Kristelig Folkeparti
Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn.[9] Selv om det ofte omtales som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen «ikke-sosialistisk».
Kristelig Folkeparti Kristeleg Folkeparti Risttalaš Álbmotbellodat | |||
---|---|---|---|
Land | Norge | ||
Offisielt navn | Kristelig Folkeparti (KrF) | ||
Leder(e) | Olaug Bollestad (13. november 2021–22. august 2024)[1][2] | ||
Grunnlegger(e) | Nils Lavik[3] | ||
Grunnlagt | 4. september 1933 | ||
Hovedkvarter | Oslo (Kirkegata 32) | ||
Ungdomsorg. | Kristelig Folkepartis Ungdom | ||
Donasjoner | 4 561 500 (2021)[4] | ||
Antall medlemmer | 27 122[5] (2016) | ||
Ideologi | Kristendemokrati[a] | ||
Politisk posisjon | Sentrum[6] | ||
Religion | Kristendom (1933–2013) | ||
Europeisk tilknytning | Det europeiske folkepartiet[b] | ||
Nettsted | krf.no (no) | ||
Stortinget | 3 / 169
| ||
Ordførere | 11 / 357
| ||
Kommunestyrer | 396 / 9 122
| ||
Fylkesting | 29 / 664
| ||
Sametinget | 0 / 39
| ||
a^ Som definert i KrFs politiske program 2009–2013. b^ Toppnoteringen er 69 000 medlemmer i 1980. c^ Observatørstatus. |
År | Bef. | ±% |
---|---|---|
1957 | 29 000 | — |
1961 | 30 346 | +4,6% |
1963 | 34 571 | +13,9% |
1966 | 38 677 | +11,9% |
1971 | 39 464 | +2,0% |
1972 | 41 137 | +4,2% |
1973 | 44 000 | +7,0% |
1974 | 49 980 | +13,6% |
1975 | 52 605 | +5,3% |
1976 | 55 466 | +5,4% |
1977 | 57 310 | +3,3% |
1978 | 60 160 | +5,0% |
1979 | 62 850 | +4,5% |
1980 | 69 697 | +10,9% |
1981 | 63 777 | −8,5% |
1990 | 56 176 | −11,9% |
1991 | 55 014 | −2,1% |
1992 | 54 302 | −1,3% |
1993 | 52 076 | −4,1% |
1994 | 56 612 | +8,7% |
1995 | 54 071 | −4,5% |
1996 | 51 412 | −4,9% |
1997 | 50 301 | −2,2% |
1998 | 50 225 | −0,2% |
1999 | 48 315 | −3,8% |
2000 | 47 864 | −0,9% |
2001 | 48 219 | +0,7% |
2002 | 46 683 | −3,2% |
2003 | 44 987 | −3,6% |
2004 | 42 017 | −6,6% |
2005 | 40 408 | −3,8% |
2006 | 39 337 | −2,7% |
2007 | 38 594 | −1,9% |
2008 | 37 697 | −2,3% |
2009 | 36 360 | −3,5% |
2010 | 34 331 | −5,6% |
2011 | 33 497 | −2,4% |
2012 | 32 591 | −2,7% |
2013 | 30 492 | −6,4% |
2014 | 29 712 | −2,6% |
2015 | 28 710 | −3,4% |
2016 | 27 112 | −5,6% |
2017 | — | |
2018 | — | |
2019 | — | |
2020 | — | |
2021 | — | |
2022 | — | |
2023 | — | |
Kilde: [7][8] |
Partiet har deltatt i åtte koalisjonsregjeringer, senest i Erna Solbergs regjering fra 2019 til 2021. Partiet har hatt statsministeren i tre av dem: Lars Korvalds regjering 1972–1973, Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000 og Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001–2005.
Kristelig Folkeparti har hatt størst oppslutning i lavkirkelige miljøer på Sør- og Vestlandet. Partiet fikk først sitt gjennombrudd da det stilte til valg som landsdekkende parti i 1945. Det beste valget for partiet var stortingsvalget i 1997, da partiet fikk 13,7 % av stemmene. I perioden etter at KrF ble et landsdekkende parti, er valget i 2021 det dårligste, med en oppslutning på 3,8 %. Partiet har et høyt antall medlemmer i forhold til stemmetallet, sammenlignet med andre norske partier.
