Dropopop - Knuste Drømmer (1982)

Til tross for stor spennvidde, mye ræl og en del passerte år er det påfallende hvor godt dokumentert vår periode er: På en side har man verk som Trygve Mathiesens pønk- og postpønk-bøker, på en annen har man nettfora, Facebook og en aldrende generasjon med behov for å minnes perioden gjennom de kanalene som finnes, og godt er det. Imidlertid finnes det tilfeller der undertegnede sliter med å finne informasjon om band og plater: Dagens innlegg er et slikt et, da Dropopop er tilnærmet ikke-eksisterene i annalene om norsk postpønk.

Det lille jeg kan samle sammen er i sannhet ikke særlig opplysende. Dropopop besto av sanger Erling Jensen, bassist Trond Gulstad Jensen og gitarist Ståle Wam, og dessuten muligens en karakter ved navn "Bambi", som kan ha stått for trommer, om hen ikke var en annen hjort eller en konstruksjon. Bandet var fra Skien (og låter i så måte noe som sine bybrødre i Øresus), og startet opprinnelig under navnet Blitzkrieg, skiftet deretter til Green Fuzz, og endte til slutt opp på det uforklarlige Dropopop. Bandet er kreditert på to utgivelser: Den første er dagens plate, EPen Knuste Drømmer, den andre er kassetten Nær-rock 1982, som etter hva jeg kan forstå er en livekassett med fire-fem forskjellige band fra Skiens musikkmiljø i perioden. Hva det ble av Dropopop, hvordan EPen ble tatt imot (man kan anta det var stille), og hvor bandmedlemmene er i dag vet jeg ikke, og med det kan man heller forsøke å beskrive det lille de rakk å servere av musikk.

Det første, mest umiddelbart slående med låta Knuste drømmer er de rullende, halvmilitaristiske trommene som driver låta fremover, nesten som et amatørisk, men effektivt forsøk på Joy Divisions Dead Souls. En monoton, fuktig bass trår inn, skimrende gitarer fyller ut lyden, og en påfallende østlandsk stemme synger om oppvekst, angst og denslags. Det låter bra, stemningsfullt og ungdommelig naivt, og det krasjende refrenget bryter monotonien og skaper en viss grad av dynamikk. Mot slutten av låta innledes en enkel, men særdeles effektiv gitarsolo som gir låta en viss oppløftende karakter. Frykt innledes av hyl og rop, samt enda mer av disse omnipotente trommene, mens bassen spinner et halvgroovy riff og synth og gitar fyller ut med melodi og atmosfære. Vokalen er mer intens, klageropende, fremførende angsten for avvisning og irrelevans. Låta klarer det kunststykke å i utgangspunktet kun ta i bruk én akkord, noe som i og for seg er rimelig imponerende. Avsluttende Giftige lepper er mer av det samme, men akkordprogresjonen er mer spennende, og bruk av piano gir låta et dramatisk, tidsriktig preg. Tyngre gitarer, dobbelvokal og dramatisk synth skaper dommedagsstemning i versene, mens pianoet i mellomspillene åpner for vakker melankoli. Mot slutten åpner sanger Jensens stemme seg i et skjærende hyl, før låta kollapser og jeg sitter igjen med ønske om å høre mer.

Dropopop - Knuste Drømmer

01: Knuste drømmer

02: Frykt

03: Giftige lepper

**Trykk her for å lytte!**

El - Et Hvilested (1987)

Sannsynligheten er høy for at det fantes minst étt band i hver eneste lille by i Norge i løpet av 80-tallet. Jeg kan på ingen måte bevise dette, men med tanke på at selv Hamar, denne lille føflekken på Norges mage, klarte å produsere flere enn ett band, så er det ingen grunn til å tvile.

El er et av disse bandene fra Hamar (i alle fall i utgangspunktet). Det har vist seg å være vanskelig å oppdrive særlig med informasjon om bandet, og jeg velger derfor kun å presentere det jeg vet: bandet var en trio, bestående av Håkon Johnson, Stein Viem og Askild Hagen. Sistnevnte vil være kjent for den trofaste leser som Adrian Cox, synthpoeten hvis plate Flukt & Forvandling er lagt ut her tidligere. El oppsto etter at bandet Nedbør, der i alle fall Hagen var aktiv, la inn årene (navnet speiler da også dette, via en videreføring av vær-tematikk). Tro til form ble Els eneste vinylutgivelse, Et Hvilested, gitt ut via Kulturinstitusjonen Piiv, plate- og kassettselskapet der Hagen/Cox fikk gitt ut de aller fleste av sine prosjekter. 

Låta Et Hvilested låter i de første sekundene påfallende som The Cure anno 1981-82, med en tung, drivende bass, atmosfæriske synther og maskinelle rytmer. Vokalen (som ikke låter helt som Hagen) er dyster og stemningsfull, før refrenget setter inn og sangeren bryter ut i desperate, halvforståelige rop. I motsetning til dette er akkordene i refrengpartiet overraskende lette, noe som skaper en spennende kontrast. Visshet er en mer dvelende sak: synthene dominerer lydbildet, bassen brukes i større grad som et melodisk element, og Hagens snakkesang maler ut poetiske bilder. Låta har noe mystisk ved seg, et spennende, udefinerbart element som hever den over de andre, og et avslutningsparti med en fantastisk, enkel synthsolo understreker låtas kvaliteter. Lykkeønskninger går tilbake til Et Hvilested lydmessig, med mer markant bass og aggressive rytmer, mens Hagens halvkvalte stemme mumler ut noe som er vanskelig å høre. Låta bryter etter hvert sammen i et langt mellomspill der instrumentene gis rom til å puste, men de helt store øyeblikkene forblir fraværende, og låta stopper uten å ha satt noen store inntrykk. 

El - Et Hvilested

01: Et Hvilested
02: Visshet
03: Lykkeønskninger

**Trykk her for å lytte!**

Kjøtt - Hue Uten Sanser (1980)

Det er få band som har fått meg så entusiastisk som Kjøtt. Fra i starten å være en morsom kuriositet fra min fars ungdom, hvis bandnavn var til de grader teit og morsomt, utviklet Kjøtt seg gradvis til å bli et av mine absolutte favorittband, samt en stor inspirasjon på mine (på ingen måte sammenlignbare) musikalske eskapader.

