Kjærleik over et kjøkkenbord ...

En morsom ting ved å skrive bloggdagbok er muligheten det gir til å bla tilbake i arkivet. Se på tidligere bilder og få frem minner om hvordan livet mitt var på den tida. Ikke bare på interiørfronten, men også eksistensielt og relasjonelt. Hva var jeg opptatt av? Hvordan så livet mitt ut? Hvilke mennesker hadde jeg rundt meg? Hvordan hadde jeg det med meg selv?

En ting slo meg særlig i dag: Før vi fikk småfolk i heimen (og la meg legge til - av den relativt rastløse og standhaftige sorten om dagen), kunne salongverten og fruen gjerne sitte timesvis ved spisebordet. TIMESVIS var regelen mer enn unntaket. Vi pratet om livet. Spiste. Skravlet litt til. Knasket i oss varme og etterhvert kalde matrester. Bøttet nedpå mengder med kvalitativ presskannekaffe (det nærmeste du kommer kaffebar i Grenland). Dro på bensinstasjonen og kjøpte sjokkis´ på en søndag, for å ha noe attåt den siste kanna med kaffe. Ikke før var frokost og lunch inntatt, før det forsyne meg var dags for middag - allerede! Uten at vi så mye som hadde rukket å lette på baken underveis. 

Selv om kaloriene og koffeinet strømmet på i ukristelige kvanta på den tida der, tør jeg likevel påstå at det er den sunneste oppskriften jeg har levd etter noen sinne. I alle fall for sjelen, psyken og kjærleiken vår. Mangt et livsnært, engasjerende, provoserende og dampende hett tema har altså blitt luftet over kjøkkenbordet på bildene nedeunder. 

Spesielt og rørende å tenke på igrunn.

Med dette lille dypdykket inn i arkiv og livet mitt om dagen, ønsker jeg dere alle en hjertens god ny uke!

Om vennskap og livets magi...

Vanligvis handler denne bloggen mest om interiør og oppussingsprosjekter og mindre om hverdagsliv og psykologi. Ikke for det, - jeg legger stadig igjen masse av min identitet og den jeg opplever at jeg ér i sånne kreative prosesser. Likevel, - i dag føler jeg for å poste et personlig innlegg av den litt mer eksistensielle, livsnære sorten. Jeg er nemlig et digert (i ordets rette forstand om dagen), vandrende vitne om livets mirakel for tida! Dere som har fulgt meg en stund vet at vi venter vårt andre barn nå i løpet av de nærmeste ukene. Oops! Vi snakker uker ja, ikke måneder. En god realitetsorientering å se det sort på hvitt her nå kjenner jeg.    

Det har vært noen fine måneder med god helse jeg har lagt bak meg. Og jeg har båret frem begge mine barn med en kombinasjon av usigelig undring, ærbødighet og fascinasjon over livets under. Hver gang. Kjent små føtter sparke seg vei og vokse til et komplett, levende  og robust lite menneske. Forundret meg over og latt meg fascinere av hvordan små celler kan finne det for godt å slå seg i hop, dele seg, igjen og igjen, på akkurat den nødvendige og bestemte måten, vandre til forutbestemte plasser, slå seg ned og bli til vår kommende lille Isak, som han skal hete. Det er til å bli fullstendig religiøs av. Ferdig snakka!

Likevel. Om graviditet kan sies så mangt dere… Ikke minst på sommerstid! I nærmere 30 graders hete! Med en skjønn men høyenergisk 2- åring hakk i hel. Og svimlende lavt blodtrykk. Og søvnløse netter. Og som kjent: uten bad og toalett inntil nylig. Ja, det er i slike stunder du virkelig vet å verdsette heiarop fra sidelinja. Så, kjære Mari, unike venninna mi, dette blogginnlegget er viet til deg! TUSEN, TUSEN TAKK FOR TIDENES MEST FANTASTISKE, OPPMUNTRENDE OG KREATIVE BARSELPAKKEKALENDER!

