Hopp til innhold

Genesis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Genesis (band)»)
Genesis kan også vise til Første Mosebok.
Genesis
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (2010)[1]
OpphavGodalming, Surrey, Storbritannia (1967)
Musikalsk karriere
SjangerProgressiv rock, kunstrock, softrock, progressiv pop
Aktive år1967–
PlateselskapCharisma Records, ABC Records, Atco Records, Atlantic Records, Decca Records
Nettstedhttps://www.genesis-music.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Tony Banks, Peter Gabriel, Mike Rutherford, Phil Collins, Anthony Phillips, Steve Hackett, Ray Wilson, Daryl Stuermer, Chester Thompson, Bill Bruford
Logo
Genesiss logo
Genesis på Commons

Genesis er en engelsk rockegruppe som ble startet i 1967, og deres produksjon mellom 1970 og 1977 regnes som noe av den beste og viktigste innen progressiv rock[2] [3] [4]. Etter å ha spilt progressiv rock i syv år, skiftet de gradvis stil noen år etter at Peter Gabriel hadde forlatt bandet. Den nye stilen som ble påbegynt på slutten av 1970-tallet, hadde større innslag av pop og rendyrket rock. Mellom 1980 og 1992 var de et av verdens mest-selgende band, og selv konserter på de største arenaene i verden ble utsolgt.

Gruppen ble i praksis oppløst i 1998, selv om dette ikke ble bekreftet offisielt.

Sommeren 2007 sto Genesis igjen på scenen sammen. Da la Phil Collins, Mike Rutherford og Tony Banks ut på sin «Turn It On Again Tour». Rundt 25 konserter i Europa og like mange konserter i Nord-Amerika sto på spilleplanen. Første konsert gikk av stabelen 11. juni 2007 på Olympiastadion i Helsingfors, og turneen ble avsluttet 14. oktober i Hollywood Bowl, California. I Roma spilte Genesis for 500 000 mennesker på Circo Massimo – den største Genesis-konserten noensinne.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Starten 1967–1969

[rediger | rediger kilde]

Bandet ble startet i 1967, av en vennegjeng fra Godalming i Surrey i England som gikk på skole sammen. Vokalist Peter Gabriel og keyboardist Tony Banks fikk med seg medlemmer fra bandene Garden Wall og The Anon der flere av vennene deres spilte, og dermed var Genesis en realitet. Den opprinnelige tanken var at de kun skulle skrive musikk og tekster, og ikke opptre selv. Men etter en stund fant de ut at ingen andre ville spille inn det de hadde skrevet, slik at de måtte spille det inn selv.

Den første utgaven av bandet besto av Gabriel, Banks, Mike Rutherford på bass, Anthony Phillips på gitar og Chris Stewart på trommer. Det første forsøket på å spille inn et album resulterte i et merkelig psykedelisk pop-album kalt From Genesis to Revelation i 1969. Deres manager på den tiden, Jonathan King, eier fremdeles rettighetene til låtene på albumet, og har siden den gang gitt det ut under et mangfold av forskjellige titler. Under innspillingen ble trommeslager Stewart erstattet av John Silver, men før neste runde i studio ble Silver erstattet av John Mayhew.

Progressive år 1970–1974

[rediger | rediger kilde]
Peter Gabriel i kostyme under Selling England By the Pound-turneen i oktober 1974

Etter det mindre vellykkede debutalbumet var Genesis nå i gang med sitt andre musikalske hamskifte. Progressiv rock var en musikalsk form som ga de kreative sjelene i bandet større rom å utfolde sine ideer i. Den teatralske Gabriel fant snart på de merkeligste stunt på scenen, og skapte merkelige personligheter under presentasjonen av låter under konserter. Albumet Trespass fra 1970 ga en liten forsmak på hva som ville komme. Her finnes den progressive klassikeren «The Knife», med en spillelengde på over ni minutter.

På grunn av en kombinasjon av dårlig helse og sceneskrekk, valgte Anthony Phillips å forlate Genesis i 1970. Dette fikk Gabriel og Banks til å vurdere å legge ned bandet, men de valgte å lete etter en ny gitarist, og etter en stund fikk Steve Hackett jobben. Samtidig ønsket de også å bytte ut trommeslager Mayhew, og en ung og lovende trommeslager ved navn Phil Collins ble ansatt. I 1971 utga de albumet Nursery Cryme, som ga bandet et lite gjennombrudd. Dette er et album med utstrakt bruk av mellotron, gitarsoli og vekslende taktarter. Med Collins' intrikate og særegne spillestil og Steve Hacketts til dels virtuose gitarspill, hadde bandet nå en besetning som kunne realisere ambisjonene til et musikalsk avansert band.

