Hopp til innhold

Brexit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Storbritannia og unionens 27 resterende medlemsstater i hhv. oransje og blått

Utmeldelsen av Storbritannia fra Den europeiske union (gjerne omtalt som brexit, et teleskopord for britisk exit) er bestemt å tre i kraft den 29. mars 2019 klokken 23 britisk tid.(b) Bakgrunnen for utmeldelsen er den britiske folkeavstemningen om medlemskapet som ble avholdt den 23. juni 2016, hvor 51,9 % av velgerne stemte for å forlate Den europeiske union (EU).

Under en konservativ regjering ledet av Edward Heath sluttet Storbritannia seg til EUs forløper, Det europeiske fellesskap (EF), i 1973. Medlemskapet ble underbygd med en folkeavstemning i 1975. I 1970- og 1980-årene ble utmeldelse fra EF i hovedsak fremmet av britisk venstreside, hvor Labours (det britiske arbeiderpartiet) valgprogram fra 1983 argumenterte for full utmeldelse. Mot slutten av 1980-årene vokste opposisjonen på britisk høyreside, mot utviklingen av EF til en politisk union. Statsminister Margaret Thatcher ble stadig mer skeptisk til EF, selv om hun var for europeisk frihandel. Fra 1990-årene kom motstand mot videre europeisk integrasjon i hovedsak fra høyresiden i britisk politikk, og uenighet innen det konservative partiet førte til opprør over Maastricht-traktaten i 1992.

Det nyetablerte United Kingdom Independence Party (UKIP) var ledende i å argumentere for en ny folkeavstemning om fortsatt medlemskap i det som i 1990-årene hadde blitt den europeiske union (EU), og partiets økende popularitet førte til at det ved valget i 2014 fikk en rekke plasser i Europaparlamentet. Den tverrpolitiske kampanjen «People's Pledge» bidro også til å få gjennom en folkeavstemning. Ved valget i Storbritannia i 2015 lovet den konservative statsministeren David Cameron at en folkeavstemning om Storbritannias tilslutning til EU skulle avholdes, et løfte han innfridde året etter, under press fra den EU-skeptiske delen av partiet. Avstemningen i 2016 førte til et flertall for å gå ut av EU, Cameron gikk av som statsminister, og ble etterfulgt av Theresa May. For å styrke sin posisjon i forhandlingene med EU avholdt hun valg året etter (i 2017), men resultatet ble at hun mistet flertallet i parlamentet, og hennes regjering måtte søke støtte fra det nord-irske unionistpartiet (DUP).

Den 29. mars 2017 påkalte den britiske regjeringen artikkel 50 i Traktat om Den europeiske union og Storbritannia skal tre ut av EU 29. mars 2019, når perioden for forhandling av en uttrekningsavtale vil avsluttes, med mindre en forlengelse blir avtalt. Statsminister May kunngjorde den britiske regjeringens hensikt å ikke søke permanent medlemskap i EUs indre marked, eller EUs tollunion etter utmeldelsen og lovte å annullere European Communities Act 1972 og innpasse eksisterende EU lov i britisk lov. Et nytt departement, Department for Exiting the European Union (departementet for uttredelse av EU), ble opprettet i juli 2016. Forhandlinger med EU begynte offisielt i juni 2017, med sikte på å fullføre avtalen om uttredelse i oktober 2018. I juni 2018 fremla Storbritannia og EU en felles rapport vedrørende enighet om toll, merverdiavgift og Euratom. I juli 2018 sluttet den britiske regjeringen seg til «Chequers-planen», en oversikt over forslag fra den britiske regjering. I november 2018 ble det enighet om en avtale for uttredelse mellom den britiske regjeringen og EU (the Draft Withdrawal Agreement and Outline Political Declaration). Den 15. januar 2019 stemte underhuset i det britiske parlamentet ned avtalen, med 432 mot og 202 for, det største parlamentariske nederlag noensinne for en britisk regjering.

De fleste økonomer mener brexit vil redusere briters inntekt, og at avstemningen i seg selv har skadet økonomien. Studier etter avstemningen viser tap på 404 pund for et gjennomsnittlig britisk hushold fra økt inflasjon, og tap av mellom 2 og 2,5 prosent av brutto nasjonalprodukt. Brexit antas å redusere immigrasjon fra EØS-land til Storbritannia og gi landets høyere utdanning og forskning utfordringer. Per november 2018 er resultatet av oppgjøret (Storbritannias overtakelse av EUs eksisterende handelsavtaler, forbindelse med Irland og andre EU-land) usikkert. Hvordan Storbritannia påvirkes av bruddet avhenger av om det blir en «hard» eller en «myk» brexit. Beregninger av det britiske finansdepartementet fant at intet scenario for brexit ble antatt å forbedre landets økonomi. En utredning av finansdepartementet fra november 2018 om Chequers-planen anslo at i løpet av 15 år ville den britiske økonomien være 3,9 % mindre, enn om landet forble i EU.

Terminologi og etymologi

I forbindelse med folkeavstemningen og forhandlingene i etterkant, har en rekke nye begrep kommet i vanlig bruk (uthevede oppslagsord på engelsk).