Olaug Bollestad ble 13. november 2021 valgt til partileder og Dag-Inge Ulstein til første nestleder. Partiets ungdomsorganisasjon, Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), ledes av Hadle Rasmus Bjuland. Fra 2021 består Kristelig Folkepartis stortingsgruppe av tre representanter. Olaug Bollestad og Dag-Inge Ulstein er henholdsvis parlamentarisk leder og nestleder. 22. august 2024 trakk Bollestad seg som leder.[10]
Politisk plattform
redigerPartiet står på et kristent verdigrunnlag med fokus på skaperverkets og menneskets ukrenkelige verdi. Partiet ønsker av den grunn en restriktiv gen- og bioteknologilov, ønsker å lovfeste retten til liv og gikk i mot en felles ekteskapslov. De er også engasjert i oppvekst- og skolepolitikk, og særlig opptatt av velferdsordninger for foreldre og lærertetthet i skolen. Svært mange i KrF har et miljøengasjement og engasjement for utvikling i fattige land. Dette har særlig fått utslag for bistands- og utviklingspolitikken, som er et av KrFs viktigste politikkområder.
Deres hovedsaker:[11]
- Valgfrihet for småbarnsfamiliene
- Verdighet i eldreomsorgen
- Vern om miljøet og klimaet
- Kamp mot fattigdom i Norge og verden
Historie
redigerPartiet ble stiftet på Bibelskolen i Bergen 4. september 1933 etter invitasjon fra Ingebrigt Bjørø. Den utløsende årsaken var at bibelskolelæreren og redaktøren Nils Lavik ikke ble nominert til Stortinget for Venstre. Han hadde tidligere vært vararepresentant for dette partiet, og hadde også møtt på Stortinget. Den såkalte kulturkampen i 1930-årene aktualiserte ønsket om et eget kristent parti, og tiltrakk spesielt misfornøyde Venstre-velgere fra miljøene rundt Indremisjonen og Kinamisjonen.[12] Bjørø ble valgt til første formann i partiet. Ved stortingsvalget i oktober samme år stilte Kristelig Folkeparti liste kun i Hordaland fylke, der partiet fikk 17,2 prosent av stemmene, i stor grad fra de ytre strøkene av Nord- og Sunnhordland. Lavik ble med dette valgt inn som partiets første stortingsrepresentant.
I sine første år definerte partiet seg selv utenfor blokkpolitikken. I etterkrigstida inngikk partiet på ikke-sosialistiske side, og innledet et samarbeid som kulminerte med regjeringen Lyng. Partiet arbeidet iherdig mot Arbeiderpartiets satsing på seksualopplysning og prevensjonsveiledning etter 1945, uten å lykkes. Den første statsministeren fra KrF var Lars Korvald, som ledet landet fra EF-avstemningen i oktober 1972 til stortingsvalget i oktober 1973. I 1980-årene deltok partiet i to Høyre-ledede regjeringer, og siden 1997 har Kjell Magne Bondevik ledet to regjeringer: Sentrumsregjeringen (1997–2000) og Samarbeidsregjeringen 2001–2005.
Samfunnsviterne Bernt Aardal og Trond Nordby er enige om at valget i 1997 og dannelsen av Kjell Magne Bondeviks første regjering er høydepunktet i Kristelig Folkepartis historie, ikke minst fordi KrF klarte å velte byrdene ved det å sitte i regjering over på de to andre regjeringspartiene, Venstre og Senterpartiet.[13] Partiets popularitet holdt seg høy i løpet av Bondeviks første regjeringsperiode, og i januar 1998 fikk partiet så mye som 19,7 prosent på en meningsmåling utført av Norsk Gallup.[14] Partiets oppslutning sank noe i løpet av 1998, men så sent som april 1999 hadde de 14,3 prosent oppslutning, landets tredje største parti.[15] Partiet fikk 15,5 prosent oppslutning på en meningsmåling i april 2000, cirka én måned etter at regjeringen Bondevik hadde gått av.[16]
Avskaffelsen av «bekjennelsesparagrafen»
redigerFram til 2013 hadde partiet en «bekjennelsesparagraf», noe som innebar at alle som ønsket å bli valgt til verv i partiet, måtte være bekjennende kristne og være enige i partiets grunnsyn.[17] Denne paragrafen var i flere år gjenstand for debatt, og i 2010 foreslo et utvalg i partiet å fjerne den.[18] Under partiets landsmøte i 2011 stemte et klart flertall av delegatene for å fjerne bekjennelsesparagrafen. Under partiets landsmøte i 2013 stemte delegatene på nytt å fjerne paragrafen. Vedtaket ble dermed endelig.[19][20] Paragrafen ble erstattet med en ny paragraf som sier at «alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i § 1».[21]
I partiets nåværende paragraf 1 heter det: �«KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.»[21]
Landsmøtet i 2018
redigerDen 2. november 2018 besluttet et ekstraordinært landsmøte å starte regjeringsforhandlinger med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet til tross for anbefaling fra partileder Knut Arild Hareide om å samarbeide med opposisjonspartiene.[22] I forkant av beslutningen var det en tildels opprivende prosess i partiet om samarbeid og retningsvalg.[9] Som følge av nederlaget valgte Hareide å trekke seg som partileder, hvis regjeringsforhandlingene med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre endte med at KrF ble med i regjeringen.[22] Det avgjørende landsmøtet ble av presse og kommentatorer omtalt som et «skjebnelandsmøte», og dette ble av Språkrådet kåret til «Årets ord» i 2018.[23]
Fra 22. januar 2019 deltok partiet i Erna Solbergs regjering, som var åttende gang partiet deltok i en norsk regjering. Partiet hadde først tre statsråder, og etter at FrP forlot regjeringen 24. januar 2020, fire statsråder: barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, landbruksminister Olaug Bollestad, samferdselsminister Knut Arild Hareide og utviklingsminister Dag-Inge Ulstein.
