Wikipedia

Scone (Perthshire)

Scone (uttales skun;[1] skotsk-gælisk: Sgàin; skotsk: Scuin) er en landsby i Perth and Kinross i sentrum av Skottland, omtrent en km nord for byen Perth. Middelalderens by Scone, som vokste opp rundt klosteret Scone Abbey og den kongelige residens, ble oppgitt tidlig på 1800-tallet da residensen ble fjernet og et nytt palass ble bygget området til den engelske jarlen av Mansfield i Nottinghamshire. Således kan man skille mellom den moderne landsbyen Scone og middelalderens landsby Old Scone. Rundt de kongelige omgivelsene vokste opp byen Perth og klosteret Scone.

Scone
Skotsk gælisk: Sgàin
Scone Palace
LandStorbritannias flagg Storbritannia
Konst. landSkottlands flagg Skottland
Region:Perth and Kinross
Trad. grevskap:Perthshire
StatusLandsby (village)
PostnummerPH, PH2
Retningsnummer01738
Befolkning4430 (2001)
Kart
Scone
56°25′04″N 3°24′15″V
Scone på Commons

Begge ligger i den historiske provinsen Gowrie foruten også det gamle grevskapet Perthshire.[1] Old Scone var den historiske hovedstaden til kongeriket Skottland. I middelalderen var den et viktig kongelig sentrum ved å være en kongelig residens, men den viktigste historiske betydning var som et tradisjonelt sted kroningen av kongerikets monarker gjennom mange århundre. Det var også stedet hvor den historiske og legendariske kroningssteinen, også omtalt som «Skjebnesteinen» og Stone of Scone var lokalisert. Konger som den første skotske konge, Kenneth I av Skottland (Kenneth MacAlpin) og heltekongen Robert Bruce, men da uten skjebnesteinen som var blitt erobret av Edvard I av England for markere at ingen ny skotsk konge skulle krones ved Scone.[2] Hele veien fram til Karl II av England, som var den siste ble kronet ved Scone i 1651 da tradisjonen med kroningssted ble endret.[1]

Scone og Skottland

rediger
 
Scone var den eldgamle hovedstaden i Skottland og kroningsstedet for Skottlands konger. Denne MS-illustrasjonen viser kroningen av kong Aleksander III av Skottland på Moot Hill, Scone. Han blir møtt av ollamh rígh, den kongelige poeten, som henvender seg til ham med proklamasjonen «Benach De Re Albanne» (= Beannachd Dé Rígh Alban, «Gud velsigne kongen av Skottland»); poeten fortsetter med å resitere Aleksanders slektshistorie.

Scones tilknytning til konger og kongeskaping har gitt stedet ulike epiteter i gælisk poesi, eksempelvis Scoine sciath-airde, «Scone med de høye skjold», og Scoine sciath-bhinne, «Scone med de støyende skjold».[3] Skottland selv ble ofte kalt eller vist på kart som «Kongedømmet Scone» (eller «Sconiana»), Righe Sgoinde.[4] På lignende vis ble Irland ofte kalt for «Kongeriket Tara»; Tara, som Scone, var det seremonielle sted for innvielse.[5] Scone var derfor det nærmeste det tidlige kongeriket Skottland hadde til en hovedstad. I enten 1163 eller 1164 beskrev kong Malcolm IV klosteret i Scone som in principali sede regni nostri, «i vårt rikes hovedsete».[6] På dette tidspunktet var imidlertid regimet til Skottenes konge ikke begrenset til kongeriket Skottland, som da bare refererte til Skottland nord for elven Forth. Kongen regjerte også i Lothian og Strathclyde, og tilbrakte også mye av tiden sin i disse områdene. Dessuten var kongen omreisende og hadde lite fast og stående byråkrati, slik at Scones rolle var helt ulik den til en moderne hovedstad. Men i middelaldersk forstand kan Scone på mange måter kalles «hovedstaden i Skottland», og ble ofte omtalt som «den kongelige byen Scone». Det kan trekkes relevante sammenligninger mellom City of Westminster og «City» of Scone. Begge var middelalderske sentre for kongemakt. Begge lå ved siden av vadesteder, broer eller kryssingspunkter for store elver – middelalderens motorveier – og på geografiske steder sentralt i deres respektive riker.