Hue Uten Sanser ble utgitt mot slutten av 1980, og fikk den uendelig vanskelige oppgaven å følge opp etter Kjøtts legendariske 12-tommer, som ble gitt ut tidligere samme år. Bandet benyttet imidlertid denne vanskelige situasjonen best mulig, og brukte EPen som en mulighet til å signalisere at de var på vei mot andre musikalske marker. Kjøtt-EPen var dominert av Michael Krohns fengende rocknrollpønk, der korte, enkle tekster, streite akkordløp og høt tempo er fellesnevnere for de fleste låtene. Helge Gaarders to bidrag til plata er klart mer abstrakte, og det er nettopp denne tendensen som fortsettes på Hue Uten Sanser; på denne måten blir EPen en forsmak til LPen Op., der Gaarders ambisjon om å skape en høyere form for råkkenråll forsøkes gjennomført.

Tittellåten Hue Uten Sanser er muligens den mest "postpønkete" låta i bandets katalog: gitarene skraper som aldri før, Gaarder synger om sanselig nummenhet, Krohn og bassist Per Tro skyver det hele fremover, og det kommer aldri noen forløsning. Spesielt introen er imponerende, med fantastisk hihat-arbeid og en type rastløs, nervøs energi. Clean Deal, Krohns eneste bidrag på plata, er en kort, men akk så genial liten sak; tunge, bastante trommer dundrer i vei mens Gaarder gir tips til narkohandel. Refrenget glir over i et fantastisk soloparti, der gitarene veiver opp og ned mens det gradvis bygger opp til et siste klimaks. Instamatic er den tydeligste indikatoren på veien videre; her finnes saksofon, kvinnelig backupsanger og halvfunky rytmikk ala. Metamorfose. Imidlertid er låta en av de svakeste i Kjøtts katalog; til tross for et drivende, spennende mellomspill og en festlig tekst, så funker ikke låta så veldig godt, da det virker som om bandet ikke er sikre på hva de egentlig driver med (noe som jo er sannsynlig). De to andre låtene holder imidlertid mål, og dermed er det mulig å tilgi Instamatic, da man kan velge å se på den som et nødvendig steg i en mer utfordrende retning.

Kjøtt - Hue Uten Sanser

01: Hue Uten Sanser
02: Clean Deal
03: Instamatic

**Trykk her for å lytte!**

De Press - Lars Hertervig (1981)

I dag skulle jeg, etter et lengre opphold, endelig vaske klær i den gamle vaskemaskinen igjen. Grunnet tekniske problemer har utleier hatt en elendig reservemaskin i bruk i flere måneder, men nå var den gamle i orden, og det skulle vaskes. Selvsagt viste deg seg at hele dritten kortsluttet så fort den hadde mulighet; i den anledning legger vi her ut en liten plate som viser at ting ikke alltid er som man tror: Lars Hertervig av De Press.

På høsten 1981 var De Press sannsynligvis Norges største postpønkband, med to klassiske utgivelser i baklomma og landets desidert mest interessante frontmann, beste gitarist og stødigste trommeslager. Imidlertid er det noe som kan sies å mangle fra den utgitte musikken; en slags tyngde, bevis på artistisk kredibilitet utover det å lage gode låter og å slå på ambolter. At bandets neste utgivelse skulle inneholde norsk postpønks desidert beste låt lå kanskje i kortene, men det kan ikke ha vært mange som forventet den tyngden man blir møtt med når man spiller av tittellåten på Lars Hertervig-EPen. Etter denne utgivelsen ble bandet midlertidig utvidet med keyboardist Anders Sevaldsson fra The Cut, men denne utgaven varte en knapp måned. Deretter var det slutt, med unntak av innspillingen av Produkt, som ble gitt ut i 1982.

Lars Hertervig består av tre låter: tittelsporet, Fiskepudding og Chicken. Sistnevnte kan behandles først: dette er en av De Press' mest forglemmelige låter, en enkel rocknrollåt med kykkelikylyder fra Nebb og en tekst om en dame som er revolusjonær og muligens en grønnsak. Det er fengende, men ikke stort mer. Fiskepudding er en rockabillylåt, sunget på gebrokkent norsk, der Nebb legger fram det som skulle bli hans definerende filosofi hva Norge og den norske kulturen angår: jeg mener å ha lest et intervju der han mener at det norske samfunnet er som en fiskepudding, og at dersom du forstår den, så forstår du Norge (jeg leste også noe om at han har sex med fiskepuddingen, men det får bli en annen sak). Låtas maniske tempo avbrytes mot midten av en orgelbreakdown, der Nebb melankolsk mumler noe om fiskepuddingen, før Christensen bryter ut i en frydefull solo. Tittellåten er imidlertid den foruterklærte beste postpønklåta Norge har produsert; et tungt, dramatisk bassriff leder over i en seig marsj, der gitarene slår inn som bølger og trommene pumper som et hjerte. Nebb synger på norsk, og bruker maleren Lars Hertervig som utgangspunkt for en fabel om gjenoppstandelse og Norges sjel. Arrangementet vokser og vokser, det polske munkekoret messer i bakgrunnen, og bandet skrur opp intensiteten til det nesten sprekker; så blir det stille, og formelen gjentas; Nebbs maleriske poesi om oljeplattformer, hav og snø synges stadig mer intenst, før låten eksploderer i et langt, desperat rop.
Ingenting kan måle seg med dette.

De Press - Lars Hertervig

01: Lars Hertervig
02: Fiskepudding
03: Chicken

**Trykk her for å lytte!**

Cirkus Modern - Karianne (1984)

Etter en helg der jeg ble overkjørt av Einstürzende Neubauten i København finner jeg det på sin plass å løfte stemningen noget, slik at vi kan slippe å tenke på krigens vedvarende grusomhet og heller tenke litt på de svake i samfunnet.

Cirkus Modern er, som kjent, et av mine favorittband fra perioden som omhandles her. Mye av dette skyldes debut-LPen fra 1984, der bandet på sømløst vis kombinerer det beste av eksperimentell postpønk og luftig pop i en salig blanding som på alle måter hjelpes av at bandet besto av kremen av musikere fra perioden. Året etterpå fulgte andre LP, Trøst, som, tross jevnt over veldig høy kvalitet, ikke klarte å leve opp til debutens høydepunkter. Imidlertid dukket det opp en tolvtoms-singel i mellomrommet mellom disse LPene, der vi finner bandet med en fot på den ene plata og en fot på den andre; resultatet er en frekk og fin liten single, som i og for seg er fullkommen som den er. Til tross for dette har jeg lagt ved to låter som Cirkus Modern gav ut andre steder, og som på snedig vis vitner om bandets utvikling og fremtid.