Denne besetningen skulle gjøre Genesis til et av de mest betydningsfulle bandene innen progressiv rock på 1970-tallet, og Nursery Cryme var i så måte et godt fundament å bygge videre på. På dette albumet finnes låten «The Musical Box», som har vært en del av konsert-programmet på nesten alle turneene siden. Her finnes også «Return of the Giant Hogweed» og «The Fountain of Salmacis», som tydelige eksempler på progrock-sjangeren; klassisk inspirert musikalsk oppbygging, vekslende taktarter, polyrytmikk, virtuost spill, og lange instrumentale partier. En annen låt, «Harold the Barrel», viste bandets musikalske mangfold, og ikke minst deres humoristiske sans.

Albumet Foxtrot ble utgitt høsten 1972, og gjorde Genesis til superstjerner. Under en konsert i Irland kom Peter Gabriel på scenen utkledd som en kvinnelig rev, med rød kjole, slik som på platecoveret til Foxtrot. Dette skapte mye blest om bandet, og de gikk fra å være et band med trofaste fans, til å bli et internasjonalt fenomèn. Alle ville nå se og høre bandet med den eksentriske sangeren.

På albumet Foxtrot finnes klassikere som «Watcher of the Skies», «Supper's Ready» og «Get 'em out by Friday». På sistnevnte låt viser Gabriel seg som sosialt engasjert og tar et oppgjør med eiendoms-haier som tenker profitt foran mennesker. «Supper's Ready» regnes av mange fans som Genesis' musikalske høydepunkt. Det er en 23 minutter lang komposisjon, med stor musikalsk og dynamisk variasjon, klassisk oppbygging, og vekslende taktarter. Bandets musikalske kreativitet vises ikke minst mot slutten, når akkompagnements ostinat spilles i 9/8, mens keyboardist Banks orgelsolo spilles i 4/4. På konsertene gikk Gabriel stadig lenger i sine introduksjoner, og med finslipt fortellerevne ble låtene satt inn i en større og teatralsk sammenheng.

I 1973 kom det kritikerroste albumet Selling England by the Pound. Dette albumet ble også en kommersiell suksess. Betydelige komposisjoner er «Firth of Fifth», «Dancing with the Moonlit Knight» og «The Cinema Show», i tillegg til en noe overraskende singel-hit med låten «I Know What I Like (In Your Wardrobe)». Gabriel presenterte nå varierte tekster om middelalder-mystikk, sosialrealisme og seksuell fetisjisme. På scenen var Gabriel en udiskutabel frontfigur, men musikalsk bidro alle sterkt som musikere og låtskrivere.

Det doble konseptalbumet The Lamb Lies Down on Broadway fra 1974 handler om puertoricaneren Rael som er bosatt i New York City, og hans forsøk på å redde sin bror John fra storbyens farer. Men etterhvert viser det seg at Rael egentlig har en splittet personlighet, og er på leting etter manglende sider ved seg selv. Konseptets innhold gikk over hodet på mange, men dobbeltalbumet rangeres høyt blant både fans og kritikere. Gabriel insisterte på å skrive all teksten alene, mens Banks, Rutherford og Collins sto for det meste av musikken. Steve Hackett likte ikke denne settingen, og var lite involvert i låtskrivingen.

Albumet markerer slutten på Peter Gabriels kreativitet som Genesismedlem, og et vendepunkt i hans karriere. Selv om bandet nå var blant verdens mestselgende og mest sette, var ikke Gabriel interessert i å fortsette. Ironisk nok hadde han begynt å føle baksiden av alle sine merkelige scenepersonligheter: han mente det tok for mye av oppmerksomheten bort fra musikken.