Opprinnelsen til en bosetning av noe slag ved Scone er ukjent, selv om den antas å være i tidlig middelalder. Opprinnelsen kan være før-romersk, ettersom det er mange hentydninger på et veletablert og sofistikert jernalderfolk som blomstret i denne delen av Skottland. Direkte bevis mangler imidlertid, og derfor antas Scones historie å begynne i kjølvannet av den romerske utgangen fra skotsk historie. Det kan ha vært en landsby, et religiøst sentrum eller til og med et maktsete basert i Scone fra så tidlig som på 500-tallet e.Kr., og hvor Scone utviklet seg til å bli etbetydningsfullt og fremtredende på 900-tallet som satte spor i de historiske opptegnelsene under sammenslåingen av det piktiske og gæliske folk og riker. Scone spilte på dette tidspunktet en avgjørende rolle i dannelsen og styringen av det gamle kongeriket Skottland. På 900-tallet kom Kenneth MacAlpin østover til Scone, og hadde med seg en hellig relikvie og kroningsstein. Stone of Scone hadde stor betydning for det gamle skotske riket ved å være et symbol på skotsk suverenitet, noe som definerte skottene og deres land som en nasjon. I henhold til deres nasjonale legende var steinen, en plate av sandstein, brukt av den bibelske figuren Jakob som en hodepute da han drømte om en stige som nådde opp til himmelen.[7] Denne steinen ble deretter fraktet til Skottland via Egypt, Spania og Irland.[2] Ettersom steinen ble holdt ved Scone, fikk den navnet, Stone of Scone.

 
Segl fra Scone Abbey, som viser innsettelsen av kong Aleksander III av Skottland

På 1100-tallet førte ulike utenlandske påvirkninger de skotske kongene til å forsøke forvandle Scone til et mer overbevisende kongelig sentrum. Mange historikere har hevdet at klosteret ble grunnlagt særskilt i 1114 av Aleksander I av Skottland. Dette er strengt tatt korrekt, men det synes klart at dette charteret ganske enkelt var en bekreftelse av Scones status, og av de religiøse institusjonene som allerede var der, snarere enn en plutselig grunnleggelse eller etablering. Det er stadig flere bevis på at det hadde vært en tidlig kristen, asketiske kult kalt Culdees basert i Scone, som stammer fra minst 900-tallet og muligens tidligere.[8] Culdees ble til slutt slått sammen med augustinske munkene som ankom fra Nostell Priory i Yorkshire som en del av ’re-etableringen’ i 1114. Denne gjenetableringen og drivkraften for å bekrefte Scones status i hjertet av det fremvoksende skotske riket og nasjonen fortsatte i 1124 da Aleksander I av Skottland skrev til «alle kjøpmenn i England» (omnibus mercatoribus Angliae) hvor han forsikret dem om trygg passasje og beskyttelse hvis de bringer handelsvarer til Scone via sjøveien.[9] Scone lå på dette tidspunktet på en seilbar del av elven Tay. Dette var til tider en stor ulempe, da norrøne nordboere i viking kom over Nordsjøen med sine raske og målrettede angrep. Ved å bruke elven Tay som en vannvei inn i hjertet av skotsk territorium gjennom 800- og 900-tallet, plyndret nordboerne byer og landsbyer samt religiøse hus som klosteret i Dunkeld.

I 904 ble det utkjempet et slag i nærheten av Scone, ofte referert til som slaget ved Scone. Kong Konstantin II av Skottland ledet skottene i kamp mot vikinger. Etter hvert som tiden gikk, ble elven ved Scone av forskjellige grunner mindre seilbar. På omtrent samme tid ble det utviklet skip med dypere skrog. Det var en del av kombinasjonen av faktorer som oppmuntret David I av Skottland til å etablere en ny burgh på det nærmeste passende stedet nedstrøms for Scone, nemlig Perth.[10] Perth ligger 2 kilometer fra stedet for middelalderens Scone, noe som er lik avstanden til Westminster Abbey fra City of London: 2,3 kilometer.