Låta Karianne starter det hele med en drivende, popvennlig trommerytme og luftig, nesten lystig gitarspill. Versene svinger som en funky radiolåt anno 84, mens refrengpartiene går i en mer dramatisk retning, massevis av patos og en åpenbar sympati for tittelkarakteren, som muligens er narkoman og muligens kun er eksentrisk. Midtveis i låta dukker et digert, surt og svaiende blåserarrangement opp, og vi er vitne til en poplåt som på en side parodierer og på den andre suger til seg samtidens bombastiske uttrykk. Homage (Videomix) er, som tittelen sier, en "videomix" av låta fra debutplata; låta er en av de beste derfra, og i denne forkortede versjonen er den vel så bra, drevet av Ola Snortheims energiske trommespill, duettvokalen mellom Gaarder og Wendelbo og synthenes lekne, flørtende, dramatiske vendinger - dette er stor pop. Dagen før siste påskedag bygges på et tilbakeholdt, men insisterende rytmearrangement, Christensens gitarer skjærer gjennom dysterheten som solstråler, og Gaarder legger fram en historie om frigjøring, ekstase og alt annet han vanligvis skriver om; det hele bygger opp til et digert refreng, fengende og oppløftende. Frankenstein, en av de utenforstående låtene, er en poppete låt, energisk og drivende, men uten den helt store hooken. Teksten bruker deler av Skrifte-vise fra Trøst, og kan være et tidligere forsøk, da låtene har enkelte likheter. Drummer Boy er bandets eneste egne låt på engelsk, og er, merkelig nok, sunget av Christensen. Det er en fengende, minneverdig låt, og den dukket opp igjen på Mercury Motors' debutplate et par år etterpå.

Cirkus Modern - Karianne

01: Karianne
02: Homage (Videomix)
03: Dagen før siste påskedag

BONUS

04: Frankenstein (fra Norge 1985)
05: Drummer Boy (fra Some People Are Ratz)

**Trykk her for å lytte!**

Blue Mathue - Perfect Pictures (1983)

I anledning det faktum at jeg nå har opprettet en facebook-side der man kan følge med på hva som skjer her, så fant jeg det passende å presentere en plate hvis tittel gjenspeiler den selvsentrerte glansbildekulturen vi finner nettopp på facebook; Perfect Pictures av Blue Mathue.

Blue Mathue hadde sin start (under annet navn) i 1981, da som et fullt band bestående av Geir Ødegård, Svein Erik Harberg, Pål Helmersen og Jan Berg. Kort tid etter oppstart forsvant Ødegård ut i en storm av krangel, og den gjenstående trioen fortsatte; en demo ble innspilt, og en konsert eller to ble gjennomført. Bandet skiftet navn i forkant av en oppvarmingsjobb for Thanasis Zlatanos' Nekropolis-prosjekt i slutten av 1982. I etterkant av dette fikk bandet oppmerksomhet av Uniton Records, men kort tid etter sluttet Harberg, også på grunn av krangel og ondt blod. Duoen fikk likevel en god kontrakt med Uniton, men brukte en evighet på å levere noe som helst; til slutt bestemte de seg for et knippe hjemmeinnspillinger, som ble gitt ut som 12-tommeren Perfect Pictures i 1983. Plata ble tatt rimelig dårlig imot, både for musikk og for den rimelig tamme vokalen. Imidlertid gikk det rimelig greit for bandet i utlandet, der de ble tatt imot som noe nytt og spennende. Etter dette prøvde duoen å utvide ved å lete etter ny vokalist, men de fant ingen, og en gang i 1984 ble Berg og Helmersen uvenner, noe som resulterte i at årene ble lagt inn. Berg startet i etterkant opp Clockwork Orange, mens Helmersen fant Jesus og sa seg fornøyd med det.

Blue Mathue er uten tvil noe av det mest synthete jeg har presentert på bloggen til nå; der f.eks. Det Gylne Triangel lever i grenseland mellom syntetisk og organisk, er Blue Mathue langt over i steriland. Tittellåten Perfect Pictures starter med en maskinaktig, nedadgående lyd, før et boblende, sprettent arrangement utfolder seg: trommemaskinen driver det hele framover, mens de forskjellige synthene skaper stemning, melodi og alt annet. Til slutt introduseres Bergs vokal, en flat, litt usjarmerende røst som i og for seg kler musikken, men som gjerne kunne vært mer interessant. Det er ikke krutt som finnes opp, men det funker. In Our Dream, sunget av Helmersen, er platas beste; melodien er mer umiddelbar, arrangementet skrur opp dramatikken, og vokalen fungerer bedre. Av alle ting merker jeg en stemningsmessig likhet til tidlig Cure, uten at lydbildet på noe vis er likt. The Vision avslutter med orale utstøt og en seig beat, rundt hvilken synthene snor seg opp og ned. Imidlertid er låta litt anonym (som EPen for øvrig), og til syvende og sist settes det ikke særlig merker igjen i undertegnede lytter. Sannsynligheten er dog der for at Blue Mathue har en liten kultfollowing et eller annet sted, og at jeg dermed tråkker på et knippe tær, men det får heller bare være.

Blue Mathue - Perfect Pictures

01: Perfect Pictures
02: In Our Dream
03: The Vision

**Trykk her for å lytte!**

Russian Amcar Club - Vodka & Kaviar (1988)

Grunnet økt pensummengde og imminent bacheloroppgaveskriving har det gått en stund siden forrige innlegg; jeg kan ikke love at det vil forbedre seg med det første, men jeg vil prøve å få skrevet så ofte som mulig.

Russian Amcar Club var en duo bestående av Geir Birk Nilsen og Svein Solberg, henholdsvis på orgel/sang og trommer. Bandet startet opp som et soloprosjekt for Nilsen rundt 1982, men etter kort tid kom Solberg, som tidligere hadde vært med i Kaare og Partiet, med som fast medlem. Bandet scenedebuterte i 1984, men noe innspilt materiale så ikke dagens lys før i 1987, da et selvtitulert minialbum dukket opp. Året etter fulgte dagens plate, og deretter ble det noenlunde stille; Nilsen gikk til The Popcorn Explosion og spilte med Turboneger, mens Solberg, som på et tidspunkt var med i Ym-Stammen, startet prosjektet Schweinhund; dessuten har han jobbet som produsent, særlig markant for ymse black metal-band. Ikke minst har Solberg en sønn, hvis band Moose Empire er del av kulturkollektivet Hoppla Hesten, som i dag er en av landets viktigste musikkinstitusjoner.