Backstop
Et begrep som viser til den britiske regjeringens forslag om å holde Nord-Irland forenlig med EUs tollunion og det indre marked, for å unngå nye grensehindre mellom Nord-Irland og Irland, så Belfastavtalen, eller langfredagsavtalen (engelsk: Good Friday Agreement) ikke undergraves. Prinsipielt er det en midlertidig løsning mens Storbritannia utvikler teknologi som foretar kontroll av toll og andre forhold, som ved andre grenser mellom Storbritannia og EU.[1][2]
Blind/Blindfold Brexit
Ble formulert i september 2018 for å beskrive et scenario hvor Storbritannia forlater EU uten klarhet i rammene for en fremtidig handelsavtale.[3][4] EU og britiske forhandlere vil da ha perioden frem til 31. desember 2020 for å avgjøre en handelsavtale, i mellomtiden vil Storbritannia i praksis forbli medlem av EU, men uten stemmerett.[5][6]
Brexit
Brexit (som en tidlig variant, brixit), er et teleskopord av British og exit. I vanlig bruk ble det avledet fra Grexit, med tanke på at Hellas (engelsk: Greece) kom til å trekke seg ut av eurosonen. Slik situasjonen er per februar 2019, vil brexit, i henhold til EUs og Storbritannias lover, finne sted 29. mars 2019..[7][8]
Brexiteer/Brexiter
De som støtter brexit blir noen ganger omtalt som Brexiteers.[9][10] eller Brexiters.[11] Alternativt har Leavers også blitt benyttet.[12][13]
Canada Plus
Dette er forkortelse som dekker at Storbritannia trekker seg ut av EU og undertegner en frihandelsavtale. Landet kan da styre sin handelspolitikk med land utenfor EU, men det vil kreve regler for å bestemme hvor varene opprinnelig kommer fra (engelsk: rules of origin) for handel med EU. Det er sannsynlig at dette vil føre til at handelspolitikken er mindre fri enn om Storbritannia slutter seg til EFTA, og vil føre til ekstra grensekontroller, noe som vil være et omstridt punkt, særlig i Irland. Frihandelsavtalen mellom EU og Canada tok syv år med forhandlinger, men tilhengere av brexit hevder at en tilsvarende avtale med EU kan være vesentlig raskere da de to partene allerede er overens på regelverk.[14]
Chequers-planen
Britisk medias navn på The framework for the future relationship between the United Kingdom and the European Union (Norsk: Rammeverket for det fremtidige forholdet mellom Storbritannia og Den europeiske union), den britiske regjeringens melding (engelsk: White paper) vedtatt i møte på statsministerens landsted Chequers og offentliggjort 12. juli 2018. Planen beskriver hva slags forhold den britiske regjeringen ønsker med EU etter brexit.[15][16] Den 22. november 2018 publiserte den britiske regjeringen en oppdatert utgave av planen.[17]
Divorce bill («skilsmisseregning»)
Det er forventet at Storbritannia vil gi et bidrag for de finansielle forpliktelser landet aksepterte mens det fremdeles var medlem av EU, og som ikke er avsluttet. I den første delen av forhandlingene ble totalbeløpet omtalt som single financial settlement (norsk: enkeltstående finansielle oppgjør), eller bare the settlement (norsk: oppgjøret). I media har dette blitt omtalt som exit bill (norsk: avskjedsregningen) eller divorce bill (norsk: skilsmisseregningen), mens EU omtaler det som å gjøre opp utestående (engelsk: settling the accounts).[18] Mens han var Brexit Secretary, uttalte Dominic Raab at Storbritannia ikke ville betale noe finansielt oppgjør med EU i en situasjon hvor det ikke ble noen avtale.[19] Avtalen om å forlate EU, offentliggjort i november 2018, oppgir at Storbritannias finansielle bidrag vil bli £39 milliarder (om lag 400 milliarder norske kroner).
«Hard» og «myk» brexit
«Hard» brexit og «myk» brexit er uoffisielle begreper som er brukt av media,[20] for å beskrive forbindelsene mellom Storbritannia og EU etter Storbritannias uttredelse. En «hard» brexit (også omtalt på engelsk som no-deal Brexit) viser vanligvis til at Storbritannia forlater EU med få eller ingen avtaler på plass, så handel må skje etter World Trade Organizations (WTO) regler, og tjenester ikke lenger ytes fra organisasjoner i EU, som flysikkerhet fra Det europeiske luftfartssikkerhetsbyrå.[21] «Myk» brexit omfatter enhver avtale som som innbefatter å beholde medlemskap i Det indre marked og i det minste noe fri bevegelse av mennesker i henhold til regler under EØS.[22] Theresa Mays Chequers-plan inkluderte noen sider av myk brexit.[23] EØS og avtalen med Sveits omfatter fullstendig fri bevegelse av mennesker, og at EU har krevd at det skal inkluderes i en avtale med Storbritannia om full frihandel.
Managed no deal
«Managed no-deal Brexit»[24] eller «managed no deal Brexit»[25] ble stadig mer nevnt mot slutten av 2018, med bakgrunn i den omfattende mengden av politiske, juridiske og tekniske avgjørelser nødvendig hvis det ikke er undertegnet noen avtale om uttredelse, når Storbritannia går ut av EU.
Norway Model / Norway-plus
Dette er en modell hvor Storbritannia forlater EU, men blir medlem av European Free Trade Association (EFTA) og EØS (engelsk: European Economic Area, EEA), eventuelt med tillegg av en tollunion (Norway-plus). Medlemskap i EFTA og EØS gir Storbritannia fortsatt medlemskap i Det indre marked, men uten å være underlagt felles landbruks- og fiskeripolitikk. Landet vil da heller ikke være underlagt EUs domstol. Storbritannia vil være underlagt EFTAs domstol, som i hovedsak følger EUs domstol, vil måtte innpasse store mengder av EUs lovverk, og vil ha lite å si ved utformingen av EUs regler, en del av de må landet også følge. Storbritannia må også tillate fri bevegelse av mennesker mellom landet og EU, noe som ble sett som et avgjørende punkt under folkeavstemningen.[26]
Remainer
De som er tilhengere av forsatt britisk medlemskap i EU omtales noen ganger som «Remainers».[27] Det nedlatende uttrykket «Remoaner» (et teleskopord av remainer og moaner) brukes noen ganger av media som støtter brexit.[28][29]

Bakgrunn

De indre seks europeiske statene undertegnet Paris-traktaten i 1951, hvorved Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) ble etablert. Messina-konferansen i 1955 fastslo at EKSF var en suksess og bestemte at konseptet skulle utvides, det ledet til at Roma-traktaten ble undertegnet i 1957, med etablering av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM). I 1967 ble disse kjent som Det europeiske fellesskap. Storbritannia forsøkte å bli medlem i 1963 og 1967, men søknadene om medlemskap ble stoppet ved veto av Frankrikes president Charles de Gaulle.[30] Etter de Gaulle gikk av som fransk president søkte Storbritannia igjen om medlemskap og den konservative statsminister Edward Heath undertegnet avtale om tilslutning i 1972.[31] og Storbritannia sluttet seg til Danmark og Irland i å bli medlem av EEC 1. januar 1973.[32]

Ved det britiske parlamentsvalget i oktober 1974 hadde opposisjonspartiet Labour forpliktet seg til å reforhandle Storbritannias medlemskapsbetingelser (som de anså lite fordelaktige), og deretter avholde en folkeavstemning om fortsatt medlemskap basert på de nye betingelsene.[33] Etter Labour vant valget holdt Storbritannia i 1975 sin første nasjonale folkeavstemning, hvor spørsmålet var om landet skulle forbli medlem av EU. Til tross for betydelige uenigheter innen regjeringspartiet Labour,[34] så støttet alle større politiske partier og pressen fortsatt medlemskap i EEC Den 5. juni 1975 stemte 67,2 % av velgerne, og alle, bortsett fra to[35] av landets fylker for å forbli i EU,[36] støtte for å bli i EEC i 1975 synes ikke relatert til støtte for å forlate EU ved folkeavstemningen i 2016.[37]

Sammenligning av resultatene av folkeavstemningene i 1975 og 2016

Til parlamentsvalget i 1983 drev Labour valgkamp på et løfte om å trekke Storbritannia ut av EF uten en folkeavstemning,[38] men etter et kraftig nederlag skiftet Labour standpunkt.[38] I 1985 undertegnet Margaret Thatchers andre regjering Den europeiske enhetsakt – den første større revisjon av Roma-traktaten – uten noen folkeavstemning.

