-minutters duell, styrt av sjakklokke, for å avgjøre hvilket parti som har den beste energipolitikken. Debatten, som tok for seg kraftproduksjon, prisregulering og olje- og gasspolitikk, viste tydelige ideologiske skillelinjer mellom de to partiene, men også et felles mål: å sikre Norges posisjon som energinasjon. Omtrent det eneste de to partiene var enige om var at de var for kjernekraft, ellers hersket uenigheten i dette partiet av retorisk sjakk. Thorheim innledet med Høyres visjon om å maksimere energiproduksjonen fra alle kilder – vannkraft, vindkraft, solkraft og fortsatt olje- og gassutvinning. Han argumenterte for at et kraftoverskudd er avgjørende for å opprettholde lave strømpriser og tiltrekke industri, noe som igjen styrker økonomien og muliggjør lave skatter og et sterkt forsvar. Høyre ønsker å beholde markedets prissignaler for å sikre effektiv kraftfordeling, og Thorheim advarte mot subsidier som kan føre til ineffektivitet og høyere kostnader for forbrukerne. Han uttrykte også bekymring for at norsk gassproduksjon kan stupe etter 2030, noe som vil ramme både Europa og Norges strømpriser, ettersom gassprisene påvirker kraftmarkedet. Marhaug, på sin side, fremhevet Rødts ønske om økt politisk kontroll og demokratisk styring av kraftressursene, inspirert av historiske grep som konsesjonslovene på 1900-tallet. Hun kritiserte Norges tilknytning til det europeiske kraftmarkedet, som hun mener har ført til at norske strømpriser styres av europeiske gasspriser i stedet for kostnadene ved vannkraftproduksjon. Rødt ønsker en makspris på kraft for å sikre billig strøm til husholdninger og næringsliv, samt strengere regulering av utenlandskabler for å prioritere forsyningssikkerhet. Marhaug advarte mot miljøskadelig kraftutbygging, som vindkraft, som hun mener ødelegger natur uten å løse prisproblemet. Et sentralt stridspunkt var datasenterindustrien. Thorheim forsvarte behovet for datasentre for å sikre nasjonal datahåndtering, men var enig med Marhaug i at kryptomining bør forbys. Marhaug gikk lenger og krevde strengere regulering av store kraftkrevende aktører som Google og Microsoft, som hun mener truer konkurransefortrinnet til tradisjonell industri. Hun foreslo at kraftkrevende prosjekter over 25 megawatt bør behandles av Stortinget for å sikre samfunnsnytte. Debatten berørte også strømstøtteordninger. Thorheim presenterte Høyres løsning, der staten tilbakefører overskudd fra høye strømpriser til forbrukerne uten å gripe inn i markedets prissignaler. Marhaug mente dette kun er en midlertidig lapp på et dysfunksjonelt system og etterlyste regulering av kraftprodusentenes profitt for å sikre lavere priser. Thorheim oppsummerte Høyres politikk som en satsing på mer energi fra alle kilder for å styrke økonomien, mens Marhaug understreket Rødts fokus på politisk kontroll for å gjenvinne Norges konkurransefortrinn med billig, fornybar vannkraft. Hvem som vant? Det overlates til lytterne å avgjøre, men debatten viste at energipolitikk forblir et komplekst og avgjørende tema for Norges fremtid.