Kong Aleksander I etablerte på nytt et augustinsk kloster ved Scone en gang mellom 1114 og 1122. I enten 1163 eller 1164, under regjeringstid til kong Malcolm IV av Skottland, ble Scones status som priorkloster forbedret og det ble et abbedi.[11] Klosteret hadde viktige kongelige funksjoner, ved siden av å være stedet for kroningseremoniene til skotske konger og for å oppbevare og beskytte kroningssteinen, Stone of Scone, inntil kong Edvard I av England stjal den under den skotske uavhengighetskrigen i 1295. Som ved andre skotske klostre, hadde Scone sannsynligvis flere funksjoner, utover å være en kongelig residens eller et palass, var det også et sted for forlystelser med et jaktterreng. Scone-klosterets åpenbare rolle var som Westminster Abbey for kongene av England, selv om det ser ut til at skotske kroninger var en mer preget av en eldre tradisjon, mer hedensk seremoni, inkludert bruken av Moot Hill (kroningshaugen). Det er sannsynlig at skotske innvielser og kroninger ble fullført i to deler: en kristen seremoni gjennomført i Abbey-kirken og den antagelig hedenske (gæliske) seremonien på Moot Hill. Dette kan tilskrives, som historikeren Thomas Owen Clancy har påpekt, viktigheten i gælisk tradisjon av å sverge innvielseseden in colle, på den tradisjonelle haugen; en betydning som kontinentale kristne strømninger tilsynelatende ikke var i stand til å overvinne.[12] Men parallellen med Westminster eksisterte absolutt i hodet til Edvard I, som i 1297 overførte klosterets kroningsrelikvier, kronen, septeret og skjebnesteinen, til Westminster i en åpenbar handling for å frata Skottland landets nasjonalitet. Skottlands nasjonale relikvier og regalier ble gitt formelt til Westminster Abbey til ære for den engelske kongelige helgenen Edvard Bekjenneren.[13]

Tradisjonell kroningssted

rediger
 
Skjebnesteinen, eller Stone of Scone i kroningsstolen i Westminster Abbey, 1855
 
Moot hill og dens kapell i dag

I likhet med Tara ville Scone ha blitt assosiert med noen av tradisjonene og ritualene for det innfødte kongedømmet, det som den irske lærde D.A. Binchy beskrev som «en arkaisk fruktbarhetsrite av en type assosiert med primitive kongedømmer over hele verden».[14] Om ikke Scone var assosiert med denne typen riter i piktisk tid, gjorde de skotske kongene fra senere år en innsats for å søke til tradisjonene. Senest på 1200-tallet var det tradisjon som fortalte at Scones berømte innvielsesstein, Stone of Scone, opprinnelig hadde blitt plassert ved Tara av Simón Brecc, og først ført til Scone senere av hans etterkommer Selbach mac Ferchair da sistnevnte fra Irland etablerte et kongerike vest i Skottland som ble hetende Dalriada.[15] Det var ikke enestående for Scone å ha en særskilt mytologisk stein og et arkaisk innvielsessted for å krone kongen, det var i overensstemmelse med flere lignende steder i Irland, ikke bare Tara, i tidlig middelalder.[16] Slike «ukristne»" ritualer ble beryktet i den fremvoksende verdenen til Skottlands anglo-franske naboer i 1100-tallet.[17]

