Eilat
Eilat (Hebraisk: אֵילַת) er Israels sørligste by. Byen har omtrent 50 000 innbyggere. Eilat er et turiststed og en havn på nordspissen av Rødehavet ved Akababukten, og ligger i den sørlige delen av Negevørkenen. Byen ligger nær den lille egyptiske byen Taba i sør, og den jordanske havnebyen Akaba i øst.
Til tross for beliggenheten i ørkenen, gjør nærheten til Rødehavet at Eilat har et steppeklima. Om sommeren er temperaturen i Eilat ofte over 40 °C, og om vinteren over 22 °C. Byen er et populært turistmål både innenlands og utenlands.
Historie
Eilat er oppkalt etter det bibelske Elat. Den opprinnelige bosettingen var sannsynligvis ved nordenden av Sivhavet, nå på grensen til Jordan, mens den senere havnebyen og handelssentrumet antas å være byen Akaba i Jordan.
Arkeologiske utgravninger har avdekket imponerende forhistoriske gravkamre på vestsiden av Eilat fra det 7. århundre før Kristus. Kopperindustrien i Timnadalen like i nærheten er den eldste i verden, og det ustrakte og lukrative gruvearbeidet her har blitt dokumentert av oldtidens egyptere.
Eilat er nevnt flere ganger i Bibelen, blant annet som den første stasjonen israelittene ankom etter utvandringen fra Egypt. Under romertiden ble det bygget en vei som forbandt området med den nabateiske byen Petra (i det nåværende Jordan). Restene av et stort kopperverk fra år 700-900, under det arabiske Umayyad-dynastiet, har også blitt funnet i nærheten av Eilats industriområde og kibbutzen Eilot.
Pilegrimsveien Darb el Hajj fra Afrika til Mekka gjennom Egypt, gikk ut av Sinaihalvøya fra vest ved Eilat, før den fortsatte langs havet sørover inn i Den arabiske halvøy. Pilegrimene kalte stedet Bet el Hujaj[1] (pilegrimenes hus), fordi det var et hvilested for de reisene.
Moderne tid
Eilat het Umm Rashrash da området ble satt av som del av den jødiske staten i FNs delingsplan fra 1947. Den 10. mars 1949, under den første arabisk-israelske krigen, inntok israelske styrker stedet uten kamp. Styrkene hadde glemt å ta med seg et israelsk flagg, og en av soldatene improviserte derfor et flagg, kjent som «the ink flag», ved å helle blekk på et tøystykke.