I oktober 1990 sluttet Storbritannia seg til Den europeiske vekslingsmekanisme (ERM), med britisk pund koblet til tyske mark. Statsminister Margaret Thatcher hadde sterke motforestillinger mot dette, men ble presset av sentrale medlemmer i regjeringen. Thatcher gikk av som statsminister måneden etter, knyttet til økende uenighet innen det konservative partiet, som til dels var koblet til Thatchers stadig mer skeptiske holdning til EF. Storbritannia og Italia måtte trekke seg fra ERM i september 1992, ettersom pundet og lira ble presset av valutaspekulasjon (den svarte onsdagen).[39]

Ved Maastricht-traktatens signering den 1. november 1993 ble de europeiske fellesskap omdannet til Den europeiske union (EU),[40] noe som viste utviklingen av organisasjonen fra en økonomisk til en politisk union.[41] Danmark, Frankrike og Irland avholdt folkeavstemninger om avtalen. I henhold til Storbritannias konstitusjon, særlig parlamentets suverenitet, så var britisk godkjenning av avtalen ikke betinget av en folkeavstemning. Til tross for dette hevdet den britiske historikeren Vernon Bogdanor at «det var et klart konstitusjonelt grunnlag for en folkeavstemning» fordi selv om parlamentsmedlemmer har fått fullmakt til å gi lover av velgerne, så har de ikke fått fullmakt til å overføre den makten (Storbritannias tre folkeavstemninger var alle om overføring av parlamentets myndighet). Siden ratifisering av avtalen var i partiprogrammet til de tre ledende politiske partiene, hadde velgere som var mot ratifisering ingen mulighet for å gi uttrykk for dette. Selv om ratifisering av avtalen av underhuset i parlamentet var lovlig, ville den ifølge Bogdanor ikke være legitim, noe som krever allmenn aksept. Måten avtalen ble godkjent på, mente han var «sannsynlig å ha avgjørende konsekvenser både for britisk politikk og for Storbritannias forhold til EU.» [42][43] Dette antatte demokratiske underskudd ledet til etableringen av the Referendum Party og United Kingdom Independence Party (UKIP).

The Referendum Party og UKIP

I 1994 stiftet James Goldsmith The Referendum Party for å delta i det britiske parlamentsvalget i 1997, partiets grunnlag var å fremme en folkeavstemning om tilknytningen til EU.[44][45] Partiet stilte kandidater i 547 valgkretser og fikk 810 860 stemmer, 2,6 % av alle avgitte stemmer,[46] men fikk ingen valgt inn i Parlamentet. Etter Goldsmiths død i 1997 ble The Referendum Party oppløst.

United Kingdom Independence Party (UKIP) ble stiftet i 1993

United Kingdom Independence Party (UKIP), et euroskeptisk politisk parti, ble også etablert i 1993. I valget til Europaparlamentet i 2004 kom det på tredje plass i 2004, andre plass i 2009 og første plass i 2014, med 27,5 % av stemmene. Dette var første gang siden valget i 1910 at noe annet parti enn de konservative eller Labour hadde fått flest stemmer i et britisk valg.[47] UKIPs sterke valgresultat i 2014 ansees som sterkt knyttet til støtten for å forlate EU ved folkeavstemningen i 2016.[48]

UKIP vant to suppleringsvalg (utløst av konservative parlamentsmedlemmer som gikk over til UKIP) i 2014. I parlamentsvalget i 2015 fikk partiet 12,6 % av stemmene og beholdt én av de to plassene det hadde vunnet i 2014.[49]

Meningsmålinger i 1977–2015

Både tilhengere og motstandere av EU i Storbritannia har hatt flertall på ulike tidspunkt siden 1977.[50] I folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EF i 1976 var to tredjedeler av velgerne for fortsatt medlemskap.

I en statistisk analyse offentliggjort i april 2016 definerte professor John Curtice ved University of Strathclyde euroskeptisisme som ønsket om å kutte, eller redusere, tilknytningen til EU, og tilsvarende eurofili som ønsket om å bevare eller styrke EUs stilling. I henhold til denne definisjonen viste undersøkelsen British Social Attitudes (BSA) en økning i euroskeptisisme fra 38 % i 1993 til 65 % i 2015. Euroskeptisisme må ikke forveksles med ønsket om å forlate EU, BSAs undersøkelse for perioden juli-november 2015 viste at 60 % støttet fortsatt medlemskap i EU og 30 % ønsket at Storbritannia trakk seg ut av EU.[51]

Storbritannias innmelding

Storbritannias søknad om medlemskap i EEC ble godtatt i september 1961 og langvarige forhandlinger ble innledet. Danmark søkte dagen etter Storbritannia og Norge søkte i 1962. I 1963 la den franske president Charles de Gaulle ned veto mot at skulle bli Storbritannia og erklærte at Storbritannia ikke var modent for medlemskap på grunn av bånd til USA og det britiske samveldet. Storbritannia ønsket blant annet 12-15 år overgangsperiode for sitt landbruk.[52] Norge, Danmark og Irland trakk deretter sine søknader om medlemskap. I mai 1967 søkte Storbritannia på nytt. Charles de Gaulle sa igjen nei i 1967, da han gikk av i 1969 var det åpent for britisk medlemskap.[53][54] Forhandlinger med søkerne ble innledet i 1969. Avtalen var ferdig i januar 1972 og utvidelsen av EEC ble godtatt ved folkeavstemning i Frankrike (67,7 % stemte ja) i april 1972. Folkeavstemningen i Norge flertall (54 %) mot medlemskap, mens det i Danmark ble flertall for (63,5 % for). Norge inngikk i stedet en frihandelsavtale fra 1973.[52]

EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC ved Stockholm-konvensjonen av 1960 (etter innledende forhandlinger i 1959[55]). Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.[52] EFTA ble opprettet som et frihandelsforbund der toll mellom landene skulle avskaffes, men mulighet til ulike tollsatser overfor tredjeland. EEC ble opprettet som en tollunion uten toll innad og med felles tollsatser utad. EFTA-landene ble også kalt «de ytre syv».[55]