I pinsa ankom nemlig en sprengt goodiebag på døra, fylt med de søteste små lyseblå pakker og koselige hilsener. Personlige og gjennomtenkte, til både liten og stor, enhver anledning - og emosjonelle sinnstilstand, hoho (ingen tvil om at du kjenner meg godt nå etterhvert!).
Den generøse posen minner meg ikke bare om livets mirakel her jeg sitter, strandet som en hvalross, men også om viktigheten av gode vennskap. Om det å omgi seg med utvalgte mennesker hvor sjela´ jevnlig kan møtes og få kvalitativ påfyll.  Om det å kjenne seg sett, anerkjent, speilet og forstått. 

Akkurat i dag kjenner jeg meg så dypt velsignet over å ha nettopp dette i livet mitt, at jeg fikk lyst å dele noe av gleden med dere!

HA GODE OG BERIKENDE DAGER, FOLKENS! Her helles kaffe i koppen og dagens pakke fra posen er allerede valgt ut. Tror det må bli denne: "til en dag med sol og kaffekoppen i hagen".  

Historien om en oppvaskmaskin

Kjære lesere, medbloggere og interiørfrender. 

Det var simpelt hen nødt å bli et litt annerledes blogginnlegg i dag. Det er nemlig ikke alltid et oppussingsprosjekt ender som man har tenkt eller sett for seg. I dag kom jeg over en usedvanlig rørende historie om nettopp det! Dagens lille formaning fra psykologen blir derfor - TA DEG TID TIL Å LESE DENNE HISTORIEN OG BLI BERØRT!

(Historien i sin helhet er både selvopplevd og skrevet av Bjørn Olav Nordahl. Forfatter, skribent og fotograf med jobb i NRK. Besøk gjerne hans kreative blogg for flere morsomme tekster og flotte bilder. Tusen takk, Bjørn Olav, for at du lot meg få lov å dele denne historien videre).

HISTORIEN OM EN OPPVASKMASKIN

Noe annerledes skjedde da jeg skulle selge oppvaskmaskinen vår på finn.no.

Kona mi og jeg er  kommet i den alderen da man pusser opp – enten man vil eller ikke. Altså; jeg vil ikke, men jeg må, litt fordi kona vil. Så vi har bygget nytt kjøkken med den konsekvens at en fin, fire år gammel oppvaskmaskin ikke lenger er brukbar. Nå skal det være innbygd oppvaskmaskin, må vite.

Jeg skred til verket, satt inn annonse på Finn, og tenkte at det burde da være mulig å få 1500 kroner for en oppvaskmaskin som tross alt hadde kosta 5000,- på Borge i Hokksund. Dessuten er jeg halvt Sunnmøring. Man søler ikke bort pengene sine.

Så kom det en tekstmelding: Kan jeg få oppvaskmaskinen for 1000,- kroner? Hilsen Wizam.

Vi får nå se på det, svarte 50 prosent sunnmøringen. Men siden det ikke meldte seg noen andre kjøpere, tenkte jeg at, pytt, la oss få den ut av huset.

Ja, du kan få den for 1000 kroner hvis du henter den i kveld, tekstet jeg.

Jada, de kunne komme etter klokka åtte. En søndag kveld.

Klokka halv ni kom de. Det vil si Wizam og Mohammad var ikke særlig vant til snøføret i Norge, så jeg måtte ut og kjøre bilen deres opp det siste stykket til huset. En gammel Mazda med slitte dekk. Og definitivt uten plass til en oppvaskmaskin. Allerede her var jeg i ferd med å bli litt amper.

De kikka lenge og vel på oppvaskmaskinen.

Så kom spørsmålet. Om de kunne få den for 500? Min indre sunnmøring var allerede i harnisk og jeg var i ferd med å taue dem bort til pc-en og annonsene på Finn for å vise dem hva tilsvarende oppvaskmaskiner gikk for. Da kom jeg endelig til meg sjøl.

- Hvor kommer dere fra?

- Palestina.

- Gaza eller Vestbredden?

- Gaza by.

- Fatah eller Hamas? spurte jeg i et forsøk på å plassere dem politisk.

- Ingenting. Vi er ikke politisk aktive.

- Flyktninger?

De nikka samstemt.