Scones tradisjonelle rolle ble etter hvert truet da Skottlands konger fra 1100-tallet gradvis søkte å bli sammenlignbare og likestilte med mer siviliserte konger i sør, således bli mer franske og mindre gæliske. Den engelske kronikøren Walter av Coventry rapporterte under styret til Vilhelm I av Skottland at «De moderne kongene av Skottland regner seg selv som franskmenn, i rase, oppførsel, språk og kultur; de holder bare franskmenn i husholdningen og følger dem, og har redusert skottene til å ytre slaveri».[18] Selv om dette er overdrevet, var det også en kjerne av sannhet. Tilsynelatende av denne grunn, da den normanniserte David I fra Skottland dro til Scone for å bli kronet der sommeren 1124, nektet han først å delta i seremoniene. Ifølge abbed Aelred av Rievaulx, venn og en gang medlem av Davids hoff, var David «så forhatt disse handlingene med hyllester som ble gitt av den skotske nasjonen, på samme vis som deres fedre..., at han med stor vanskelighet ble tvunget av biskopene å motta dem.»[19] David I var ivrig etter å omgjøre Skottland om til et føydalt samfunn på lik linje som England og inviterte fransktalende normanniske stormenn og riddere til Skottland hvor de ble tildelt landområder å herske over. Til gjengjeld forventet han at de ytet ham militær tjeneste.[20]

Uunngåelig var dette nødt til å påvirke betydningen av Scone som et rituelt og kultsenter, men innvielsesseremoniene ble bevart med bare noe nyskapinger gjennom 1200-tallet[21] og skotske konger fortsatte å bli kronet der fram til 1651 da Karl II ble den siste kongen av Skottland som ble kronet der.[22] Fram til senmiddelalderen fortsatte skotske konger å bo ved Scone og det skotske parlamentet møttes også ofte der.[23]

I 2007 avdekket arkeologer fotavtrykket til middelalderklosteret, noe som gjør det mulig se for seg hvor høyalteret var og dermed hvor relikvier som skjebnesteinen var plassert, og hvor skotske konger som Macbeth og Robert Bruce ble kronet før de dro opp til Moot Hill for de mer tradisjonelle, hedenske elementene ved innvielsen deres.

Senere historie

rediger
 
Scones markedskors, i dag det nesten eneste som er igjen av den gamle landsbyen Scone

Selv om Scone beholdt sin rolle i de kongelige innvielser, avtok Scones rolle som effektiv «hovedstad» i senmiddelalderen. Selve klosteret hadde tilgang til ulike inntekter. Det ble rammet av en brann på 1100-tallet og ble utsatt for omfattende angrep under den første skotske uavhengighetskrigen, inkludert tyveri av Skottlands mest ærede relikvie, Stone of Scone. Det led også, som de fleste skotske klostre i perioden gjorde, av en nedgang i beskyttelse fra adelen. Klosteret ble et populært pilegrimssted for den hellige Fergus (en skotsk helgen som døde ca 730)[24] hvor hans hodeskalle som ble oppbevart som en relikvie i en sølvkiste ved alteret. Klosteret og landsbyen beholdt også eldre festivaler som den berømte Ba' av Scone, et middelalderspill som ligner på fotball; Ba er forkortelse for «ball».[25] Til tross for Scones tilbakegang gjennom senmiddelalderen, fikk den betydelig berømmelse for musikalsk fortreffelighet gjennom komponisten Robert Carver på 1500-tallet.[26] På 1500-tallet gjorde den skotske reformasjonen slutt på betydningen av alle klostre og klostre i Skottland. I juni 1559 ble klosteret angrepet av en reformistisk mobb fra Dundee som etter å ha blitt pisket opp til vanvidd av den store reformatoren John Knox. Klosteret ble alvorlig skadet under dette angrepet til tross for Knoxs tilsynelatende forsøk på å roe ned mobben. Noen av kannikene fortsatte ved klosteret, og det er hentydninger på at spiret på klosterkirken ble reparert i kjølvannet av reformasjonen. Klosterlivet ved Scone vedvarte fram til rundt 1640, da munkene fra Scone til slutt spredte seg, og det religiøse livet fortsatte å fungere kun som en del av sognekirken i Scone.

