Wanli-keiseren
Wanli-keiseren (kinesisk: 萬曆, pinyin: Wànlì, født 4. september 1563 i Beijing i Kina, død 18. august 1620 samme sted) var kinesisk keiser (i Ming-dynastiets forfallstider) mellom 1572 og 1620. Hans fødenavn var Zhu Yijun, og han var sønn av Longqing-keiseren, som han også etterfulgte. Med en regjeringsperiode på 48 år ble er han den lengst regjerende av alle Ming-keiserne.
Liv og virke
Tidlige åt på tronen
Wanli kom på tronen i en alder av bare ni år. I de første år av sitt styre ble han ledsaget i sine plikter av den fremstående statsmannen Zhang Juzheng (張居正). Zhang Juzheng gikk for å være en samvittighetsfull og dyktig administrator.
Eanli-keiseren ble i løpet av tenårene temmelig lei av de religiøse plikter og sderemonielle rutiner hang påla ham[1] og hadde som 19-åring bestemt seg for å absette ham. Men før han rakk å gjøre det, døde Zhang.
Mellomperioden
Etter Zhangs død i 1582 var Wanli-keiseren fri fra tilsyn og begynte da med å reversere endel av Zhangs administrative forbedringstiltak. Wanli-keiseren tok deretter bare sjeldent del i statsstyret, og det kunne gå år mellom hver gang. Ting hadde en tendens til å trekke i langdrag, da han nektet å ta imot sine ministre og nektet å lese de rapporter de fremsendte til ham. Wanli benyttet også store midler for sin private fornøyelse og personlige formål. Ett eksempel er arbeidet som ble nedlagt i å klargjøre og forskjønne has eget gravmæle. Det pågikk i flere tiår, og kostet enorme summer.
Wanli-keiseren var misfornøyd med de stadige angrep og motangrep hoffmandarinene imellom, og kom i et motsetningsforhold til de vanlige keiserlige regjeringsforpliktelser. Til slutt utviklet han alle mulige slags taktikker for å blokkere eller ignorere administrasjonens initiativer. Han nektet ikke bare å gi audiens til medarbeidere, men ville heller ikke foreta nødvendige utnevnelser.
Han ble etterhvert så tykk at han hadde vanskelig for å stå oppreist uten assistanse.[2]
På hans tid ble den faktiske regjering temmelig despotisk. Men det er særlig den ekstravagante pengebruken som skapte problemer og knuste statsfinansene. Det ble utbetalt rundhåndede apanasjer for 20 000 adelsmenn, og hver en av 25 prinser mottok hvert eneste år motverdien i sølv av 600 tonn korn. Dertil kom militærutgiftene.
Wanli-keiseren startet flere kostbare felttog, mot forskjellige mongolske og tungusiske stammer i Mandsjuria (1581–1583), for å fordrive japanerne fra den kinesiske vasallstaten Korea (1592), og for å erobre Annam (dvs Vietnam), Burma und Siam. Ytterligere belastninger skyldtes de japanske piratenes tiltagende angrep på den midtkinesiske kyst, sosial uro blant bønder og håndverkere og gruvefolk, oppstander i ikke-kinesiske minoritetsgrupper, og aktivitetene til hemmelige sammenslutninger som f.eks. «Den hvite lotus».
Hele toppnivået av Ming-dynastiets styringsverk ble etterhvert alvorlig underbemannet. Slik representerer hans tid et dynasti i forfall. Han var umotivert som leder, og havesyk på det personlige plan. Landet var på hans tid ille plaget av økonomiske og militære kriser og sinte byråkrater. Han sendte også evnukker til provinsene for å inspisere gruvedriften, og dette ble snart ikke mer enn et dekke for utpresning.
En gruppe mandariner og politiske aktivister motivert av filosofen Zhu Xis tanker og motstandere av Wang Yangming, dannet i sin misnøye Donglin-akademiet med sete i Wuxi, en bevegelse som gikk inn for høy embedsmoral og forsøkte å influerer den keiserlige administrasjon i den retning.
Det var under Wanli at den første jesuittmisjonæren, pater Matteo Ricci, kom til hovedstaden Beijing (1600). Han fikk innpass i hoffsirklene på grunn av sin store lærdom. Keiseren, som hadde godtatt dette og var svært interessert i Ricci, var ikke særlig opptatt av den religion misjonæren forkynte, men svær fascinert av de tekniske nyvinninger fra Eurupa han bragte med seg. Pater Ricci fikk i oppgave å forbedre den kinesiske kalender, som var avhengig av intrikate astronomiske beregninger. Etter Riccis død donerte han Zhalangravfeltet til jesuittene for hans begravelse.
Mot slutten av Wanlis regime begynte mandsjuene i nord med angrep over grensene. De skulle noe senere gå til generelt angrep og overta etter Ming-dynastiet.
Kultur
Wanli-eraen anses som en kulturell blomstringsperiode. Fra denne tiden stammer fargetresnitt og porsellenstentøy av høy kvalitet. I denne tiden ble tre av Kinas store klassiske litterære verker til: i 1573 Fortellinger fra myrlandet, i 1590 Reisen mot Vest og i 1610 Jin Ping Mei. En særlig fremgangsrik maler var Xu Wei. bhaber.
Referanser
- ^ Huang, Ray(1981) 1587, a Year of No Significance: The Ming Dynasty in Decline. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-02518-1
- ^ Goodrich, Carrington L., and Fang Chaoying, eds. Dictionary of Ming Biography. New York: Columbia University Press, 1976.
Litteratur
- John King Fairbank og Merle Goldman: China, A New History. Cambridge: Harvard University Press, 1992.
- Ray Huang: 1587, A Year of No Significance: The Ming Dynasty in Decline. New Haven: Yale University Press, 1982.
- Frederick W. Mote: Imperial China 900–1800. Harvard, Cambridge 2003, ISBN 0-674-44515-5
- Ann Paludan: Chronicle of the Chinese Emperors. Thames & Hudson, London 1998, ISBN 0-500-05090-2
- Denis Twitchett, Frederick W. Mote: The Cambridge History of China. Bind 7. The Ming Dynasty 1368–1644. Del 1. University Press, Cambridge 1988, ISBN 0-521-24332-7