Plata starter med I Like Vodka & Kaviar, og vi transporteres til et parodisk tegneserie-Russland (evt. et ekte, hva vet vel jeg?) der virkeligheten består av kjølige balalaikaraslinger og buldrende bassrøster, trekkspill og, skal vi tro tittelen, vodka og kaviar. Låta er en flott introduksjon, men gir et meget feilaktig bilde av bandets musikk. I Don't Like Rocn'n Roll retter opp i dette; låta setter i gang med et massivt orgelriff, Solbergs enorme trommer og Nilsens demente vokal, messende rundt en tekst som ikke gir all verdens mening. Sekstitallsvibbene er åpenbare, spesielt i en rimelig heftig tamburinbruk, men også i akkordbruken og den iboende enkelheten i musikken. Something to Love er enda en låt i samme stil, massiv og fengende, med krasjende trommer og et råkkenråll-sirkusorgel hentet fra et frikshow. Get Out blir mer manisk, og begynner å ligne Surfin' Bird i sin grelle enkelhet, før en fløytesolo brått dukker opp midt i vellinga. Avsluttende Beat the Beast er platas lengste låt, og drar bandets formel til det ytterligste; orgelet sveller, trommene slamrer, gitar og bass forsterker banduttrykket og gjør det hele til en rimelig amerikansk affære, men vokalen ankrer det hele i Tralala-land. Refrenget er muligens platas beste, og det hele låter som en sinnssyk kveld på et marerittkasino. At bandet ikke gav ut nevneverdig mer er synd, men det er diskutabelt hvorvidt en hel plate med dette ville fungert eller ei.

Russian Amcar Club - Vodka & Kaviar

01: I Like Vodka & Kaviar
02: I Don't Like Rock'n Roll
03: Something to Love
04: Get Out
05: Beat the Beast

**Trykk her for å lytte!**

Oslo Beurs - Telefonskræk (1980)

I anledning at Oslo Børs ser ut til å gå til helvete i dag, blant annet takket være et krakk i Kina, så ser jeg det på sin plass å avslutte historien om bandet Oslo Børs, en av de sterkeste brannfaklene i den norske pønkens første år.

(I tillegg fikk jeg nettopp tak i denne, så hvorfor ikke?)

Historien om Oslo Børs har jeg fortalt tidligere, men her skal vi ha en kjapp oppsummering:

Oslo Børs ble startet opp i 1978 av leder/diktator/chairman Knut Selsjord, aldrende kommunist og påhoppende pønker. Sammen med Tormod Kjensjord, Ulla Cappellen og Bjørn Kristensen gav han ut en av Norges første (og beste) pønkeplater, Smukke Folks Børn, i 1979. Etter dette begynte mange andre pønkband å dukke opp, og Oslo Børs forsvant muligens i mengden. Imidlertid skjedde minst to ting; først måtte bandet skifte navn, da nevnte Oslo Børs gjorde krav på navnet. Våre venner kommunistene klarte ei å kjempe imot, og gikk dermed under navnet Oslo Beurs; det andre som skjedde var at trommeslager Bjørn Kristensen (gammel nabo av min onkel, visstnok norgesmester i militærtromming) fikk sparken, ettersom han ikke var medlem av AKP-ml. Inn kom en viss Per Ole Oftedal, og resultatet ble EPen Telefonskræk, som ble gitt ut mot slutten av 1980. Etter dette var det slutt, uten at jeg er oppdatert på hvor det ble av våre idealistiske venner.

Sist gang vi snakket om Oslo Børs var det snakk om "streit pønk", om sure gitarer og om hets av borgerskapet; Oslo Beurs viser seg å være et annet band, da både musikken og tematikken er forandret. Telefonskræk åpner plata på merkelig vis, med en angstfylt tekst, baklengs-aktig backingvokal, en snodig, kløende gitar og trommer som spiller både fort og sakte på samme tid. Refrenget er dog utrolig fengende, og påviser slektskapet til forrige plate. Skyggene Fra I Går er en langsommere låt, bygd på et rock-og-rull-riff og en tekst som kanskje handler om forandringene i det radikale miljøet, grensene mellom rød og brun, mellom høyre og venstre. Nok en gang er refrenget knall, denne gangen mer allsangverdig. Låta slutter med hånlatter, trusler og skrik, noe som forsterker den paranoide undertonen. Tre Uker er ren postpønk, drevet av diskotrommer og en spøkelsesaktig synth; tankene går til et primitivt Magazine. Teksten er et sammensurium av diverse språk og identiteter, referanser til Kraftwerk og datateknologi. I Kø avslutter plata med rullende trommer og start-stopp-gitarer, før refrenget introduserer barnslige keyboards og bilder av folk som peller nese til de blør. Alt i alt lever ikke EPen helt opp til den forrige platas høyder (noe som er urettferdig å forvente), men Telefonskræk er en spennende fortsettelse på et av bandene som sparket i gang perioden som helhet.

Oslo Beurs - Telefonskræk

01: Telefonskræk
02: Skyggene Fra I Går
03: Tre Uker
04: I Kø

**Trykk her for å lytte!**

Stilleben - Stilleben (1982)

Vi fortsetter formidlingsaktiviteten med en gjemt godbit fra perioden; Stilleben er en videreføring av The Aller Værste!, og bandet fungerer som et rent uttrykk for TAV!s kanskje mest undervurderte låtskriver, Harald Øhrn.

Bandet Stilleben oppsto i 1982, etter at TAV! var oppløst og før nevneverdig annet hadde rukket å stå opp fra askene. Der det forrige bandet i stor grad var dominert av den eminente Lasse Myrvold og primus motor Sverre Knudsen, fungerte Stilleben som en bærer av Harald Øhrns musikalske verden. Dette hindret imidlertid ikke de andre TAV!erne å delta: i tillegg til Øhrn besto bandet av trommis Ketil Kern og nevnte Myrvold, som her trår tilbake og lar Øhrns låter bevege seg fritt; dessuten hadde de med en trio med blåsere som var med på å definere bandets sound. Tolvtommeren Stilleben ble gitt ut i 1982, og etter dette hørte man ikke mer fra prosjektet. Kjernetrioen fungerte imidlertid samtidig under navnet Jik Jak Jennik, som spilte en del konserter og gjorde en session hos NRK. Noen år etter gikk Myrvold og Øhrn til The Beste, mens Kern etter hva jeg vet begynte å jobbe i nettopp NRK.