Så fikk jeg litt av historien. Som dere har sett på tv. Sønderbomba hus, blod, død og elendighet. Yngstemann Hazim og ble født to dager ut i krigen i Gaza og på Vestbredden i 2008. Det gikk tre uker før Israel og palestinerne ble enige om en våpenhvile. Tre uker uten helsehjelp, uten skikkelige sanitærforhold, uten sykehus. Hazim ble ikke bada skikkelig før det var gått en måned etter fødselen. Og hvis vi nå for en stakket stund legger storpolitikken til side, og ikke fordeler ansvar, så kan vi være enige om at dette var mennesker som var uskyldig ramma.

Da sier du ikke nei til å selge en oppvaskmaskin for 500 kroner.

Så jeg kjørte fram bilen, stappa inn oppvaskmaskinen og kjørte den hjem til dem på Åssida.

Og der kunne historien ha slutta, med meg påført en helgenglorie som lyste opp i vinternatta.

Men det slutter ikke der. Heldigvis.

For da oppvaskmaskinen var båret inn i den vesle leiligheten deres, kom invitasjonen.

Du må komme og spise med oss på lørdag. Ta med deg hele familien.

Det var ikke mulig å si nei. Ikke ønskelig heller.

Den påfølgende lørdagen fikk Anne og jeg hilse på fem utrolig veloppdragne barn, Mohammad og Wizam hadde i tillegg invitert venner som var like hyggelige som dem selv, det var nystekte falafler, ferske, hjemmebakte pitabrød, salat, te, libanesisk kaffe. Det var trangt i den godt brukte sofaen deres, men det var usedvanlig hyggelig.

Og da vi endelig dro derfra, var det ikke jeg som var gått 1000 kroner i underskudd på brukthandelen.

Jeg hadde fått tilbakebetalt med renter,  i form av vennskap, to digre poser med krydderblandinger fra Gaza, et nytt falafeljern og en haug med ferske pitabrød, pent pakket inn, klare for fryseren.

Dessuten har jeg løfte om å få være med neste gang Wizam skal bake.

Hot oppussing...!

Så var det dette med å ta vare på hverdagsmagien og kjærrrleiken da dere, - midt oppi alle nitidige og krevende oppussingsprosjekter!

Disse bildene er hentet fra oppussingen av det forrige huset vårt for noen år tilbake. Satser på at lekenheten, overskuddet og pasjonene er minst like tilstede når vi gyver løs på det enorme baderomsprosjektet vårt om et par måneders tid. 

RIKTIG GOD HELG TIL ALLE MINE TROFASTE OG KJÆRE FØLGERE!

Er du god nok mot deg selv?

Foto: Kristoffer Gjelstad Langballe

Tid for litt psykologi på bloggen igjen, innimellom alle bruktfunn og annet koselig juleinteriør om dagen. Føler for å dele avisspalten til min kjære med dere, som stod på trykk i TA i går. Et viktig tema!

ER DU GOD NOK MOT DEG SELV?

Landet vårt er kjent for å ha en jantelov-kultur. Vi skal ikke tro at vi er noe. Dypt i oss ligger en sterk redsel for å føle oss selvgode, eller tro at vi er bedre enn andre. Ved å være selvkritisk og tilbakeholden skal karakter bygges.  Innenfor pietismen som rådet i store deler av forrige århundre, kunne det å ha tro på seg selv bli forvekslet med selvgodhet. Den selvgode trengte verken nåde eller frelse, og vips kunne han ende rett i fortapelsen. Slike skumle greier setter seg i kulturen, uansett religiøst ståsted. Sammen med dagens krav om å være rasjonell og fornuftig, risikerer vi å sitte kun igjen med streng og kritisk innstilling til oss selv når vi strever. På lasset følger dårlig selvfølelse.  Opplevelsen av å ikke fikse livet til enhver tid skaper skam og vi slår blikket ned. Sagt med sjakkens språk: vi føler oss sjakk-matt. Må det være slik?