Progressive uten Gabriel 1975–1977

[rediger | rediger kilde]
Phil Collins i 2007
Tony Banks i 2007
Mike Rutherford i 2007

Etter å ha prøvd over 400 sangere på audition, (visstnok ble også Jahn Teigen kontaktet av Michael Rutherford, med forespørsel om å komme på audition), endte bandet med å gi trommeslager Phil Collins jobben som sanger i bandet. Han hadde tidligere vist at han kunne synge, både ved koring, og også som solosanger på «More Fool Me» og «For Absent Friends» i bandet. På konserter overtok Bill Bruford trommene, en musiker med fortid i Yes og King Crimson. Men allerede etter den første turneen, overtok Chester Thompson hans plass.

Det var stor spenning, og skepsis, knyttet til om bandet kunne forsette uten Peter Gabriel. Gabriel hadde vært hjernen bak historiene, figurene og mystikken bak Genesis. Men med Collins som vokalist gav de ut albumet A Trick of the Tail i februar 1976, som ble godt mottatt av både kritikere og publikum.

Albumet Wind & Wuthering kom i januar 1977 og regnes av mange som det siste progrock-albumet til Genesis. Etter å ha gitt ut sitt første soloalbum The Voyage of the Acolyte, følte Steve Hackett at han ikke fikk nok av bidragene sine med i Genesis. Etter den påfølgende turneen til Wind & Wuthering sluttet han, for å konsentrere seg om sin solo-karriere. Han har senere uttalt: «Jeg ville også finne ut hvor god jeg var på egen hånd».[trenger referanse]

... og så var de bare tre... Prog/pop-årene 1978–1980

[rediger | rediger kilde]

Etter at Steve Hackett forlot bandet, var de nå blitt redusert til en trio. Denne gangen bestemte de seg for ikke å søke etter nye medlemmer til bandet. På turneer ble gitaristen Daryl Stuermer hyret inn, og Chester Thompson fortsatte som sessiontrommeslager. I studio fungerte bassist Rutherford nå også som gitarist.

Nå innledet bandet sin mest suksessrike periode, kommersielt sett. I løpet av de neste ti årene gav Genesis ut flere rekord-selgende album. Tittelen på det første albumet som trio, ...And Then There Were Three... utgitt i 1978, henspiller på at Hackett hadde sluttet og at de nå bare var tre tilbake i bandet. Musikkstilen tok med dette albumet en dreining mot mindre avansert rock og pop.

Albumet Duke fra 1980 var variert og hadde både lengre prog-inspirerte låter og korte pop-låter. Duke regnes av mange som bandets siste progrock-album, selv om det første store musikalske skillet kom etter at Hackett sluttet. På Duke finnes både hit-låten «Turn It On Again» og progrock-suiten «Duke's Travels».

Millionselgere 1981–1998

[rediger | rediger kilde]

I 1981 ga Genesis ut albumet Abacab, som ble deres første rene pop/rock-album. Her serveres hits på løpende bånd, og låtene «Man On The Corner», «Keep It Dark» og «No Reply At All» ble store hits over hele verden. På «No Reply At All» medvirket blåserekken fra Earth, Wind and Fire, og var en slags pop-funk låt, mens «Man On The Corner» var en nynnbar ballade. Bandet fikk nå en ny skare med tilhengere, men mange av den «gamle» fansen ikke syntes noe om stilskiftet.

Konsertalbumet Three Sides Live ble utgitt i 1982, og Genesis fremsto nå mer som et hitband enn et avansert rockeband. Selv om Genesis spilte enkelte låter fra prog-perioden, var hovedvekten nå på deres etterhvert mange hits.

Genesis kom ut i 1983, og nå ble bandet et av verdens mestselgende. Fra å være et band for «spesielt interesserte» ble de nå allemanns-eie. For første gang hadde alle medlemmene i bandet jobbet sammen på samtlige låter, og her finner vi hits som «Mama», «That's All», «Illegal Alien» og «Taking It All Too Hard». Bandets musikkvideoer gikk med «heavy rotation» på MTV, millioner av mennesker kjøpte albumet og hundretusener møtte opp på konsertene.

Suksessen fortsatte i 1986 med albumet Invisible Touch, der hits som «Land of Confusion», tittelsporet «Invisible Touch», «Tonight, Tonight, Tonight», «In Too Deep» og «Anything She Does» stadfestet bandets status som millionselgende hit-makere. På dette albumet forsøkte de å gi både den nye og den gamle fansen noe å høre på, og låten «Domino» er en slags begynnelse på moderne progrock. Genesis ble i 1987 det første bandet som solgte ut fire konserter på rad på Wembley Stadium i London.