Jeg er, som nevnt, av den oppfatning av Harald Øhrn er den mest undervurderte av TAV!-mennene; Myrvold var nok objektivt sett den beste låtskriveren, med en spiss penn og et naturtalent for melodier og tekstlige vendinger; Chris Erichsen var mest åpent politisk og konfronterende, Sverre Knudsen malte bruddstykker og små fortellinger. På plata Stilleben møter vi derimot Øhrn, det stille medlemmet av TAV!, i full blomst: musikken og stemningen låter som en videreutvikling av låter som Et par timer fra Disniland og Oppvekst fra Materialtretthet, der Øhrn maler ubehagelige, sykelige portretter av en kald og forvirrende virkelighet. Sykelig er et stikkord, da musikken på Stilleben låter beint fram sjøsyk: låtene baseres på skjeve, asymmetriske rytmer og spastiske basslinjer, spontane forskyvninger og hul ambiens, mens Myrvold spinner edderkoppnett og labyrinter via gitaren. Prikken over i'en er blåserrekka, som småsurt tuter ut harmonier og fyller lyden. Det låter sykt, på samme måte som Munchs bilder oser sykdom. Velsignet åpner plata med en drivende trommerytme og bass, og åpenbarer etter hvert et morbid refreng med blåsere og døde lam; Bedre å sove er seig og sykelig, med sure blåsere og Kerns tunge trommer, mens Ikke no' problem er hurtigere, bygd på en halvveistakt og en tekst som beskriver en fremmedgjort tilværelse, der kyss og knull er transaksjoner gjort over en skranke. Som før beskriver en verden i stillstand, der barn arver sine foreldres liv og alt er som før; immobilt, statisk, dødt. Lyden på plata er skjelettaktig, hul og ubehagelig, og prosjektets navn, Stilleben, er i og for seg betegnende: på fransk kalles det nature morte, altså "død natur", som nettopp er hva Øhrn her tar for seg. Resultatet er en ubehagelig perle av en plate, der TAV!s lettest glemte overgår de aller fleste andre post-TAV!-prosjektene.

Takk til JR Bruun for denne plata (og mye annet som vil dukke opp!)

Stilleben - Stilleben

01: Velsignet
02: Bedre å sove
03: Ikke no' problem
04: Som før
05: Hang-gliding

**Trykk her for å lytte!**

Spastisk Ekstase - 3 Mord (1982)

Det finnes mange fenomener som gjentar seg med jevne mellomrom i musikkverdenen, og av disse er kanskje "supergruppe"-fenomenet et av de aller mest interessante. Gjerne skaper slike grupper uante mengder hat (tenk på Emerson, Lake & Palmer, evt. Audioslave), mens de andre ganger kan fungere overraskende bra. Til tross for - eller kanskje nettopp fordi - at Norges musikkmiljø var rimelig lite, så dukket det opp et knippe supergrupper, og av disse er Spastisk Ekstase kanskje det aller mest markante.

Spastisk Ekstase ble dannet som et studioprosjekt i 1982 for å spille inn en EP, bestående av låter skrevet av en viss Øivind Hånes, som fungerte som prosjektets kjerne. På nettsidene hans påpekes det at "ideen var å samle de mest profilerte musikerne fra den daværende norske nyrockscenen", og dette ble gjennomført med glans: i tillegg til Hånes på keyboards besto bandet av Helge Gaarder fra Kjøtt, Don Buchanan fra The Cut, Ola Snortheim fra De Press, Frank Hovland fra Program 81/82, samt en viss Beranek. Plata ble spilt inn over 5 dager i januar 1982, og etter utgivelse later det til at prosjektet Spastisk Ekstase var ferdig. Medlemmene fortsatte med sine egne prosjekter, i tillegg til nye (Gaarder og Snortheim endte blant annet opp i Cirkus Modern), og Hånes fortsatte som musiker, rektor og forfatter (skjønnlitteratur og mat&drikke, tydeligvis).

Platas tre titulære mord er gjennomført av henholdsvis Religion, Frihet og Gode Hjem. Religion Dreper er den mest umiddelbare låta, drevet fram av Snortheims hi-hat-arbeid, Hovlands karakteristiske halvfunky basslinjer og krypende, kløende nyveivgitar, mens Gaarder legger fram en tekst der parallellene dras mellom Ayatollah Khomeinis teokratiske postrevolusjonære Iran og nazityskland - den organiserte hjernevaskingen brukes som viktigste fellestrekk, og låtas intensitet øker stadig, med maniske SIEG HEIL-rop og Beraneks sjøsyke Adrian Belew-gitarer. Frihet Dreper bygger på en dansbar nyveiv-beat, og skaper en narkotisk, paranoid stemning via uskyldig plystring og drømmende pianoløp, mens Gaarders vokal er forførerisk og myk, subtilt overbevisende i kontrast til forrige låts religiøse aggresjon. Gode Hjem Dreper er imidlertid kanskje den beste låta på plata: arrangementet vokser gradvis fra kontrollert postpønk med funky refrengpartier til den ytterste galskap - Snortheims trommer blir gradvis mer desorienterende, mens Gaarder går gjennom en omvendt mental aldring, der han ender opp med å synge infantile barnemelodier i fistel, totalt hinsides all hjelp, mens omgivelsene kollapser rundt ham. Nydelig lytting, med andre ord.

Spastisk Ekstase - 3 Mord

01: Religion Dreper
02: Frihet Dreper
03: Gode Hjem Dreper

**Trykk her for å lytte!**

Holy Toy - Fjøse (1987)

Av og til finner man seg selv i en posisjon der man, etter omstendelig leting, har klart å snuse seg fram til det aller meste en eller annen halvobskur artist gav ut i løpet av åttitallet, men at det likevel er én enkelt plate, låt eller lignende som mangler. Forventningene tårner seg gradvis opp, og desperasjonen tar overhånd - man får ikke ro før man har fått klørne i objektet, hvis status er blitt hellig i ditt skadde sinn. Enter Fjøse, Holy Toys desidert mest mystiske utgivelse.

Holy Toy anno 1987 (sånn ca) besto kun av kjerneduoen Andrej Nebb og Lars Pedersen; gitarist Bjørn Sorknes sluttet etter andreplata Panzer and Rabbits, og andre medlemmer hadde gradvis blitt skrelt vekk, slik at duoen Nebb/Pedersen fikk utfolde seg fritt, først på Why Not In Choir? fra 1985, og deretter denne plata. Fjøse ble gitt ut med minimal informasjon på omslaget, uten Holy Toy-navnet, på selskapet Gjødsel Records. Som kompensasjon for den manglende informasjonen fulgte det derimot med en 12" smergelskive som ripet opp skiva og skapte et samleobjekt for den dedikerte fan. Plata ble trykket i nytt opplag, denne gangen på 12" og uten smergelskive, i 1990. Etter Fjøse fulgte LPen Pakt of Fact, men på et tidspunkt etter dette forlot Pedersen bandet, og Nebb vendte nebbet mot den gryende hiphop-scenen i USA, med et noe absurd resultat (som dere selvsagt skal få høre senere).