Self compassion

Nei, det bør absolutt ikke være slik. Psykologisk forskning viser en sammenheng mellom opplevd livskvalitet og hvordan vi behandler oss selv når livet butter i mot. Bli derfor med på utforskning av «self compassion» begrepet, forøvrig et begrep det er litt vrient å finne et tilsvarende norsk ord på. Self compassion handler nettopp om evnen til å behandle oss selv på en god måte når vi ikke har det bra. Folkene bak begrepet vektlegger særlig dette med å være mild, raus og forståelsesfull mot seg selv, slik vi liker å være mot andre som sliter. I tillegg vektlegges det å akseptere at vi alle har våre motganger, tap og avvisninger. Rett og slett i kraft av å være et menneske. Ingen slipper unna. Til sist vektlegges evnen til å tåle omskiftelige tanker og følelser som dukker opp i oss, uten å undertrykke dem.

La oss si du går på trynet til uka. Test da ut å være like raus og overbærende mot deg selv, slik du kan være mot de du er glad i. Vær våken på hvordan du snakker til deg selv. Kaller vi oss selv idiot, svak, pingle eller feig, skal vi være klar over at hjernen setter igang og produserer følelser preget av skam, ubrukelighet og håpløshet. Prøv heller å fortell deg selv at shit happens, at det kommer nye muligheter, at det er menneskelig å gjøre feil av og til. Akkurat slik du ville ha snakket til folk du er glad i. Og nå kommer vi til noe spennende; Ta en hånd og legg den varsomt og omsorgsfullt over den andre armen din og blås i at det virker rart. Kroppslige prosesser som virker beroligende settes i gang umiddelbart. Det er derfor det er så godt når noen klapper på oss. Forskning viser også at jevnlig meditering hjelper hjernen til å endre hvordan vi behandler oss selv. Sjekk gjerne ut Mindfulness Appen NOR, en kjekk norsk applikasjon med enkle meditasjonsøvelser. Lykke til og god helg.

En psykologs bekjennelser...

Noe av det mest sentrale ved oss mennesker er vår evne til selvbevissthet og selvrefleksjon. Det er mange faktorer som former vår opplevelse som mennesker og hvordan vi ser på oss selv. Det fysiske miljøet vi omgir oss med er ett av disse, selv om vi kanskje ikke så ofte er oss bevisst de psykologiske mekanismene bak dette.

Miljøpsykologien er opptatt av hvordan sted og fysiske omgivelser er viktig for vår identitet og hvordan man oppfatter seg selv. Forenklet kan identitet beskrives som vår personlighet eller det karakteristiske ved et individ. Når tilhørigheten til et sted blir sterk nok, begynner vi å identifisere oss med stedet, både i stor skala (nasjonalitet/by) men også i liten skala (nabolag/hjem).

For meg er interiør og kreativitet blitt viktige arenaer som er med på å bekrefte og forankre viktige deler av min identitet. Hjemmet mitt reflekterer og kommuniserer i stor grad hvem jeg er, og det gjøres personlig gjennom de tingene jeg velger å ha rundt meg. Gjennom dette gir jeg også viktig informasjom om meg selv til andre. Eksempelvis hvilken gruppe jeg identifiserer meg med, sosial status og personlige preferanser.

Psykologifaget er opptatt av at vår identitet preges av de historiene/narrativene vi velger å fortelle om oss selv. Dette gjenspeiler seg også i de fysiske tingene jeg har rundt meg til enhver tid. De av dere som har fulgt meg en stund vet at jeg har hjerte for gamle møbler som forteller en personlig historie og gir meg gode følelsesmessige assosiasjoner. For, - hva er vel livet uten følelser dere? ”Følelser er psykens lim og livets glidemiddel” sa en foreleser av meg en gang. Ikke verst når interiør, møbler og kreativitet kan bevirke til sånne livsvitale prosesser, hva? Tjohoi! 

 

På samme måte som våre fysiske omgivelser til stadighet er i endring, er jeg selv også i konstant forandring. Omgivelsene vi har rundt oss påvirker vår smak og våre estetiske preferanser. Den shabbychic-hvitmalte spisestua mi føles ikke lenger like hot. Ei heller Kartellstolen jeg stolt kjøpte for noen år tilbake.  Nei, gi meg heller en Wegnerstol, kritthvite baser, naturtoner, berberteppe og Noguchi sofabord… Liten tvil om at vi påvirker og påvirkes kontinuerlig av trender og viktige andre i vår nærhet.

