La meg bare gjør noen ting klart først: 1. Jeg kan ikke sy, 2. Jeg er veldig, VELDIG stolt over det jeg har klart å sy!, 3. Jeg har en hatt en ganske ubegrunnet frykt for knappehull (siden jeg aldri har prøvd å lage det!).
Så, når det er sagt, jeg har lenge hatt planer om hva jeg har lyst å lære meg å sy. Og endelig tok jeg mot til meg, og satte igang. Det startet med en klippefadese som jeg utbroderte i bloggen her. På kvelden satt jeg meg ned og kikket på bitene jeg hadde klippet, og innså at siden delene var symetriske, hadde det slettes ikke noe å si hvilken vei stoffene hadde liggt da jeg klippet... (eh...forstår dere nå hvor nybegynner jeg er?). Dette var jo en gledelig overraskelse! Noen dager senere satte jeg meg ved symaskinen med friskt mot. Jeg var fornøyd med min egen innsats da lillemor våknet fra luren sin, de to delene hang sammen, og rettsiden på begge hadde kommet ut da jeg vrengte. Neste dag hadde derfor motet steget noen hakk, jeg oppdaget til og med at det kan være artig å stryke tøy, det blir jo så fint når sømmene strykes ned! Sømmen rundt ble kanskje til og med litt rettere enn jeg har fått til før, og så var det tid for knappehullene. Jeg tok frem en prøvelapp med akkurat de samme stoffene som jeg hadde i kjolen. Festet på knappehullsfot, og testet. Og det fungerte, det ble et knappehull! Nok et knappehull senere følte jeg meg nærmest som knappehullsmester, og nå var det tid for "the real thing". Motet var på topp nå, det var jo nesten bare å tråkke på pedalen, så gjorde maskinen resten. Etter 3 sekunder kilte tøyet seg fast under foten, og før jeg fikk reagert hadde maskinen sydd litt frem på samme plass noen ganger. Det er jo bare å sprette opp igjen, tenkte jeg. Men det var letter sagt enn gjort, og på dette tidspunktet kom nordlendingen frem for alvor. Det kom noen saftige gloser, som jeg nesten ble litt overrasket over selv... Motet dalte mange hakk, men nå var jeg helt på slutten, så jeg kunne ikke gi opp. Med hjertet i halsen fikk jeg sydd to knappehull som (hvis man legger godviljen til) er plassert nesten likt på selene. Aahh, STOLTHET! Hvis en litt mer proff syerske hadde sett meg, så hadde hun/han helt sikkert ristet på hodet (for ikke å snakke om hvis en ergoterapeut hadde sett meg bøyd over symaskinen i timer i strekk...). Og jammen har jeg ikke lært litt også! Aller viktigst: Det er bare å prøve! Kaste seg ut i det Ü Det blir nok flere prosjekter (og tabber) fra denne kanten etter hvert. Og ser dere at kjolens innside (som også kan bli utside når jeg får festet knapper på den siden) matcher armbåndet mitt?



