Folkeavstemningen i 2016

Utdypende artikkel: Folkeavstemningen om Storbritannias EU-medlemskap 2016

Forhandlinger for reform av EU

I 2012 avviste daværende statsminister David Cameron krav om folkeavstemning om Storbritannias medlemskap i EU,[56] men foreslo deretter muligheten for en fremtidig folkeavstemning for å underbygge hans foreslåtte reforhandling av Storbritannias forhold til EU.[57] Ifølge BBC «aksepterte statsministeren aksepterte behovet for å vise at Storbritannias reforhandlede posisjon i EU hadde 'helhjertet støtte fra det britiske folk' men de måtte vise 'taktisk og strategisk tålmodighet'.»[58] Under press fra mange konservative parlamentsmedlemmer og fra UKIPs fremgang annonserte Cameron den 23. januar 2013 at en konservativ regjering ville avholde en folkeavstemning om medlemskap i EU før utgangen av 2017, basert på en reforhandlet avtale, dersom de konservative ble gjenvalgt ved parlamentsvalget i 2015.[59] Dette løftet ble lagt inn i det konservative partiets valgprogram for valget.[60][61]

Det konservative partiet vant valget. Kort etter ble loven om folkeavstemning over medlemskap i EU vedtatt i parlamentet. Statsminister Cameron ønsket at landet skulle fortsette som medlem i et reformert EU og søkte å reforhandle på fire hovedpunkter: beskyttelse av det indre marked for land som ikke var med i eurosonen, reduksjon av byråkrati, unntak for Storbritannia fra «stadig tettere union», og begrensning av immigrasjon fra EU.[62]

I desember 2015 viste meningsmålinger en klar majoritet for et fortsatt medlemskap i EU. Målingene viste også at støtten til medlemskap ville falle om Cameron ikke fikk fremforhandlet tilfredsstillende ordninger for land som ikke deltok i eurosonen, og restriksjoner på ytelser for EU-borgere.[63]

Resultatet av reforhandlingene ble kunngjort i februar 2016. Noen begrensninger i ytelser for nye innvandrere fra EU ble bestemt, men før de kunne iverksettes måtte vedkommende land først søke Europakommisjonen og Det europeiske råd.[64]

I en tale til underhuset i parlamentet kunngjorde statsminister Cameron den 22. februar 2016 at folkeavstemningen skulle avholdes 23. juni 2016, og kommenterte den reforhandlede avtalen med EU.[65] Cameron uttalte at han ønsket å starte prosessen med utmelding umiddelbart, dersom det ble flertall for det, og om en «to-års periode for å forhandle betingelsene for å tre ut.»[66]

Spørsmålet som ble stilt ved folkeavstemningen var følgende: «Bør Storbritannia forbli medlem av EU, eller forlate EU?» (engelsk: «Should the United Kingdom remain a member of the European Union or leave the European Union?»).[67]

Kampanjegrupper

En plakat for Vote Leave i Omagh i Nord-Irland. Teksten er: «We send the EU £50 million every day. Let's spend it on our NHS instead.» (norsk: «Vi sender EU 50 millioner pund hver dag. La oss bruke det på vårt helsevesen i stedet.»)

Den offisielle kampanjegruppen for at Storbritannia skulle forlate EU var Vote Leave[68] etter en strid om tittelen med gruppen Leave.EU.[69][70]

Den offisielle kampanjen for å fortsette som medlem av EU, ledet av Stuart Rose, var kjent som Britain Stronger in Europe, eller uformelt som Remain. Andre grupper som støttet fortsatt medlemskap i EU inkluderte Conservatives In,[71] Labour in for Britain,[72] #INtogether (Liberal Democrats),[73] Greens for a Better Europe,[74] Scientists for EU,[75] Environmentalists For Europe,[76] Universities for Europe[77] og Another Europe is Possible.[78]

Resultat av folkeavstemningen

Resultatet av folkeavstemningen ble kunngjort 24. juni 2016. 51,89 % stemte for å forlate EU og 48,11 % stemte for å fortsette som medlem av EU.[79][80] Et opprop for en ny folkeavstemning samlet over fire millioner underskrifter,[81][82] men ble den 9. juli avvist av regjeringen.[83]

Storbritannias folkeavstemning om medlemskap i EU, 2016
Nasjonalt resultat
Alternativ Stemmer %
Forlate EU 17 410 742 51,89 %
Fortsette i EU 16 141 241 48,11 %
Gyldige stemmer 33 551 983 99,92 %
Ugyldige eller blanke stemmer 25 359 0,08 %
Totalt antall stemmer 33 577 342 100,00 %
Stemmeberettigede og oppmøte 46 500 001 72,21 %
Befolkning gammel nok til å stemme og oppmøte 51 356 768 65,38 %
Kilde: Valgkommisjonen (engelsk: Electoral Commission)
Resultat ved Storbritannias riksdeler/regioner i England (venstre) og ved council district (Storbritannia) og parlamentskretser (Nord-Irland) (høyre)
     Utmeldelse       Fortsatt medlemskap

Demografisk analyse av stemmene

Ifølge forskere ved University of Warwick var områder med dårlig levestandard i form av utdanning, lav inntekt og høy arbeidsløshet mer tilbøyelig til å stemme for å forlate EU (engelsk: «deprivation in terms of education, income and employment were more likely to vote Leave»). Antall stemmer for å forlate EU var ofte høyere i områder med lav inntekt og høy arbeidsløshet, en sterk tradisjon med industriarbeidsplasser og hvor befolkningen hadde begrenset med faglige kvalifikasjoner.[84] Andelen stemmer for å forlate EU var også høyere hvor det var mange innvandrere fra Øst-Europa (for det meste dårlig skolerte arbeidere) i områder med store grupper briter med liten utdanning.[84] Stemmeberettigede fra lavere samfunnslag (iht. National Readership Survey) (særlig arbeiderklassen) var mer tilbøyelig til å stemme for å forlate EU, mens de fra øvre samfunnslag (særlig den øvre middelklassen) var mer tilbøyelig til å stemme for å bli i EU.[85]

Ifølge Thomas Sampson, en økonom ved London School of Economics, «[er] eldre og mindre utdannede velgere mer tilbøyelige til å stemme for å forlate EU [...] Et flertall av hvite velgere ønsket å forlate EU, men bare 33 % av velgere med asiatisk bakgrunn og 27 % av velgere med farget bakgrunn stemte for å forlate EU. Det var ingen ulikhet mellom kjønnene i avstemningen [...] Å forlate EU fikk støtte fra hele det politiske spektrum [...] Å stemme for å forlate EU var sterkt knyttet til konservative sosiale holdninger, mot overnasjonalitet, og oppfatningen at livet i Storbritannia blir verre, i stedet for bedre.»[86][trenger referanse] Økonometriske studier viste at «utdanning, og i mindre grad, alder, var de sterkeste demografiske indikatorene på hvordan velgerne stemte» Støtte til å forlate EU var knyttet til «en dårlig økonomisk situasjon, både for den enkelte og for et område» og med «negativ innstilling til immigrasjon, men ikke med å leve i områder med immigrasjon.»