På landsmøtet 27. april 2019 ble Kjell Ingolf Ropstad valgt til partileder. Olaug Vervik Bollestad og Ingelin Noresjø ble valgt som henholdsvis første og andre nestleder. Kjell Ingolf Ropstad trakk seg som partileder 24. september 2021 og ble erstattet av Olaug Bollestad som fungerende partileder. 13. november 2021 ble Bollestad valgt til ny leder av KrF og Dag-Inge Ulstein som første nestleder.[24] Noresjø trakk seg som andre nestleder i februar 2022.[25]
Bollestad trakk seg som partileder under et møte i landsstyret 22. august 2024. Nestleder Dag-Inge Ulstein overtok som fungerende leder.
Regjeringer
redigerPartiet har hatt to statsministere: Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik. Partiet har deltatt i åtte koalisjonsregjeringer:
- John Lyngs regjering H, KrF, Sp, V (28. august 1963–25. september 1963)
- Per Bortens regjering H, KrF, Sp, V (12. oktober 1965–17. mars 1971)
- Lars Korvalds regjering KrF, Sp, V (18. oktober 1972–16. oktober 1973)
- Kåre Willochs regjering H, KrF, Sp (8. juni 1983–9. mai 1986)
- Jan P. Syses regjering H, KrF, Sp (16. oktober 1989–3. november 1990)
- Kjell Magne Bondeviks første regjering KrF, Sp, V (17. oktober 1997–17. mars 2000)
- Kjell Magne Bondeviks andre regjering H, KrF, V (19. oktober 2001–17. oktober 2005)
- Erna Solbergs regjering H, FrP, V, KrF (22. januar 2019–24. januar 2020), H, V, KrF (24. januar 2020–14. oktober 2021)
Politikere
redigerKristelig Folkeparti har tre stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:[26]
Partiet hadde har ti ordførere i perioden 2019–2023.[27] I perioden 2015–2019 hadde KrF ordførere i 17 kommuner og fylkesordføreren i Rogaland.