Etter en lang pause ga bandet ut albumet We Can't Dance i 1991, noe som ble Phil Collins' siste album med Genesis. «No Son Of Mine», «Hold On My Heart», «I Can't Dance» og «Jesus He Knows Me» ble store hits. Tekstene var nå blitt sterkt sosial-realistiske kommentarer, der blant annet misbruk av barn («No Son Of Mine») og TV-evangelister med dobbeltmoral («Jesus He Knows Me») var temaer. En god del selvironi og humor kunne man finne på låten «I Can't Dance».

Hele perioden fra 1980 til 1992 var en eneste lang triumf-ferd for Genesis, og samtlige album fra denne perioden havnet på førsteplass på de britiske salgslistene. Samtidig var de nå blitt så store at selv arena-konsertene straks ble utsolgt. I den samme perioden hadde Collins etablert seg som soloartist, med salgstall og popularitet på høyde med Genesis, og i 1996 sa han takk for seg. Han trengte en ny musikalsk retning å jobbe med, og nevnte at han ville prioritere filmmusikk og jazz-prosjekter ved siden av sin solo-karriere.

Dermed var det opp til Tony Banks og Mike Rutherford å videreføre bandet. Mange fryktet at det var slutten på Genesis, da Banks hadde sine soloprosjekter, og Rutherford allerede hadde stor suksess med sitt prosjekt Mike + The Mechanics.

Etter at Collins takket for seg, var Banks og Rutherford nå på leting etter en ny vokalist. De fant Ray Wilson fra bandet Stiltskin. De spilte inn albumet Calling All Stations i 1997, med påfølgende turne. Salgsmessig var albumet ingen suksess, men bandet fikk en mindre hit med låten «Congo». Det virket som om publikum ikke brydde seg om Genesis etter at Phil Collins forsvant, og det ble stille rundt bandet fra 1998.

Gjenforening og framtidsplaner

[rediger | rediger kilde]

I 2006 gikk det rykter om en gjenforening med Peter Gabriel og Steve Hackett, men dette ble snart dementert. I stedet for oppsto en situasjon som ga 1980-talls og 1990-talls-trioen med Banks, Collins og Rutherford lyst og vilje til å gi konserter igjen. Sommeren 2007 var Genesis igjen på turné, og «Turn It On Again»-turneen ble en stor suksess.

I februar 2009 kunne musikkmagasinet Classic Rock melde at Peter Gabriel ikke lenger var prinsipiell motstander av en gjenforening med Genesis.20

I 2009 kunngjorde Phil Collins at fremtidig turnering vil bli sterkt begrenset, da han lider av Tinnitus. Collins annonserte 4. mars 2011 at hans karriere som musiker er avsluttet grunnet sviktende helse.[5]

I perioden 2020-2022 gjennomførte Genesis igjen en turne i Europa og USA ("The Last Domino?").

Medlemmer

[rediger | rediger kilde]

Tidligere medlemmer

[rediger | rediger kilde]

Studiomusikere

[rediger | rediger kilde]

Turnémusikere

[rediger | rediger kilde]

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

[rediger | rediger kilde]

Konsertalbum

[rediger | rediger kilde]

Andre Genesis-utgivelser

[rediger | rediger kilde]
  • The Silent Sun (Genesis' første singel) (1968)
  • Spot the Pidgeon (EP) (1977)
  • 3x3 (EP, kun utgitt i Storbritannia) (1981)
  • Archive 1967-75 (4 CD-boks) (1998)
  • Archive #2 1976-1992 (3 CD-boks) (2000)

Hyllestalbum og annet

[rediger | rediger kilde]

Konserter i Norge

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID genesis[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Rolling Stone - «The best pog rock bands of all time», 3: Genesis
  3. ^ PopMatters.com - «The 25 Best Progressive Rock Songs of All Time», 5. Genesis - «Watcher of the Skies», 12. Genesis - «The Battle of Epping Forest», 24. Genesis - «Return of the Giant Hogweed»
  4. ^ ProgArchives.com - «Top Prog Rock Music Albums List», 3. Genesis - Selling England By the Pound, 5. Genesis - Foxtrot, 14. Genesis - Nursery Cryme, 49. Genesis - The Lamb Lies Down on Broadway, 50. Genesis - A Trick of the Tail
  5. ^ The Daily Telegraph – «Phil Collins calls time on music career»

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Genesis&oldid=24125705»