Uttredelsesprosess

Et midlertidig departement, Department for Exiting the European Union, ble opprettet i juli 2016

I mars 2017 vedtok det britiske parlamentet en lov som gir regjeringen fullmakt til å forhandle om Storbritannias uttreden fra EU. Etter at denne loven ble sanksjonert av dronningen den 16. mars 2017 kunne regjeringen meddele overfor EU at landet hadde til hensikt å melde seg ut, som igangsatte utmeldingsprosessen gitt i artikkel 50 av Traktat om Den europeiske union.[87][88]

David Davis var minister for uttreden fra EU, en ny stilling opprettet av Theresa May 13. juli 2016. Her til høyre sammen med Matti Maasikas, Estlands EU-minister.
Den franske politikeren Michel Barnier er EUs hovedforhandler.

Forhandlingene om Storbritannias uttreden fra EU startet formelt da Theresa Mays regjering aktiverte artikkel 50 i Traktaten om Den europeiske union. Denne artikkelen kom inn i traktaten da Lisboa-traktaten trådte i kraft i 2009. Artikkel 50 ble aktivert 29. mars 2017 da et brev om Storbritannias utmeldelse ble overlevert presidenten for Det europeiske råd, Donald Tusk.[89] Forhandlingene var forventet å vare i to år, men tidsfristen kan forlenges.

Statsminister Theresa May etablerte en egen minister for utmelding fra EU i juli 2016.[90] Forhandlingene er stipulert til å vare i to år, men kan ta lengre tid. Statsminister Theresa May legger opp til en omfattende frihandelsavtale med EU til erstatning for medlemskap.[91] EUs ledelse la i utgangspunktet opp til handelsavtale omtrent som den Canada har,[92][trenger bedre kilde] mens regjeringen ved brexit-minister David Davis selv ønsket en avtale mer omfattende enn Canadas og Japans, også omtalt som «Canada+» eller «Canada++», der blant annet finansielle tjenester skulle inngå,[93][94] Overgang til EFTA og eventuelt EØS er blitt presentert som aktuelle løsninger for Storbritannia,[95][96] en løsning den britiske regjeringen avviste etter folkeavstemningen.[97]

Boris Johnson trakk seg som utenriksminister i juli 2018 fordi han var uenig i Theresa Mays plan for en «myk» brexit.
Foto: Foreign and Commonwealth Office, 2. desember 2016

Utenriksminister Boris Johnson og David Davis kunngjorde 8. og 9. juli 2018 at de trakk seg fra sine stillinger fordi de mente at regjeringens strategi for å forlate EU ikke var radikal nok.[98] Mays regjering ble 6. juli enige om å arbeide for en frihandelsavtale med industri- og jordbruksprodukter der Storbritannia i praksis forblir en del av EUs indre marked for varer men ikke for tjenester. May ønsker også et regelverk for bevegelse av arbeidskraft.[99]

Den 15. januar 2019 ble regjeringens avtaleforslag for utmeldelse nedstemt med 230 stemmer (432 mot, 202 for), hva som ble regnet som et betydelig politisk tilbakeslag, og er det tallmessig verste avstemningsnederlaget på 95 år i parlamentet.[100][101](a) En lett revidert avtale ble atter avslått av parlamentet 24. februar, denne gang med 391 mot 242 stemmer.[102][103]

Siden parlamentet ikke var kommet til enighet om betingelsene for utmeldelsen, stemte et flertall av representantene den 14. mars å be EU om en utsettelse.[104]

Underhusets speaker John Bercow forhindret regjeringens forsøk på å legge frem brexit-avtalen for Underhuset en tredje gang.

Regjeringen planla å legge frem avtaleforslaget som var blitt inngått med EU til en tredje avstemning den 21. mars; imidlertid avskar Underhusets speaker John Bercow denne muligheten ved å henvise til forsamlingens regelverk «Erskine May», som ikke tillater å fremsette samme forslag uendret flere ganger i samme parlamentsperiode.[105][106]

Den 20. mars kunngjorde statsminister May at hun hadde sendt et brev til EU hvor hun ba om at brexit ble utsatt til 30. juni, samtidig som hun antydet at hun heller ville gå av enn å tillate en enda lengre utsettelse.[107][108][109]

Dagen derpå signaliserte EU at man ville avslå Mays forespørsel om tre måneders utsettelse, og kunngjorde at sist mulige dato for å forlate unionen var 22. mai 2019, siden valgene til EU-parlamentet var berammet til 23. mai, og Storbritannia ikke kunne opprettholde sitt medlemskap uten å velge representanter til denne forsamlingen.[110] Denne fristen forutsetter at parlamentet godkjenner avtaleresultatet Storbritannias regjering og EU har utarbeidet. Skulle avtalen bli nedstemt for tredje gang, forkortes fristen til 12. april, som er siste frist for å kunngjøre hvorvidt landet vil avholde nasjonale valg til Europaparlamentet.[111][112] EUs ledelse har imidlertid gitt uttrykk for at den ikke har tillit til at den britiske regjeringen har realistiske planer for en ordnet utmeldelse.[113][114]

Over én million mennesker som ønsket en ny folkeavstemning deltok i en demonstrasjon i London 23. mars.[115] Den 24. mars hadde over 4,8 millioner sluttet seg til en online-petisjon for å avslutte brexit-prosessen og forbli i EU.[116] Målt i antall underskrifter var dette den største aksjonen av sin art noensinne.[117][118]

Operasjon Yellowhammer

Den britiske regjeringen planlegger for tilfellet der Storbritannia trer ut av EU uten en overgangsavtale. Planene har kodenavn «operasjon Yellowhammer»,[119] og ledes fra regjeringens krisesenter.[120]

Se også

Noter

  • Note a: I 1924 tapte statsminister Ramsay MacDonalds regjering et mistillitsvotum med 364 mot 198 stemmer.[121]
  • Note b: Den 14. mars 2019 stemte parlamentet for å be om en utsettelse av brexit, siden man ikke var blitt enig om betingelsene for utmeldelsen.[104][107]