Ikke siden den store depresjonen har amerikanske aksjemarkeder hatt en verre april. Vi har tatt en prat med sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i dagens utgave av podkasten Ness for å høre hva han tror om fremtiden etter påsken. Hint: Han er mer optimistisk enn vi trodd. Samtalen kaster lys over bekymringer knyttet til Donald Trumps økonomiske politikk, verdien av amerikanske aksjer og betydningen av en uavhengig sentralbank. Andreassen pekte også på at Europa kan stå sterkere enn mange frykter i dagens kaotiske globale økonomi. Hvorfor en uavhengig sentralbank? Andreassen trakk frem Trumps økonomiske tiltak, særlig hans tollpolitikk og angrep på den amerikanske sentralbanken som dypt problematiske. Han omtalte Trumps "Liberation Day"-pakke, lansert tidlig i april, som "meningsløs" og dårlig planlagt, med tollsatser som ble bestemt kun timer før offentliggjøring. Wall Street Journal (WSJ) understreket i en lederartikkel 18. april at Trumps angrep på sentralbanksjef Jerome Powell undergraver tilliten til amerikanske institusjoner, mens The Economist advarte om at tollpolitikken risikerer å skade amerikanske forbrukere og bedrifter mest. Amerikanske aksjer fortsatt høyt priset Andreassen påpekte at amerikanske aksjer, til tross for fallet, fortsatt er høyt priset. Med en pris-inntjeningsratio (P/E) på rundt 20 basert på forventet inntjening de neste 12 månedene, og over 30 når man ser på inntjening de siste ti årene, er amerikanske aksjer betydelig dyrere enn i resten av verden, hvor P/E ligger rundt 16. Europa: Et lys i tunnelen? Mens USA sliter med usikkerhet, ser Andreassen tegn til bedring i Europa. Han fremhevet at europeiske renter har falt med 20-25 basispunkter, i motsetning til USAs økning, og at Europa har tatt grep i møte med globale utfordringer. "Europa skapes i kriser," siterte han Jean Monnet. Andreassen mener at Europas økonomi, med sterk sysselsetting og produktivitet, ikke er så svak som mange tror, og at eksporten til USA er begrenset, noe som begrenser sårbarheten. Hvorfor en uavhengig sentralbank er avgjørende Et sentralt tema i samtalen var viktigheten av en uavhengig sentralbank. Andreassen forklarte at uavhengige sentralbanker, som Federal Reserve, er essensielle for å ta upopulære, men nødvendige beslutninger, som å heve rentene for å dempe inflasjon. "Politikere som skal gjenvelges, setter ofte rentene for lavt, noe som fører til høyere inflasjon og ustabile forventninger," sa han. Sentralbankuavhengighet korrelerer med lavere og mer stabil inflasjon over tid. Andreassen advarte mot Trumps gjentatte angrep på sentralbanksjef Powell, som han kalte "utenfor noe vi har sett tidligere" i amerikansk sammenheng. Han sammenlignet dette med autoritære ledere som Tyrkias Erdogan, som har svekket sentralbankens uavhengighet med katastrofale følger for økonomien. Norge i en usikker verden For Norges del understreket Andreassen at landets økonomi er tett knyttet til globale konjunkturer, men at eksport til USA er liten i makroperspektiv. En global nedgang, drevet av usikkerhet rundt Trumps politikk, vil likevel merkes, særlig hvis bedrifter og husholdninger blir forsiktige. Likevel uttrykte han optimisme: "Det pleier å gå bra." Han oppfordret til å bruke anledningen til å redusere unødvendige tollbarrierer globalt, noe som kan gagne både Norge og Europa. Konklusjon Harald Magnus Andreassens analyse i Ness-podkasten tegner et bilde av en verden preget av usikkerhet, der Trumps økonomiske politikk fremstår som selvdestruktiv og amerikanske aksjer fortsatt er høyt priset. Europa, derimot, viser tegn til motstandskraft, mens en uavhengig sentralbank fremheves som en bærebjelke for økonomisk stabilitet. Som Andreassen oppsummerte: "Dette er ikke det vi stemte på."