Sosial identitetsteori hevder at vi mennesker gjør mye for å identifisere oss med en gruppe vi liker. For å øke tilhørighet til en gruppe kan vi for eksempel skaffe oss det samme som andre innenfor den samme gruppen, være opptatt av de samme tingene etc. Det være seg trender, moter, holdninger eller andre områder av livet.  Til syvende og sist vil jeg påstå at det handler om de samme underliggende psykologiske mekanismene for oss alle: Å skaffe og opprettholde et positivt selvbilde! Og spør du meg er jeg villig til å strekke meg langt og lenger enn langt for å oppnå nettopp det!

Flokken min

Et av mine forbilder er professor i sosialmedisin, Per Fugelli. Måten han løfter frem menneskets grunnleggende behov for å leve i fellesskap med gode, omsorgsgivende, trygge og nære, kjenner jeg treffer både mennesket og psykologen i meg med stor kraft. "Mennesket er ikke et 1-tall, det går ikke an å leve i individuelt isolat", som han sier det. "Vi er skapt til å leve i flokk og du blir dannet av måten du danser med flokken din på. Derfor blir egenskapene til flokken vår så viktige". 

Inspirert av Fugellis "flokkbegrep" har jeg fått laget meg dette vakre og personlige smykket, som symboliserer min nærmeste flokk. Smykket er laget av skjønne An-Magritt med nettbutikken shop.anmagritt.no.

An-Magritt driver også en nydelig blogg, - virkelig vel verdt et besøk, for de av dere som ikke har oppdaget denne! For å la deg inspirere av hennes vakre bilder og motiver, trykk her. (Hun vant forøvrig publikumsprisen for Norges vakreste hjem i 2011, hos Bolig Pluss. Jeg er en stor fan, som dere skjønner, hehe!). 

Foto; An-Magritt Moen.

Nå, hvordan står det til med deg og din flokk om dagen? Er du der du skal være? Enkelte ganger i livet har vi behov for å stoppe opp. Løfte blikket. Kjenne etter og vurdere kvaliteten på de relasjoner vi er en del av. Og her er det ikke kvantitet men kvalitet som teller! Kanskje er det på tide å gjøre noen endringer? Eller muligens er du akkurat der du skal være?

Med disse viktige spørsmålene og anmodningene ønsker jeg deg og flokken din en riktig god sommer! :-) Her har vi akkurat startet 5 ukers ferie, og jeg kjenner at det gjør meg inderlig godt!

God klem til alle mine trofaste lesere! Når jeg tenker etter, tror jeg jommen meg dere er en del av flokken min dere også....

I det psykologiske hjørnet

Til nå har det blitt mest interiør på bloggen min og lite psykologi. I dag har jeg imidlertid lyst å reklamere for Salongvertens psykologspalter i lokalavisen her nede (Stolt av min kjære her nå, kjenner jeg!). Dagens tema er virkelig godt skrevet om et viktig emne som angår oss alle! Tidligere inspirerende avisinnlegg finner du her. GOD LESNING!

ER DU INNENFOR ELLER UTENFOR?

Vi mennesker er på mange måter sosiale dyr, vi er helt avhengige av å være en del av flokken. Samtidig er vi som enkeltinidivider ansvarlig for det vi driver med. Av og til oppstår det konflikt mellom det vi mener er rett, og behovet for å tilhøre flokken. Da kan vi finne på å bryte med egne meninger og jatte med flertallet.  Jeg husker hvor sjokkert jeg ble den gangen min 10 år gamle sønn hadde vært med og mobbet en medelev. Hjemme hadde vi alltid hatt stort fokus på det å ta vare på hverandre, og så skjedde det stikk motsatte. Etter skikkelig oppklaringsmøte med foreldre og tårer og ”unnskyld” i skjønn forening ble det en varig slutt på min sønns lefling med mobbing. Jeg vil tro at det er mange foreldre som kjenner seg igjen her. Derfor er det viktig å stille spørsmålet; hvordan kan vi forklare at ”skikkelige folk” av og til bøyer av og følger flertallet? Et klassisk sosialpsykologisk eksperiment fra 60-tallet kan gi oss noe av svaret.