Referanser

  1. ^ Philip Alan Lote (22. oktober 2018). «Derfor er «Back Stop» så viktig i EU – det blir ikke engang oversatt». NRK. Besøkt 12. februar 2019. «Hva betyr «Back Stop»? «Back Stop» er enten en spiller eller sikkerhetsnett i «rounders» som er den engelske varianten av baseball, eller på norsk noe ganske likt slåball. Gjerdet eller spilleren skal fange ballen om spilleren med balltreet bommer. I jussen har «Back Stop» fått betydningen av en siste juridisk utvei eller garanti.» 
  2. ^ «Q&A: The Irish border Brexit backstop». BBC. 13. desember 2018. Besøkt 12. februar 2019. 
  3. ^ Blitz, James (6. september 2018). «The danger of a 'blind Brexit'». Financial Times. 
  4. ^ Castle, Stephen (20. september 2018). «As Britain's departure nears, talk grows of a ‘blind Brexit’.». The New York Times. s. A10. 
  5. ^ Boffey, Daniel (3. september 2018). «Emmanuel Macron stresses opposition to 'blind Brexit'». The Guardian. 
  6. ^ Bevington, Matthew (19. september 2018). «Why talk is growing around "blind Brexit"». Prospect. 
  7. ^ «Explainer: The what, when, and why of "Brexit"». USA Today. 22. februar 2016. Besøkt 25. juni 2016. 
  8. ^ "Brexit, n." OED Online. Oxford University Press, mars 2017. Web. 9. mai 2017.
  9. ^ Kuenssberg, Laura (7. september 2017). «Brexiteers' letter adds to pressure on May». BBC. Besøkt 1. november 2017. 
  10. ^ Tom Peck (28. desember 2017). UK must pay for French ports after Brexit, Macron to tell May. The Independent.
  11. ^ «Oxford English Dictionary definition of Brexiter». Oxford English Dictionary. Besøkt 26. oktober 2018. 
  12. ^ «Oxford English Dictionary definition of Leaver». Oxford English Dictionary. Besøkt 18. januar 2019. 
  13. ^ Wheeler, Brian (14. desember 2017). «Brexit: Can Leavers and Remainers call a Christmas truce?». BBC. Besøkt 18. januar 2019. 
  14. ^ «Would Canada-plus do the trick?». Besøkt 17. november 2018. 
  15. ^ Stewart, Heather (29. august 2018). «No-deal Brexit is only alternative to Chequers plan, says Lidington». The Guardian. 
  16. ^ Kentish, Benjamin (30. august 2018). «Brexit: David Lidington warns EU that Chequers plan is only alternative to no-deal». The Independent. 
  17. ^ «Draft Political Declaration setting out the framework for the future relationship between the United Kingdom and the European Union». gov.uk. Department for Exiting the European Union via GOV.UK. 22. november 2018. Besøkt 23. november 2018. 
  18. ^ Keep, Matthew (12. desember 2017). «Brexit: the exit bill» (PDF). House of Commons Library. CBP-8039. Besøkt 15. februar 2018. «When the UK leaves the EU it is expected to make a contribution towards the EU's outstanding financial commitments – spending that was agreed while the UK was a member. The media have labelled this as an 'exit bill' or 'divorce bill', the EU see it as a matter of 'settling the accounts'. The issue has been discussed in the first phase of Brexit negotiations under the title of the 'single financial settlement' (the settlement).» 
  19. ^ «PM to discuss no-deal Brexit plans». BBC News. 13. september 2018. 
  20. ^ «"Hard" Brexit most likely outcome for UK leaving EU, says S&P». Reuters. 11. november 2016. Besøkt 18. mars 2017. 
  21. ^ Morris, Hugh (25. oktober 2018). «Air industry chief predicts 'chaos' for holiday flights in event of no-deal Brexit». The Telegraph. Besøkt 26. oktober 2018. 
  22. ^ «Brexit: What are the options? Alternative Brexit models». BBC News. 15. januar 2017. Besøkt 24. februar 2017. 
  23. ^ «How Brexit weakens and strengthens Britain's Conservatives». The Economist (på engelsk). 
  24. ^ "Could the next Tory leader really pull off a 'managed no-deal Brexit', New Statesman, 11. desember 2018.[1]
  25. ^ "Brussels rules out 'managed no deal Brexit'", The Telegraph, 19. desember 2018.[2]
  26. ^ «The Norway model is back on the Brexit agenda – here's what that means». businessinsider.com. Besøkt 17. november 2018. 
  27. ^ «Remainer (definition)». oxforddictionaries.com. Oxford English Dictionary. Besøkt 31. august 2018. 
  28. ^ Devlin, Kate (3. juni 2018). «Brexit Block: Army of Remainers will go door-to-door in bid to overturn EU exit». 
  29. ^ «Stop crying, remoaners! There's never been a better time to be British». 30. desember 2017. 
  30. ^ «1967: De Gaulle says "non" to Britain – again». BBC News. 27. november 1976. Besøkt 9. mars 2016. 
  31. ^ «English text of EU Accession Treaty 1972, Cmnd. 7463» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 21 December 2016. Besøkt 24. februar 2017.  Sjekk datoverdier i |arkivdato= (hjelp)
  32. ^ «1973: Britain joins the EEC». BBC News. 1. januar 1973. Besøkt 9. mars 2016. 
  33. ^ Alex May, Britain and Europe since 1945 (1999).
  34. ^ «BBC on this day – 26 – 1975: Labour votes to leave the EEC». BBC. 
  35. ^ the Shetland Islands and the Outer Hebrides
  36. ^ «Research Briefings – The 1974–1975 UK Renegotiation of EEC Membership and Referendum». Parliament of the United Kingdom. Besøkt 19. mai 2016. 
  37. ^ «Who Voted for Brexit? A comprehensive district level analysis». Becker, Fetzer, Novy, University of Warwick. Besøkt 22. november 2016. 
  38. ^ a b Vaidyanathan, Rajini (4. mars 2010). «Michael Foot: What did the "longest suicide note" say?». BBC News Magazine. BBC. Besøkt 21. oktober 2015. 
  39. ^ Dury, Hélène. «Black Wednesday» (PDF). Besøkt 24. februar 2016. 
  40. ^ «EU treaties». Europa (web portal). Arkivert fra originalen 13. september 2016. Besøkt 15. september 2016. 
  41. ^ «EUROPA The EU in brief». Europa (web portal). Besøkt 19. mai 2016. 
  42. ^ Bogdanor also quotes John Locke’s The Second Treatise of Government: ‘The Legislative cannot transfer the power of making laws to any other hands. For it being but a delegated power from the People, they who have it cannot pass it to others.' - Bogdanor, Vernon (8. juni 1993). Why the people should have a vote on Maastricht: The House of Lords must uphold democracy and insist on a referendum. The Independent.