I en rykende fersk episode av podkasten Ness, gjestet forfatter og teolog Kim Larsen, en av Norges mest profilerte katolikker, for å reflektere over pave Frans’ liv og arv. Larsen, som nylig har markert seg som bestselgerforfatter med boken Det sanne, det gode og det skjønne, delte sine tanker om pavens betydning for kirken og verden. «Det var en veldig trist nyhet å få at pave Frans var død. Jeg likte veldig godt denne paven. Han fokuserte på enkelhet og fattigdom og hadde en veldig sans for de fattige,» sa Larsen. Han beskrev paven som en pastoral leder som levde troen i praksis, inspirert av Frans av Assisi. «Han tok buss som erkebiskop i Buenos Aires, lagde sin egen mat og bodde i en liten leilighet. Han viste at kjærligheten må vise seg i handling.» Larsen fremhevet pave Frans’ bilde av «kirken som et feltsykehus etter et slag», en metafor for å møte mennesker i deres lidelser uten å stille moralske krav først. «Han minner meg om den barmhjertige samaritan. Han spør ikke om moralen er på plass, han tar mennesket til herberget – kirken,» sa han. Dette pastoralorienterte fokuset, kombinert med symbolhandlinger som å vaske føttene til fanger, ga pave Frans en enorm appell, også blant ikke-troende. Pave Frans er død: En folkets pave etterlater seg et sterkt arv Pave Frans, den første latinamerikanske og jesuittiske paven, ble valgt i 2013 og var kjent for sin ydmyke livsstil og sitt fokus på de fattige og marginaliserte. Han bodde i et enkelt gjestehus i stedet for de tradisjonelle pavelige leilighetene og foretrakk småbiler som Fiat fremfor luksusbiler. Hans vektlegging av miljøvern, fattigdomsbekjempelse og en mer inkluderende kirke gjorde ham til en global moralsk autoritet, selv blant ikke-katolikker. En pave som forente og splittet Pave Frans’ pontifikat var ikke uten kontroverser. Ifølge The Spectator ble han møtt med kritikk fra konservative katolikker for sin tilnærming til spørsmål som skilsmisse, homofili og prestenes sølibat, selv om han aldri endret kirkens dogmer. Larsen påpekte at pave Frans ofte ble misforstått: «Dogmatisk var han en tradisjonell katolikk, men hans radikalitet lå i hvordan troen skulle leves i praksis.» Hans encyklika Laudato Si’ om miljø og sosial rettferdighet ble trukket frem som et eksempel på hvordan han bygget på kirkens tradisjon for å adressere moderne utfordringer. I podkasten reflekterte Larsen også over pave Frans’ kontrast til forgjengeren, pave Benedikt XVI, som var en intellektuell kraft med stor teologisk dybde. «Benedikt skrev bøker som Jesus fra Nasaret, som ga katolikker en dyp forståelse av Jesus. Frans var mer pastoral, han skjønte symbolenes kraft i vår tid,» sa Larsen. Hva nå for den katolske kirken? Med pave Frans’ bortgang vender oppmerksomheten mot konklavet, hvor kardinaler under 80 år vil samles i Det sixtinske kapell for å velge hans etterfølger. Larsen forklarte ritualet: «De stemmer i hemmelighet til en kandidat får to tredjedels flertall. Svart røyk betyr ingen pave, hvit røyk betyr vi har en ny pave – Habemus Papam!» Han spekulerte i muligheten for en pave fra Afrika, men understreket at kulturelle spenninger i kirken, særlig mellom progressive og konservative strømninger, vil prege valget. Et varig ettermæle Pave Frans’ budskap om å «ikke glem de fattige» vil leve videre, ifølge Larsen. Hans evne til å kombinere tradisjonell katolsk tro med en praktisk, barmhjertig tilnærming har satt dype spor. Som Norges statsminister Jonas Gahr Støre uttalte: «Pave Frans var en klar stemme for sosial rettferdighet og menneskelig verdighet, og bygget broer i en verden preget av splittelse.» Mens kardinalene forbereder seg på konklavet, bærer verden med seg minnet om en pave som, i Larsens ord, «viste at kjærligheten må vise seg i handling». Den katolske kirken står nå ved et veiskille, men pave Frans’ arv vil fortsette å inspirere troende og ikke-troende i årene som kommer.