Studiet av konformitet

Konformitet er bare et fint navn for det som skjer når flertallet påvirker enkeltpersoner til å skifte mening. Etter andre verdenskrig var det mange forskere som undret seg over hvordan en hel nasjon kunne se på at millioner av jøder ble utryddet. For å finne ut hvor påvirkelige folk flest er ble det laget et fascinerende eksperiment. Du ser de tre strekene til høyre over artikkelen, ikke sant? Og du ser den ene streken på venstre side? Hvilke av strekene til høyre er like lang som den til venstre? Jeg er helt sikker på at du ser umiddelbart at det er strek nr 2. I eksperimentet skulle forsøkpersoner gjøre nettopp det du gjorde nå. En superenkel oppgave egentlig. 5-7 personer var med, men kun en var reell forsøksperson. De andre var skuespillere og instruert til å svare feil ang hvilken strek som matchet. Opp til 75 % av forsøkspersonene skiftet mening når de andre i gruppen svarte feil. Hva i all verden skjedde?

«Skikkelige folk» og plagsomme følelser

 Eksperimentet ble gjentatt mange ganger og de ulike forsøkspersonene ble intervjuet i etterkant. På spørsmål om hvorfor de skiftet mening og fulgte flertallet som svarte feil, opplyste de fleste at de gjorde det fordi det føltes så ekkelt å svare annerledes og derved stå utenfor fellesskapet. De ble enstelig for hva de andre ville mene om dem hvis de hadde vært ærlige. Samtidig ble forsøkspersonene opptatt av hva de andre trodde at de mente om dem, f eks at de var helt teite. Henger du med? Hvem vi er bestemmes ikke bare av oss selv, men i et slags taust samarbeid med fellesskapet. Veldig mye av det tause samarbeidet går ut på om vi føler oss innenfor eller utenfor, godtatt eller avvist. Sørg for å være stort sett innenfor, men ikke for enhver pris. Ha en god helg. 

Hvordan tar du vare på deg selv?

For en tid tilbake leste jeg et innlegg på bloggen til en bekjent av meg om det å ”ta vare på seg selv”. Et velkjent uttrykk som ofte lett kan bli en ”standardfrase”, uten det helt konkrete innholdet kanskje? 

Blogginnlegget gjorde inntrykk på meg. Det slo meg at jeg ofte dveler ved dette temaet i terapitimer med pasienter, men er langt dårligere til å jevnlig ta temperaturen på hva jeg selv kan trenge. Nå skal det sies, at jeg absolutt har gått mange skritt oppigjennom, hvor jeg virkelig har prioritert meg selv og viktige prosjekter i eget liv, men likevel… Det som ga meg energi for en tid tilbake, er kanskje noe annet enn det jeg trenger der jeg er nå om dagen? 

Etter at jeg ble mamma for drøye 7 måneder siden, har denne tematikken presset seg på med fornyet kraft. Tiden er blitt mer dyrebar og jeg må velge mine energikilder med større omhu. Enden på visa ble at jeg satt meg ned og skrev en oppdatert liste over ting jeg liker å gjøre. Ting som gir meg energi, fremfor å frarøve meg energi. Å starte denne bloggen var et konkret utslag av denne bevisstgjøringen faktisk. Interiør og foto er blitt en ny og enda større hobby. Jeg sier som anmagritt "Det å ta bilder, arrangere, style og dille på er blitt noe av det beste jeg vet!"

 Så, her sitter jeg, - en stille fredags formiddag. Skriver blogg, drikker kaffe, pusler med bilder - og tar vare på meg selv.  Rett og slett. Det kjennes godt. Så får heller oppvasken vente…. 

Hvilke planer har du for å fylle opp din energikonto i dag?

Legger ved linken til bloggen jeg nevnte ovenfor. 

Virkelig vel verdt å lese!

http://tonjeogdag.wordpress.com/2012/10/03/a-ta-vare-pa-seg-selv/