  43. ^ Bogdanor, Vernon (26. juli 1993). Futility of a House with no windows. The Independent.
  44. ^ Heath, Anthony; Jowell, Roger; Taylor, Bridget; Thomson, Katarina (1. januar 1998). «Euroscepticism and the referendum party». British Elections & Parties Review. 8 (1): 95–110. doi:10.1080/13689889808413007. 
  45. ^ Carter, N.; Evans, M.; Alderman, K.; Gorham, S. (1. juli 1998). «Europe, Goldsmith and the Referendum Party». Parliamentary Affairs. 51 (3): 470–485. doi:10.1093/oxfordjournals.pa.a028811. 
  46. ^ «UK Election 1997». Politicsresources.net. Arkivert fra originalen 21. september 2011. Besøkt 16. juli 2015. 
  47. ^ «10 key lessons from the European election results». The Guardian. 26. mai 2014. Besøkt 31. mai 2014. 
  48. ^ «Does Migration Cause Extreme Voting?» (PDF). Becker and Fetzer, University of Warwick. 18. oktober 2016. Besøkt 30. november 2016. 
  49. ^ Matt Osborn (7. mai 2015). «2015 UK general election results in full». The Guardian. 
  50. ^ Mortimore, Roger. «Polling history: 40 years of British views on "in or out" of Europe». The Conversation. 
  51. ^ Tarran, Brian (8. april 2016). «The Economy: a Brexit vote winner?». Significance. 13 (2): 6–7. doi:10.1111/j.1740-9713.2016.00891.x. 
  52. ^ a b c Rike, Tarald (1992). Guide til EFs indre marked. [Oslo]: T. Rike. ISBN 8299241200. 
  53. ^ Det 20. århundres historie: Europa, USA og Japan. Oslo: Universitetsforl. 1997. ISBN 8200223833. 
  54. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1992. ISBN 8203170307. 
  55. ^ a b EEC: en håndbok om utviklingen fra Roma-avtalen til det europeiske fellesskapet. Oslo: Tiden. 1971. 
  56. ^ Nicholas Watt (29. juni 2012). «Cameron defies Tory right over EU referendum: Prime minister, buoyed by successful negotiations on eurozone banking reform, rejects "in or out" referendum on EU». The Guardian. London. Besøkt 2. juli 2012. «David Cameron placed himself on a collision course with the Tory right when he mounted a passionate defence of Britain's membership of the EU and rejected out of hand an "in or out" referendum.» 
  57. ^ Sparrow, Andrew (1. juli 2012). «PM accused of weak stance on Europe referendum». The Guardian. London. Besøkt 2. juli 2012. «Cameron said he would continue to work for "a different, more flexible and less onerous position for Britain within the EU".» 
  58. ^ «David Cameron 'prepared to consider EU referendum'». BBC News. 1. juli 2012. Besøkt 2. juli 2012. «Mr Cameron said ... he would 'continue to work for a different, more flexible and less onerous position for Britain within the EU'.» 
  59. ^ «David Cameron promises in/out referendum on EU». BBC News. 23. januar 2013. Besøkt 23. april 2016. 
  60. ^ «At-a-glance: Conservative manifesto». BBC News. 15. april 2015. 
  61. ^ Perraudin, Frances (14. april 2015). «Conservatives election manifesto 2015 – the key points». the Guardian. 
  62. ^ «David Cameron sets out EU reform goals». BBC News. 11. november 2015. Besøkt 16. januar 2016. 
  63. ^ New Open Europe/ComRes poll: Failure to win key reforms could swing UK's EU referendum vote openeurope.org, 16. desember 2015.
  64. ^ Spaventa, Eleanore. «Explaining the EU deal: the "emergency brake"». Besøkt 25. oktober 2016. 
  65. ^ «Prime Minister sets out legal framework for EU withdrawal». UK Parliament. 22. februar 2016. Besøkt 29. februar 2016. 
  66. ^ «The process for withdrawing from the European Union» (PDF). Government of the United Kingdom. Besøkt 24. juni 2016. 
  67. ^ «EU referendum question assessment». The Electoral Commission. Besøkt 19. mars 2019. 
  68. ^ Jon Stone (13. april 2016). «Vote Leave designated as official EU referendum Out campaign». 
  69. ^ «Leave.eu». Leave.eu. Besøkt 19. mai 2016. 
  70. ^ Andre større kampanjegrupper for Storbritannias uttreden av EU inkluderte Grassroots Out, Get Britain Out og Better Off Out.
  71. ^ «Conservatives In». Arkivert fra originalen 28. mai 2016. Besøkt 2. juni 2016. 
  72. ^ Alan Johnson MP. «Labour in for Britain – The Labour Party». Labour.org.uk. Arkivert fra originalen 3. juni 2016. Besøkt 19. mai 2016. 
  73. ^ «Britain in Europe». Liberal Democrats. Besøkt 19. mai 2016. 
  74. ^ «Greens for a Better Europe». Green Party. Besøkt 19. mai 2016. 
  75. ^ «Home». Scientists for EU. Besøkt 2. juni 2016. 
  76. ^ «Environmentalists For Europe homepage». Environmentalists For Europe. Besøkt 19. mai 2016. 
  77. ^ «Universities for Europe». Universities for Europe. Besøkt 19. mai 2016. 
  78. ^ «Another Europe is Possible». Besøkt 8. juni 2016. 
  79. ^ «EU referendum: BBC forecasts UK votes to leave». BBC News. 24. juni 2016. Besøkt 24. juni 2016. 
  80. ^ «EU Referendum Results». Sky (United Kingdom). Besøkt 24. juni 2016. 
  81. ^ Hooton, Christopher (24. juni 2016). «Brexit: Petition for second EU referendum so popular the government site's crashing». The Independent. Independent Print Limited. Besøkt 24. juni 2016. 
  82. ^ Boult, Adam (26. juni 2016). «Petition for second EU referendum attracts thousands of signatures». The Daily Telegraph. Besøkt 26. juni 2016. 
  83. ^ «Brexit: Petition for second EU referendum rejected». BBC News. 9. juli 2016. Besøkt 9. juli 2016. 
  84. ^ a b Sascha O Becker, Thiemo Fetzer, Dennis Novy. "Who voted for Brexit? A comprehensive district-level analysis". Economic Policy, Volume 32, Issue 92, 1 October 2017, pp.601–650. Quotes: "We find that fundamental characteristics of the voting population were key drivers of the Vote Leave share, in particular their education profiles, their historical dependence on manufacturing employment as well as low income and high unemployment. At the much finer level of wards within cities, we find that areas with deprivation in terms of education, income and employment were more likely to vote Leave. [...] A larger flow of migrants from Eastern Europe reaching a local authority area with a larger share of unqualified people or a larger share of manufacturing workers is also associated with a larger Vote Leave share".