Jeg vil tro det kan være nødvendig å oppfatte Fjøse som et konseptuelt kunstverk av noe slag, da plata har en relativt tydelig tematikk, i alle fall på A-siden, bestående av låtene Breakaring 1, 2 og 3. Breakaring 1 starter opp med diverse fuglelyder, rennende vann og ringende bjeller, i tillegg til en stadig mer prominent rautende ku, før en hane galer, og Nebbs halvtøysete forståelse av det norske jordbrukssamfunnet presenteres: orgelet spiller folkemelodier over spretne maskintrommer, stadig avbrutt av grynting og kakling, mens Nebb slenger ut kommandoer til en viss Marianne (slutt å lese ukeblad!). Det er en passe absurd lytteopplevelse, som toppes av at en fele, courtesy of Ludvig Eikaas, sniker seg inn i arrangementet og avslutter i nasjonalromantisk ånd. Breakaring 2 inneholder det minneverdige refrenget "kantarell, kersj pink, kamelon", framført i en slags protorap, over et fabrikklignende komp og noe som høres ut som waldhorn; det hele gir assosiasjoner til skurtreskere og traktorer. Breakaring 3 topper dekonstrueringen av norsk kulturliv, ved å blande datidens moderne poptakter med hylende slaktsvin, Eikaas' fele og et skjevt maskinkomp hentet fra låta Nobody Is Like You fra B-siden. Sistnevnte er en hypnotisk, krautrockete sak, med en viss poppete bøy og platas høyeste suksessfaktor. First Lection avslutter med litt saftig industriell balkandisco, med en utrolig bra orgelhook, mulige referanser til Kraftwerk, brekende sauer og paranoid slagordslyrikk. Alt i alt er dette en utrolig artig plate, og selv om ikke Breakaring-syklusen nødvendigvis er helt suksessfull, så er det en interessant vri på vår egen historie, sett via blikket til en noe skrudd outsider.

Holy Toy - Fjøse

01: Breakaring 1
02: Breakaring 2
03: Breakaring 3
04: Nobody Is Like You
05: First Lection

**Trykk her for å lytte!**

Dobbel V/Hiss - Geometri (1981)

ZADO SPESIAL NO. 5!

Med dette innlegget er vi ved veis ende med ZADO-spesialer, og bloggen vil etter dagens innlegg returnere til vanlig modus, altså tilfeldig, halvveis ukronologisk utplukking av plater. På en småvakker måte blir imidlertid ZADO-sirkelen sluttet i nærheten av der den startet, nemlig med Helge Gaarder.

Dobbel V/Hiss var et samarbeid mellom ZADO-sjef Helge Gaarder, alias Hiss, og Viggo "Dobbel V" Vestel. Gaarder kjenner vi allerede fra Kjøtt og Cirkus Modern, og flere av hans prosjekter vil selvsagt dukke opp ved seinere anledninger. Viggo Vestel er imidlertid et mindre kjent navn, men litt research røper at han har fulgt tett med Gaarder i perioden, fra Geitost til Kjøtt og Montasje, i tillegg til deltagelse på Gaarders solo-LP Eine Keine Angst Musik (som jeg fortsatt ønsker meg - send i vei!). Annet enn dette finner jeg ikke om mannen, og såvidt jeg vet er dagens plate den eneste der han kommer fram i solo-format. Et kjapt google-søk røper imidlertid at Vestel i dag er utdannet sosialantropolog, og at han sannsynligvis la musikken på hylla en gang på 80-tallet.

Dobbel V og Hiss okkuperer hver sin side av plata, men de to artistenes sound er såpass lik at det fungerer som et helhetlig prosjekt, og det bør behandles deretter. A-siden består av Dobbel V-låtene Geometri og Urban Sjakk. Førstnevnte er en kantete, halvindustriell, nesten progressiv kakofoni, der skjærende gitarer og småfunky bass snor seg rundt en skiftende, mekanisk rytme. Låta går gjennom flere partier før Vestel trår inn og legger fram et dehumanisert liv, styrt av mekanisk presisjon og matematikk. Gitarene hyler til alle kanter, og låta gir assosiasjoner til en høyoperativ fabrikk. Urban Sjakk er hakket mer tilgjengelig, med en akkordrekke som kan gi assosiasjoner til popmusikk, samt et minneverdig refreng. Likevel skyves det over kanten av Vestels gitarakrobatikk og maniske, paranoide trommemaskiner. B-siden består av Gaarders massive Sirkel (Im Kreis), hvor han er akkompagnert av Vestel, Kjøtt-trommis Michael Krohn, og et par andre, hvis identitet er skjult av mystiske pseudonymer. Låta bygges rundt et funky bassriff i en ujevn taktart, med tårn av skjev, metallisk gitar og mengder av perkusjon. Over dette fundamentet trer Helge Gaarder, skuespiller, fram på scenen og synger, roper, vræler og snøfter fram en forvirret vise på tysk, engelsk og fransk. Låtas spenning bygges opp i et "refrengparti", der et hamrende, men lyst piano skaper melodiske føringer som løfter låta ut av potensiell monotoni. Alt i alt fungerer EPen knallbra, og det er synd at det ikke ble mer, da spesielt Dobbel Vs potensiale er stort, og de to låtene her peker mot en spennende videre karriere.

Dobbel V/Hiss - Geometri

01: Geometri
02: Urban Sjakk
03: Sirkel (Im Kreis)

**Trykk her for å lytte!**

Johnny Yen Bang! - Folk I Gata (1981)

ZADO SPESIAL NO. 4!

Min misjon er, som dere sikkert har forstått, å eksponere det undereksponerte, og å gi folk en mulighet til å lytte til musikk som lenge har vært utilgjengelig. Imidlertid oppstår det moralske dilemmaer når musikken i utgangspunktet allerede finnes tilgjengelig, men sannsynligvis uten at den når nevneverdig ut i verden. For Johnny Yen og hans prosjekter er tilfellet slik, og jeg velger å legge ut EPen Folk I Gata for eksponeringens (og helhetens) skyld. Plata finnes i bedre kvalitet på strømmetjenester og iTunes, for de som måtte være interesserte.

Johnny Yen Bang! var et noe vagt bandkollektiv sentrert rundt Johnny "Yen" Kristoffersen, en av pønkpionerene i Trondheims rockemiljø. Bandet startet opp som et vanlig pønkband, men sounden ble fort utvidet i flere retninger, med tydelig påvirkning fra reggae, ska og synthete nyveiv. Bandet debuterte i 1980 med EPen Kill the Disco, og samme år var Johnny Yen delaktig i ZADO-prosjektet Norske Gutter, der han fungerte som låtskriver og keyboardist. Året etter gav bandet ut Folk I Gata som ZADOs fjerde utgivelse, før det ble oppløst i 1982. Yen hadde da forflyttet seg til Oslo, og der gav han ut et par kassetter, samarbeidet med Andre Lister på plata Pop Cycles, og gav etter hvert ut et knippe soloplater, før han endte opp som billedkunstner og fotograf.