I 1581 ble Scone underlagt i det nye jarldømmet Gowrie, opprettet for William Ruthven. Sistnevnte ble ble fratatt tittelen og senere halshogd etter Gowrie-konspirasjonen i 1600 der Ruthvens gjorde et forsøk på å drepe kong Jakob VI.[27] Som en konsekvens av Ruthvens fiasko og bortgang, ble Scone i 1606 gitt til David Murray fra Gospertie, den nyopprettede Lord Scone, som i 1621 ble forfremmet til vicomte Stormont. Innenfor sognet var det på 1600-tallet en kvinne ved navn Bessie Wright som drev med håndspåleggelse og påståtte helbredelser. Hun ble anklaget for å være heks, første gang i 1611 og siste gang i 1628, men ble aldri brent, i motsetninger til mange andre anklagde kvinner i Skottland på denne tiden, men forsvant ut av de historiske opptegnelsene.[28]

Klosteret/palasset forble tydeligvis i en anstendig tilstand, ettersom vicomtene tilsynelatende gjorde noe ombygging og fortsatte å bo der, og det fortsatte å være vertskap for viktige gjester, som kong Karl II, da han ble kronet der i 1651.

 
Scone Palace, vestfasaden i 1880

Det er sagt at det er over 1000 år med betydningsfull skotsk historie ved Scone. Klanen eller familien Murray av Scone var en av de store familier i Skottland. Som soldater, politikere, ambassadører, og jurister hadde de i århundrer vært nær sentrum av skotske affærer.[29] De var også jakobitter og sammen med Atholl-familien var de overbeviste tilhengere av det forviste huset Stuart som den rettmessige konge. Støtten til jakobittenes sak, sammen med Scones status i skotsk historie, oppmuntret uten tvil James Francis Edward Stuart, the Old Pretender, til å benytte Scone Palace som sin base i Skottland under jakobittopprøret i 1714. James Stuart gikk i land på skotsk jord den 22. desember 1715, dro til Perth og deretter til Scone som hadde blitt befestet av jobitter. Stuart forsøkte å oppmuntre og samle sine støttespillere ved komme med seks kongelige proklamasjoner i Scone. Etter å ha tilbrakt seks uker i Scone, marsjerte James og den jakobitthæren nordover den 30. januar til Montrose. Opprøret var mislykket selv før Stuart kom til landet, og den 31. januar gikk Stuart ombord i et skip, forlot Skottland for aldri å komme tilbake. Dog forsøkte hans sønn, Charles Edward Stuart, the Young Pretender, å etablere seg som skotsk konge og overnattet på Scone Palace under det nye opprøret i 1745.

Det var ikke før i 1803 at familien Murray av Scone (den gang som jarlene av Mansfield), begynte å bygge et nytt palass til en pris av £70 000, og bestilte den anerkjente engelske arkitekten William Atkinson.[30] Det nygotiske palasset sto ferdig i 1812 og hadde totalt 120 rom. Dronning Victoria, under sin jubileumsturné i 1842, besøkte Scone og bodde i palasset for én natt.[31]

Ved forstyrrelsen i 1843 tilbad Free Church of Scotland ved Pictstonshill barn. En kirke og skole ble bygget i 1844 til tross for at de ble nektet lokale byggematerialer. Bemerkelsesverdige ministre inkluderte pastor Charles Calder Stewart (1804-1876) som tjenestegjorde fra 1847 til 1873 og ble etterfulgt av pastor A. K. Macmurchy. En ny frikirke ble bygget i 1887.[23]

Den moderne landsbyen

rediger

Å bygge det nye palasset innebar å ødelegge gamlebyen og flytte innbyggerne til en ny bosetning. Den nye landsbyen ble bygget i 1805 som en planlagt landsby (sammenlign med Evanton, bygget i 1807 av grunneieren av lignende motiver), og opprinnelig kalt New Scone.

New Scone ligger 2 km øst for den gamle lokaliseringen og 1,5 km ytterligere unna Perth.[32] Fram til 1997 ble landsbyen kalt for New Scone, men det er nå offisielt kalt for Scone (se skilt på alle innfartsveier til landsbyen).[33] Landsbyen hadde 4 430 innbyggere i henhold til folketellingen i 2001, hvorav 84,33 % er skotske; den er demografisk gammel selv sammenlignet med resten av Skottland.[34]