Partiledelse
rediger
Ledere
|
Parlamentariske ledere
|
Valghistorikk
rediger
|
Kommunestyrevalg[31]
|
Fylkestingsvalg[32]
|
Valgkrets | 1973-1977 | 1977-1981 | 1981-1985 | 1985-1989 | 1989-1993 | 1993-1997 | 1997-2001 | 2001-2005 | 2005-2009 | 2009-2013 | 2013-2017 | 2017-2021 | 2021-2025 |
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Østfold | Korvald | Korvald | Holøs | Holøs | Holten | Holten | Holten | Holten | Holten | Holten | Holten | ||
Akershus | Aarvik | Ingeborgrud | Haugland | Haugland | Haugland | Hareide | |||||||
Oslo | Kristiansen | Kristiansen | Kristiansen | Kristiansen | Bjartveit | Rise | Rise | Syversen | Syversen | Syversen | |||
Hedmark | Nilssen | Nilssen | |||||||||||
Oppland | Djupvik | Larsen | |||||||||||
Buskerud | Torgersen | Marthinsen | Marthinsen | ||||||||||
Vestfold | Ramberg | Ramberg | Ramberg | Skarbøvik | Skarbøvik | Tyvand | |||||||
Telemark | Sønstebø | Sønstebø | Sønstebø | Sollie | Sollie | Sollie | Rahm | Rahm | Bekkevold | Bekkevold | Bekkevold | ||
Aust-Agder | Vågsnes | Vågsnes | Vågsnes | Haugen | Haugen | Duesund | Duesund | Duesund | Ropstad | Ropstad | Ropstad | ||
Vest-Agder |
Westermoen |
Westermoen |
Synnes |
Synnes |
Lilletun |
Lilletun |
Lilletun Stråtveit |
Lilletun Eriksen |
Lilletun |
Eriksen |
Grøvan |
Grøvan Bransdal |
Ropstad |
Rogaland |
Aano Haus |
Aano Haus |
Aano Haus |
Tveit Røyseland |
Tveit Røyseland |
Steensnæs Johnson |
Steensnæs Johnson |
Steensnæs Tørresdal |
Høybråten Tørresdal |
Høybråten |
Bollestad Toskedal |
Bollestad |
Bollestad |
Hordaland |
Mo Haugstvedt Fjose |
Mo Haugstvedt Tungesvik |
Haugstvedt Tungesvik |
Alsaker Harkestad |
Alsaker Harkestad |
Næss Sæle |
Næss Sæle Sørfonn |
Ljones Sæle Sørfonn |
Dåvøy Sørfonn |
Dåvøy |
Hareide |
Hareide |
Ulstein |
Sogn og Fjordane | Myrstad | Husabø | Husabø | Lie | Lie | Lie | Lie | Aarøen | Storehaug | ||||
Møre og Romsdal |
Bondevik Vigestad |
Bondevik Vigestad Fredriksen |
Bondevik Fredriksen |
Bondevik Furnes |
Bondevik Sævik |
Bondevik Grimstad |
Bondevik Grimstad |
Bondevik Grimstad |
Grimstad |
Eide |
Eide |
Reiten |
|
Sør-Trøndelag | Flå | Flå | Flå | Gjønnes | Gjønnes | Lånke | Lånke | Lånke | Lånke | Håbrekke | |||
Nord-Trøndelag | Gravås | Lyngstad | Lyngstad | ||||||||||
Nordland |
With Klevstad |
With Klevstad |
With |
Fjærvoll |
Fjærvoll |
Fjærvoll |
Sahl Økland |
Sahl |
Sahl |
||||
Troms | Aas | Aas | Aas | Aas | Østberg | Østberg | |||||||
Finnmark | Karlstrøm | ||||||||||||
Norge | 20 | 22 | 15 | 16 | 14 | 13 | 25 | 22 | 11 | 10 | 10 | 8 | 3 |
Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.
Medlemmer
redigerKristelig Folkeparti hadde 25 939 medlemmer 31. desember 2017 som fordeler seg slik på fylkeslagene:[34]
Fylkeslag: | Medlemstall: |
---|---|
Rogaland | 4 607 |
Hordaland | 3 378 |
Agder | 2 917 |
Møre og Romsdal | 2 653 |
Trøndelag | 1 955 |
Akershus | 1 542 |
Østfold | 1 496 |
Sogn og Fjordane | 1 119 |
Vestfold | 981 |
Oslo | 945 |
Telemark | 911 |
Nordland | 816 |
Buskerud | 740 |
Oppland | 607 |
Troms | 531 |
Hedmark | 511 |
Finnmark | 230 |
Referanser
rediger- ^ "Olaug Bollestad (60) valgt til ny leder av KrF"; forfatternavn: TV 2 AS; verkets språk: bokmål; utgivelsesdato: 13. november 2021; besøksdato: 22. august 2024.
- ^ "Nå ankommer KrF-toppene krisemøtet"; forfatternavn: Simon Elias Bogen; verkets språk: bokmål; utgivelsesdato: 22. august 2024; besøksdato: 22. august 2024.
- ^ «Pietist i kulturkamp : Nils Lavik og framveksten av Kristeleg folkeparti». s. 212. Besøkt 22. oktober 2024.
- ^ https://www.partifinansiering.no/nb/arlige-bidrag/.
- ^ http://www.dagen.no/Nyheter/partimedlemmer/Medlemsflukt-fra-KrF-431681; besøksdato: 17. januar 2019.
- ^ McDonald, Michael D., Mendes, Silvia M. og Kim, Myunghee (2007). «Cross-temporal and cross-national comparisons of party left-right positions». Electoral Studies (på engelsk). 26 (1): 69. ISSN 0261-3794. doi:10.1016/j.electstud.2006.04.005.