Plata starter med et smell med tittellåten Folk I Gata. Et hav av trommer smeller rundt omkring, før en halvfunky basslinje dukker opp og presenterer ett av låtas melodiske hovedtemaer. Resten av instrumentene kommer gradvis inn, og kaoset formes til en utrolig bra låt om urban misnøye og paranoia (evt. kritikk av den jevne nordmann, men hvem vet?), med et hardtslående refreng der all perkusjonen går totalt bananas. De Gale er en av de mest fantastiske låtene fra hele det norske 80-tallet; en melankolsk, men leken synthintro leder over i et intensiverende arrangement, og den gradvise oppbyggingen mot refrenget er fantastisk melodisk og mørk. Refrenget, med Yens paranoide ønske om å holde tankene sine for seg selv, innrammes i synth og edderkoppgitar, men er likevel til de grader fengende. Legg til et flott soloparti og litt god produksjon, og du har en klassiker uten like. B-siden er en dubversjon av Folk I Gata, remikset av Helge Gaarder (visstnok fordi innspillingen ble så dyr at de like så godt gav ut plata på 12", og dermed trengte fyll). Hvor bra denne er skal ikke jeg bedømme, men det er et interessant og tidlig eksperiment med remiksing, som gradvis har utbredt seg til å bli en av de dominerende trendene i moderne musikk.

Johnny Yen Bang! - Folk I Gata

01: Folk I Gata
02: De Gale
03: Folk I Gata (Dub)

**Trykk her for å lytte!**

De Sjenerte - Si Ja Til De Sjenerte (1981)

ZADO SPESIAL NO. 3!

OBS: DENNE PLATA ER NÅ TILGJENGELIG DIGITALT!

Såvidt jeg har forstått det var ZADO et halvanarkistisk kollektiv med personligheter, som på sett og vis ble en motvekt, om enn marginal, til AKP-ml og den overpolitiserte pønken til band som Oslo Børs. Ikke minst gjelder dette for bandet som sørget for ZADOs tredje utgivelse, nemlig De Sjenerte.

De Sjenerte hadde sitt utspring i Kløfta og Gjerdrum, to små hull i utkanten av Oslo. Bandet ble startet i 1979 av Bjørn-Asle Nordli, Tor Østensen, Robert Horvath og Jo Vinkenes. De tok inspirasjon fra klassisk gladpønk, og låter for mine ører som et enda slappere Misfits, men uten den fantastiske vokalen. Bandet debuterte på halvlegendarisk vis i november 79, da de spilte kun én låt. Etter dette fikk sanger Vinkenes sparken, og en viss Morten Tandberg tok over, men han forsvant igjen høsten 1980, og Kåre Sponberg tok over mikrofonen; dette ble besetningen som spilte inn Si Ja Til De Sjenerte. Kort tid etter utgivelsen splittet imidlertid bandet, og det var stille på den fronten fram til 2011, da de ble gjenforent for å varme opp for Holy Toy i anledning lanseringen av Trygve Mathiesens postpønk-bok. Undertegnede var til stede, og kan understreke at bandet ikke har blitt flinkere etter 30 år uten øving.

Musikalsk låter det, som påpekt, som Misfits, men i en noe slappere utgave. Bandet kan knapt spille, og Sponberg kan definitivt ikke synge, men en viss grad av kreativitet, og ikke minst stor spilleglede gjør at det låter bra. Åpningslåta Atomkrig introduseres med kaotiske trommer og halvseig riffing, før noen roper takten og låta setter i gang for fullt. Til tross for et spennende arrangement er dette kanskje den svakeste låta på plata, da den mangler en skikkelig melodi og et refreng. Bedre går det på neste låt, allsangklassikeren Vi Vil Ha Øl. Akkordrekken er av den klassiske sorten, og versene eksisterer kun som en unnskyldning for å lede over i et uforglemmelig refreng. Det er rølpete og slapt, men samtidig oppsummerer låta hele pønken, slik De Sjenerte (kanskje) sto for den: fest, moro, musikk og liksomanarkisme. Hva Skal Vi Si? er en merkelig låt: den starter med postpønkete grumlebass og gjentagende gitar, før bandet hopper over i rett-fram-pønk, med unntak av bassisten, som spiller sin egen melodi i refrengene. Teksten fungerer som et spark mot de overpolitiske pønkerne, og en hyllest til å gjøre hva man vil. Folk Er Rare har et passe teit refreng, men låta i seg selv er fengende, og strukturen er et spennende variasjon på standardpønken. Plata er ikke fantastisk, men den vinner på sjarm og spilleglede, i tillegg til et knippe veldig gode refrenger.

De Sjenerte - Si Ja Til De Sjenerte

01: Atomkrig
02: Vi Vil Ha Øl
03: Hva Skal Vi Si?
04: Folk Er Rare

**Trykk her for å lytte!**

LiK - Schizofren (1981)

OBS: DENNE PLATA ER NÅ TILGJENGELIG DIGITALT!

Etter en noe hektisk påskeferie vender jeg endelig tilbake til mitt store prosjekt. Med meg i bagasjen har jeg hatt et knippe med norske vinylplater, og disse vil jeg gradvis få rippet og lagt ut her, til glede for de som måtte følge med. Likevel starter jeg med en av platene jeg ikke trengte å ta med, da jeg fikk tak i den et par dager før jeg vendte nesen sørover: herved presenteres Norges (visstnok) første synthband, LiK.

LiK besto av Trygve Mathiesen på synth og Carl Platou på gitar og trommer. Begge medlemmene hadde vært med i diverse pønkband, men i 1980 mente de at pønken hadde dødd, og gav prosjektet navnet LiK for å påpeke dette. Prosjektet varte i underkant av et år, og ble oppløst i første halvdel av 1981. Imidlertid rakk de å gi ut EPen Schizofren, innspilt i Roxy Studios i Fredrikstad og produsert av Hærverks Harald Fossberg. Utgivelsen ble den første på Mathiesens etter hvert ganske markante plate-/kassettselskap Likvider, som var en av de større eksponentene for undergrunnsmusikk i perioden. Etter LiK fortsatte Platou i band som Men of Courage og Candy Ash, mens Mathiesen, etter en tur innom Thanasis Zlatanos' Nekropolis-prosjekt, startet opp Ym-Stammen, som ble hans hovedprosjekt til slutten av 90-tallet.

Musikken på plata er en salig blanding av ambisjon og amatørisme. Første låt, Total Krig, er i utgangspunktet en pønklåt, drevet av raske gitarakkorder og en grov vokal som bjeffer ut korte fraser. Imidlertid er gitaren det eneste stabile i låta, ettersom trommene ramler rundt som et steinras og gjør alt annet enn å holde takten. Femte Kolonne er langsommere, et repeterende gitarriff danderes av en småsur synth, mens Mathiesen synger om død og fordervelse. Den intense stemningen oppløses til slutt i et piano og et kor av stemmer: pianoet spiller det enkle hovedriffet, mens stemmene messer, gradvis mer intenst - dette peker videre mot Mathiesens Ym-Stammen. Schizofren er bygd rundt et massivt, Black Sabbath-aktig riff, mens synthen kopierer riffets bevegelser og fyller ut med sure, industrielle støt av støy. En apatisk, smått siklende vokal legges over dette, og følelsen av uro og angst er konstant gjennom hele plata.