Kjente fra Scone

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c «Scotland’s Village of Old Scone», Scotland.com
  2. ^ a b Klein, Christopher (22. august 2018): What is the Stone of Scone?, History.com
  3. ^ Skene (1867), s. 84, 97.
  4. ^ Skene (1867), s. 21.
  5. ^ Se, for eksempel, Skene (1868–70), s. 88.
  6. ^ Barrow (1960), no. 243.
  7. ^ «Første Mosebok 28:14», Nettbibelen
  8. ^ D'Alton, Edward Alfred (1908): «Culdees» i Catholic Encyclopedia. 4. New York: Robert Appleton Company.
  9. ^ Lawrie (1905), s. 43.
  10. ^ Spearman (1988), s. 47; Lawrie (1905), s. 296.
  11. ^ Cowan & Easson (1976), s. 97–98.
  12. ^ Clancy (2003), s. 103.
  13. ^ Barrow (2003), s. 201.
  14. ^ Binchy (1958), s. 134.
  15. ^ Broun (2003), s. 194.
  16. ^ Se FitzPatrick (2003).
  17. ^ O'Meara (1951), s. 110.
  18. ^ Stubbs (1872), s. 206.
  19. ^ Anderson (1908), s. 232; Ailred var opptatt av å fremstille David som en god anglo-normanner, og var ivrig etter å befri David for anti-skotske fordommer som ble gjort for å forringe hans framstilling i den anglo-normanniske verden.
  20. ^ «Feudalism and David I» Arkivert 26. august 2022 hos Wayback Machine., The Medieval Period (1100AD - 1499AD), Future Museum
  21. ^ Bannerman (1989); for en del av nyskapningene, se Duncan (2003).
  22. ^ Jakob II av Skottland ble ikke kronet ved Scone, men ved Holyrood Abbey; han var imidlertid et barn, og det var politiske problemer som gjorde Scone for farlig. Hans sønn Jakob III av Skottland, som også ble konge som barn, ble tilsynelatende heller ikke kronet der; disse kroningene endret imidlertid ikke den eldgamle praksis, som ble gjenopptatt av Jakob IV av Skottland.
  23. ^ Se McNeill & MacQueen (1996), s. 159–182, for steder hvor charter ble utstedt.
  24. ^ Mulcahy, Cornelius (1909): «Sts. Fergus», The Catholic Encyclopedia. 6. New York: Robert Appleton Company
  25. ^ «Kirkwall - The Ba Game», Bagame.com
  26. ^ Fawcett (2003), s. 170–172.
  27. ^ Henderson, Thomas Finlayson (1897): «Ruthven, William (1541?–1584)», Dictionary of National Biography. 50. s. 25–29.
  28. ^ Ewan, Elizabeth; Pipes, Rosemary J.; Rendall, Jane; Reynolds, Sian (2018): «Wright, Bessie» i: The new biographical dictionary of Scottish women. Ewan, Elizabeth. Edinburgh. s. 464. ISBN 9781474436298. OCLC 1057237368.
  29. ^ «The Murray Family», Scone Palace
  30. ^ Fawcett (2003), s. 172–174.
  31. ^ «Guided Tours», Scone Palace
  32. ^ Sammenlign Geo.ed.ac.uk: «Old Scone» og «New Scone»
  33. ^ «Scone (New Scone), Perth and Kinross», Gazetteer for Scotland.
  34. ^ «New Scone Locality, Scotland», Comparative Population Profile. Scotland's Census Results Online. Arkivert fra originalen den 2. april 2015.
  35. ^ «Bill Heggie», Barry Hugman's Footballers.

