Hydrotermisk skorstein

(Omdirigert fra «Hydrotermale skorsteiner»)

En hydrotermisk skorstein eller undervannsventil er en naturlig struktur som blir til ved hydrotermisk aktivitet på havbunnen. Disse kan man

White smokers ved Champagne Vent på Dominica.

finne på store dyp ved midthavsryggene eller andre vulkansk aktive soner. Strukturene er bygd opp av mineraler som blir utfelt når det varme vannet møter det kalde sjøvannet der de hydrotermiske kildene har sitt utløp på havbunnen.

De fleste slike skorsteiner er såkalte smokers, eller røykere som vi kan kalle dem på norsk. Disse fins det to typer av, black smokers og white smokers etter fargen på vannet de slipper ut.

Oppdagelse

rediger
 
Miniubåten Alvin

Hydrotermiske skorsteiner ble observert første gang i 1979 etter at man to år tidligere hadde oppdaget hydrotermiske kilder i nærheten av Galápagosøyene ved samme midthavsrygg (East Pacific Rise).[1] Disse oppdagelsene ble gjort med en liten miniubåt som ble kalt «Alvin», og den hadde plass til tre mann.

Ulike typer skorsteiner

rediger

Det er funnet tre ulike typer skorsteiner. To av dem kalles black smokers og white smokers. De finnes ved midthavsryggene på steder med vulkansk aktivitet. Der blir sjøvann tilført høy temperatur og oppløste mineraler fra magmakammere nede i grunnen. Den siste typen er registrert bare på ett sted og skiller seg ut både fra kjemi, dannelse og det biologiske liv den gir grobunn for. Dette feltet befinner seg på et sted som kalles Atlantis Bank og bærer navnet "Lost City" etter Platons sagn om byen som sank i havet.[2]

Black smoker

rediger

black smoker eller sort røyker på norsk, er skorsteiner på havbunnen som slipper ut metall-sulfider. Noe av metall-sulfidene utfelles rett ved og er med på å bygge opp strukturene mens resten forsvinner av gårde som "sort røyk". Temperaturen på vannet som strømmer ut her kan være på 350 °C.[3]

White smoker

rediger

White smoker eller hvit røyker på norsk, har en lavere temperatur og annen mineralsammensetning. I disse kildene finner man mineraler sammensatt av barium, kalsium og silisium som er ofte er hvite, og dette danner den hvite "røykskyen".[4]

Lost City

rediger

Lost city er et hydrotermisk felt som skiller seg ut fra de andre. For det første så ligger det på en lavspredningsrygg, og det er ikke knyttet til et magmakammer.[2] Ved nærmere undersøkelser viste det seg at dette var vann som hadde sirkulert i sprekker og ganger dybt nede, der varmen fra mantelen er større. Noe av temperaturen kan også tenkes å være dannet ved den kjemiske reaksjonen som oppstår mellom sjøvann og olivin i bergarten peridotitt som finnes nede i grunnen her.[5] Noen av skorsteinene kan bli mellom 20 og 60 meter høye og her finner man de høyeste skorsteinene som er registrert. De består hovedsakelig av kalsitt, aragonitt og brucitt som gir dem den hvite fargen.[6]

Biologiske samfunn

rediger
 
Tube ormer finner sin næring ved foten av en black smoker.

Hydrotermiske skorsteiner gir mineralrike vannstrømmer som understøtter samfunn hvis primærprodusenter er sulfidoksiderende kjemoautotrofe bakterier. Disse er mat for inkluderer spesialiserte muslinger, sjøanemoner, stanger, krabber, ormer og fisk, som i mange tilfeller ikke finnes andre steder.[7]

Galleri

rediger

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ . National Oceanic and Atmospheric Administration:«- Discovery of "Black Smoker" Chimneys »[død lenke]
  2. ^ a b .Geoportalen.no:«- Dyphavet – geodynamiske prosesser »[død lenke]
  3. ^ Centre for Geobiology, University of Bergen: «- Ordforklaringer: black smokers »
  4. ^ University of Delaware College of Marine Studies: Extreme 2000: Voyage to the Deep: «- Hydrothermal vents » Arkivert 15. september 2008 hos Wayback Machine.
  5. ^ . National Oceanic and Atmospheric Administration, The Lost City 2005 Expedition:«- What Drives Hydrothermal Activity at Lost City? »
  6. ^ National Oceanic and Atmospheric Administration, The Lost City 2005 Expedition:«- Formation of Carbonate Chimneys at the Lost City Hydrothermal Field »
  7. ^ Stow, Dorrik (2004). Encyclopedia of the Oceans. Oxford: Oxford University Press. s. 212. ISBN 978-0-19-860687-1. 

Eksterne lenker

rediger