LiK - Schizofren

01: Total Krig
02: Femte Kolonne
03: Schizofren

**Trykk her for å lytte!**

The Aller Værste! - TAV! (1980)

Etter noen dager med synkende besøkstall tyr jeg til drastiske og populistiske midler for å prøve å rette opp i dette. Imidlertid gjøres dette ved å hedre et av de største navnene innen norsk musikk, da dagens innlegg var utgivelsen der The Aller Værste!s Lasse Myrvold dukket opp som låtskriver for første gang.

En kort historie om Lasse og hans kumpaner Chris Erichsen, Harald Øhrn, Ketil Kern og Sverre Knudsen har jeg allerede presentert tidligere, så jeg skal ikke gå i stor detalj. Det som kan sies, er at bandets forrige (og første) utgivelse, singelen Blålys, vakte en del oppsikt både i i inn- og utland (John Peel spilte den for engelskmennene, blant annet), og bandet bygde gradvis opp et ry som et av de mer interessante i landet, med smarte, treffende tekster og originale, fengende låter. Rundt et halvt år etter Blålys dukket EPen TAV! opp, og bandet sikret seg sin første virkelig klassiske utgivelse. Der den første singelen inneholdt én låt hver av Harald og Sverre, demonstrerte TAV! de to resterende låtskrivernes ferdigheter, i tillegg til en særegenhet som ville gjenta seg på videre utgivelser: av fire nye låter var én signert Chris, mens Lasse pøste på med tre. 

På TAV! er produksjonen hakket friskere og mer oppdatert enn den var på debutsingelen, noe som kun er en fordel for bandet. Plata åpner med Lasses Dans Til Musikken, og mannens talent er åpenbart ved første lytting: introduksjonsriffet bygger opp til en dansbar, bassdrevet rytme, før stemmene veksler mellom kommandoer, frihetsrop og en skjev, ordløs melodi. Etter en strukturrepetisjon med et noe paranoid vers bryter sangen sammen til den gjentakende bassdrevne rytmen, mens en gitar slipper løs en vegg av atonal støy og bandet roper dels hjernevasket og dels desperat i takt. Verset gjentas igjen, og deretter er TAV!s første soleklare klassiker over. Chris' Rene Hender er drevet av farfisaorgel og noen rimelig frekke gitarriff, i tillegg til en typisk manisk vokal som underbygger en tekst som muligens tar for seg paranoide forstyrrelser påført av forholdet mellom idealer og virkelighet i en overeksponert verden (dette fant jeg bare på nå). Søster, Søster drives av nok et skeivt riff, og tekstens paranoide trekantdrama legges over et arrangement der graden av spenning vokser mot en klimatisk gitarsolo. Ingen Vei Tilbake er den mest direkte låten på plata, med et pønkete tempo og fengende små melodier overalt. Sammen utgjør de fire låtene en perfekt helhet, drevet av bandets kollektive visjon og låtskrivernes forskjellige personligheter. Hva som fulgte vet jo de fleste (og det vil dukke opp her seinere), så for nå får dere nyte en av de tidlige klassikerne fra det norske musikklivets mest interessante periode.

Salig være Lasse Myrvold.

The Aller Værste! - TAV!

01: Dans Til Musikken
02: Rene Hender
03: Søster, Søster
04: Ingen Vei Tilbake

**Trykk her for å lytte!**

Oslo Børs - Smukke Folks Børn (1979)

Som nevnt tidligere besto de tidligste norske pønkbandene i mange tilfeller av halvgamle raddiser som kastet seg på pønkens motbevegelsebølge som en forlengelse av deres tidligere AKP-medlemskap. Kjøtt besto av fire hippier med halvlangt hår (en av de hadde tilogmed skjegg!), men selv Gaarder & co var rene ungdommen i forhold til dagens band, hvis sanger debuterte på scenen i en alder av 30.

Oslo Børs ble startet opp i Oslo i 1978 av sanger, oldis og troende kommunist Knut Selsjord, Tormod Kjensjord, Ulla Cappellen og Bjørn Christensen. Etter hva jeg antar var en periode med øving, låtskriving og konserter vinyldebuterte bandet med dagens plate på høsten 1979, som et av de første i Norge. Etter dette ble Oslo Børs utsatt for en veldig norsk hendelse: ettersom de tross alt delte navn med en viss finansinstitusjon, ble bandet nødt til å forandre navnet sitt for videre utgivelser etter press fra overmakten. Slik ble Oslo Børs til Oslo Beurs, og under dette navnet gav de ut sin andre plate i 1980. Til tross for medlemmenes høye alder ble de godtatt i pønkmiljøet i Oslo, ikke minst fordi de var et bra band med gode låter og en aggressiv, radikal holdning. Likevel splittet bandet i 1981. Hva som skjedde etter den andre plata vet jeg ikke, men etter litt googling dukker Selsjord i dag opp som journalist i Dagens Næringsliv (en noe påfallende parallell til Hærverk-sangeren, syns nå jeg).

Musikken på plata er relativt streit pønk, produksjonen er grov, og bandet er ikke nødvendigvis veldig dyktige musikere: selvsagt låter det fantastisk! Selsjord har en spiss, frådende stemme, perfekt egnet for samfunnsrefsing, og låtene gir rom til tekstene, som plukker løs på det borgerlige samfunnet med sinne, humor og vidd. Låtene er kanskje primitive, men de er utrolig fengende, med gode melodier og små hint av oppfinnsomhet innenfor pønkrammen. Refrenget på Smukke Folks Børn er ren, allsangverdig pønk, og låta har et aggressivt driv, mye takket være en rimelig tykk basslyd. Tyngende Ansvar følger i samme politiske gate, men en forandring kommer i form av Råtne Guder, det kritikken går til de gamle dinosaurene i musikkbransjen. At Oslo Børs plukker på Bowie syns jeg ikke nødvendigvis noe om, men låta er utrolig bra, med platas beste refreng og sureste gitarer. De tre låtene varer i til sammen 5 minutter, men det er 5 minutter med norsk musikkhistorie, og bør høres av alle.

Oslo Børs - Smukke Folks Børn

01: Smukke Folks Børn
02: Tyngende Ansvar
03: Råtne Guder

**Trykk her for å lytte!**