Wanli-keiseren: Forskjell mellom sideversjoner

[['''Wanli-keiseren]]''' ([[kinesisk]]: 萬曆, [[pinyin]]: ''Wànlì'' [«ti tusen år»], fødenavn ''Zhū Yìjūn'' 朱翊鈞, [[tempelnavn]]: ''Shénzōng'' 神宗 [«guddommelig ane»]; født [[4. september]] [[1563]] i [[Beijing]] i [[Kina]], død [[18. august]] [[1620]] samme sted) var [[Kina|kinesisk]] keiser (i [[Ming-dynastiet]]s forfallstider) mellom [[1572]] og [[1620]]. Hans var sønn av [[Longqing-keiseren]], som han også etterfulgte. Med en regjeringsperiode på 48 år ble er han den lengst regjerende av alle Ming-keiserne.

Wanli-keiseren kom på tronen i en alder av bare ni år. I de første år av sitt styre ble han ledsaget i sine plikter av den fremstående statsmannen [[Zhang Juzheng]] (張居正). Zhang Juzheng gikk for å være en samvittighetsfull og dyktig administrator.

Etter Zhangs død i [[1582]] var Wanli-keiseren fri fra tilsyn og begynte da med å reversere endelen del av Zhangs administrative forbedringstiltak. Wanli-keiseren tok deretter bare sjeldent del i statsstyret, og det kunne gå år mellom hver gang. Ting hadde en tendens til å trekke i langdrag, da han nektet å ta imot sine ministre og nektet å lese de rapporter de fremsendte til ham. Wanli benyttet også store midler for sin private fornøyelse og personlige formål. Ett eksempel er arbeidet som ble nedlagt i å klargjøre og forskjønne hans eget gravmæle. Det pågikk i flere tiår, og kostet enorme summer.

Wanli-keiseren var misfornøyd med de stadige angrep og motangrep hoff[[mandarin (embedsmann)|mandarinene]] imellom, og kom i et motsetningsforhold til de vanlige keiserlige regjeringsforpliktelser. Til slutt utviklet han alle mulige slags taktikker for å blokkere eller ignorere administrasjonens initiativer. Han nektet ikke bare å gi audiens til medarbeidere, men ville heller ikke foreta nødvendige utnevnelser.

Han ble etterhvert så tykk at han hadde vanskelig for å stå oppreist uten assistanse.<ref>Goodrich, Carrington L., and Fang Chaoying, eds. ''Dictionary of Ming Biography.'' New York: Columbia University Press, 1976.</ref>

På hans tid ble den faktiske regjering temmelig despotisk. Men det er særlig den ekstravagante pengebruken som skapte problemer og knuste statsfinansene. Det ble utbetalt rundhåndede apanasjer for 20&nbsp;000 adelsmenn, og hver en av 25 prinser mottok hvert eneste år motverdien i [[sølv]] av 600 tonn korn. Dertil kom militærutgiftene.

Wanli-keiseren startet flere kostbare felttog, mot forskjellige mongolske og [[tunguserne|tungusiske]] stammer i [[Mandsjuria]] (1581–1583), for å fordrive [[japan]]erne fra den kinesiske vasallstaten [[Korea]] (1592), og for å erobre [[Annam]] (dvs [[Vietnam]]), [[Burma]] und [[Siam]].

Ytterligere belastninger skyldtes de japanske piratenes tiltagende angrep på den midtkinesiske kyst, sosial uro blant bønder og håndverkere og gruvefolk, oppstander i ikke-kinesiske minoritetsgrupper, og aktivitetene til hemmelige sammenslutninger som for eksempel ''«[[Den hvite lotus]]»''.

Hele toppnivået av [[Ming-dynastiet]]s styringsverk ble etterhvert alvorlig underbemannet. Slik representerer hans tid et dynasti i forfall. Han var umotivert som leder, og havesyk på det personlige plan. Landet var på hans tid ille plaget av økonomiske og militære kriser og sinte byråkrater. Han sendte også [[evnukk]]er til provinsene for å inspisere gruvedriften, og dette ble snart ikke mer enn et dekke for utpressing.

Wanli-keiseren likte mindre og mindre å bli plaget av administrative beslutninger, og var rundt år 1600 kommet frem til en måte hvordan han kunne unndra seg dette ansvar, men samtidig bevare sin stilling: En slags passiv motstand mot det som egentlig var hans medarbeidere. Dette førte bare med seg at problemene hopet seg opp, både indre problemer og presset på landegrensene.<ref name="Dictionary of Ming Biography">{{Cite book |editor-last=Goodrich |editor-first=Carrington L. |lastauthoramp=yes |editor2-last=Fang |editor2-first=Chaoying |title=Dictionary of Ming Biography |location=New York |publisher=Columbia University Press |year=1976 |isbn=0-231-03801-1 }}</ref> Hans til sist fullstendig passive embedsførsel bidro til en svekkelse av den keiserlige stentralregjeringsentralregjering som skulle vedvare utover hans egen tid. Fra 1612 fantes det kun én utøvende storsekretær ved hoffet, og halvparten av alle prefektur- og distriktsembeder i provinsene var ubesatte, ettersom keiseren ikke utnevnte etterfølgere til de som falt bort.

Slik fikk samtidig korrupte evnukker den reelle kontroll med det som gjenstod av styringskontroll innen Ming-regjeringen. HoffetsStørst økonomiskeinnflytelse situasjonover forverretbyråkrati segog ytterligerekeiser vedvant ateunukken evnukkene[[Wang vedAn]]. sinHans faktiskemakt kontrollberedte avogså statligeveien embederfor kunneden berikesenere segså selvfryktede noksåoverevnukken fritt[[Wei frem.Zhongxian]], hvis velmaktsfdager kom en stund etter Wanli-keiserens død.

Det var under WanlikeiserenWanli-keiseren at den første [[jesuittordenen|jesuittmisjonæren]], pater [[Matteo Ricci]], kom til hovedstaden [[Beijing]] (1600). Han fikk innpass i hoffsirklene på grunn av sin store lærdom. Keiseren, som hadde godtatt dette og var svært interessert i Ricci, var ikke særlig opptatt av den religion misjonæren forkynte, men sværsvært fascinert av de tekniske nyvinninger fra Eurupa han bragte med seg. Pater Ricci fikk i oppgave å forbedre [[den kinesiske kalender]], som var avhengig av intrikate astronomiske beregninger. Etter Riccis død donerte keiseren [[Zhalan]]gravfeltet til jesuittene for hans begravelse.