- ^ Christian Lehne (2017). «Partier og partimedlemmer En kvalitativ casestudie av norske partiers respons på medlemsfrafall» (PDF).
- ^ Norske politiske fakta 1884-1982. Universitetsforl. 1983. s. 109. ISBN 8200056287.
- ^ a b Norvik, Per (1983). «Parti eller menighet?». I Garvik, Olav. Kristelig Folkeparti. Mellom tro og makt. Oslo: Cappelen. s. 115–120. ISBN 82-02-09071-7.
- ^ Olaug Bollestad trekker seg som KrF-leder, ekstra tekst.
- ^ Våre Hovedsaker Arkivert 10. februar 2010 hos Wayback Machine., Kristelig Folkeparti sine offisielle sider
- ^ Helland, Kristian (2003). Pietist i kulturkamp. Nils Lavik og framveksten av Kristeleg Folkeparti. Bergen: NLA-forlaget. ISBN 82-7468-095-2.
- ^ Verdens Gang 1. september 2008 Spørsmål & svar. KrF 75 år
- ^ Dagbladet - KrF til himmels (10.1.1998)
- ^ Dagbladet - Til himmels med bomber (17.4.1999)
- ^ Dagbladet - Ny måling: Ap fram 7,9 (14.4.2000)
- ^ Vårt land – KrF-utvalg vil fjerne bekjennelsesparagrafen (2010) Arkivert 23. august 2010 hos Wayback Machine.
- ^ http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/sorlandet/1.7256367
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. mai 2011. Besøkt 2. mai 2011.
- ^ ABC nyheter - KrF kvitter seg med troskravet (27.4.2013)[død lenke]
- ^ a b http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/artikkel?p_document_id=74498[død lenke]
- ^ a b «Drama på KrF-landsmøtet: Hareide tapte og Erna Solberg får fortsette som statsminister» (på norsk). Besøkt 2. november 2018.
- ^ «Årets ord 2018: skjebnelandsmøte». Språkrådet. Besøkt 15. desember 2021.
- ^ AS, TV 2 (13. november 2021). «Olaug Bollestad (60) valgt til ny leder av KrF». TV 2 (på norsk). Besøkt 13. november 2021.
- ^ «Ingelin Noresjø har fått ny jobb og går av som KrF-nestleder». Kristelig Folkeparti. 8. februar 2022. Besøkt 19. februar 2022.
- ^ Stortinget.no: Kristelig Folkepartis stortingsgruppe
- ^ KrF: Ordførere
- ^ Norge – Norge etter 1980 – Stortingsvalg 1882-2005, Store norske leksikon
- ^ Stortingsvalget 2001. Godkjente stemmer, etter parti/valgliste. Felleslister oppløst. Stortingsvalgene 1957-2001, Statistisk sentralbyrå
- ^ Statistisk sentralbyrå: Stortingsvalg 1906-2009
- ^ Statistisk sentralbyrå: kommunestyrevalgresultater
- ^ Statistisk sentralbyrå: fylkestingsvalgresultater
- ^ Stortingets hjemmeside: Representanter
- ^ pollofpolls.no: Proporsjonalitet gir Ropstad-flertall. Medlemstall per fylke 31. desember 2017
Litteratur
rediger- Kristelig folkeparti. [Oslo]: Cappelen. 1983. ISBN 8202090717.
- Lomeland, Arne R. (1971). Kristelig Folkeparti blir til. Oslo: Universitetsforlaget.
- «Kristelig Folkeparti – mellom kristen tradisjonalitet og velferdsmodernitet». Mellom gammelt og nytt. Bergen: Fagbokforl. 2016. s. 125–140. ISBN 9788245019001.
- Solhjell, Kåre Olav (2008). Tru og makt. Oslo: Samlaget. ISBN 9788252172379.
- Kristelig folkepartis historie 1933-1983. [Oslo]: Valo. 1985. ISBN 8299125618.
- Odd Sverre Hove (1972). Kristen-demokratene. Oslo: Valo forlag. s. 155-184. ISBN 8270750018.
Eksterne lenker
rediger- (no) Offisielt nettsted
- (en) Kristelig Folkeparti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Kristelig Folkepartis Ungdom
- (no) Kristelig Folkeparti på Facebook
- (no) Kristelig Folkeparti på Instagram
- (no) Kristelig Folkeparti på X (tidligere Twitter)