  85. ^ Noel Dempsey & Neil Johnston. "Political disengagement in the UK: who is disengaged?". House of Commons briefing paper. House of Commons Library, 14. september 2018. s. 23
  86. ^ "Older and less-educated voters were more likely to vote 'leave' [...] A majority of white voters wanted to leave, but only 33 per cent of Asian voters and 27 per cent of black voters chose leave. There was no gender split in the vote [...] Leaving the European Union received support from across the political spectrum [...] Voting to leave the European Union was strongly associated with holding socially conservative political beliefs, opposing cosmopolitanism, and thinking life in Britain is getting worse rather than better".
  87. ^ Mason, Rowena; Asthana, Anushka; O'Carroll, Lisa (13. mars 2017). «Parliament passes Brexit bill and opens way to triggering article 50». the Guardian (på engelsk). Besøkt 10. mars 2018. 
  88. ^ Dronning Elizabeth har satt sin underskrift på brexit-lov, Politiken, 16. marts 2017
  89. ^ «Nedtellingen er i gang for brexit | ABC Nyheter». 29. mars 2017. Besøkt 29. mars 2017. 
  90. ^ «David Davis has just been named 'minister for Brexit' in Theresa May's new Cabinet». The Independent (på engelsk). 13. juli 2016. Besøkt 10. mars 2018. 
  91. ^ Ash, Timothy Garton (30. mars 2017). «Brexit is a tragedy, but there’s much we can do before the final act | Timothy Garton Ash». the Guardian (på engelsk). Besøkt 8. mars 2018. 
  92. ^ «Subscribe to read». Financial Times (på engelsk). 21. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  93. ^ «Davis wants 'Canada plus' trade deal». BBC News (på engelsk). 10. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  94. ^ «What is a ‘Canada plus plus plus’ trade deal?». The Week UK (på engelsk). 11. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  95. ^ «Norge vil ikke ha britene i EØS - men kan gjøre lite for å stoppe dem». Aftenposten. 4. september 2017. Besøkt 8. mars 2018. 
  96. ^ «Norwegian lessons for Brexit Britain». The Economist (på engelsk). 22. februar 2018. Besøkt 8. mars 2018. 
  97. ^ «Før brexit slaktet de EØS-avtalen. Nå kan britene ende opp som Norge likevel.». Aftenposten. 31. august 2017. Besøkt 8. mars 2018. 
  98. ^ Stewart, Heather (9. juli 2018). «Brexit secretary David Davis resigns plunging government into crisis». the Guardian (på engelsk). Besøkt 14. juli 2018. 
  99. ^ Brexit uten handelsavtaler er økonomisk selvmord. Dagens Næringsliv, 11. juli 2018, s.6-8.
  100. ^ Redaksjonen (15. januar 2019). «The Guardian view on May’s Brexit deal: it’s over, but what’s next?» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 16. januar 2019. 
  101. ^ Heather Stewart (15. januar 2019). «Theresa May loses Brexit deal vote by majority of 230» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 15. januar 2019. 
  102. ^ Reuters, Thomas. «May promises Brexit vote in U.K. parliament by March 12». 
  103. ^ BBC. «Brexit: MPs reject Theresa May's deal for a second time». 
  104. ^ a b «Brexit Article 50: Tusk to ask EU to consider long extension» (på engelsk). BBC. 14. mars 2019. Besøkt 18. mars 2019. 
  105. ^ Jessica Elgot (18. mars 2019). «Brexit: John Bercow rules out third meaningful vote on same deal» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 19. mars 2019. 
  106. ^ Jessica Elgot, Rowena Mason, Rajeev Syal og Daniel Boffey (19. mars 2019). «Brexit: constitutional chaos after third vote on deal blocked» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 19. mars 2019. 
  107. ^ a b Øyvind Nyborg (20. mars 2019). «May ber om at brexit blir utsatt» (på engelsk). NRK. Besøkt 20. mars 2019. 
  108. ^ Peter Walker (20. mars 2019). «Theresa May asks EU for Brexit delay until 30 June» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 20. mars 2019. 
  109. ^ Theresa May (20. mars 2019). «May's letter to Tusk» (på engelsk). The Guardian/Scribd. Besøkt 20. mars 2019. 
  110. ^ Daniel Boffey (21. mars 2019). «Brexit: EU rejects May's request for three-month delay» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 21. mars 2019. 
  111. ^ Daniel Boffey, Heather Stewart og Jennifer Rankin (21. mars 2019). «May's appeal falls flat as EU seizes control of Brexit date» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 21. mars 2019. 
  112. ^ «L’Union européenne prête à accorder à Londres deux options pour un report du Brexit» (på fransk). Le Monde. 21. mars 2019. Besøkt 21. mars 2019. 
  113. ^ Bernardo de Miguel (22. mars 2019). «La UE ofrece una prórroga del Brexit hasta el 22 de mayo si Londres aprueba el pacto de salida de May» (på spansk). El Pais. Besøkt 22. mars 2019. 
  114. ^ Rafael Behr (23. mars 2019). «Theresa May is finished and the EU knows it» (på engelsk). The Irish Times. Besøkt 21. mars 2019. 
  115. ^ Toby Helm og Michael Savage (23. mars 2019). «One million join march against Brexit as Tories plan to oust May» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 24. mars 2019. 
  116. ^ «Petition: Revoke Article 50 and remain in the EU» (på engelsk). Storbritannias parlament. Besøkt 24. mars 2019. 
  117. ^ Natasha Clark (22. mars 2019). «Remainers Hugh Grant and David Mitchell lead charge for UK to revoke Article 50 and cancel Brexit with no vote» (på engelsk). The Sun. Besøkt 24. mars 2019. 
  118. ^ «Revoke Article 50 petition to cancel Brexit becomes most popular in Parliament website's history with 4.2 million signatures» (på engelsk). Evening Standard. 24. mars 2019. Besøkt 24. mars 2019. 
  119. ^ The Independent 6. september 2018: Photo of secret government no-deal Brexit papers reveals questions over 'rail access to the EU'
  120. ^ The Times, 21. mars 2019: Brexit vote: Cobra takes over planning for no-deal
  121. ^ Matthew d'Ancona (25. januar 2004). «This is not what Mr Blair meant by a place in history» (på engelsk). The Telegraph. Besøkt 18. januar 2019. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Brexit&oldid=19289761»