Litteratur

rediger
  • Anderson, A. O. (1908): Scottish Annals from English Chroniclers: AD 500–1286. London: D. Nutt.
  • Bannerman, John (1989): «The King's Poet and the Inauguration of Alexander III». The Scottish Historical Review. 68 (186): 120–149. JSTOR 25530415.
  • Barrow, G.W.S. (1960): The Acts of Malcolm IV King of Scots 1153–1165, Together with Scottish Royal Acts Prior to 1153 not included in Sir Archibald Lawrie's "Early Scottish Charters". Regesta Regum Scottorum. Vol. i. Edinburgh.
  • Barrow, G.W.S. (2003): «The removal of the stone and attempts at recovery, to 1328» i Welander, Richard; Breeze, David John & Clancy, Thomas Owen (red.). The Stone of Destiny: Artefact and Icon. Society of Antiquaries of Scotland Monograph Series. Vol. 22. Edinburgh: Society of Antiquaries of Scotland. s. 199–205. ISBN 978-0-903903-22-6.
  • Binchy, D.A. (1958): «The Fair of Tailtiu and the Feast of Tara». Ériu. 18: 113–138. JSTOR 30007339.
  • Broun, Dauvit (2003): «Origins of the Stone of Scone as a national icon» i: Welander, Richard; Breeze, David John & Clancy, Thomas Owen (red.). The Stone of Destiny: Artefact and Icon. Society of Antiquaries of Scotland Monograph Series. Vol. 22. Edinburgh: Society of Antiquaries of Scotland. s. 183–197. ISBN 978-0-903903-22-6.
  • Clancy, Thomas Owen (2003): «King-making and images of kingship in medieval Gaelic literature» i: Welander, Richard; Breeze, David John & Clancy, Thomas Owen (red.). The Stone of Destiny: Artefact and Icon. Society of Antiquaries of Scotland Monograph Series. Vol. 22. Edinburgh: Society of Antiquaries of Scotland. pp. 85–105. ISBN 978-0-903903-22-6.
  • Cowan, Ian B.; Easson, David E. (1976): Medieval Religious Houses: Scotland With an Appendix on the Houses in the Isle of Man (2. utg.). London: Longman.
  • Duncan, A.A.M. (2003): «Before coronation: making a king at Scone in the 13th century» i Welander, Richard; Breeze, David John & Clancy, Thomas Owen (red.). The Stone of Destiny: Artefact and Icon. Society of Antiquaries of Scotland Monograph Series. Vol. 22. Edinburgh: Society of Antiquaries of Scotland. pp. 139–167. ISBN 978-0-903903-22-6.
  • Fawcett, Richard (2003): «The buildings of Scone Abbey» i: Welander, Richard; Breeze, David John & Clancy, Thomas Owen (red.). The Stone of Destiny: Artefact and Icon. Society of Antiquaries of Scotland Monograph Series. Vol. 22. Edinburgh: Society of Antiquaries of Scotland. pp. 169–180. ISBN 978-0-903903-22-6.
  • FitzPatrick, Elizabeth (2003): «Leaca and Gaelic inauguration ritual in medieval Ireland» i Welander, Richard; Breeze, David John & Clancy, Thomas Owen (red.). The Stone of Destiny: Artefact and Icon. Society of Antiquaries of Scotland Monograph Series. Vol. 22. Edinburgh: Society of Antiquaries of Scotland. pp. 107–121. ISBN 978-0-903903-22-6.
  • Lawrie, Archibald (1905): Early Scottish Charters Prior to A.D. 1153. Glasgow: James MacLehose and Sons.
  • McNeill, Peter G.B.; MacQueen, Hector L., red. (1996): Atlas of Scottish History to 1707 (2. utg.). Edinburgh: Scottish Medievalists and Department of Geography, University of Edinburgh. ISBN 978-0-9503904-1-3.
  • O'Meara, John J., red. (1951): Gerald of Wales: The History and Topography of Ireland. London.
  • Skene, William F. (1867): Chronicles of the Picts, Chronicles of the Scots and Other Early Memorials of Scottish History. Edinburgh: H.M. General Register House.
  • Skene, William F. (1868–1870): «The Coronation Stone». Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland. 8 (1): 68–99.
  • Spearman, R.M. (1988): «The Medieval Townscape of Perth» i: Lynch, Michael; Spearman, Michael & Stell, Geoffrey (red.). The Medieval Scottish Town. Edinburgh: J. Donald. s. 42–59. ISBN 978-0-85976-170-3.
  • Stubbs, William, red. (1872): Memoriale Fratris Walteri de Coventria. Rolls Series. Vol. 58 (ii). London: Longman & Co. ISBN 978-1-144-07765-3.

Eksterne lenker

rediger

(en) Scone, Perth and Kinross – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Scone_(Perthshire)&oldid=24650198»